1/1 Forening | Sothøna Medlemsbladet Sothøna Østensjøvannets Venner har gitt ut medlemsbladet Sothøna to ganger i året siden 1990. Her finner du svært mye spennende informasjon om natur, historie og aktuelle hendelser i Østensjøområdet. Leter du etter artikler om spesielle tema? Søkefunksjonen vår inkluderer innholdsfortegnelser og stikkord fra alle numrene av Sothøna. Du kan søke her. Her kan du lese tidligere utgaver av Sothøna: Nummer 70 Desember 2025 Les mer Nummer 66 Desember 2023 Les mer Nummer 62 Desember 2021 Les mer Nummer 58 Desember 2019 Les mer Nummer 54 Desember 2017 Les mer Nummer 50 Desember 2015 Les mer Nummer 46 November 2013 Les mer Nummer 42 November 2010 Les mer Nummer 38 Desember 2009 Les mer Nummer 34 November 2007 Les mer Nummer 30 November 2005 Les mer Nummer 26 Desember 2003 Les mer Nummer 22 Våren 2002 Les mer Nummer 18 August 1999 Les mer Nummer 14 Juni 1997 Les mer Nummer 10 Mai 1995 Les mer Nummer 6 Mars/april 1993 Les mer Nummer 2 Januar 1991 Les mer Nummer 69 Juni 2025 Les mer Nummer 65 Juni 2023 Les mer Nummer 61 Juni 2021 Les mer Nummer 57 Juni 2019 Les mer Nummer 53 Juni 2017 Les mer Nummer 49 Juni 2015 Les mer Nummer 45 Juni 2013 Les mer Nummer 41 Juni 2011 Les mer Nummer 37 Juni 2009 Les mer Nummer 33 Mai 2007 Les mer Nummer 29 Juni 2005 Les mer Nummer 25 Mars 2003 Les mer Nummer 21 Vår/sommer 2001 Les mer Nummer 17 Desember 1998 Les mer Nummer 13 Desember 1996 Les mer Nummer 9 Desember 1994 Les mer Nummer 5 November 1992 Les mer Nummer 1 Juni 1990 Les mer Nummer 68 Desember 2024 Les mer Nummer 64 Desember 2022 Les mer Nummer 60 Desember 2020 Les mer Nummer 56 Desember 2018 Les mer Nummer 52 Desember 2016 Les mer Nummer 48 November 2014 Les mer Nummer 44 Desember 2012 Les mer Nummer 40 Desember 2010 Les mer Nummer 36 Desember 2008 Les mer Nummer 32 November 2006 Les mer Nummer 28 November 2004 Les mer Nummer 24 Desember 2002 Les mer Nummer 20 Høsten 2000 Les mer Nummer 16 Juni 1998 Les mer Nummer 12 Juni 1996 Les mer Nummer 8 Mai 1994 Les mer Nummer 4 Mars 1992 Les mer Nummer 67 Juni 2024 Les mer Nummer 63 Juni 2022 Les mer Nummer 59 Juni 2020 Les mer Nummer 55 Juni 2018 Les mer Nummer 51 Juni 2016 Les mer Nummer 47 Juni 2014 Les mer Nummer 43 Juni 2012 Les mer Nummer 39 Mai 2010 Les mer Nummer 35 Juni 2008 Les mer Nummer 31 April 2006 Les mer Nummer 27 Juni 2004 Les mer Nummer 23 Høsten 2002 Les mer Nummer 19 Våren 2000 Les mer Nummer 15 Desember 1997 Les mer Nummer 11 Desember 1995 Les mer Nummer 7 November 1993 Les mer Nummer 3 September 1991 Les mer

1/1 Natur | Amfibier Amfibier ved Østensjøvannet I Norge har vi 5 arter amfibier, og hele 4 av dem er rapportert ved vannet gjennom tidene. Alle 5 kan teoretisk forekomme ved vannet. Men kombinasjonen av at artene sjelden blir innrapportert og det faktum at alle artene har gått kraftig tilbake, er det få observasjoner av amfibier. Det snakkes om at en sjette art i Norge, damfrosken Det kan hende den er i,stand til å etablere seg i den sørøstre delen av Norge. Amfibiene er spesialtilpasset livet i vann. De kan puste direkte gjennom huden og overvintrer i dvale på bunnen av innsjøer. Norges fem arter i klassen amfibier: Orden halepadder (Caudata) liten salamander stor salamander Orden haleløse padder (Anura) vanlig frosk spissnutet frosk padde Orden ormepadder (Gymniphiona). Tropiske arter, ikke i Norge Ambibieobservasjoner Vi tar gjerne imot rapporter om amfibier som blir sett ved Østensjøvannet. Husk å legge ved beskrivelse av funnet. Send informasjonen til post@ostensjovannet.no . Her ser vi spissnutet frosk som parrer 1. mai 2003. Spissnutefrosk mellom Eterfabrikken og Bølerbekken Spissnutefrosk, foto Audun Brekke Skrindo, 6.9.2014 Heldigvis har vi naturinteresserte beboere rundt Østensjøvannet. De skjønner alle at det er lett å oppleve fine naturopplevelser i hele miljøparken. Mange er nysgjerrige på hvilke arter de møter på sine turer eller i sin egen hage. Beboere på disponentboligen ved Eterfabrikken har i sommer opplevd en omfattende forekomst av frosk og lurte på hvilken art det var. Norges to froskearter kan være vanskelig å skille fra hverandre. Derfor tok de kontakt med Østensjøvannets Venner. Biolog Audun Brekke Skrindo rykket ut og fikk sett på froskene. Det viste seg at det var den rødlistede arten spissnutefrosk. Foreningen ser med interesse på funnet og vil arbeide for å sikre at arten kan eksistere videre i området. Amfibiefunn i nyere tid viser oss at Østensjøvannet har flere viktige trekkveier enn vi har vært klar over. Spissnutefrosken forekommer i den sørlige og østre delen av landet vårt. Arten er kategorisert som «sjelden» og herpetologene antar at den kan flyttes til den mer kritiske kategorien «sårbar» ved den neste oppdateringen av IUCN s liste over truede arter. Dette skyldes antagelig at leveområdene til arten er gått tapt. Vil du lære mer? På nettsidene til Norsk zoologisk forening kan du lære mer om herptiler (amfibier og reptiler).

< Tilbake til oversikt Nummer 20 Høsten 2000 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Østensjøområdet miljøpark lagt ut på høring, utbygging, flom, Bølerbekken, Bølerfossen, kvern, erosjon Østensjø-låvene Side 4 Av antikvar Marte Boro Lokalhistorie, gårdshistorie, Østensjø gård Østensjø skole – verneverdig og vital! Side 8 Av Tiril Andersen Mitt Østensjøvann – Jan og Berit Christensen Side 9 Av Finn Gulbrandsen m.fl. Sponsorstøtte til Sothøna Akerdrakten Side 10-11 Av Amund Kveim Folkedrakt, Aker Sogneselskap, John Collet, Ulsrud gård, lokalhistorie Sverdlilje Side 12 Av Astrid Skrindo Artspresentasjon In Memoriam – Arne Nettum Side 13 Skribent i Sothøna, gjedden på 27 kg Østensjødagen Side 14 Østensjø gård Karnappmannen og andre viderverdigheter fra vår nære historie Side 16 Av Erik Henning Edvardsen En elementær doktrine om kulturvern, Almedalen Østensjøområdet blir miljøpark Side 19 Av Alf Skjeseth En milepæl, kart Østensjøområdet miljøpark Syv sildrende Side 23 Av Paul Fekjær Oslos elver, Oslo Elveforum, fisketrapp i Ljanselven Fra det gamle album Side 24 Østensjøveien med flom, Svenskerud, Tallberget Fuglelivet ved Østensjøvannet 1999 Side 26 Av Svein Dale og Audun Brekke Fugletelling, 116 arter observert i 1999, 207 arter er observert til nå, isfugl Den store ryddedagen Side 30 Søppelrydding ved vannet, ring fra plastkanne rundt nebb Fredning av Østensjøgårdene Side 33 Av antikvar Marte Boro Lokalhistorie, fredningsprosessen Østensjøområdet 2010 Side 34 Av Finn. A. Gulbrandsen En fremtidsvisjon Praktbok om Østensjøvannet Side 37 Jørn Areklett Omre og Finn A. Gulbrandsen Lokalhistoriebok om Bøler Side 39 Av Amund Kveim, Kai Ekanger, Gunnar Selgård Vårbrev fra Simonsens Side 39 Av Kjellaug og Steinar Simonsen Forrige Innholdsfortegnelse Leder 3 Østensjø-låvene 4 Østensjø skole - verneverdig og vital! 8 Mitt Østensjøvann: Jan og Berit Christensen 9 Akerdrakten 11 Sverdlilje (Iris pseudacorus) 12 In memoriam - Arne Nettum 13 Karnappmannen: En elementær doktrine om kulturvern 16 Østensjødagen 18 Østensjøområdet blir miljøpark 19 Syv sildrende (Oslo Elveforum) 23 Feltbeskrivelse - Østensjøområdet Miljøpark 24 Fra det gamle album 24 Fuglelivet ved Østensjøvannet 1999 26 Den store ryddedagen 30 Fredning av Østensjøgårdene 33 Østensjøområdet år 2010 34 Praktbok om Østensjøvannet! 37 Almanakk som julegave! 38 Lokalhistoriebok om Bøler Bydel 39 Vårbrev fra Simonsens 39 Neste

1/1 Natur | Sopp Sopp ved Østensjøvannet Ved Østensjøvannet er det funnet hele 325 forskjellige arter av sopp! Se listen over alle soppartene her. Østensjøvannets Venner er interessert i å komme i kontakt med soppentusiaster som kan hjelpe til med overvåkning, registrering og ikke minst guiding på sopptur ved vannet. Ta kontakt med oss på post@ostensjovannet.no . Vil du lære mer om sopp eller komme i kontakt med andre soppinteresserte, kan du besøke nettsiden til Norges sopp- og nyttevekstforbund. I 2002 ble det funnet en ny soppart for Norge i Almedalen ved Østensjøvannet. Her kan du lese historien om dette funnet.

< Tilbake til oversikt Nummer 63 Juni 2022 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Kommune med størst biologisk mangfold, artstall, arter forsvinner, Besøkstall Besøkssenter våtmark Oslo, honnør til dugnadsgjengen Rødstilk – årets fugl Side 3 BirdLife Besøkssenteret – autorisert for fem nye år Side 4 Miljødirektoratet reautoriserer Besøkssenter våtmark Oslo Restaurering av vadedammen Side 5 Anlagt for ca. 25 år siden, finansiert av midler fra Finsefondet, samarbeid med BirdLife, tidligere snødeponi, gjengroing, rehabilitering, Godliabekken Dugnadsgjengen våren 2022 Side 6 Hettemåkehekking, vegetasjonsrydding på øyer, bekjempelse av fremmede arter, sibirkornell, alaskakornell, fiskebryggeplatting, kjempestarr og vasstelg på Bogerudmyra, randsoner Sjøli, restaurering av øyer og våtmark Manglende politisk vilje og dårlig forvaltning Side 9 Sykkelfelt General Ruges vei, åpningstrase Bølerbekken, planer for Eterfabrikken, forvaltningsplanens kart over miljøparkens hensynssoner Nytt fra Oslo Elveforum Side 11 Et 800 års minne – Audun Østensjø og sjøslaget ved Ekornholmen i Mjøsa Side 12 Av Leif-Dan Birkemoe, Audun Austansjor, lokalhistorie Kanadagullris til plage og nytte Side 16 Plantefarging av garn med kanadagullris Rusken er i gang! Side 17 Adopsjonsskoler Fuglerapport 2021 Side 18 Fugletelling 136 arter, bilde enkeltbekkasin, bilde hønsehauk, bilde svanefamilie Ta handa mi Side 19 Dikt, HP Steinras Side 20 Turvei ved Tallberget Naturens vippepunkter i miljøparken Side 21 Bok Verden på vippepunktet, Dag O. Hessen, Luftfoto Østensjøvannet 1948, naturtap, minstestørrelse av arealer, bestandsendringer, økosystemtjenester Furua ved vannet Side 24 Østensjøveien ved Oppsalskrenten, bilde legging av fjernvarmerør Gjennom kameralinsen Side 26 Tom Haller, Dyreliv på nærthold, NRK, Per Hafslund, bilde spissnutefrosk, bilde Bølerbekken, bilde libelle, bilde firflekkbredlibelle Akermuseet – museet som forsvant Side 28 Bygdemuseum på Nordre Skøyen hovedgård, lager i låven på Østensjø gård Bok om Østensjøvannet til foreningens 40 års jubileum i 2023 Side 31 Østensjøboka, Finn A. Gulbrandsen, Jørn Areklett Omre Aktivitet på isen Side 31 Skøyting, istykkelse, nedtapping av vannet Mitt Østensjøvann Side 32 Jon Markussen, tidligere seniorrådgiver hos Fylkesmannen/Statsforvalteren Blomsterfluer og andre «nye» insektfunn ved Østensjøvannet Side 34 løvflua Trigonometopus frontalis, flatfotfluene Lindneromyia dorsalis og Bolopus furcatus, geithams, ildgullveps, flammegullveps, koppergullveps, veggvedveps, springfrøvikler Nekrolog: Karsten Sølve Nilsen Side 36 Oslo Elveforum, Alnaelva, Hovinbekken, Tveten gård Sjelden plante høyt over Låveveien Side 37 Misteltein 27 nye arter gjort kjent i 2021 Side 38 grønnsaksflue Anthomyia monilis, grønnsaksflue Hydrophoria silvicola, : flatfotflue Agathomyia lundbeck, flatfotflue Bolopus furcatus, løvflue Minettia lupulina, brunstripet kjukemøll, svartflekksmyger, sommerfugl Prikksmalmott, sommerfugl skogringvinge, sommerfugl taggvingefly, sommerfugl blybladvikler, veggvedveps, vårsandbie, murburkne, olavsskjegg, Fiskeartene i Østensjøvannet Side 42 Abbor, mort, gjedde, karuss, fiskedød i 1970, fiskeundersøkelse, Åge Brabrand, Lions fiskekonkurranse Bøler, Bogerud og fangstanlegget på Stallerudåsen Side 44 Arkeolog Frode Ciljan Jacobsen, lokalhistorie Bryns mange broer Side 46 Østensjø lokalhistoriske bilder Side 47 Skorpionene ved Østensjøvannet Side 48 Mosskorpion, stavtege, båndskorpionflue, vannskorpion, bokmosskorpion Ikke lag stier Side 49 Ferdsel i våtmarkssonen, takrørskog Sauene på Bekkasinmyra Side 50 Sauebeite, Røy Holth Hønsehauken – en skjære til frokost Side 51 Fagerfredløs – en fremmed art Side 51 Bilde flygende krikkender, bilde flygende storspover Side 52 Forrige Innholdsfortegnelse Leder 3 Rødstilk – årets fugl 3 Besøkssenteret – autorisert for fem nye år 4 Restaurering av vadedammen 5 Dugnadsgjengen våren 2022 6 Manglende politisk vilje og dårlig forvaltning 9 Nytt fra Oslo Elveforum 11 Et 800 års minne – Audun Østensjø og sjøslaget ved Ekornholmen i Mjøsa 12 Kanadagullris til plage og nytte 16 Rusken er i gang! 17 Fuglerapport 2021 18 Ta handa mi 19 Steinras 20 Naturens vippepunkter i miljøparken 21 Furua ved vannet 24 Gjennom kameralinsen 26 Akermuseet – museet som forsvant 28 Bok om Østensjøvannet til foreningens 40 års jubileum i 2023 31 Aktivitet på isen 31 Mitt Østensjøvann 32 Blomsterfluer og andre «nye» insektfunn ved Østensjøvannet 34 Nekrolog: Karsten Sølve Nilsen 36 Sjelden plante høyt over Låveveien 37 27 nye arter gjort kjent i 2021 38 Fiskeartene i Østensjøvannet 42 Bøler, Bogerud og fangstanlegget på Stallerudåsen 44 Bryns mange broer 46 Østensjø lokalhistoriske bilder 47 Skorpionene ved Østensjøvannet 48 Ikke lag stier 49 Sauene på Bekkasinmyra 50 Hønsehauken – en skjære til frokost 51 Fagerfredløs – en fremmed art 51 Bilde flygende krikkender, bilde flygende storspover 52 Neste

1/1 Historie | Bøler gård Bøler gård I over tusen år var Bøler-området en del av den gamle Aker-bygdens kulturlandskap. Gårdsdriften opphørte først i forbindelse med drabantbyutbyggingen på 1950-tallet. I denne artikkelen fra Sothøna nr. 32 kan du lese mer om historien til Bøler gård.

Østensjøvannets Venner Velkommen til Østensjøvannet - den uerstattelige arven Besøk vannet Finn ut hvordan du kommer deg hit og få forslag til turer og aktiviteter Foreningen Les om Østensjøvannets venner, bladet vårt Sothøna, og bli medlem. Kunnskap Lær mer om natur, vern og historie ved Østensjøvannet og områdene rundt Siste nytt Sauene på Bekkasinmyra hentet hjem Norway Cup i gang Sauene nord for lekeplassen hentet Flere nyheter "Østensjøvannets Venner arbeider for vern og forsvarlig skjøtsel av Østensjøvannet med omkringliggende natur- og kulturlandskap, herunder Østensjø og Abildsø gård." Bli medlem Kontakt oss Hjelp oss å ta vare på området Besøk oss på Bakkehavn Østensjø lokal- historiske bilder Østensjø kulturkart Støtt oss med midler fra Grasrotandelen

1/1 Natur | Fisk Fiskesamfunnet i Østensjøvannet: artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer Åge Brabrand Zoologisk Museum Rapport nr. 179 - 1998 ISSN 0333-161x Sammendrag | Innledning | Problemstilling | Metoder | Resultater | Diskusjon | Litteratur Forord Østensjøvannet i Oslo har vært sterkt forurenset i flere tiår på grunn av stor tilførsel og tilsig av avløpsvann. Det er i perioden 1990-92 gjennomført en betydelig rehabilitering av ledningsnettet, og vannkvaliteten i tilløpsbekkene er forbedret. På tross av dette er vannkvaliteten i selve Østensjøvannet fortsatt preget av høye konsentrasjoner av næringssalter, massive algeoppblomstringer og lavt siktedyp. I Østensjøvannet har Oslo vann- og avløpsverk igangsatt en tiltaksplan i tre faser, der fase 1 har vært å innhente bakgrunnsmateriale, fase 2 har inneholdt praktiske undersøkelser og en fremtidig fase 3 med en tiltaksplan. De praktiske undersøkelser i fase 2 har bestått i å utrede alternative tiltak for å bedre vannkvaliteten i Østensjøvannet utover rehabilitering av avløpsledninger. Et mulig tiltak i innsjøer for å bedre vannkvaliteten er å endre på fiskebestander. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, har som en praktisk undersøkelse i fase 2 gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse av Østensjøvannet i 1998. Den foreliggende undersøkelsen har hatt en todelt målsetting. Den skal dokumentere tilstanden i fiskesamfunnet, og resultatene skal kunne brukes for å vurdere fiskens betydning for vannkvaliteten. Det er tatt kontakt med Reidar Borgstrøm (NLH), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Olav Skulberg og Bjørn Faafeng (begge NIVA) og Jan Økland (UiO) ved diverse problemstillinger underveis, og alle takkes for hyggelige og konstruktive diskusjoner. Oslo, 10.12.1998 Åge Brabrand Sammendrag Brabrand, Å. 1998. Fiskesamfunnet i Østensjøvannet, Oslo kommune: Artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Univ. i Oslo , 179, 19 s Det er gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse i Østensjøvannet for å klarlegge fiskeribiologisk status i innsjøen med tanke på artssammensetning og dominansforhold på den ene siden, og en vurdering av hvilket grunnlag fiskebestanden har til å påvirke vannkvaliteten på den andre. De fiskeartene som ble påvist var abbor, mort, gjedde og karuss. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst (basert på antall individer). Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens bunngarnserie ble det påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens bunngarnserie (supplert med 10 og 16 mm) i slutten av august var 3.5:1 basert på antall og 2.6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort av til dels betydelig størrelse, og største mort veide 1075 gr., med en totallengde på 38,5 cm. Mort viste ingen stagnasjon i vekst med økende alder. Dessuten manglet flere årsklasser, bl.a. mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger. Rekrutteringen og samlet bestandsstørrelse av mort er derfor trolig meget lav. Abbor dominerte fangstene, men de totale fangstene av abbor var også betydelig lavere enn forventet, ut fra innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste heller ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Av gjedde ble det fanget få individer, alle var hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet (mort og abbor med < 1 fisk/100 m2 garnflate pr. time på bunngarn i littoralsonen). Dette sammen med at mort, abbor og gjedde ikke har vekststagnasjon viser at fisketettheten er lav i forhold til produksjonspotensial. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede burde fangstene av mort ligget i størrelsesorden 250-300 /100 m2garnflate pr. time, og med total dominans av mort. I slike bestander er mort vanligvis næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Oksygensvinn som årsak til lave tettheter kan ikke utelukkes, men det er vanskelig å se at dette alene er den begrensende faktor, både fordi fiskedød uten påvist oksygenmangel ble påvist høsten 1995, og fordi målinger utført av OVA indikerer bedring av oksygenforholdene på ettervinteren på 1990-tallet sammenliknet med tidligere år. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør giftproduserende blågrønnalger anses som en mulighet. Vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Fisk har ingen mulighet for å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Når det periodevis utvikles meget høye forekomstene av blågrønnalger i Østensjøvannet vil dette kunne gi maksimal effekt av en eventuell algegift. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer, og biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser viser at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner. Den praktiske konsekvensen av en bedret vannkvalitet vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort Økt relativ andel av ungstadier i bestandene Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten. Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum, liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt og gjennomstrømning ved overføring fra Nøklevann. Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene. Økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Drenering av den lokale overflateavrenningen har trolig redusert den naturlige vanngjennomstrømningen som i utgangspunktet har vært liten. Bidrag fra Nøklevann gjennom overføring vil derfor fortsatt ha stor positiv betydning. Innledning Den foreliggende undersøkelse har som mandat å dokumentere fiskesamfunnets artssammensetning og mengdeforhold. Dette skal ses i sammenheng med vannkvaliteten, og resultatene kunne brukes senere for å vurdere fiskesamfunnets betydning for vannkvaliteten. I Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) ”Landsomfattende trofiundersøkelse av norske innsjøer” er det vist at Østensjøvannet er en av Norges mest forurensede innsjøer. Årsaken til dette er stor tilførsel av urenset avløpsvann over mange tiår, og i sommerperioden registreres høye konsentrasjoner av næringssalter, store algeoppblomstringer med dominans av blågrønne alger og et lavt siktedyp. På grunn av det rike fuglelivet er området fredet som naturreservat. Vannkvaliteten i Østensjøvannet og tilløpsbekkene er overvåket av Oslo vann- og avløpsverk (OVA) siden slutten av 1970-tallet. Det vises til OVA-rapport (1998) for nærmere beskrivelse av vannkvalitet og utviklingen av denne i de senere år. I perioden 1990-92 ble det gjennomført en betydelig forbedring av ledningsnettet i nedlagsfeltet til Østensjøvannet og til tilløpsbekkene. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at dette førte til en betydelig forbedring av vannkvaliteten i bekkene, mens vannkvaliteten nærmest er uforandret i selve innsjøen. I perioden 1979-94 var blågrønnalgene Anabaena spp., Oscillatoria agardhii og Microcystis spp. de dominerende gruppene. NIVA har påvist giftproduserende stammer innen slektene Anabaena ogMicrocystis fra Østensjøvannet (Skulberg, pers. med). Massedød av fugl kan i flere tilfeller settes i sammenheng med nærvær og inntak av giftprodusende blågrønnalger (Skulberg, pers. med). Det er dokumentert fiskedød ved en rekke anledninger i Østensjøvannet, og dette er ikke bare av ny dato. Allerede våren 1860 ble det funnet mengder av død ål langs breddene, og ålen regnes som utdødd i Østensjøvannet fra denne tiden, dels som en følge av kald vinter dette år, og at nyinnvandring av ålelarver fra sjøen til Østensjøvannet gjennom Loelva og Østensjøbekken ikke lenger var mulig pga. forurensning fra bebyggelse og spillvann fra industri (Brun, Høeg og Sæther 1965). I februar 1903 og 1909 ble det observert masseutvandring av fisk fra Østensjøvannet og ut gjennom Østensjøbekken. Dette er beskrevet i detalj av Huitfeldt-Kaas (1909). Det var her en omfattende utvandring av fisk, vesentlig mort, litt abbor og noen få gjedde. Morten var av alle størrelser fra ”½ mark vægtige ned til et par tommer lange yngel”. Det ble fisket opp betydelige mengder mort i utløpselva, anslagsvis 20 ”tønder”, iht. en avisnotis. Vannprøve samlet inn personlig av Huitfeldt-Kaas under dagene (ca 20 februar 1909) med utvandring av fisk og analysert av hr. stadskjemiker Schmeld viste en oksygenkonsentrasjon på 2,15 cm3/L, og Huitfeldt-Kaas anså det for bevist at årsaken til utvandring skyldes oksygenmangel i selve Østensjøvannet. Dette til tross for at en vannkjemisk analyse i 1901 ga ”meget tilfredsstillende resultat” og at isen fra vannet var gjenstand for salg og bruk ved brennevinsbrennerier helt fram til 1921 (Sæther 1965). Huitfeldt-Kaas setter mangelen på oksygen i forbindelse med at vannet er grunt, har liten gjennomstrømning og at det både i 1903 og 1909 var snøfattige vintre med betydelig barfrost. Dette medførte at isen var tykk og at tilførsel av vann fra de få og små bekkene og fra Bogerudmyra disse vintrene var minimal pga. gjenfrysing. I 1925 advarte imidlertid helserådet mot bruk av isen pga. kloakktilførsel pga. direkte utslipp av kloakk til vannet fra omkringliggende bebyggelse (Tveter 1925). Ørekyten ble regnet som utdødd i 1920-årene og dødelighet av mort ble observert ved flere anledninger i 1940-årene. Fiskedød i Østensjøvannet er senere påvist ved flere anledninger, uten at det har vært mulig å kunne dokumentere årsaken til disse med samme grad av nøyaktighet som de i 1903 og 1909. Siste dokumenterte fiskedød var i november 1995, med omfattende død av årsunger av abbor som da kunne observeres under isen. Som ved de fleste andre tilfellene ble det ikke funnet noen entydig årsak, men verken akutt utslipp eller infeksjoner ble ved denne anledningen angitt som sannsynlig årsak (Brabrand 1995). Det ble også foretatt oksygenmålinger av Geir Solheim (OVA) umiddelbart etter at død fisk ble observert, og forholdene viste tilfredsstillende forhold for fisk, noe som for så vidt måtte forventes så tidlig etter islegging. Det er derfor viktig å merke seg at omfattende fiskedød ved denne anledning har skjedd pga. av en annen årsak enn oksygensvinn. Periodevis lave oksygenkonsentrasjoner er imidlertid ofte observert i de bunnære vannmasser, både om vinteren og om sommeren (Sæther 1965, OVA 1995). Dette kan selvsagt gi direkte dødelighet, men gir også indirekte et betydelig mindre tilgjengelig vannvolum for fisk med sammentrengning og mulighet for betydelig predasjon på småfisk som resultat. Problemstilling I en innsjø med fiskedød vil omfang (hyppighet i tid, mengden av død fisk) og selektivitet (bestemte arter eller størrelser) ha avgjørende betydning for hvilket fiskesamfunn vi observerer i innsjøen. Aldersfordelingen kan vise den relative styrken på de enkelte årsklasser og derved angi overlevelse de enkelte år. En dødelighetsfaktor som ikke virker hvert år, eller som har forskjellig omfang fra år til år vil gi ujevnt sterke årsklasser. I tillegg vil en rekke biologiske forhold i den gjenværende bestand bli forandret, først og fremst næringskonkurranse, der liten bestand vil gi stor individuell vekst. Artssammen-setningen, artenes alderssammensetning og enkeltindividenes vekst kan derfor benyttes som en indikator for miljøforholdene i innsjøen, eller mer presist hvilke flaskehalser som fiskebestandene er påvirket av i tiden forut for observasjonen (flere år). Konkret vil hovedspørsmålet være om fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor eller om bestandene ikke har slike belastninger. Dersom fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor, vil bestandene ha lavere tetthet/biomasse enn bæreevnen skulle tilsi. Dette vil ytre seg i små fangster. Dersom faktoren er av betydning hvert år vil samtlige årsklasser være svake. Dersom det forekommer omfattende fiskedød bare enkelte år, og/eller denne virker selektivt på bestemte årsklasser eller arter, vil dette påvirke alderssammensetningen hos de arter som rammes. De arter som rammes av en dødelighetsfaktor som gir omfattende reduksjon i individtettheten vil kunne ha god individuell vekst i den gjenværende bestand. Dersom fiskebestandene er begrenset (negativ påvirkning uten dødelighet) av en faktor som er tilstedepermanent eller ofte, vil dette kunne gi dårlig vekst, men med jevnt sterke årsklasser tilstede. Utover disse indikatorene i enkeltbestander vil mengdeforholdet mellom fiskeartene og dominans kunne angi begrensende faktorer. Mengdeforhold og dominans vil også ha direkte innflytelse på den effekt fiskebestandene kan ha på vannkvaliteten gjennom nedbeiting av algespisende zooplankton og resirkulering av sedimentbundet fosfor. Dessuten vil en periode med god vannkvalitet eller en langtidsutvikling mot bedre vannkvalitet (mindre dødelighet) gi som resultat at tetthet og produksjon i bestandene (artsfordeling, størrelser) vil øke, og at innflytelsen av fisk på vannkvaliteten gjennom de nevnte mekanismene vil øke. Dette vil kunne forsinke den bedring av vannkvaliteten som ellers ville være forventet ut fra tiltak i nedbørfeltet, og for så vidt også av de vannkjemiske parametre fra selve innjøen. Metoder Settegarn Det er benyttet settegarn av typen nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensenserie (supplert med 16 mm og 10 mm maskevidde). Begge seriene ble benyttet ved land rett utenfor vegetasjonsbeltet og midt ute i innsjøen, se Fig. 1. Nordisk miljøgarnserie er et 30 m langt garn (høyde 1,5 m) bestående av følgende maskevidder innsydd i følgende rekkefølge: 43, 19.5, 6.25, 10, 55, 8, 12.5, 24, 15.5, 5, 35, 29 mm, der hver maskevidde er representert med 2,5 m. En slik lenke ble satt parallelt med land og en midt i innsjøen. Det ble fisket på dagtid og nattid. Modifisert Jensenserie besto av enkeltgarn med dimensjon 25*1,5 m, og følgende maskevidder ble benyttet: 10, 16, 19.5, 22.5, 26, 29, 35, 39, 45, 52 mm. Et garn av hver maskevidde ble satt fra land og rett ut. Dessuten ble en lenke bestående av et garn av hver maskevidde satt midt i innsjøen. Jensenserien ble satt kl. 16-18, og trukket påfølgende morgen kl. 9-11. Fangstmengde pr. innsats (CPUE) av de ulike artene for hver maskevidde ble beregnet. Fra samtlige fisk på både nordisk miljøgarnserie og på Jensenserie ble det tatt strukturer til aldersbestemmelse (karpefisk, abbor: gjellelokk og ørestein, fra gjedde: vingebein og ørestein). Not Det ble fisket med landnot 13.10.1998, etter at en del av vannvegetasjonen var noe redusert i omfang. Nota hadde en totallengde på 50 m, høyde 6 m og maskevidde 5 mm i notposen. Nottrekk var vanskelig å gjennomføre, idet strandvegetasjon hindret selve trekkingen mot land. Dessuten var bunnen så bløt at nota raskt ble fylt med mudder. Tre teknisk gode trekk ble gjennomført i den nord-østre del av innsjøen. Dykking Under notfisket ble det stedvis observert betydelig bestand av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis). Denne ble ansett som utdødd fra 1950-årene til den dukket opp igjen med enkelte individer i 1993 (Spikkerud 1994). Dybdeutbredelse av liten dammusling ble derfor undersøkt ved dykking i uke 43 langs 4 transekter som strakte seg fra land og ca 100 m ut. Fire tetthetskategorier ble benyttet ved direkte observasjon av dykker: Ikke tilstede < 1 individ / m2 1-10 individer / m2 10 individer / m2 Det ble tatt et tilfeldig utvalg av levende individer av vanlig dammusling for alderbestemmelse og lengdemåling (totallengde). Fig. 1. Østensjøvannet i Oslo kommune, med angivelse av områder for notfiske, prøvefiske med bunngarn nær land og midt ute i innsjøen og transekter for kartlegging av vanlig dammusling. Dybdekart fra Sæther (1963). Nottrekk:• . Transekt for undersøkelse av vanlig dammusling: A, B, C. Område for pelagisk fiske: Resultater Settegarnfangster Fangstresultat på Nordisk miljøgarnserie er vist i Tabell 1 og Tabell 2 og for modifisert Jensen serie i Tabell 3 og Tabell 4. I samtlige tabeller er vist antall fisk fanget av de ulike arter fordelt på garnas maskevidde, og det er beregnet fangst pr. innsatsenhet (CPUE) angitt som antall fanget fisk pr. 100 m2 og time. Det ble påvist gjedde, abbor, karuss og mort. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie jevnt over var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens garnserie ble det til sammen påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som selvsagt skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens modifiserte garnserie i slutten av august var 3,5:1 basert på antall og 2,6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort med til dels betydelig størrelse, og største mort var 1075 gr. med en totallengde på 38,5 cm. Tabell 1. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i strandområder av Østensjøvannet 28-29.7.1998. Tabell 2. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i pelagiske områder av Østensjøvannet 28-29.8.1998. Tabell 3. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for modifisert Jensen garnserie i strandområder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Tabell 4. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Jensen garnserie supplert med maskevidde 10 mm og 16 mm i pelagiske områder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Notfangster Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Aldersfordeling og vekst Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Fig. 2. Aldersfordeling av totalmaterialet av abbor og mort tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Aldersfordelingen for mort viste fravær av enkelte årsklasser (Fig. 2), men dette kan skyldes tilfeldigheter fordi totalfangsten av mort er lav. I materialet er det funnet mort opp til alder 13 år. Begge kjønn hos abbor viser god vekst, med lengde etter første vekstsesong på 69,5 mm (SD=19,5) for hunner og 66,2 mm (SD=9,6) for hanner (Fig. 3). For hunner observeres en jevnt avtagende vekst, uten at dette kan karakteriseres som vekststagnasjon. For de tre individene i materialet som oppnår alder på 10 år påvises økt lengde fra alder 7 til 10 år. Dette fremkommer tydeligere på individuelt vekstforløp (Fig. 5). Her fremkommer tydelig stor forskjell i individuell vekst, og ingen av individene har markert vekststagnasjon. Mort viser jevn vekst frem til alder på 3-4 år for hunner og frem til 3 år for hanner (Fig. 3). Det individuelle vekstforløpet varierer svært mye, og for hunner av mort er det variasjon i lengden fra ca 12 cm til 30 cm ved 6 års alder (Fig. 5). Dette bidrar til at gjennomsnittlig vekst for aldersgruppene 5 og 6 åringer reduseres av enkelte individer som har svært lav vekst. Verken for individer med lav vekst eller god vekst er det vekststagnasjon. For de eldste individene er det fortsatt lengdevekst selv etter alder 7 år og frem til 13 år. I Fig. 5 er vist individuell vekst for fire individer av karuss for å illustrere forskjell i vekstmønster. Tre individer har rask vekst frem til 3-5 års alder og viser deretter vekst-stagnasjon ved en lengde på ca 30 cm. Flere individer i materialet av karuss med lengde 35-37 cm viste en alder på 15-24 år, noe som antyder høy alder og vekststagnasjon for denne gruppen av karuss. Hvorvidt det finnes en gruppe karuss med et annet vekstmønster kan ikke angis med det foreliggende materialet. Materialet av gjedde består kun av tre individer, alle hunner (samlet vekst vist i Fig. 4 og individuell vekst i Fig. 5). Disse viste jevnt god vekst og ingen tegn til vekststagnasjon frem til alder 8 år. Det var imidlertid stor variasjon mellom de tre individene i første 20 individer var de fleste aldersgrupper representert, men med dominans av individer med 5 vintersoner, dvs. årsklassen fra 1993. Fig. 3. Tilbakeberegnet vekst hos hunner og hanner av abbor (over) og av mort (under) tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 4. Tilbakeberegnet vekst hos gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 5. Tilbakeberegnet vekst hos enkeltindivider av abbor, mort, karuss og gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Diskusjon De arter som i dag regnes som tilhørende i Østensjøvannet med regulære bestander er: Abbor Gjedde Mort Karuss Karuss er ikke nevnt av Huitfeldt-Kaas (1918), og det har ikke vært mulig å dokumentere om denne arten er oversett av han, eller om den er innført på et seinere tidspunkt. Han nevner imidlertid ål, ørekyt og 9-pigget stingsild, men disse regnes som utryddet, ål allerede på 1860 – tallet på grunn av vandringshinder i Østensjøbekken, ørekyt og stingsild sannsynligvis knyttet til forurensning på 1940-tallet. Huitfeldt-Kaas (1918) nevner forekomst av kreps i Loelva, men ikke spesielt i Østensjøvannet eller i Østensjøbekken. Kreps forekommer imidlertid i Nøklevann. På grunnlag av prøvefiske i Østensjøvannet med bunngarn i strandområder og ute i vannmassene ble det i juli og august 1998 påvist abbor, mort, karuss og gjedde. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst. Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Følgende forhold i resultatene poengteres: De totale fangstene av mort var små og mye mindre enn forventningen basert på innsjøens produksjonsforhold. Mort viste ingen vekststagnasjon. Dette sammen med fravær av mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger viser at rekrutteringen i mortebestanden er meget lav. Det var til dels meget stor variasjon i tilbakeberegnet vekst mellom individer av samme kjønn. Til tross for at abbor dominerte fangstene var de totale fangstene av abbor betydelig lavere enn forventet. Dette baserer seg både på innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet enkelte gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Det ble fanget 3 gjedder, alle hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet og at dette reflekterer liten bestand for abbor, gjedde og spesielt for mort. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede skulle det ut fra dette alene forventes total dominans av mort, og at totalfangstene var betydelig større og i en helt annen størrelsesorden. I slike bestander er mort næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Det er nærliggende å sammenligne fangstene med de som er rapportert fra Årungen. Denne innsjøen har lavere produktivitet, men har et fiskesamfunn bestående av mort, abbor, gjedde, ål og trolig karuss, dvs. forholdsvis likt det i Østensjøvannet. Årungen er imidlertid dypere og det er ikke rapportert om fiskedød. Fangstene ligger her på et helt annet nivå, 250-300 mort/100 m2 og time (Borgstrøm og Eie 1981), sammenliknet med Østensjøvannet som har < 1 fisk/100 m2 og time både for mort og abbor. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den typiske vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Derimot fortsetter veksten selv om individene er relativt gamle, men det er stor variasjon i selve forløpet mellom individene både hos mort og abbor. Hos karuss derimot antyder vekststagnasjon at bestanden er næringsbegrenset, og det er sannsynlig at bestandstettheten er større enn fangstene skulle tilsi. En faktor som periodevis oksygensvinn skulle forventes å virke på bestandene i denne retningen. Mort er følsom for oksygensvinn, og er mer følsom enn abbor. I tillegg kan karuss overleve korte perioder under nærmest anaerobe forhold. Liten totalbestand av mort og abbor, og med antatt dominans av karuss er derfor forventet fiskesamfunn dersom oksygensvinn er den begrensende faktor. Sekundæreffekter av dette er at fisk i perioder med dårlig oksygenkonsentrasjon vil søke til områder av innsjøen som fortsatt har tilfredsstillende forhold, noe som vil forventes å gi hard predasjon på småfisk og derved dårlig rekruttering. Men flere forhold tilsier at oksygensvinn i vannmassene alene ikke er den begrensende faktoren i årene forut for prøvefisket i 1998. Høsten 1995 ble det for det første påvist massiv dødelighet hos årsunger av abbor uten at oksygensvinn ble påvist. For det andre antyder oksygenmålinger utført av OVA på ettervinteren at forholdene er blitt bedre de 6-8 siste år sammenliknet med tilsvarende målinger på 1970- og 1980-tallet. Observasjon av større forekomster av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis) høsten 1998 med mange årsklasser tilstede viser for det tredje god overlevelse av disse organismene, og det har trolig også vært en markert økning i denne bestanden de siste 5 årene, idet bare få individer ble påvist i 1993. Bruk av vanlig dammusling som en indikasjon på oksygenforholdene må imidlertid gjøres med forsiktighet, fordi tålegrensene for oksygen ikke er avklart når det gjelder vanlig dammusling. Oksygensvinn anses imidlertid som årsaken til nærmest fravær av vanlig dammusling over flere tiår, selv om også gift fra blågrønnalger er nevnt (Økland & Økland 1991). En annen muslingart, svanemuslingen (Anodonta cygnea), har en viss toleranse ovenfor oksygensvinn, og det er vist at denne muslingarten tåler 7 døgn i oksygenfritt miljø i romtemperatur (Salanki 1977). Det må derfor regnes med at også vanlig dammusling har en viss toleranse overfor oksygensvinn, men det konkluderes med at god overlevelse og økning i bestanden av vanlig dammusling har skjedd de siste år som en følge av bedre oksygenforhold. På den andre siden utelukker ikke forekomst av vanlig dammusling at oksygensvinn fortsatt skjer og at dette kan gi dødelighet for fisk. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør andre faktorer vurderes, og giftproduserende blågrønnalger anses her som en mulighet. Selv om det ikke er dokumentert effekter av giftige blågrønnalger på fisk i Østensjøvannet, bør direkte dødelighet og/eller subletale effekter på fisk vurderes. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer i Østensjøvannet. De framtredende artene i perioden 1980-98 har vært innenfor slekteneAnabaena ogMicrocystis(Olav Skulberg, pers. medd.). Det er foretatt biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser som har vist at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner med effekt på lever og at dette er gifter som har en viss langtidsvirkning. Det er ikke kjent om dette har en virkning på fisk, men vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Dette gir ingen mulighet for fisk å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Disse forholdene sammen med høye konsentrasjoner av blågrønnalger som periodevis utvikles i Østensjøvannet skulle tilsi maksimal effekt av en eventuell algegift. Hvilken økologisk konsekvens dette skulle ha på fiskesamfunnet vil imidlertid bare være spekulasjoner, men det er lett å tenke seg at ungstadier har stor følsomhet, og at mort som konsumerer alger, deriblant blågrønnalger (Lessmark 1983), vil kunne bli mer påvirket enn abbor, både gjennom direkte dødelighet og gjennom subletale effekter. Det kan også spekuleres på om subletale effekter kan gi stor variasjon i vekstmønster mellom individene i populasjonen, ved at noen årsklasser blir mer eksponert enn andre. Den praktiske konsekvensen av dette vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort. Økt relativ andel av ungstadier i bestandene. Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten . Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum og lav gjennomstrømning som følge av liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt. Det henvises her til episoden med oksygensvinn i 1903 og 1909 (Huitfeldt-Kaas 1909). Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene, og økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Litteratur Borgstrøm, R. og Eie, J.A. 1981. Antall og biomasse av mort, Rutilus rutilus (L.), og abbor, Perca fluviatilis L., i Årungen i mai 1980. NLVF/Styringsutvalget for jordforskning, rapport nr. 7, 32 s. Brabrand, Å. 1996. Fiskedød i Østensjøvannet i Oslo. Laboratorium for ferskvnnsøkologi og innlandsfiske, Universitetet i Oslo. Internt notat, 3 s. Faafeng, B.A. 1995. Østensjøvannet – pryd eller pest? Norsk institutt for vannforskning. Rapport 3348-95, 13 s. Huitfeldt-Kaas, H. 1909. Hvorfor udvandrer fisken fra Østensjøvandet? Norsk Fiskeritidende. 257-263 Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge. Centraltrykkeriet, Kristiania. 106 s. Lessmark, O. 1983. Competition between perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus) in South Swedish lakes, unpubl. PhD thesis, University of Lund, 172 pp. Tveter, H. 1925. Østensjøvandet. En monografi. Stensil 19 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann med tilløpsbekker. Årsrapport 1994. 18 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann 1979-1994. Eutrofiering, plantenæringsstoffer og blågrønnalger. Rapport, 15 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1998. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt ”Renere Østensjøvann”. Under trykking. Salanki, J. 1977. Effects of environmental factors on the endogenous rythm of the freshwater mussels (Anodonta cygnea L.). Annales. Biol. Thihany 44, 126-131 Spikkerud, E. 1994. Østensjøvannet i Oslo – nytt studium av bunndyr og miljøforhold etter 30 år. Cand. scient. Hovedfagsoppgave i limnologi, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, 136 s. Sæther, O. A. 1963. Limnologi. I: Brun, E., Høeg, O. A. og Sæther, O.A. Østensjøvannet. Østlandske naturvernforening, småskrift nr. 7. 111 s Økland, J. og Økland, K.A. 1991. Oslo rundt langs vann og vassdrag. Universitetetsforlaget, Oslo. 230 s

1/1 Historie | Gravskikker Gravhauger og gravskikker Lær mer om oldtidsfunn og oldtidsveier i Østensjøområdet. Tidsepoker: Eldre steinalder 10 000 - 4 000 f.Kr. Yngre steinalder 4 000 - 1800 f.Kr. Traktbegerkulturen Jordbruket spredte seg sørfra og nordover i yngre steinalder. Noe før 4000 f. Kr. er det sannsynlig at folk fra den såkalte Ertebøllekulturen i Danmark hadde begynt med jordbruk. Funn viser at fiske og jakt var viktigere enn korndyrking og husdyr. Folk var mer samlere og jegere enn bønder. På samme tid var det folk nord i Europa og sør i Skandinavia hvis hovednæring var jordbruk. Keramikken de laget, ga navnet traktbegerkulturen. Traktbegerfolket la de døde under flat mark. Gravene ble etter hvert utviklet til større kammer av steinblokker, og disse kan fortsatt sees på høydedrag i Danmark. Denne kulturen fantes i hele Danmark, Sør- og Midt-Sverige før år 4 000 f. Kr. Boplassene hadde store langhus med lengde opptil 85 m. Tegn etter jordbruk er faktisk påvist omtrent like tidlig i Norge, tydeligst i Oslofjordområdet. Av redskapen som ble brukt, kan nevnes slipte stein- og flintøkser. De blir kalt tynn-nakkete økser. De hadde hull for skjefting på treskaft. Øksene var av samme sort som traktbegerfolket brukte i de nevnte naboland. Av denne grunn har kulturen fått navnet traktbegerkulturen til tross for at selve begeret er så godt som ukjent i Norge. Det kan ha vært en mulighet for at jegere fra Nøstvedt var blant de aller første jordbrukere i landet på bakgrunn av sin kontakt med traktbegerfolket i nabolandet. Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vann. Ved Grefsenåsen lå en flintknoll og tre store tynn-nakkete flintøkser på samme sted i en myr. Dette offerfunnet har klare likhetstrekk med liknende funn i Danmark som man knytter til fruktbarhetsritualer. Fra Østensjøområdet er en tynnakket øks fra Lambertseter og en fra Ryen knyttet til Traktbegerkulturen 3 800 - 2 800 f. Kr. Arkeologer og historikere mener det antagelig har ligget en boplass fra yngre steinalder i nærheten av Østensjøvannet. Bøndene i Øst-Norge har hatt en kulturform som viser at de har hatt forbindelse med traktbegerfolket. Her er det imidlertid ikke funnet hustufter, store fellesgraver eller keramikk, så en må si at de første jordbrukerne i Norge utviklet en egen kultur beslektet med traktbegerkulturen. Øvrige funn av steinøkser fra Østensjøområdet: En tykknakket flintøks fra ca. 2 500 f. Kr.m er fra da såkalte stridsøkskulturen, også en jordbrukskultur. Eldre steinalder : trinnøks av bergart fra Lambertseter, trinnøks fra Manglerud, trinnøks (steinøks uten hull)fra Østensjø, trinnøks (buttnakket steinøks) fra Østensjø. Disse øksene er fra 6 - 4 000 år f. Kr. Yngre steinalder: Tykknakket flintøks fra Østensjø, 2 500 f. Kr. Enkel skafthulløks fra Ryen, halv skafthulløks fra Østensjø. Eggfragment av enkel skafthulløks fra Manglerud, enekl skafthulløks av lys grå bergart, Østensjøvannet. Disse øksene er fra 2 500 - 1800 f. Kr. Gravhauger og gravskikker I hht kulturminneloven § 4 er gravminner fra før 1537 automatisk fredet. Yngre steinalder 4 000 - 1 800 f. Kr. Dysser og storsteinsgraver fantes i Danmark og Sverige. Disse gravtypene er nesten ukjente hos oss, men vi finner noen få eksempler i Østfold i grensetraktene mot Sverige. Eks. Skjeltorp i Skjeberg. Noen hellekister. Funn fra Vistehulen i Rogaland og Grønehelleren i Sogn - skjeletter i avfallslagene. De døde ble muligens gravlagt i huler og hellere. Eldre bronsealder 1 800 - 1 000 f. Kr. De døde legges i store gravrøyser. De fleste gjenværende røyser ligger langs kysten, øverst på åsene, nesten alltid alene. Sees bare en dal fra haugen, har antakelig en fjordgang buktet seg innover i landet en gang i tiden. Bronsealderrøysene er de tidligste gravminner som setter synlige spor etter seg i landsdel etter landsdel. De gir de første bildene av gravskikkene i Norge i større målestokk. Haugene har ofte monumental virkning. Var de flotte plasseringene til heder for de døde? Yngre bronsealder 1 000 - 500 f. Kr. Likbrenning ble vanlig i Norge, faktisk enerådende. Dette var den viktigste grunnen til dele mellom yngre og eldre bronsealder. Lekte man med tanken om et nytt liv etter døden da legemet forsvant i bålet? Restene ble gravd ned i bakken enten i en gravurne eller rett og slett lagt ned i en grop. Var årsaken at bøndene hadde fått dårligere tider pga endrede klimaforhold, avspeilet den nye skikken utjevning i bondesamfunnet, eller....? Graven ble skjult for øynene våre. Det er få funn fra denne tiden. Vest i landet ble ofte urnen satt i en gammel gravrøys. Det er funnet en skafthulløks fra bronsealderen ved Østensjøvannet. Eldre jernalder 500 f. Kr. - 570 e. Kr. Førromersk jernalder (500 -0): I Vest-Norge forble gravskikken fra yngre bronsealder nesten uendret. I Øste-Norge var det to gravtradisjoner. Urnegraver der urnene ble satt i små gravrom. Likbrenning der rester fra bålet ble lagt i leirkar eller lignende. Deretter ble karene lagt i enkle groper i bakken, under flat mark, lave hauger eller steinlegginger. Romersk jernalder (0-400) og folkevandringstiden (400-570) Gravfunn har gitt det viktigste grunnlaget for vår kunnskap om kultur og samfunnsforhold fra denne tiden. Det har vært påvirkning fra landene i Nord-Europa også vedrørende gravskikker. I det første århundrede etter Kristi fødsel, begynte man å gravlegge de døde uten likbrenning. De nye skikkene kommer til Danmark og Syd-Sverige tidlig etter år 0. Om lag midt i det første århundrede kommer skikken til Norge. Folk fra høyere sosiale lag ble lagt ubrent i gravhauger. Andre ble kremert. Størrelsen på gravminnet forteller oss om den sosiale status til den gravlagte. Omkring år 400 var igjen branngravene enkelt utstyrt, foretrukket over hele Skandinavia. Det kom en reaksjon på de overdådige gravene. Innover i landet holdt de lengre på skikken å gravlegge uten likbrenning. Gravfelt flere steder i landet bestod av en blanding av branngraver, gravhauger og groper. Gravrøyser ved vann innover i landet er oftest fra jernalderen. (jfr. bronsealderen) Yngre jernalder 570 - 1050 e. Kr. Merovingertid (570 - 800): Det er få gravfunn fra denne tiden. Flatmarksgraver ble vanligere enn tidligere. Hauger og røyser ble laget små. På Vestlandet finnes skipsgraver fra 700-tallet. Gravhauger og gravskikker Gravhauger i Østensjøområdet. I Østensjøområdet finner du en rekke gravhauger. På Tallbergåsen er det rester etter fem hauger. De andre har en diameter på 5-6 meter. Den største har måler hele 16 meter i diameter, men den kan likevel være vaskelig å se da den og de andre har vært utsatt for gravrøving. Arkeologer antar at de er anlagt i jernalderen, trolig 200 - 900 e. Kr. I Eikelunden (Abellunden) er det også fem hauger. Ved Bakkehavn finner du to og i hagen på Østensjø gård en flott gravhaug. Ved Langerud sykehjem finner du rester etter hele 9 gravhauger. Det er også funnet en spydspiss av jern og et vevlodd av kleber fra jernalderen ved Østensjøvannet. Gravhaugene gir en utmerket anledning til undervisning om gravskikker, eller til å filosofere og sammenligne tidligere tiders og våre egne skikker. Kilder Norges historie, bind 1, Forhistorien, Bente Magnus og Bjørn Myhre. Cappelen. Norges kulturhistorie, bind 1, Vår fjerne fortid, De titusen år, Erling Johannesen. Aschehoug. ”Ti steinøkser fra steinalderen ved Østensjøvannet.” Einar Østmoe, amanuensis ved Universitetets oldsakssamling. Sothøna nr. 6. Finn Gulbrandsen

1/1 Forening | Arkiv Årsberetninger og årsmøteprotokoller for Østensjøvannets Venner: Årsberetninger 2024 2023 2022 2021/22 2020/21 2019/20 2018/19 2017/18 2016/17 2015/16 2014/15 2013/14 2012/13 2011/12 2010/11 2009/10 2008/09 2007/08 2006/07 2005/06 2004/05 2003/04 2002/03 2001/02 2000/01 Årsmøteprotokoller 2025 2024 2023 1/1

1/1 Historie | Østensjø gård Østensjø gård Østensjø gård har en lang og spennende historie. Nedenfor kan du lese mer om den. Er du interessert i å lære mer om Drengestua på Søndre Østensjø? Les denne artikkelen av Siri Hoem fra Søthøna nr. 21, 2001. Bildet er fra mai 2025. De første spor Området omkring Østensjøvannet er rikt på steinalderfunn. Hele ti steinalderøkser er funnet i nærheten. Fire av disse er funnet på Østensjø gårds jorder. To av dem er fra eldre steinalder og kan være fra perioden 5000 - 3000 f. Kr. De knyttes til jeger- og fangstkulturer. En tykknakket flintøks antas å være fra «stridsøks-kulturen», en jordbrukskultur fra omkring 2.500 år f. Kr. Disse funnene kan tyde på at har vært drevet jordbruk allerede fra yngre steinalder. Selve gården Østensjø ble antagelig bebygget i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e. Kr. Navnet Østensjø kommer av det gammelnorske «Austansjor».Navneforskerne mener at gården først fikk navnet sitt etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navnet etter gården - Østensjøvannet. I Håkon Håkonssons saga beskrives et slag i 1222 ved Ekornholmen i Mjøsa. Birkebeinerne og ribbungene tørnet sammen. Ribbungenes Audun Austansjor falt i slaget. Audun var med stor sikkerhet fra Østensjø gård. Ribbungene var en opprørsflokk med støtte blant mektige menn spesielt i Oslo-området. Opprørsflokken hadde også sterk tilslutning fra bøndene. Man regner med at ribbungehøvdingene opptrådte som småkonger når Kong Håkon Håkonsson ikke var på disse kanter av landet. Ribbungehøvdingen Audun Austansjor var en av disse mektige. Det er derfor rimelig å anta at Østensjø gård var en storgård med innflytelse på denne tiden. Gården fortsetter nok å ha en sterk posisjon. Svartedauen i 1349-50 la nesten hele Aker øde, men gårdene rundt Østensjøvannet slapp noe lettere unna. Østensjø gård hadde fast bosetning gjennom disse vanskelige årene. I løpet av 1300-tallet kom Østensjø inn under kirkens eiendomsemperie. Akkurat når vet man ikke. Historikerne er også uenige om hvordan dette har foregått. Med kirkens inntreden som jordeier, ble det også oversikt over eiendomsforholdene i Aker. Biskop Eystein Aslaksson i Oslo Bispedømme, fra 1386 - 1407, fikk laget «Røde bok» i1396- en oversikt over samtlige av bispesetets jordeiendommer. Østensjø var ført opp som bispegods. I 1876 kom det for dagen et pergamentbrev som viste at biskop Jon (1373 - 1385) i 1382 hadde makeskiftet et halvt merkebol i jord i Runå (Nes på Romerike) mot tilsvarende på Østensjø. I 1396 eide bispestolen langt mer enn dette. Rundt år 1400 regner man med at kirken eide 82% av all jord i Aker, mens 3% var eid av Kronen. Resten var i privat eie. Situasjonen var omtrent slik frem mot reformasjonen i 1536. Østensjø var bispegods. Gårdene på Etterstad, Vålerengen, Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud, Ryen og Ekeberg lå alle under Oslo bispestol frem til reformasjonen. Bispesetet dominerte med andre ord i dette området på 1400-tallet. Eiendomsforhold i Aker fra 1536 I 1536 ble reformasjonen innført ved påbud fra Kongen. Eiendommene som lå under den katolske kirke ble nesten alle overtatt av Kongen. Han var dermed den største godseier i Aker. Rundt århundreskiftet eide kronen godt over halvparten av all jorda. Ti prosent var privat og resten kontrollerte kirken. På grunn av pengemangel hadde ikke kronen annet valg enn å selge eller bygsle bort eiendommene. I 1660 ble eneveldet innført og salg av kronens gods skjøt stor fart. Eiendommer som tidligere var pantsatt, ble nå solgt til dem som hadde panterettigheter. Eiendomsforholdene i Oslo-området gjennomgikk derved endringer. Omkring 1700 eide kronen kun 1% av jordegodset i Aker. Rundt 85% av eiendommene var på private hender. Resten tilhørte kirken. Det var likevel ikke den alminnelige Aker-bonde som eide gårdene. Det var først og fremst velstående byborgere som hadde råd til å sikre seg krongodset. Kortfattet kan vi si at før 1650 var embedsmenn den ledende eiendomsgruppen. Deretter overtok de store skogeierne og den nye plankeadelen det meste av godset. Fram mot 1800-tallet overtok de rike handelsmennene i Christiania Akersgårdene. Jordeiendommene var samlet på relativt få hender. Det meste av kunnskapen om gårdene er naturlig nok om godseierne. Brukerne vet vi dessverre alt for lite om. Men utviklingen gikk som seg hør og bør i retning av at brukerne overtok gårdene. Omkring år 1800 eide bøndene ca. 40% av Aker-gårdene. Som vi skal se, gjelder denne utviklingen også Østensjø gård. Nordre Østensjø 1658-1730 Vi skal nå følge Nordre Østensjø gårds skjebne fram til 1730. Paul Torstensoon Arneberg fikk bygsle gården av Kronen allerede i 1658. I avtalen lå også leie av Ellingsrud gård nord i Østmarka. Den 16. April 1663 fikk han kjøpt Nordre Østensjø. Paul Torstensson og broren Oluf, som vi skal høre om senere, var fra den kjente Arnebergslekten. Arneberg gård i Hof i Solør var familiens hovedsete. De var blant denne rike jord- og skogbruksbygdas desidert største gårdeiere der de styrte over 21 større bruk. Trelasthandel var en av grunnpilarene i Arnebergfamiliens dominerende posisjon på 1600-tallet. Inngifte styrket deres plass blant gårdeierne i Solør ytterligere. Colbjørnssonslekten er en velkjent gren av Arnebergfamilien. Paul Torstensson ble født på Arneberg. Han reiste tidlig til Christiania og startet med handel. Han eide en del småbruk i forskjellige bygder. Jordegodset hans var neppe særlig verdifullt. Paul eide også Reppeshuus Jernverk i Vinger, og han ble omtalt som "Velfornem Handelsmann og Borger" i Christiania. I 1692 overtok sønnen Oluf Paulsson etter at Paul døde. Oluf hadde neppe farens evne til å styre økonomien og kom i pengemangel. Han måtte pantsette Tøyensaga ved Akerselva med sikkerhet i Nordre Østensjø. Obligasjonen ble senere overdratt til Cornelius Griflow mot 900 riksdaler da Oluf Paulsson ikke greide å løse ut gården igjen. Bytinget fastslo at da ingen betaling kunne mottas i minnelighet, tilfalt gården Griflow. Allerede 16. august 1712, snaut et år etter, ble obligasjonen overført til Magister Jonas Ramus, sogneprest i Norderhov på Ringerike. Ramus var i 1680-årene kapellan i Sørum kirke i Akershus. Her var Colbjørn Torstensson sogneprest. Jonas Ramus ble meget forelsket i sogneprestens datter, Anna Colbjørnsdatter. Da hun var 15 år (!), giftet de seg og allerede 5 år senere hadde paret fått 5 barn. Anna er bl.a. kjent for sin innsats i slaget ved Norderhov på Ringerike. Ved list lurte hun svenske tropper i bakhold. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev ”Norges Kongers historie". Samtidig passet han godt på arbeidet som prest. Boka ble menigmannens vanligste Norgeshistorie på den tiden. Jonas Ramus døde i 1718 og enken Anna solgte Nordre Østensjø til sin bror Jacob. Salgsavtalen mellom søsknene er et artig dokument å lese: "Kjender jeg gjør at jeg af fri Vilje og veberaad Hu og Sinde haver solgt, skjødt og afhændet, saasom jeg hermed aldeles sælder, skjøder og afhænder fra mig, mine Børn og Arvinger til min kjære Broder Jacob Colbjørssøn og hans Arvinger min halvpart udi den Gaard Østensiø, beliggende udi Agers Herred, som Haagen Jenssøn paabor, og skylder et halvt Skippund og halvtredie Lispund Tunge med Böxel og Herlighet, hvilke foreskrevne 12 1/2 Lispund Tunge udi nevnte Gaard Østensiø med Böxel, Landskyld og Herlighet udi Ager, Eng, Skoug og Mark, inden- og udengjerds, til Fields og Fiære, med alt hvis som nu tilliger og af Arilds Tid tilligget haver, intet medtagen i nogen Maade, herefter maa og skal følge min for ommeldte Broder Jacob Colbjørnssøn og hans Arvinger (som tilfera udi den anden Halvdel udi Gaarden Østensiø er den rette Odelsmand) til fast og fuld Odel og Eiendom, saasom min Broder haver efter vores Forening betalt mig fornøielig hvorfor jeg og mine arvinger kjender ingen Ret eller del af have til udi beskrevne 12 1/2 Lispund Tunge efter denne Dag, mens hermed jeg fra mig og mine Arvinger tilstaaer nevnte min Broder Jaco Colbrjønsson og hans Arvinger dette Kiøb under alle de Vilkaar, som lougens tilforplikter den Sælgende at kiende skadesløs for hver Mands tiltale i alle Maader. Til Bekreftelse under min egen Haand, saa og ombedes min Velærverdige Hr. Daniel Ramus samt min Broder Kield Colbjørnssøn tre yderligere Stadfestelse tillige med mig at underskrive og forsegle. Datum Nordrehous Prestegaard den 3 Augusty 1718 " Jacob Colbjørnssøn burde jo ut fra denne omstendelige og meget spesifiserte kontrakt beholdt Nordre Østensjø i årtier. Men den gang ei… Allerede 16. august 1720 solgte han gården til Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters sønn Daniel (!) etter avtalt pris, forteller kontrakten. Daniel Ramus hadde overtatt som sogneprest i Norderhov etter sin far. Daniel døde ugift i 17, og Nordre Østensjø ble nok en gang ført over til moren Anna Colbjørnsdatter. Tre år senere blir Nordre igjen solgt. Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre gård av den mektige Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet. Søndre Østensjø gård fra 1656 til 1730 Den 6. april 1662 ble det nedsatt en komité som tydeligvis skulle få fortgang i salg av Kongens Akersgårder. Komitéen sørget for at Oluf Torstensson fikk kjøpt Søndre Østensjø i 1666. Oluf var en eldre bror av Paul Torstenssøn, og Arnebergslekten eide derved begge Østensjøgårdene. Oluf var også en dyktig handelsmann, men neppe fullt så velstående som sin yngre bror. Torstenssønbrødrene drev ikke sine gårder selv, men forpaktet dem bort til ulike personer. En mann ved navn Peder Iversen forpaktet begge gårdene i lang tid. I 1697 døde Oluf Torstenssøn. Han hadde eid Søndre Østensjø i 31 år. Enken Christense solgte gården til Olufs nevø, pastor Jacob Colbjørnsson, bror til Anna Colbjørnsdatter. Altså var begge Østensjøgårdene fortsatt i Arnebergslektens eie. Frem til 1719 gikk alt vanlig for seg - Jacob Colbjørnssøn leide ut gården fra 1710 til 1719 til Haagen Jensson. Da skjedde det svært uvanlige at brukeren kjøpte gården av Jacob. Mye tyder på at Haagen Jenssøn feilberegnet sine økonomiske forpliktelser. Han måtte faktisk selge gården tilbake til Jacob Colbjørnssøn allerede året etter. Pastoren hadde jo omtrent samtidig solgt Nordre Østensjø til sin nevø Daniel Ramus. Jenssøn kom imidlertid meget sterkt tilbake, to år senere kjøpte han Søndre Østensjø, denne gang for godt. På den tiden var det sjelden at eieren av en gård drev den selv. Jenssøn sørget for at Søndre ble hans. Han og etterkommerne drev gården i ca. 60 år. Etter kjøpet av Nordre Østensjø i 1730 eide Haagen Jenssøn nå hele Østensjø gård. Han beholdt den fram til sin død åtte år senere. Vi minnes Anna Colbjørnsdatters beskrivelse av Østenjø i salgsdokumentet av 1718. La oss se nærmere på hva slags "herligheder" som fantes på Østensjø. En "Examinationsprotokoll" fra 1723 for Aker gir oss noe av svaret: Gårdsnummer 27, Østensjø 1 Husmandsplass Skoug til fornøden Gjerdsel og Brændsel. God Jord og Extraordinaire til Kor Sæd: 1 172 Tønde Blandkorn 12 Tønder Havre 50 Læs (lass) Hø 4 Hester 15 Creature 8 Sauer og 6 Gjæder Hvor denne husmannsplassen lå, vet vi ikke. Det lå en del skog under gården. Det var imidlertid ikke nok til å benytte tømmeret til salg. Fortegnelsen over viser at jorda var god og at Haagen Jenssøn må ha vært en dyktig jordbruker. Antall dyr på gården var stabilt i lengre tid. I 1657-58 var det flere hester på gården enn det vi ser over. Ved Haagen Jenssøns død i 1738 var det tyve kyr, fire hester, åtte voksne geiter, seksten sauer, fem voksne griser, fire grisunger og to gjess. Størst var fremgangen på såkornet seksten tønner havre. Det er tydelig at overtakelsen av hele Østensjø gård ga Haagen betydelig fremgang. Nordre og Søndre Østensjø gård ble styrt av Haagen Jenssøn og Berte Baatelsdatter fra 1730 til 1748. Haagen Jenssøn hadde med kjøpet av Nordre Østensjø, kontrollen over begge Østensjøgårdene. For kuriositetens skyld kan nevnes at det i 1738 fantes to bøker på gården - Dr. Casper Brochmans Huspostil og en bibel. Haagen døde i 1738. Berte Baatelsdatter, enken etter Jenssøn, satt selv med gården en tid etter mannens død. Den eldste sønnen, Jens på 22 år, stod antakelig for driften. Haagen Jenssøn og Berte hadde ytterligere seks barn - Lars, Anne, Maren, Jacob, Inger og Berta. Skifteretten påla Berte og farbroren å sørge for at barna fikk opplæring. "Forøvrig tilholdes Enken Berte Baatelsdatter at hun sine smaa og umyndige Børn udi Gruds frykt alle Christelige Dyder saaledes oplærer og opelsker, som hun for Gud i Himmelen og Øvrigheden paa Jorden vil være bekjendt og ansvarlig ". Søndre Østensjø fra 1748 til 1838 I en alder av 32 år kjøpte Jens Haagensøn Søndre Østensjø gård av sin mor. Overdragelsen fant sted den 17. mars 1748. Skjøtet forteller at sønnen skulle få "søndre Eng, item af Agre østre Jordet, Stuve og Kox-jordene". Selv behold Berte "nordre Engen og af Agre Mellem-Jordet, Baas og Løe-Jordene". Gården hadde fremdeles bare en husmannsplass. Den skulle de ha til felles nytte og bruk. Etter å ha vært eier og bruker av Søndre Østensjø i 34 år, solgte Jens Haagensøn gården til Karen Abrahamsdatter. Hun satt med gården fra 12. februar 1782 til 30. mars 1785. Da kjøpte Ditlev Wilhelm Falkenberg Søndre Østensjø. Han var apoteker i Kristiania, ugift og bodde på bruket. Akers folketelling fra 1801 forteller oss at Ditlev var gårdbruker på full tid. Jorbruksdriften kunne ikke ha gått så dårlig, for han hadde tre tjenere og en husholderske i sin tjeneste. Den tidligere apoteker var over 70 år da det nye århundrede tok til. Derfor er det sannsynlig at tjenerskapet også var aktive i gårdsdriften. Rundt 1800 fikk Falkenberg reist nåværende drengestue. Dette er den eldste bygningen som står på gården. Jørgen Young Ungkaren Ditlev Wilhelm døde i 1807, og søstersønnen Frantz Peckel arvet Søndre. Allerede 13. august 1811 kjøpte den meget kjente og omtalte Christianiaborger Jørgen Young gården. Kjøpmann Young var født i Vinger i 1784. Han var en meget dyktig forretningsmann og arbeidet seg fram til å bli en av byens fremste menn. Ifølge ligningen var han Christianias rikeste mann i årene 1833-34. Han ble valgt inn på Stortinget i 1821 sammen med Marcus Pløen og Even Stenersen. De tre nevnte var kjøpmenn, og med seg hadde de høyesterettsassessor Andreas Arntzen. Kremmerne var fra den såkalte "Christiania-opposisjonen" - en motpol til den kongetro kretsen rundt Paléet. Her bodde den svenske stattholderen. På denne tiden ble byen styrt av kongelige embetsmenn og en forsamling borgere på tolv Young satt fra1816 til 1835. I Storgata 1 holdt han et meget stort hus i fornem stil. Her holdt det til en opposisjonsklubb. I alt 7 tjenestejenter og 8 -gutter arbeidet i huset hans. Selv om han hadde slått seg fram på handel, var det bare en del av hans virksomhet. Denne geskjeftige forretningsmannen var skipsreder, drev trelasthandel, tegl- og fajanseverk på Ensjø, annen småindustri samt ølbryggeri, senere Schous bryggeri. Han sikret seg en rekke eiendommer i Christiania (f.eks. Youngsløkken - der Youngstorget ligger i dag) og i Aker bl.a. Rustad, Sarabråten, Ellingsrud, forpaktningsrett til Bogerud foruten Søndre Østensjø. I 1814 bygde Jørgen Young låven på gården. Det er verdt å merke seg at den ble bygget i empirestil som drengestua. I 1837 døde forretningsmannen. Svigerdatteren hans arvet gården og forpaktningsretten til Bogerud. I januar måned det påfølgende år solgte hun Søndre Østensjø og forpaktningsretten til Halvor Haagenssøn Tveter. En ny, lysende epoke i gårdens historie ble innledet. Nordre Østensjø gård fra 1748 til 1838 Etter å ha solgt Søndre Østensjø gård til sønnen Jens, beholdt Berte Baatelsdatter Nordre frem til 3. april 1861. Hun var gammel og svak og solgte gården til Lars Haagenssøn. Fjorten år etter døde Lars. Det ble såkalt samfrendeskifte. Nordre ble etter skiftet overført til enken Marthe Gundersdatter og barna Berte Larsdatter, Haagen og Lars Larssønner. I september 1792 overtok eldstesønnen Haagen gården alene. Folketellingen av 1801 forteller oss at atskilig flere personer bodde på Nordre Østensjø enn på Søndre. Det er derfor sannsynlig at Nordre var den største gården av disse to. Haagen Larssøn med kone og to barn, konas bror og to tjenestejenter, en dagleiet husmann uten jord, og Nils Larssøn med kona Marte bodde på gården. Den tidligere nevnte Elling Larssøn, hans kone Agnete og deres ugifte datter Maren nevnes som beboere på husmannsplassen. Nok et par personer nevnes tilhørende Nordre. Etter noen år overtok Haagens sønn, Lars Haagenssøn Østgaard gårdsbruket. Tveterfamiliens epoke innledes - Søndre Østensjø 1838 til 1875 Halvor Tveter ble født 1. januar 1807 på gården Tveter ved Semsvannet i Asker. Faren het Haagen Hansen og moren Eli Pedersdatter Berger. Slekten var stor og mektig og forbindes bl.a. med Ringi-, Oust-, Riis-, Stubberud-, Blindern- og Disen gård. Halvor vokste opp på Tveter og tok navn etter gården. Han var meget dyktig med hendene og kunne smi, snekre, tømre og dreie bedre enn de fleste. Etter opphold hos slektninger i Førde og ved Hamar dro han tilbake til Asker. Veien over åsen til Lier og gården Holtsmark var ikke lang, spesielt ikke for Halvor som hadde forelsket seg i datteren der. 20. juni 1834 giftet han seg med Nikoline Holtsmark. (Hun hadde med seg en gjev eikekiste inn i ekteskapet, rikt pyntet og forsynt med initialene NT og årstallet 1623. Den hadde tilhørt Karen Lucht, gift med Christianias første borgermester Nils Toller. Kisten er nå gitt av familien til Akershus slott der den kan beskues i Christian den 4.s sal). Den første tiden bodde de hos Halvors foreldre på Tveter. Deretter flyttet de til Semsvannets andre side. Her hadde Haagen en annen av sine eiendommer - gården Øvre Sem - der en av Landbrukshøyskolens avdelinger nå ligger. Hovedbygningen på Sem er reist av Halvor Tveter. Her ble ekteparets to første barn født. Halvor var til stadighet på jakt etter mer jord. Han slo raskt til da Søndre Østensjø skulle selges. Den 28. desember 1837 var kjøpet et faktum. Gården ble hans for 4000 spesiedaler - derav ble 1250 spd. betalt kontant til Karen Young. Eiendommen overtok Nikoline og Halvor med en gang og i løpet av sommeren var familien innstallert. På gården ved Østensjøvannet i Aker lå forholdene til rette for denne nevenyttige, unge manns virketrang. Det var nesten ikke måte på til aktivitet: Nytt våningshus, utvidelse og forbedring av jordene, nye jorder ble brudt opp, hage ble anlagt, trær tatt med fra Asker ble plantet, forpaktning av jorda ved Bogerudmyra. Som om ikke dette var nok, kjøpte Halvor Nordre Langerud på drøye 160 mål da han fordi han syntes gården var for liten. Selger var Jørgen Wetlesen på Abildsø. Prisen i 1845 var 155 spd. Ny grøfting, ny oppbrytning av jord, behov for mer lagerplass til jordas grøde, ny låve måtte bygges og ny adkomstvei, nå til Enebakkveien da den gamle over Oppsalåsen og Skøyengårdene var tungvin og i dårlig stand. Halvor forpaktet en del av Nordre Østensjø og makeskiftet denne jorda med Lars Haagenssøn Østgaard i 1846, slik at grensen mellom gårdene ble veien mellom tunene. Selv om alt dette høres voldsomt ut i dag, må en være klar over at Halvor Tveter var en forsiktig mann, men god planlegging og hardt arbeid ga resultater. Østensjø gård ble under ham en av Akers største og mest veldrevne gårder. Tveter var nysgjerrig på nye driftsmetoder og var blant landets første som dyrket turnips i stor målestokk. I 1862 vanket det til og med medalje for turnipsen fra Østensjø ved "The Royal Horticultural Society's" utstilling i London. I 1853 skaffet han seg en "Stationær Dampmaskine til Hakkelsesbeskjæring og Dampkogning av kreaturfoderet ". De alte opp krøtter på gården og solgte melk til byen.. Halvor Tveter ble betegnet som en statelig mann, med rank holdning, over middels høy med kraftig hårvekst og kinnskjegg, stillferdig, men lun og spøkefull. Mange jordbrukere spurte Tveter om råd. Unge menn fikk sin praktiske landbruksutdannelse på Østensjø. En så dyktig mann ble selvsagt benyttet til offentlige oppdrag. Han var medlem i formannskapet i Akeri flere år, av Akers sparebanks Direksjon fra 1857-71 (en ulønnet oppgave på denne tiden), medlem av Aker kommunes fattigkommisjon, medlem av takseringskommisjonen for Kongsvingerbanen, medlem av byggekomiteen for Østre Aker kirke, osv. osv. Ved den store veiutbyggingen i Aker som ble i 1855, ble Halvor Tveter valgt inn i anleggskomiteen for Østensjøveien og Lambertseterveien. Denne veiforlengelsen ble kalt "Polskpassveien" på folkemunne. Bygdesladderen ville ha det til at veien skulle gjøre det lettere for eierne av Manglerud, Skøyen, Hellerud og Østensjø å komme sammen for å spille kort. Nikoline Holtsmark Tveter var en røslig kone, stor, men rask og rørig med et utrolig godt humør. Hun nøt stor anseelse for sin dyktighet som husmor. Mange ungjenter kom til Østensjø for å lære av henne. Alltid var husholdningen på Østensjø usedvanlig stor. Den var et speilbilde av den enorme gårdsdriften. Husmennene og arbeiderne hadde kosten. I tillegg tok Nikoline imot ungdommen med åpne armer. "Mor Tveters" gjestfrihet var viden kjent. Nærmest til daglig kom fremmede innom. Som seg hør og bør deltok selvsagt Tveters i den store selskapeligh Tveter ble rammet usedvanlig hardt. I årene 1839-49 mistet Nikoline og Halvor seks barn. Spesielt sorgfullt var det i 1849 da Emilie Karoline, Anette Kamilla Augusta Kristine og Evenda Barbra Katinka alle døde i løpet av to måneder. De seks barna er gravlagt på Oslo kirkegård. Halvors foreldre sovnet også inn dette året, og de gamle på Østensjø ble nedbrudt av sorg og sykdom. Det var ikke på tale å overta gården Tveter i Asker. Den ble solgt. Nordre Østensjø gård Det var neppe mulig for eieren av Nordre Østensjø gård å konkurrere i begivenheter med Halvor Tveter på nabogården. Lars Haagenssøn Østgaard solgte gården til sin sønn, Halvor Larssønn Østgaard i 1850. Østgaard greidde ikke å styre økonomien sin, og 13. april 1868 var det tvangsauksjon. Ingen ringere enn konsul Thomas J. Heftye fikk tilslaget. Det viste seg snart at han først og fremst hadde interesse av Nordre Østensjøs skoger som grenset inntil eiendommen hans på Sarabråten. Derfor behold han skogen og solgte resten av Nordre til Halvor Tveter for 6050 spd. Østensjøgårdene var igjen samlet på to hender. 19. juni 1875 ble hele Østensjø gård solgt til Haakon Tveter - Nikoline og Halvors sønn. Østensjø under Haakon Tveter Haakon Tveter ble født 2. januar 1844 på Søndre Østensjø, foreldrene Halvor og Nikoline Tveters gård. Han kom til å føre farens jordbrukstradisjoner videre på en meget respektfull måte. Odelsgutten Haakon ble fra første stund oppdratt og utdannet med tanke på at han skulle bli jordbruker. Halvor passet på å ha ham med seg i daglig virke. Slik fikk Haakon en glimrende opplæring. I årene 186063 fikk han praksis hjemme på gården. Parallelt leste han engelsk og bokholderi og tok undervisning i hagebruk. I årene 1863 til 65 var han student på Landbruks-høyskolen på Ås. Der tok han «Examen med Udmerkelse». Kunskapene delte han med elevene fra Vinterlandbruksskolen. De var i praksis på Østensjø. I tillegg holdt han på med landmåling. I 1867 ble Haakon ansatt som forvalter av Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy Kongsgård). Der fikk han bruk for kunnskapene sine. Han drev Kongsgården frem til et mønsterbruk. Han fikk rikelige muligheter til å praktisere sine jordbrukskunnskaper. Gjennom utenlandsreiser besøkte han en rekke utstillinger og mønsterbruk. Han deltok også på utallige jordbruksmøter. Den 16. juli 1872 giftet han seg med sin utkårete, Agnes Rotnes. Haakon Tveter var derfor vel forberedt da han den 19. juni 1875 kjøpte Østensjøgårdene, Nordre Langerud og forpaktningsretten til Bogerudmyra av foreldrene sine. Kjøpesummen var 20 000 spesiedaler. De gamle flyttet inn i det nyrestaurerte våningshuset på Nordigården. Den 10. september samme år døde Halvor. Nikoline sovnet inn den 13. oktober 1883. Bare 17 dager etter at Halvor døde, fikk Østensjø gård et fornemt besøk. Hennes Majestet Dronning Sophie, kronprins Gustaf og tre prinsesser av Waldock hadde tatt veien opp fra Kristiania for å avlegge en visitt på gården. De kongelige med stort følge tilbrakte flere formiddagstimer på Østensjø. Det var litt av en storgård som trettiåringen overtok. Halvor hadde utvidet bruket fra 300 til 700 mark. I noen år forpaktet Haakon i tillegg Abildsø gård. Fra 1901 var også deler av Ulsrud gård i hans eie. Den unge mannen la mange av sine krefter inn på at Østensjø skulle drives som et moderne mønsterbruk. Oppgavene var mange. Han fortsatte også med å ta i mot landbrukselever; blant dem statråd Joh. E. Mellbye. Haakon Tveter satte navn på jordene. Tegning: Per Knoph. Tveters gjøremål utenom gårdsdriften Haakon Tveter var en naturbegavelse når det gjaldt administrasjon og organisering. Han fikk anledning til å utfolde sine talenter i et langt virke i kommunalpolitisk tjeneste. Vi lar avisen Akersposten berette for oss: «Ved sidste valg i Akers sparebank gik Sekretær Haakon Tveter, som før meddelt, ud av Bankens Direktion, efter at have været dens medlem uafbrudt i 28 Aar Endnu staar han derimod midt oppe i det kommunale Virke, men det var dog først efter sterke og indtrængende Opfordringer, Hr. Tveter for vel et Aar siden endnu en gang paatog sig det byrdefulde Hverv som medlem af Formanskabet og Viceordfører. I Anledning af hans Fratræden fra Bankens Direktion vil vi nedenfor gi en Oversigt over en virksomhed, som hører til de mest omfattende i Aker Kommunes Historie.».... Tveters dyktighet og arbeidsevne ble også benyttet i det offentlige liv. Fra han var ferdig på Ås og bortimot resten av sitt liv var han aktiv høyt og lavt i Aker kommune. Allerede i 1868 ble han medlem av Direksjonen for Aker Sogneselskab. Her satt fram til 1882. I de elleve siste årene var han enten formann eller viseformann. Rett fra Aker Sogneselskab gikk veien til Direksjonen i selskapet for Norges Vel der han var medlem i 1882 til 84. I 1884 ble han ansatt som sekretær i Norges Vel, en stilling han hadde i rundt 14 år. Selskapet gjennomgikk en betydelig omlegging under ledelse av Tveter. I perioden han var ansatt i her, var han også redaktør av selskapets tidsskrift. Fra 1882 og seksten år fremover redigerte han Morgenbladets Landbrugstidende. Han ble utnevnt som medlem av den kongelige kommisjon angående naborettsforhold i 82. Han representerte Akershus fylke på Stortinget fra 188991 og var statsrevisor i 189192. Tveter har innehatt bortimot alt av kommunale tillitsverv. Vi nevner skolekommisjonen 187594, medlem av kommunestyret i en 30-årsperiode fra 1877 sammenhengende! Han var kommunens ordfører fra 1881 til 89 og varaordfører fra 1905 til 1907. Den 27. februar 1878 ble det nedsatt en komité om deling av Akers herred. Innstillingen var klar 25. oktober 1879 og Tveter var en selvskreven deltaker. Videre var han medlem av skattelovskomitéen av 1880, veikomitéer i 1877, 80 og 83. De behandlet spørsmålet om naturalarbeidets avløsning. Aker kommune kjøpte skogene omkring Nøklevann i 1897. Tveter var formann i styret for disse skogene, medlem av Østre Akers kirketilsyn og styret for menighetenes lønningsfond. I en årrekke var han medlem av Akers og en kort tid av fattighetskomitéen. Tveter har antagelig vært innom alle mulige kommunale komitéer bortsett fra likningskommisjonen. Hvordan var han som politiker? Vi lar «Akersposten» overta igjen: «Hr. Tveters kommunale Virksomhed har strukket seg over et saa langt Tidsrum, at han har faaet se Kommunens Udvikling ske med en rivende Hurtighed fra en forholdsvis enkel Landkommune til en af Hovedstaden Nærhed sterkt paavirket Kommune med et stort administrativt Apparat. Ordførerstillingen er under alle Omstændigheder byrdefull og har altid været det; men Tveters Ordførertid har faldt i en Tid, da Formandskabets hele Kontorpersonale var en Sekretær som anvendte en del av sin Tid i Kommunens Tjeneste. Hvilket forøget Arbeide der under disse Omstændigheder maatte falde paa Ordføreren personlig, behøver ikke at paapeges. Den første tekniske Funktionær i Aker var Ingeniør Bay, der ansattes fra 1884 med 14 mod 14 Stemmer, i det Ordførerens (Tveters) Stemme gjorde Udslaget. Den Letsindighet at ansætte en Ingeniør i kommunen vakte dengang stor Forbitrelse og gav Anledning til en voldsom Agitation mod Tveter. Sagen var, at Tveter havde fuldt aabent Øie for de Krav, som Kommunens voksende Udvikling reiste; men da Nitiaarenes Flothedsraseri gik fra Kristiania ud i Aker og smittede det kommunale Styre ogsaa her, viste det seg , at Tveter ogsaa var det kolde, klare Hoved, som ikke lod seg rive med av Jobbefeberen. Han havde levet længe nok til at se disse periodisk tilbagevendende Bølgeslag i den økonomiske Udvikling, og han saa Nødvendigheden af at indrette sig med det for Øie, at der vilde komme magre aar efter de flotte. Han blev derfor i Nitiaarene Sparemanden, der stemte mod Oprettelse af den kommunale Pensionskasse. Han var mod Indførelsen af Byggereglerne. Under disse Afgjørelser staar Tveter ofte omtrent alene, og hans Modstand med alt dette var saagodtsom uden Virkning. Men senere Tiders sørgelige Erfaringer har allerede givet ham Ret i meget. Nu gaar Bestræbelserne ud paa at indskrænke Jobbetidens flotte Foranstaltninger, for hvilke Skatyderne nu maa svide. Men det er ingen let Sag. Tveter har under alt dette dog ikke godt træt; hans Arbeidsevne og Virkelyst synes uopslidelig. Han er ikke af de smidige Naturer, som føier sig elastisk efter de vekslende Strømninger og Stemninger. Tvertom har hele hans Livsvirke været baaret af et bestemt, udpræget individuelt Syn paa det offentlige Livs ledende Principer, og der kan neppe peges paa et eneste Exempel, hvor han har bøiet eller firet paa sin Overbevisning under Opinionens Tryk. En saadan Mand vil uvægerlig komme til at staa i mangen Dyst, og det vil ofte se ud for dem, der kun kommer i fjernere Berøring med ham, som han er en steil og lidet tilgjengelig Natur. For mange staar Tveter ogsaa i dette Lys, og det er et uudsletteligt Bevis for hans store dygtighed og for den ubegrænsede personlige Tillid han nyder, at han tiltrods herfor altid har været trukket frem af sine Sambygdinger ved alle Valg. Han staar i vort kommunale Liv tilbage fra en Tid, der udmerkede sig mere ved sterke Karakterer og udprægede Personligheder end den nærærende Tid, en staut og kraftig Skikkelse som virker sterkt kontrasterende mod de mange smidige og opportunistiske yngre Mænd som vor Tids parlamentariske og kommunale Liv gjennemgaaende har kaldt paa Skuepladsen, en Iakttagelse, der gjælder Aker saavel som kanske de fleste andre Valgkredse i vort Land. Tveter er Indehaver af Kongens Landbrugsmedalje fra 1876. Han blev Vasaridder i 1886, Olafsridder i 1904 og Danebrogsridder i 1906». På Østensjø gård gikk livet sin gang. Haakons kone, Agnes, skjenket ham seks døtre, Borghild, Haldis, Agnes, Dagny, Valborg og Aagot. Agnes hadde antagelig et sterkt sosialt sinnelag. Ved konge-lig resolusjon ble hun oppnevnt som medlem av kontrollkommi-sjonen for Dr. Dedichens sinnsykeasyl for et tidsrom av 6 år fra 1. januar 1909. I perioder ble store deler av gården leid bort. Dette var vel helt nødvendig dersom Haakon Tveter skulle rekke alle sine offentlige gjøremål. Den 30. januar 1930, like etter sin 86. fødselsdag døde Haakon Tveter på Østensjø gård. Et langt, rikt og arbeidssomt liv var slutt. En «høvding» var borte. Valborg Tveter overtok Dagny døde bare 22 år gammel. Agnes giftet seg med Simon Smith i 1903, og paret flyttet mye omkring i ladet, da mannen var offiser og bergingeniør. De øvrige søstrene ble boende på Østensjø gård. Valborg overtok ansvaret etter faren. Hun var utdannet husstellærer, og var spesielt dyktig i praktiske gjøremål. Dessuten behersket hun organiseringens kunst til fingerspissene. Hun elsket å være med faren og fikk god opplæring av ham om landbruk. Valborg var meget glad i barn og alles tante. Arbeidsfordelingen på gården var blant annet at Aagot hadde ansvar for lintøy og sølvtøy, Halldis hadde ansvaret for blomster, Borhild hadde ansvaret for oppvasken. Den tok hun alltid alene fordi hun likte å gjøre dette på sin egen måte. Halldis var kasserer i Akers sparebank i Grensen. Hun var en snill og ordentlig dame. I løpet av sin tid som kasserer opplevde hun å bli ranet. Det var det første ranet i Sparebankens historie. Borghild og Aagodt var adjunktutdannet og underviste i matematikk på henholdsvis Aars & Voss og Foss høyere skoler. Agnes og Simon Smith fikk fem barn. Dagny ble født i 1905. Deretter kom Haakon, Ditlef og Agnes med omtrent to års mellomrom. I 1920 ble den yngste, Anne Margrethe født. Valborg var dyktig til å holde familien samlet uten at det oppstod gnisninger. I 1954 døde hun. Aagot, som hadde gått av for aldersgrensen, overtok da ansvaret for gården. Besetningen var 8 melkekuer, 2 hester samt griser og høns. I 1963 sluttet de med dyr på gården. Haakon Smith drev jordveien frem til 1972. Han leverte lenge høy til vognmennenes hester i byen. Et kjent bilde av Haakon Smith der han kjører høyvogn i Akersgata i 1954 henger i Oslo bymuseum. Familien sørget for at hageanleggene på Nordre og Søndre til enhver tid var velstelte. Østensjøveien gikk mellom gårdsanleggene og i praksis over tunet på Nordre. Da den nye Østensjøveien åpnet i 1956, syntes Agnes det ble kjedelig at ingen biler kjørte gjennom gården lenger (!). I 1972 døde Aagot Tveter. Fra dette året ble Ditlef Smith bestyrer av sameiet Østensjø gård. Utviklingen presser på Bebyggelsen presset seg sakte, men sikkert ned mot Østensjøvannet. Østensjø gårds eiere måtte også selge unna en del av eiendommen. I begynnelsen av 50-årene ble åsen mot Bøler solgt, og bebyggelsen i Jøranstien og Protonveien kom. Området der Eterveien borettslag ligger, ble solgt for en billig penge til Oslo kommune i 1959. Avtalen var at det skulle bli hageparseller her. Kommunen brøt avtalen og bygde rekkehus. Familien prøvde å få det offenlige til å overta gården. De så potensialet i hva den kunne bli for allmennheten, men Stat og Kommune vendte det døve øret til. Ditlef døde 30. november 1991. Han og søsteren Anne Margrethe Møkleby ble tildelt ”Sothøneprisen” av Østensjøvannets Venner i 1990 på bakgrunn av sin postive innstilling for Østensjøområdet. I 1975 flyttet Anne Margrethe og hennes mann Bjarne inn i hovedhuset på Nordre. Hennes eldste bror Haakon bodde i 2. etasje. I 1997 ble gården solgt til familien Solbakken. De planlegger å åpne Søndre Østensjø for allmennheten så snart begge tun er restaurert. Litteratur "Østensjø gårds historie" av Lars Rogstad. Edvard Bull: Akers historie - Kristiania 1917 Henning Sollied: Akersgårder - Oslo 1947 Arno Berg: Den gamle bygningskulturen i Aker - Oslo 1955 Wilhelm Larsen: Norske stamtavler I - Kristiania 1868 Norsk biografisk leksikon - Kristiania 1923 "Sothøna" nr. 6 - om Anne Margrethe Møkleby av Marianne Østbye. St.Hallvard nr. 36: Vaterlandskongen - Oslo 1958 Haakon Tveter: Et hundrede aarsminde - opptegnelser for familien. Kristiania 1907 avisartikkel i Nordstrands Blad nr. 65 - 1065. Artikkel signert D.T. i Akersposten nr. 11, lørdag 10 mars 1906 Fortidskunst Østerdalen II av Johann Meyer Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters slekt - utgitt av Ringeriksmuséet. Oslo Bys historie, bind 3 av Jan Eivind Myhre) S.A.Sørensen: Om Gaarden Østensjø og Pladsen Bogerud i Aker Div. skrifter fra Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo Brev fra Byantikvaren av 31.10.96 Muntlige kilder: Anne Margrethe Møkleby og Gunnar Smith

1/1 Historie Bildebasen er for tiden ikke tilgjengelig Bildebasen Østensjø lokalhistoriske bilder er for tiden ikke tilgjengelig. Det arbeides med saken. Vi beklager. I mellomtiden kan du gjerne lese mer om historien i Østensjøområdet på våre historiesider.