Søk

Østensjøvannets Venner Velkommen til Østensjøvannet - den uerstattelige arven Besøk vannet Finn ut hvordan du kommer deg hit og få forslag til turer og aktiviteter Foreningen Les om Østensjøvannets venner, bladet vårt Sothøna, og bli medlem. Kunnskap Lær mer om natur, vern og historie ved Østensjøvannet og områdene rundt Siste nytt Beitedyr – oppsetting av gjerder Byråden på besøk - urbant landbruk Vassdrag i Oslo - bildeutstilling Flere nyheter "Østensjøvannets Venner arbeider for vern og forsvarlig skjøtsel av Østensjøvannet med omkringliggende natur- og kulturlandskap, herunder Østensjø og Abildsø gård." Bli medlem Kontakt oss Hjelp oss å ta vare på området Besøk oss på Bakkehavn Østensjø lokal- historiske bilder Østensjø kulturkart Støtt oss med midler fra Grasrotandelen

1/1 Historie | Bakkehavn gård Bakkehavn gård Bakkehavn gård har kort historie sammenlignet med de andre gårdene lokalisert i Østensjøområdet Miljøpark. Eiendommen tilhørte den sørlige del av Abildsø gård, med gårdsnummer 160, bnr. 1, helt til delingen av gården i 1875. Da kjøpte grosserer og godseier H.C.Mathiesen på Linderud av Wetlesens på Abildsø, den del av eiendommen som lå sør for Smedbergbekken, inklusive den såkalte Abildsøskogen i vest. Denne parsellen ble gitt bruksnr. 5 og etter at en gård ble bygget litt nord for Abildsø skole, kalt Søndre Abildsø. Gården ble revet på 1950-tallet for å gi plass til rekkehusene i Enebakkveien 248-254. Ved fradelingen i 1875 stod det en plass, Lopperud, litt vest for dagens bygning på Bakkehavn, rett ved Abildsø Bo- og rehabiliteringssenter. Navnet Bakkehavn dukket først opp helt på slutten av 1800-tallet. Luserund og Lopperud Eiendommen Bakkehavn ble utskilt fra Søndre Abildsø i 1892 og gitt bruksnr. 10. Kjøper var Theodor Opsahl, medeier av Søndre Bogerud gård. I dokumentet fra skylddelingsforretningen ble den nye eiendommen kalt ”Parcellen Bakkehagen”. På parsellen stod det en plass, kalt Bakken. Det er mye som taler for at denne plassen ikke er identisk med Lopperud på vestsiden av Langerudbekken som var tomtegrensen. Den tradisjonelle versjon er at det er samme plassen som skiftet eller vekslet navn mellom Lopperud og Bakken. På motsatt side av veien lå Luserud, som senere fikk navnet Multehaug. Det var ikke uvanlig at husmannsplasser fikk et litt underlig eller ufint navn, som for eksempel ved frikjøp ble endret til et mer ”vanlig” navn. I en kontrakt tinglyst i 1876 nevnes det ”tjenestehestehold” trolig knyttet til plassen Bakken, noe som kan være opphavet til havnehagen – derav navnet Bakkehavn. Sommervillaen "Bakkehavna" Olaf Larsen, fra Jørgensløkken, overtok eiendommen (brn. 10) som han kalte ”Bakkehagen”, fra sin tremenning Theodor Oppsal i skjøte datert 1897. Våningshus i sveitserstil, sidebygning, låve med fjøs og stall ble oppført av Olaf Larsen i 1897/1898. Stedet ble deretter kalt for ”Bakkehavna” som senere ble til ”Bakkehavn”. På kart fra 1915 er også varianten Bækkehavn benyttet, kanskje avledet av grensebekken vest for eiendommen. Olaf Larsens egentlige hensikt var å bygge et hus han kunne bruke om sommeren. Derfor skilte han ut en egen tomt med bruksnr. 12 bestemt for sommervillaen. Olaf Larsen var på det tidspunkt engasjert med boligspekulasjoner i Kristiania, en virksomhet som skal ha gitt god avkastning. Fra rugdejakt til Freia sjokoladefabrik Olaf Larsen drev tidlig med produksjon av sjokolade hjemme på Jørgensløkken (på Oppsal) og var også ansatt på Bryn Chokoladefabrik (Brødrene Ottesen), etablert i 1879, i to år. I 1888 treffer han helt tilfeldig i Beverlia kolonialgrossist Fredrik Christensen på rugdejakt sammen med sin nevø Albert Hjort. De kommer i prat og det endte med at Christensen etablerte sjokoladefabrikk på Rodeløkka med Olaf Larsen som produksjonsansvarlig. Ikke minst var oppskriften på sjokolade viktig, for det var flere sjokoladefabrikker i Kristiania og konkurransen var hard. Navnet Freia ble bestemt på et møte med interessentene i det nye firmaet hjemme hos lensmann Hjort på Malerhaugen. Albert var barnebarn til lensmann Hjort. Far til Albert var på den tiden direktør på Rodeløkken Mek. Verksted, slik at dampkraft ble besørget derfra til den nye fabrikken. A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik - ASOLA Olaf Larsen ble verksmester på Freia Chokolade Fabrikk ved etableringen i 1889. I 1892 kom Fredrik Christensen i prat med sin kunde, kaffeagent Johan Throne Holst, som han etter hvert kom på kameratslig fot med. Han fikk tilbud om å kjøpe fabrikken fordi Christensen ikke oppnådde den tiltenkte avkastning. Og som han sa, Olaf Larsen kan du stole fullt på når det gjelder det tekniske. Tilbudet ble akseptert og trønderen Johan Throne Holst overtok kontrollen, dog for det meste med lånte midler. I 1894 ble en reorganisering gjennomført og Olaf Larsen tilbød Johan Throne Holst å gå inn med kapital han hadde opparbeidet gjennom sin boligspekulasjon. Fra 1894 ble han derfor medeier og avanserte til fabrikkbestyrer fram til Freia ble omdannet til aksjeselskap i 1898. Da trakk han seg ut og etablerte samme år A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik, som i 1930 skiftet navn til Asola – AS pluss initialene O for Olaf og LA for Larsen. Olaf Larsen døde i 1920, 53 år gammel. Sønnen Orvar Larsen (1898-1965) overtok fabrikken etter sin far. Svigerinnen til Olaf Larsen, Augusta Andresen, gift med Alf Andresen, hadde fire sønner og en datter. Den ene sønnen var operasanger Ivar F. Andresen (1896-1940) og det er initialene til operasangeren som ble varemerke: IFA-pastillen. I 1968 overtok Kiellands fabrikker ASOLA og i 1975 kjøpte Nidar opp Kiellands fabrikker, men IFA-pastillen ble med ved eierskiftene. På baksiden av dagens esker med IFA-pastiller uttaler operasanger seg om pastillens “fornemste egenskaper” datert Dresden 5. november 1930, året da sjokoladefabrikken skiftet navn. Søster og svoger overtar Bakkehavn Oppføringen av Bakkehavn fant sted rundt den tiden Olaf Larsen var medeier i Freia, etablerte egen sjokoladefabrikk og var engasjert i boligspekulasjoner som fikk en bråstopp med ”Kristianiakrakket” i 1899. Hva hans egentlige planer med gården var, bortsett fra sommervillaen, er usikkert, men det ble hans svoger, Dinius Soot Pedersen gift med Olaf Larsens søster Hanna Sofie, som kjøpte Bakkehavn i 1899. I sommervillaen eller våningshuset bodde de nye eierne, men Olaf Larsen var nok en hyppig gjest som kastet glans over det praktfulle huset. Holmsenfamilien Datter til Hanna Sofie og Dinius, Valborg, giftet seg med Rolf Kristian Holmsen fra Lofsrud og det ble disse som skulle drive gården videre. Bakkehavn ble i familien frem til Oslo kommune kjøpte gården i 1948. De tidligere eiere drev deretter videre som forpaktere. Den siste forpakter i familien var Johan Holmsen, sønn av Valborg og Rolf Kristian Holmsen. Rett etter 2. verdenskrig ble glassverandaene i hovedhuset bygd inn og huset fikk det utseende vi kjenner i dag. Låvebrann i 1955 I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Galleri Bakkehavn Gård Midt på 1980-tallet flyttet Galleri Bakkehavn Gård inn, drevet av ildsjeler fra det kunstinteresserte miljø på Abildsø og Manglerud. I nær 15 år holdt de aktivt på med kunst og kultur. I denne perioden hadde også Tove Nilsen sin skrivestue på gården. Siste utstilling i Galleri Bakkehavn fant sted høsten 2000. I annen etasje flyttet Bakkehavn kvalifiseringssenter inn i 1998, men flyttet ut i 2010. Friluftsbarnehage I 2001 var Havnehagan Friluftsbarnehage på plass i nyoppusset første etasje. Manglerud bydel overtok fra Oslo kommunale boligbedrift forvaltningsansvaret for Bakkehavn gård i 1998. Etter bydelsendringene i 2004 ble det Østensjø bydel som fikk forvalteransvaret. I 2002 ble Bakkehavn gård med omkringliggende arealer inkludert i Østensjøområdet Miljøpark. Bakkehavntoppen I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Sauebeite Høsten 2007 og våren 2008 ble det bygget et 700 meter langt sauegjerde på området sør for bygningene. Lørdag 7. juni 2008 ble det sluppet fem søyer og 15 lam inn på enga. Det var et sommerbeiteprosjekt satt i verk av Østensjøvannets Venner med støtte fra Bydel Østensjø og Regionkontor Landbruk. Sauene kom fra en gård i Nittedal i regi av Beitepatruljen til Norges Vel. Sommerbeitet for sau fortsatte i 2009 og 2010. De to siste årene har det i en periode også beitet to hester fra samme gård som sauene. Noe av bakgrunnen for sauebeitet er at man på denne måten skal holde vegetasjonen nede, slik det var før dyreholdet opphørte for 40-50 år siden. Kulturlandskapet kan på denne måten holdes i hevd og virke historiefortellende for oss som bruker området.

1/1 Historie | Abildsø gård Abildsø gård Abildsø gårds er tett knyttet til Wetlesen-familien, men gården har røtter helt tilbake til jernalderen. Her kan du lese mer om gårdens historie. Er du interessert i å lære mer om våningshuset på Abildsø? Les denne artikkelen av Marte Boro fra Søthøna nr. 22, 2002. Abildsø gård Gården har en praktfull beliggenhet på vestsiden av Østensjøvannet. Den behersker omgivelsene i vid omkrets. Fagfolk mener at beliggenheten viser klart særpreget i bygningskulturen den norske bonde har nedarvet gjennom generasjoner. Samspillet mellom bygninger og landskapet gir oss en gedigen opplevelse av kulturlandsskapet. Alt dette pirrer nygjerrigheten til å undersøke gårdens historie nærmere: Gården er antakelig fra eldre jernalder, eller kanskje enda eldre. I skriftlige kilder er det først i Røde Bok vi finner den omtalt. Navnet Abildsø er avledet fra det gammelnorske Apaldasin - enga der det gror villepler. Første del kommer av apaldr som betyr epletre. Siste del fra vin som betyr eng, slette. I tiden Norge var under Danmark skjedde det en fordanskning av navnet. Av biskop Øysteins jordebok går det fram at gården før 1396 tilhørte Oslo Domkapitel. Som de fleste gårdene i Akler, ble Abildsø overtatt av Kronen etter reformasjonen. Thomas Bugge er det første navnet vi finner tilknyttet gården i 1578. Han bosatte seg her. Christianias første lege, dr. Peder Alfsen, bygslet gården . Gjennom et bytte fikk Selio Marselis gården av Kongen i 1651. Marselis var opprinnelig hollender og benyttet Abildsø og nabogården Haslefet til hestehold. Slik ble disse to gårdene knyttet sammen. Hestene skulle benyttes til drift på Eidsvoll Verk. Selius Marselis ble generalpostmester i Norge og senere oberbergamtsråd. Han hadde en praktfull hollandsk hage der Eidsvolls nå ligger. Sammen med sin bror Gabriel drev han handel og de ble begge store eiendomsbesittere. Brødrenes forretninger ble gransket, og det viste seg at de hadde bedratt Kronen. Noe rettslig etterspill ble det aldri. Knut Frandsen overtok gården i 1663. Han var den første som fikk skjøte, og eiendommen omfattet fra denne tid Haslefet formelt. Via rittmester Henrik August v. Brockdorff knyttes Langerud til Abildsø gård. Tidspunktet var 1689 da generalmajor Peter Jacob Wilster kjøpte gårdene. Vår berømte sjøhelt, PeterWessel Tordenskiold, skal ha svinget seg i dansen under en stor fest på begynnelsen av 1700-tallet.Det ble fortalt at stattholder Waldemar Løvendals datter forelsket seg i Wilsters smellvakre datter under en maskerade. De var borte en tid fra gården. Hun reiste bort. ”Hendes Capot opfandtes ved Abelsø ved vandet, ligesom hun hadde gjort det af med sig selv.” Wilster var en meget dyktig militær som eide Abildsø helt fram til 1720. På grunn av sitt yrke og sterke militære interesser tjenestegjorde han både i Trondheim og på Kongsvinger. Familien bodde på Abildsø. I årene 1712-16 var Fredrikstad festning under hans ledelse, Militært bør han huskes for sin dyktighet. I Kristiania i 1716 bidro hans kommando sterkt til at svenskene under Karl den 12. ledelse måtte trekke seg tilbake. Han ble beordret til tjeneste i Danmark. Han skal ha vært hatt et vanskelig sinn og liten evne til å lytte på andre. Kort sagt var han en vrang person. Han flyttet til Hamburg etter at han måtte slutte i det militære. En annen militær - oberst Michael Sundt kjøpte gården. Mye av den miltære korrespondansen ble undertegnet på Abildsø. Sundt eide også Rustad gård sydvest for Østensjøvannet. Det viste seg at også Sundt var mann det var vanskelig å samarbeide med. Militært avansert han til generalløytnant. I 1727 flyttet han til Evje ved Moss.Han opplevde å bli adlet av kong Kristian den 6. Gården ble solgt til Michaels brorsønn Michael Jansen Sundt som også ble svigersønn. Anne Margrethe Sundt og Michael fikk tre barn sammen. De døde i meget ung alder, og da mannen også sovnet stille inn, ble gården lagt ut for salg. En rik trelasthandler fra Kristiania, Christen Brochmann ble den heldige kjøper, og han og hans etterkommere satte sitt preg på Abildsø i hele 75 år. Den nye eieren flyttet inn så snart det var mulig. I den gamle hovedbygningen var det et karnapp. Over dette lå gjesteværelset. Et overnaturlig vesen besøkte ofte gjesteværelset og utførte ”pek” overfor gjestene. Disse var uskyldige. Men ille nok for dem det angikk. Han trakk dyna av de sovende om natten, slo alarm og gjorde liknende ting som skremte gjestene. Han ble beskrevet som en utgave av en nisse eller ”poltergeist” med tettsittende drakt av tettvevd tøy som dekket både kroppen, ansiktet og hendeneBrochmanns svoger, major Hegermanns med frue hadde hatt den tvilsomme fornøyelse av å oppleve ”Karnappmannen” uten hode! Det overnaturlige vesen var den gang så pågående og ubehagelig at ekteparet måtte forlate gjesteværelset gjennom vinduet! Deretter banket de på hovedinngangen for å få losji i et annet værelse. Kort tid etter dro ekteparet til Holsten der Hegermannen skulle slutte seg til troppene som var stasjonert her på grunn av frykt for krig. Her døde Hegermann. Hadde den hodeløse forvarslet om majorens kommende død? En natt var det fryktelig støy og larm i den gamle hovedbygningen på Abildsø. Ingen på den ærverdige gården fikk sove. Flyttet ”Karnappmannen”? Natten etter suste det i askene rundt bygningene. Vinden dro og slet i tak og gesims. Det braket i tømmer og plank. Bygningen fra 1664 raste sammen. Sannsynligvis var det et uvær som utløste sammenbruddet, men sikre er man ikke.... Det skal også ha vært ansatt en synsk tjenestejente på Abildsø på denne tiden. Hun fikk beskjed av ”draugene” om at fru Brochmanns bror var falt i et slag i Kollin i 1757. Jenta hadde sett så vel hans død som begravelse. Historiens ble beriktiget lenge etter. Selv husbonden selv, Christen Bochmann, opplevde litt av vært. Etter et bybesøk valgte han å legge veien hjem over Åkerberg. Deretter svingte han mot Ryenberget. Da en del av veien var tilbakelagt, ble han oppmerksom på en hvit skikkelse som svevde i mot ham. Hvem ønsker vel å møte noen overnaturlige? Christen Brochmann gjorde som de fleste ville ha gjort, valgte en annen vei. Han valg falt på en sti som dreide mot sydvest, retning Bispegården. Han tuslet litt skremt forsiktig videre... Ikke lenge etter kom den hvite skikkelsen igjen langsomt svevende mot ham. Brochmann vendte nesen mot byen og overnattet hos svigerforeldrene. Dagen etter benyttet han til forretninger. Mot kvelden valgte han den vanlige veien opp Ryenberget. Den hvite skikkelsen lot vente på seg. En mann med kniv i hånden overfalt ham nærmere toppen av berget. Christen klarte så vidt å holde ham inntil han fikk hjelp av forbipasserende. Overfallsmannen var en av Brochmanns ansatte som bar nag til ham og hadde bestemt seg for å likvidere ham. Mannen hadde også ligget på lur kvelden før. Brochmann betraktet i etterkant den hvite skikkelsen som et varsel som hadde hindret ham i å bli drept. I en dialog med biskopen fortalte han om hendelsen. Biskopen skal visstnok ha sagt at han ikke ville benekte at den hvite skikkelsen var et varsel. Han hadde til og med selv sett en slik hvit skikkelse utenfor Bispegården den aktuelle kvelden. Skikkelsen hadde forsvunnet ned i Bispegårdens kjeller der det var funnet en hvit gevant dagen etter. På Abildsø og med beboerne skjedde det de merkeligste ting....' I 1780 overtok den eldste sønnen, Didrik Hegermann Brochmann, gården. Han drev gården fram til 1825. Under hans eie ble dagens hovedbygning reist. Emil Ferdinand v. Trepka kjøpte Abildsø av Brochmanns. Wetlesenepoken Jørgen von Senden Wetlesen ble født på Hornæs i Skjeberg 9. mars 1787. Han hadde en tid vært kjøpmann i Kristiania, deretter var han feierinspektør i Fredrikstad distrikt. En periode drev og eide de Solberg gård i Borre. I 1811 giftet han seg med Marie Elisabeth Glad. Hun var datter av rittmester Fredrik Glad som eide Grefsen gård. Sønnen Fredrik ble født i Kristiania 17. september 1825. I tiden i Fredrikstad fødte Marie Nils Backe den 3. april 1821. 8.november 1845 kjøpte Jørgen Wetlesen Abildsø gård. Hagen og åkerdriften var forsømt på gården. Han kom fra Linderud gård der han hadde vært bestyrer. Med tanke på landbruket var dette den rette tid. De harde årene etter 1814 var over. Landets økonomi gikk den rette veien, og det lå i luften at landbruket også fikk nyte godt av dette. Landbruksskolen på Sem utdannet dyktige agronomer, men den hadde liten kapasitet. Økte teoretiske kunnskaper var nødvendig for å drive en gård godt. Sterke interesser kom derfor i gang for å få startet flere landbruksskoler, og Stortinget vedtok å bevilge 2 400 spesiedaler årlig fra 1842 for å få opprettet åkerbruksseminarer. Akershus amt søkte om støtte, fikk det og besluttet å innhente anbud fra interesserte gårdbrukere. Amtets komité besluttet å tegne kontrakt Jørgen Wetlesen på Abildsø. I begrunnelsen for valget het det bl. a.: ”Som Menneske og Christen har han et ganske ualmindeligt Vidnesbyrd i Andragendet vedlagte Attest. Prøvet i Modgangs og trange Kaars lærerige Skole, vant til Nøisomhed og anstrengt Arbeide, ved christelig Udholdenhed, og Tillid til Gud seierrig over Tidens Trængsler, maa han som familieoverhoved, og Ungdommens Leder, fortjene ganske særdeles Tillid. Den almindelige Fordannelse, hvoraf han er i besiddelse, og som har sat ham i stand til at kunne læse og fordøie de bedste skrifter om Landvæsenet, og den lange Tid, hvor han, som praktisk Jordbruger, har have Anledning til at prøve, anvende og bedømme det Læste, i Forening med hans alvorlige, rolige Ydre, synes at give den sikreste Garantie for hans Dyktighed som skolens Bestyrer, og sætte ham i stand til at indtage og hævde sin Stilling som saadan, uden hverken af Medlærere eller Elever, endten ved virkelig eller indbildt Overlegenhed, at forføies ellert tilsidesættes.” Hvilket skussmål! Slik havnet landets andre landbruksskole på Abildsø. Wetlesen fikk 300 spesiedaler av amtet det første året og 200 for hvert av de neste to påfølgende år. Staten bidro med tilsvarende. Allerede i januar hadde Jørgen tatt opp 10 privatelever og på høsten startet skolen for fullt med 11 elever. To av elevene fikk gratis skolegang. De resterende betalte 4 spesiedaler i måneden. Dyktige og praktiske Wetlesen ønsket å drive skolen på en forsvarlig måte. Han søkte til stadighet skolens styre om mer støtte. Tross det eksklusive skussmål ved valg av bestyrer ble forholdet til styret etter hvert anstrengt. De klaget over hans urimelige krav til støtte og at han ikke overholdt avtaler. Gården var betydelig av størrelse. Med sine 1600 mål innmark var det neppe mange gårder i Aker som overgikk Abildsø. Man hage og jordveier var forsømt, og det var ville koste mye å få gården på fote igjen. Jørgen Wetlesen hadde god hjelp av sine to sønner, Fredrik og Niels. På denne tiden hadde det naturlig nokmvært vanskelig å skaffe seg landbruksutdanning. Fredrik og Niels hadde imidlertid annen skolegang. De hadde avlagt examen artium. I tillegg hadde de bakgrunn i mekanikk og naturvitenskapelige studier. I tillegg til praktiske fag, fikk elevene ved landbruksskolen undervisning i husdyrlære, agronomi, norsk, mekanikk, regning, geometi, naturfag og kjemi. Fra 1847 overtok sønnene driften av hele skolen. Samarbeidsforholdene utad bedret seg raskt og de forbedret ytterligere den praktiske undervisningen. Fredrik hadde hovedansvaret for denne delen av skolegangen ved siden av driften av gården. Niels tok grepet om den teoretiske undervisningen. Han ble meget respektert som en usedvanlig pedagog. Han ble bl. a. leder av Aker Sogneselskap, en organisasjon der de store godseierne i Aker satt. Brødrene fulgte godt med i tiden. De var lydhøre for kritikk. Skolens anseelse ble etter hvert betydelig. Flere og flere søkte om plass ved skolen, og i 1857 ble 19 elever tatt inn. Først og fremst søkte man å utdanne bondegutter, men en og annen bygutt søkte seg også til skolen i den første tiden. Det sies at disse ike ar så velsett, og at flere av dem ble skoletrette og sløyfet å gå opp til eksamen. Kursene var toårige. Undervisningsplanen hadde som formål å utdanne ”kristelige og dyktige avlskarle og vordene husfedre”. I 1852 fikk de sveitseren Kundert til å gi elevene opplæring i melkestell og i tilberedning av sveitserost og engelsk ost. Gården ble etter hvert utstyrt med nye og moderne bygninger. Elevene fikk være med på bygningsarbeidene. Dervad fikk de gode kunnskaper om moderne driftsbygninger. I fjøset var det både hønse- og grisehus og kokeri. Hønsehuset ble varmet opp av røykgangen fra kokeriet. Dyreforet ble fraktet i vogner på skinner. Med slike effektiviseringstiltak måtte det bli gode driftsresultater. Fra styrets side ble dett etter hvert nesten bare rosende ord å høre. Mye av den mest interessante utviklingen foregikk i forbindelse med husdyra. Interessen var stor for den norske ferasen, og de lyktes godt med å foredle den. Melkeproduksjonen gikk i været. Elevene var med i det meste av arbeidet i fjøs og stell fra forebyggende arbeid til teori. Derfor var de gode bidragsytere til fremskrittet i husdyrbruket hos brødrene Wetlesen. Etter ønske fra elevene ble også teoriundervisningen på skolen styrket. I 1857 underviste dr. Schübeler ved Botanisk have i gartnerlære. Elevene fikk også undervisning i birøkt - noe samtiden så på som svært viktig. To år senere skrev styret at det ”i alle Dele have havt Grund til at være tiolfreds med den practiske og theoretiske Undervisning.” Fredriks kone Minna var en aktivt medspiller. På mange måter trakk hun elevene inn i familien. Det sies at hun var som en mor for dem. Hun var som skapt for skolens målsetting. Elevene fikk være med i sangøveløser, de fikk oppleve avansert høytlesing og de deltok i selskapelige sammenkomster som Wetlesens arrangerte. Deres sans for kultur medførte også en søknad om støtte 50 spesiedaler til sangundervisning:. ”Sangens dannede og forædlende Indflydelse er saa almindelig erkjendt at vi anseer det som ufornødent at uthæve det samme, ligesom det for Elevene vilde være gavnlig og nyttiog Adspredelse i deres Fritid .” Amtsformannskapet bevilget 25 spd. Landbruksskolens styret fikk ingen innflytelse i å være med på å avgjøre skolens ulike driftsmåter. Heller ikke regnskapene fikk de innsyn i. Naturlig nok irriterte dette styret. I 1860-årene begynte flere å snakke om at amtets landbruksskole burde flyttes. Abildsø lå for nær Kristiania, var en oppfatning. Wetlesens synes tvert i mot at dette var en fordel. Amtstinget nedsatte i 1862 en komité som skulle se på saken. Ønsket om å plassere landbruksskolen på Romerike var et sterkt ønske hos flere. Niels Wetlesen døde i 1863, bare 42 år gammel. Dette var et stort tap, både for familien og landbruksskolen. Niels kunne ikke erstattes av hjelpelærere. Komitéen arbeidet med flyttetankene og de annonserte at de ønsket en ny landbruksskole. Blant de 17 nye søkerne falt valget på Klykken gård i Ullensaker. Året etter flyttet landbrukskolens ti elever til Romerike. I løpet av de 20 årene skolen holdt til på Abildsø, ble 170 elever uteksaminert derfra. 208 elever hadde blitt tatt opp på skolen. Flere som hadde tatt eksamen på gården ved Østensjøvannet, havnet i ledende stillinger i ulike kommuner. Niels Wetlesen og hans glødende interesse for skolevesenet For drøye 140 år siden startet arbeidet med å gjenoppbygge skolen i Aker. Bøndene i bygda hadde latt skolevesenet forfalle. Lærernes lønninger var over 100 spesiedaler i mange bygder. Bærum betalte 152 spd. Aker betalte pedagogene 40 spd. pr. år. I 1853 var det om lag 70 barn pr. lærer i landet. I Aker var gjennomsnittet 233 elever pr. lærer. Situasjonen for læremidler og på andre felt innen skoleverket var tilsvarende. Adam Hjort, eieren av Nydalen fabrikker, hadde deltatt i skolestyret og visste hvilken forfatning Akerskolen var i. S med en annen fabrikkeier opprettet han skole i Nydalen. Hiort betalte læreren 175 spd. i året samt fri bolig. For øvrig stod også lokalene, utstyr m.m. høyt over det som var vanlig i bygda. Den 5. august 1857 vedtok Stortinget at Christianias forsteder skulle innlemmes i byen. Seks uker etter foreslo Aker skolestyre at man ville søke lån av ”Oplysningsvesents fond” for å bygge opp skolen. Niels Wetlesen, landbruksbestyreren på Abildsø, fikk reist et folkekrav om modernisering av skolen i Aker. Allerede fjorten dager etter skolestyrets vedtak skrev han brev til Aker sogneselskap om ”at der må foretages noget for at afhjelpe den mangelfulde skoleordning inden sognet, da den tiltagende mængde børn, vesentlig fra den fattige arbeidstok, der tilhører Christianias forstæder, var udestængt fra at nyde undervisning, udover et lidet antal uger i aaret.” Wetlesen foreslo valg av en komié bestående av fem medlemmer. Sogneselskapet vedtok dette, og landbruksbestyreren ble en av dem. Wetlesen hadde et klart mål -faste skoler i hele Aker med to til tre lærere. I januar holdt han et gnistrende foredrag i sogneselskapet der han trakk opp linjene i planen sin. Gode skoler ville spare fattigutgiftene. ”Forøede udgifter til almueskolevesenet erstattes med mindre fattigudgifter. Disse postene staar alltid i omvendt forhold til hinannen.” Almueskolen må bli så god at bøndene ville se seg tjent med å la sine barn gå der. Gårdeierne ville spare i forhold til sitt private skolehold. Niels Wetlesen bar fram sine tanker om at kvinnen måtte inn i skolen. Kvinnen var oppdrageren i hjemmet. Med kvinnen kom det hygge. Kom det kvinner i skolen ville arbeiderklassens barn lære orden og renslighet - dyd og moral også. Da kunne gårdeieren trygt la sine barn gå på skolen sammen med husmannens. Det var radikale tanker på denne tiden. Også på dette feltet var Wetlesen en pioner i Aker. Gårdeierne skulle holde tilbake fire skilling hver uke av lønnen til husmennen. Pengen skulle gå til skolen. Foredraget inneholdt i detaljhvordan de nye skolene skulle være - bygninger, innredning, åkerlapp til lærerne, håndarbeidsundervisning osv. Wetlesen kjente sine kolleger i sogneselskapet. Han visste hvordan han skulle bygge opp argumentasjonen som ikke innholdt et ord om kultur, åndsliv eller lignende Den røde tråden i foredraget var at det skulle lønne seg for bøndene. Komitéen ble utvidet med tre medlemmer. I juni 1858 ble innstillingen vedtatt i sogneselskapet med disse målene: Hele Aker skal få faste skoler. Hver skole skal ha to klasserom, et stort og et lite, samt bolig til to lærere. Det ansettes en skoleinspektør. To lærere ansettes ved hver skole. En åkerlapp på minst ti mål . Wetlesen ønsket at lærerne som skulle ansettes ved hver skole skulle være en mann og en kvinne. Forslaget fikk en stemme - Wetlesens egen. Direksjonen i Aker sogneselskpa sendte planen over til skoestyret med anmodning om raskest mulig behandling. Selv om skolestyret var innstilt på å få gjort noe med skole, var det preget av rot og handlingslammelse. Wetlesens plan ga dem noe håndfast å arbeide med, og planen ble vedtatt. Han ønsket også en ansvarlig på hver skole. Hans tanker om skolen lå langt forut for sin tid. Skolelovene av 1860 og 1889 inneholdt flere av hans idéer. Familien Wetlesen skjenket en skoletomt til Aker kommune. Her stod Abildsø skole ferdig i 1859. Ved første valg ble Wetlesen stemt inn i kommunestyret, to år etter også i formannskapet. Det var ingen tvil om hva folk mente om hans fremragende innsats for skolen i Aker. Det er heller ingen tvil om at hans innsats gjenreiste skolen i Aker i forrige århundrede. Tilbake på Abildsø satt Fredrik og hans kone Minna. Fredrik var kunnskapsrik. Hans hukommelse var fenomenal. Helst ville han blitt ingeniør. Han var meget interessert i mekanikk og maskinlære. Han bygde bl. annet en mølle i Sande. Da faren kjøpte Abildsø, ble det til at han flyttet med og bidro til å drive skolen. I 1845 giftet han seg med vakre Annette Wilhelmine Bülow. Fredrik fridde til henne to år tidligere, og Minna ga sitt ”ja”. Hun var en usedvanlig godt utrustet kvinne født i 1821 i Danmark. Hun hadde danske foreldre, og hennes far drev rederi i Drammen. Faren døde da hun var 13 år. Moren hadde hele tiden hatt hjemlengsel, så hun bestemte seg for å flytte tilbake til Danmark. Unge Minna måtte selvsagt flytte med. Vel hjemme i det yndige land, måtte hun bidra økonomisk med finere håndarbeid. Tilfeldigvis fikk jun greie på at det var mer å hente på å sy regimentskjorter for det militære. Det sies at den ansvarlige oberst vennlig sa til henne: ” Nei min pie, De har alt for smukt ansigt til at sidde og sy regimentsskjorter.” Hun la på sprang fra det militære. Hun hadde en usedvanlig vakker sangstemme. En professor i København tilbød seg å spandere en operautdanning for henne. Heller ikke dette ble aktuelt, og hun søkte på jobb som guvernante i Norge, da hun lengtet tilbake. Skjebnen ville at hun møtte Fredrik Wetlesen, og Deres gjensidige kjærlighet gjorde at hun havnet på Abildsø. Niels Wetlesen var død, og landbruksskolen hadde blitt flyttet. Egentlig hadde de mer enn nok med driften av gården. Abildsø var blitt en av de største gårdene i Aker. Minna og Fredrik var imidlertid glødende opptatt av opplæring av ungdom. Minna tenkte på å utnytte sine krefter for å utdanne unge kvinner. Var det mulig å gi jentene et skoletilbud i husholdning? Drøfting hadde foregått i tidsskrifter og aviser en tid, men ingen i landet hadde satt ut i livet slike tanker før, og den idérike og virkelystne kvinnen på Abildsø skulle komme til å konkretiserte det hele. ”Wetlesens på Abildsø akter å opprette en skole for bondepiker med hustrus og voksne døtres hjelp. Det opptas 6 elever og læretiden bli to år. Fagene er kjøkkenstell, hagestell, skreddersøm, husholdningsregnskap, bokførsel, historie og geosgrafi. Det betales 2 spd. pr. måned, for hvilket det også fåes kost og losji,” lød kunngjøringen i bladet ”Den norske Folkeskole” i tidlig i 1865. Allerede 17. mars samme år var den første husholdningsskolen i Europa i gang på Abildsø. Hele 56 jenter meldte sin interesse. Sju ble tatt opp på skolen. Økonomien var trang, men Akers Sparebank, og Landhusholdningsselskapet bidro med 150 spd. I tillegg kom det overraskende 50 spd. fra Hoff Rosencrone til Rosendal. Minna Wetlesen viste sine uomstvistelige lederegenskaper. Hennes evne til å strukturere arbeidet la grunnlaget for en imponerende orden ved skolen. Det gode og stabile humør og den enorme arbeidsgleden hun var i besittelse av, smittet over på alle hjelpere og elever. Det var en vanskelig tid i Norge. At skoen i det hele tatt kom i gang og greidde å holde de gående, skyldes først og fremst Minnas eminente lederegenskaper og arbeidsevne. Hun og ektemannen hadde planlagt skole for jenter fra mindre gårdsbruk med lavere utkomme. Av den grunn var målet å søke å holde skolepengene på et nivå så lavt som mulig. Man forutsatte at det offentlige støttet opp så godt som mulig. I 1867 kunne ikke Akers Sparebank støtte opp om skolen økonomisk lenger. Wetlesens søkte amtet om bidrag. Herfra ble det avslag til tross for at amtet til stadighet berømmet skolen. En ny søknad to år etter led samme skjebne. Landhusholdningsselskapet, amtene Opland, Bergenshus og Romsdal var behjelpelig med stipender under forutsetning av at stipendiatene virket som reisende matstellslærere i to år i hjembygdene. Noen elever var i stand til å betale plassen selv. Norsk Folkeblad skildret et besøk på Abildsø gård i 1860-årene slik: ” Oppholdet ved skolen er bestemt til to år, men det var under overveielse om det ikke for sakens skyld, under særegne omstendigheter, ville være godt å nedsette læretiden noe, dog så man allikevel holdt på den oprinnelige bestemmelse som hovedregel. " Skolen har for tiden 8 elever, men kan ta inntil 12, som etter bestyrerinnens formening var det største antall en slik skole burde ha. For ble tallet større, bemerket hun, så ville hele anstalten gå opp i bare ”skole,” mens den annen side av skolens mål, det huslige og familiære element, altså dens beste, men også vanskeligste side, vil tre for meget i bakgrunnen. Elevene var ved vår inntreden fodt 40 melkekuer, foruten ungfe, kalver, og høns osv. Budeiene var fra Hallingdal. Her ville elevene under husmorens veiledning just ikke lære selv å opptre som budeir, men de kunne få se hvorledes et velordnet fjøs så ut, hvorledes kus, ungfeet og kalvene skulle stelles, hvorledes foret skulle behandles og hvorledes oppsynet i et fjøs på en bondegård skulle føres. Ble elevenes stilling senere i livet slik at de selv måtte stelle kuene sine, så ville den veiledning de fikk her så langt fra gjøre dem for store på det til selv en budeies dont, at den tvert imot nettopp ville virke det motsatte. Nøysomhet i sin stilling og troskap til å utføre de plikter den medfører. Fra fjøset begav vi oss tilbake til huset og beså elevenes soveværelser. De var to og to om hvert værelse. Elevene måtte selv re sengene, lappe sine klær og holde sitt værelse i puss og pynt. I skoleværelset fantes en nett liten boksamling, dels til bruk for eleven selv i fristundene, dels for å lese høyt i for læressøstrene.... Etter bestyrerinnens oppgivende var den grunnregel innført at utenfor de egentlige undervisningstimer var elevene fordelt slik at fire og fire skiftevis hver sin uke stelte i fjøset og innvendig i huset, således at to stadig stelte i kjøkkenet, hvorav den ene måtte passe på at maten var ferdi til et bestemt klokkeslett til alle dagens måltider, mens den annen hadde å tilse. Alt fornødent i spiskammer og melkekjeller samt å påse at spisestuen og alt som skulle brukes der var rent og fantes på sin rette plass. I vask, stryking, baking og ysting deltok de skiftevis. Gjennom det hele gikk det, syntes jeg, det dype grundrag. ”Bønn og arbeid” er betingelsen for livets sanne lykke. Det ville holdes meg til gode at atskillg ved denne gode skole, som jeg enten på grunn av den korte tid som var levnet meg, eller av mangel på riktig skjønn på slike ting, forbigikk min oppmerksomhet. Min hensikt har ikke vørt å rose eller dadle, men å gjøre den kjent. Gud gi vi med det første må få en slik skole i hvert amt, dernest i hvert fogderi og så en i hvert herred. Når så disse i en mannsalder eller to har arbeidet, så vil de ha oppfylt sin bestemmelse, og de fleste husmødre være blitt så flinke at de selv kunne gi sine døtre den oppdragelse som skolen på Abelsø har til formål å gi. De åtte elver som for tiden oppholder seg ved skolen, hørte hjemme: en fra Lom i Gudbrandsdalen, en fra Vinger i Solør, en fra Løyten på Hedemark, en fra Hurdalen, to fra Slidre i Valdres. Med hensyn til elevenes fordannelse, så beklaget bestyrerinnen at flere endog manglet ferdighet i å kunne lese en bok, en simpel følge av det elendige standpunkt hvorpå vårt almueskolevesen mange steds hittil har stått. En god del av den tid som kunne vært benyttet til en videregående og mer spesiell utdannelse, måtte således anvendes til ting som best og rettest hørte hjemme i elementærskolen. Men denne mangel vil nå med hvert år mer og mer bli avhjulpet, så anstalten på Abildsø kan få legge all sin kraft på hva det er dens egentlige mål: kvinnelig utdannelse.” Det måtte en personlighet til som Minna Wetlesen, for å holde hjulene i gang på husholdningsskolen. Hun var som en mor for elevene, og talte deres sak når det var nødvendig. Formålet med skolen var å gi de unge jentene en kristen oppdragelse, lære dem at flid og nøysomhet var viktige egenskaper slik at de kunne oppfylle arbeidet i huset. Minna var en sterkt troende person med et lyst og vennlig sinn. ”Bønn og arbeid” var valgspråket hun levde etter. Hennes evne til å ta seg av andre, bry seg om medmenneskene gjorde at arbeidet på skolen gikk med liv og lyst. Hun var den fødte pedagog, la vekt på elevenes gode sider og styrket dem i troen på dem selv. Resultatet var at alle gjorde arbeidet sitt på skolen med positiv innstilling, grundighet og interesse. Minnas evne til å bry seg om andre og den energien og viljen hun hadde til å få gjennomført det meste, smittet over på alle. Hun skal ha vært gnistrende dyktig til å undervise, hun hadde en egen evne til å motivere og ”tenne” andre på en god sak. Til tross for at hun hadde en nærmest uuttømmelig energi, var hun en del syk. Det var hennes sterke tro og ukuelige vilje som hjalp henne til å greie så mye. Selv om hun la ned et enormt arbeid med husholdningsskolen, var hjemmet, Fredrik og døtrene det viktigste for Minna. De støttet henne også i ett og alt. Det ble sagt av hennes samtidige at ”hennes hjertelag gav varme, hennes lyse sinn spredete liv og hygge”. Wetlesens hjem ble et kulturhjem. Søndagskveldene på Abildsø der mange kjente kom med bidrag, var kjent som de reneste feststunder. Minna selv bidro med sitt lyse sinn og sin vakre sangstemme. I dagspressen ble det skrevet at ”hun var skolens gode ånd, freidig og munter og dertil dypt religiøs som hun var kunne hun temme det voldsomste sinn, og her hjalp sangen henne aller mest”. Gjennom det hun oppnådde på Abildsø, så hun hvilken enorm betydning som husholdningsskolen hadde for de unge jentene som var elever. Hun skrev derfor til Søren Jaabæk på Stortinget i et forsøk på å få opprettet flere skoler utover landet. Han var meget interessert i undervisning på denne tiden. Jaabæk svarte Minna førte en glimrende penn, men tiden var nok ennå ikke inne til at det kunne gjøre noe for kvinnene. Arbeidet med skolen og gården var ikke nok for fru Wetlesen. Folk var meget opptatt av håndarbeide i Aker på denne tiden, og med sin bakgrunn var det en selvfølge at Minna engasjerte seg. Hun var også levende opptatt at faget måtte styrkes i skolen. Fredrik satt i skoestyret. Minna foret ham med idéer og forslag som han trofast fremmet. Medpolitikere fleipet med Wetlesen. Det var best å få ham ut av skolestyret fordi han fant på så mye nytt som kostet penger! Minna mente at skolene måtte få store rom ril håndarbeidsundervisningen. Rokker og vevstoler fikk man ikke plass til i de små rommene undervisningen foregikk. Dette fikk de ikke igjennom i kommunestyret. Da startet hun opp ”Foreningen til hjelp og støtte for den oppvoksende ungdom.” Her kunne en lære stråfletting, spinning og veving. For å stimulere undervisningen ble det holdt utstillinger. Disse skulle også bidra til at undervisningen ble lik i skolene. Det ble i 1881 også dannet en husflidskomité. Haakon Tveter på Østensjø var formann og Minna medlem. Det ble også startet med sløyd-undervisning for gutter. Etter hvert kom det i gang undervisning i stopping og lapping for gutter ved skolene i Aker. Fru Wetlesen med sin fremragende evne til å få andre til å forstå nytten av skolegang, fikk etter hvert også en ekstraoppgave. Da flere foreldre på den tiden ikke så nytten av skolegang, holdt de barna sine hjemme. Fru Wetlesen fikk beskjed fra skolen, dro avgårde og med sine talegaver fikk hun foreldrene til å sende barna til skolen. I 1882 ble Minna tidelt Selskabet for Norges Vels store sølvmedalje for hennes pionerarbeid. Skolen ble etter hvert flyttet til Berger i Asker. Her ble kapasiteten større. Datteren Fredrikke og svigersønnen Halvard Torgersen sto for driften. Minna flyttet med og døde her den 14. mars 1891. Minna fikk også tid til å skrive en del, men ettertiden har ikke greid å gjøre litteraturen nok kjent. Nevnes bø Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd fra 1891. Boka er også oversatt til svensk. ”Minna Wetlesen døde i 1891 - skaperen av håndarbeidsundervisningen i Aker - hun sm reiste den første husholdningsskolen i Europa - som gikk i hytter og hus, snakket med småfolk og viste vei mot lysere tider - som holdt sin skole oppe om støttene falt fra - hun som ingen motsstand kunne knekke - en ildsjel, et herlig menneske, Akers største kvinne gjennom hundre år: ” skrev Johan Evje om Minna Wetlesen i Aker Kommunes historie i 1937. Bedre skussmål er det vel umulig å få, eller hva? Etter Minnas død solgte barna gården til svensken Karl Gustafson og kona Margrethe Abelsen fra Larvik. Gården ble overtatt i 1891. Dessverre forfalt gården en del på slutten av Wetlesenepoken. Gustafson var et arbeidsjern av de sjeldne, og han fikk gården på fote. Det ble satset på melkeproduksjon som bærebjelke i gårdsdriften. I år 1900 hadde rundt femten mennesker sitt hjem på gården. Her fantes Gustafsons og deres fem barn. Det var ansatt en gårdsgutt, en sveiser, en melkekjører, ei kokke, en barnepike og en kvegrøkter. I tillegg bodd Karls mor der. Broren bodde ofte på Abildsø. Margrethe fødte seks barn. En av guttene skal ha druknet i Østensjøvannet. Det sies at han aldri ble funnet. Den førstefødte, Gustaf Adolf Gustafson, overtok gården etter Karl. Etter at han avsluttet studiene ved Sem landbruksskole i 1904, dro han til Amerika. Der utdannet han seg videre til landbruksingeniør. Vel tilbake på Abildsø, la han om gårdsdriften. Først fikk han lagt inn vann i hovedhuset. Deretter kom en ny, gigantisk låve som la grunnlaget for høyproduksjon i stor stil. Låven var bygd etter amerikanske idéer. Uthuset som fortsatt står, ga plass til kyr og hester til eget bruk. Hans kone Sigrid Holtan Gustafson kom fra Åsgårdsstrand. Hun omtales som en av kvinnene på broen på ikke ukjente Edvard Munchs maleri. Hun deltok meget aktivt på lokalplanet. Som drivende kraft i tilsynsutvalget på Abildsø skole og forstanderskapet ved Nordstrand Høyere skole, har lokalsamfunnet meget å takke henne for. Hun representerte Høyre i kommunestyret og rakk så langt politisk at hun var vararepresentant på Stortinget i åtte år. Hennes mann styrte økonomien dårlig. Det endte med at hun måtte ta kommandoen i den økonomiske styringen på en slik måte at hun refinansierte det hele. Fra 1926 satt hun som den formelle eier av gården. Etter andre verdenskrig ble de kommunale myndigheter svært interessert i å kjøpe gården. Oslo og Aker kommune ble slått sammen, og man så til stadighet etter tomter for å løse den store bolignøden i Oslogryta. Gustafsons var i mot å selge, men måtte godta en ekspropriasjon av 240 mål et godt stykke nord for hovedbølet. Dette gikk svært hardt innpå Gustaf og Sigrid. De hadde lagt ned mye slit og arbeid for å nedbetale gjeld. Ekspropriasjonen var et slag i ansiktet på familien. Lyst og motivasjon for fortsatt drift forsvant, men de var ikke alene om en slik situasjon. Akergård på Akergård led samme skjebne. Den tidligere jordbruksbygda ble lagt under asfalt og betong. For Akerbøndene var dette den rene tortur. Derfor flyttet mange av gårdbrukerne. På den annen side ga dette grunnlaget for mange moderne nye hjem. Folk som hadde vokst opp i sosial nød, fikk endelig et anstendig liv. Oslo vokste til en moderne storby. Etterkommerne til Gustafson tok navnet Abildsø. Stein Abildsø var flyver under siste krig. Hans innsats var storartet. Fra base på Island var han med i eskortetjenest for konvoiene til de allierte. I dag (2006) drives gården av Asgeir Føyen. Stedet kan også leies som konferansesenter.

1/1 Historie | Østensjø gård Drengestua på Søndre Østensjø av antikvar Siri Hoem Når du følger middelalderveien Valborgs vei mellom de to Østensjøgårdene, går du like forbi drengestua på Søndre. Bygningen avgrenser tunet mot vest og ligger med utsikt utover vannet. Tunet er et sjeldent fint eksempel på gårdsbebyggelse i empirestil, der våningshuset, låven og drengestua utgjør en arkitektonisk helhet. Bygningene er organisert i et firkanttun, som var typisk for distriktet. Drengestua sies å være den eldste bygningen på gården. En vanlig oppfatning er at den er fra omkring år 1800, og at den tidligere var gårdens våningshus. På arkitekt Eyvind Moestues oppmålingstegninger fra 1940 står det ”Drengestue, oprindelig Hovedbygn”. Hvordan så dette våningshuset ut, og når oppsto drengestua slik vi kjenner den i dag? Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene, men det finnes opplysninger som tyder på at drengestua er fra 1840-åra, mens tre rom i første etasje stammer fra et våningshus fra slutten av 1700-tallet. De første hundre årene hadde drengestua tilnærmet samme utseende, men i 1940-åra ble den bygget om og modernisert innvendig. Bygningen var i bruk som bolig fram til slutten av 1990-åra. I dag står den tom og er i til dels dårlig forfatning, men den har potensiale til å bli en perle med historisk sus. Huset skjuler, bokstavelig talt, en spennende historie. Bak panelet ligger det gamle tømmeret, som kan gi svar på en del ubesvarte spørsmål. Høsten 2000 gjennomførte jeg et etterutdanningskurs i teknisk bygningsvern hos Byantikvaren i Oslo. Drengestua på Søndre Østensjø var studieobjekt for bygningsarkeologiske og tekniske undersøkelser. I tillegg til disse feltstudiene har jeg funnet opplysninger i Byantikvarens arkiv og i tidsskrifter. Ut over dette har jeg ikke gjort kildeundersøkelser. Når ble drengestua oppført? Apoteker Ditlev Wilhelm Falkenberg kjøpte Søndre Østensjø i 1785. Det er muligens i hans tid at den eldste delen av drengestua ble oppført, da som våningshus. I 1838 overtok Halvor Tveter, som snart oppførte eksisterende énetasjes våningshus i empirestil. Ting tyder på at han også oppførte drengestua i den formen vi kjenner den i dag. Arno Berg omtaler Søndre Østensjø i en artikkel i St. Hallvard 1933. Han har lest gamle branntakster og funnet flere interessante opplysninger. I 1755 brant alle husene på gården. Etter dette er ikke bebyggelsen kjent før i 1814, da Jørgen Young var eier. I branntaksten beskrives da et sekslaftet våningshus i to etasjer med svalgang. Sekslaftet betyr at huset har seks tømmerlengder utvendig, noe som gir to hovedrom. Dette huset nevnes også i 1838, da Halvor Tveter kjøpte gården. Våningshuset hadde seksten sprossevinduer, hvorav stua og salen hadde fire hver. Bygningen må ha vært i dårlig forfatning, siden verdien ble satt til kun 150 spesiedaler. I takst fra 1838 og 1843 nevnes ingen drengestue eller bryggerhus, men i sistnevnte takst står den gamle hovedbygningen fortsatt. Arno Bergs teori er at andre etasje i dette våningshuset ble tatt ned og restene brukt i drengestua. Den sekslaftete førsteetasjen ble bygget på til dagens åttelaftete bygning og fikk et innebygget skur i nordenden. Det er uvisst om våningshuset ble flyttet i forbindelse med ombyggingen, eller om det beholdt sitt opprinnelige sted i tunet. Det er sannsynlig at den kvadratiske laftekjernen som utgjøres av rom 2 og 3, har tilhørt det gamle våningshuset. Disse rommene har like takhøyder og samme type profilerte takbjelker. Skilleveggen mellom rommene ble sannsynligvis oppført sent på 1800-tallet, muligens i bindingsverk. Rom 2 har to typer staffpanel, som tyder på sent 1800-tall, og døra mellom rommene er i typisk sveitserstil. Rom 3 har kun etterkrigspanel som er slått rett på tømmerveggen. I begge disse rommene finnes det gammelt treverk med en brunsort overflate som antas å være nedvasket sot, trolig etter røyk fra grua. Grua, som er registret i 1940, kan ha stått på samme sted i våningshuset. Disse registreringene tyder på at rom 2/3 har vært ett åpent rom med synlige tømmervegger og bryggerhusfunksjon. Hvis hele første etasje i det gamle våningshuset ble innlemmet i drengestua, skal den gjenbrukte delen ha to hovedrom. Det innebærer at rom 1 eller rom 4 også tilhørte våningshuset. Dette er litt mindre opplagt, siden begge disse rommene har større takhøyder enn midtdelen. De ulike romhøydene i første etasje danner sprang i loftsgulvet på inntil 60 cm. Flere registreringer tyder allikevel på at rom 4 var del av det opprinnelige våningshuset. Inne i skjulet er tømmerveggen mot nord synlig, og stokkene er like i hele høyden. Gamle råteskader og slitasje tyder på at veggen har stått lenge ute. Denne ytterveggen stammer sannsynligvis fra et toetasjes hus. I første etasje er det spor etter et vindu, som er lavere enn de andre. Åpningen kan ha hatt et tofags smårutete 1700-talls vindu. Vindusåpningene ble sannsynligvis utvidet, eller fikk ny plassering, da våningshuset ble bygget om til drengestue. Hvis grua er eldre enn den nåværende drengestua, er det sannsynlig at den har stått innebygget også i bakkant. Varmen ville dermed spres inn mot bakrommet. Det er derfor sannsynlig at rom 2/3 og 4 har tilhørt det eldre våningshuset. Rom 4 har takbord med karnissprofil, og panelet er alderdommelig. Det kan være sent 1700- eller tidlig 1800-tall. Rom 1 har også takbord og panel med karnissprofiler, men her er trebordene tynnere. Jeg antar dette er elementer fra da drengestua fikk sin nåværende form. Ifølge takst skal dette ha skjedd etter 1843. På grunn av stilen i eksteriøret antar jeg bygningen stammer fra 1840-åra, da empirestilen fortsatt var vanlig på Akershusgårdene. Under rom 1 er det en kjeller med tykke murvegger av naturstein. Inne kan vi se spor etter en vindusåpning mot vest, men det er usikkert hva rommet har vært brukt til. Alle rommene og skjulet ble utvendig kledd med stående vekselpanel og samlet under en felles halvvalmet takform. På vestfasaden ble det påmalt to blindvinduer mot rom 4 og skjulet for å skape illusjonen av en enhetlig bygning. Dette var en utbredt skikk på 17-1800-tallet. Årsaken til at man malte slike vinduer var i hovedsak estetisk; man ønsket en enhetlig og symmetrisk fasade. Det bevarte blindvinduet på skjulet er malt med hvite rammer og sorte ”glass”. For å gjøre illusjonen perfekt, har det fått ordentlige vannbord som stikker ut fra veggen. Mot tunet er det to dører, som begge har fire liggende fyllinger. Døra til bryggerhusdelen har enkle fyllinger og to flotte bukkehornhengsler. Kanskje denne døra stammer fra det opprinnelige våningshuset? Døra til rom 1 er trolig fra 1840-åra, den har rikt dekorerte profiler og innstikkhengsler. Drengestuas opprinnelige bruk Tegningene fra 1940 viser tilnærmet opprinnelig planløsning. Drengestua var i bruk som bolig og bryggerhus. I bryggerhuset sto den store grua hvor man kokte mat og vasket klær. Denne delen av huset hadde sannsynligvis steinheller på gulvet, som vi ser antydet på tegningen fra 1940. Dette var trygt i forhold til bruk av åpen ild, og sikkert praktisk med tanke på vann- og matsøl. I rom 1 sto det opprinnelig en skillevegg som avdelte et forrom ved ytterdøra. Veggen er nylig revet, men i gulvet, veggene og taket vises umalte spor. Dette tyder på at skilleveggen ble oppført tidlig. Lignende spor sees i rom 2, hvor det har vært avdelt et kammers. Fra bryggerhuset gikk det ei bratt loftstrapp, som fortsatt eksisterer. På tegningen fra 1940 er det inntegnet et empirevindu med to fag à tre store ruter i loftsrommetet mot sør. Dette rommet var sannsynligvis innredet på 1800-tallet, noe de gamle sveitserstilsgeriktene rundt døra tyder på. Det kan ha vært i bruk som boligrom. Over skjulet er det også avdelt et rom, men dette har tynne, trekkfulle vegger av bindingsverk og panel og kun ei enkel labankdør. Resten av loftet er åpent og kaldt, og var sannsynligvis i bruk som lager og tørkeloft. Endringer etter 1940 I 1940-åra ble det foretatt omfattende ombyggingsarbeider. Det er sannsynlig at Moestue målte opp huset nettopp fordi det skulle bygges om. Det ble etablert nye lettvegger og installert våtrom, gulvene ble foret opp, det ble slått ny panel på flere vegger, grua ble fjernet og nye loddpiper ble murt opp. Heldigvis er de nye elementene stort sett lagt utenpå de gamle. I alle hovedrommene er det funnet gammelt panel, takbord og takbjelker, og sannsynligvis ligger de opprinnelige bordgulvene under de nye. I eksteriøret ble det skiftet ut en del materialer i 1940-åra. Alle vinduene ble skiftet til nye koblete typer. Unntatt fra dette er loftsvinduet mot nord, som muligens er et 1700-talls vindu som er brukt på nytt her. I rom 4 ble blindvinduet erstattet med et ordentlig vindu. Grunnmuren ble pusset, mens den tidligere bare var kalket. Gavlfasaden mot sør har fått nytt panel utenpå det gamle, sannsynligvis på 1980-tallet. Råteskader og tanker om istandsettingen Det er umulig å gi et fullstendig bilde av skadene på bygningen, for store deler av konstruksjonen er skjult. Dette gjelder særlig tømmerveggene og gulvene. Ved å titte og stikke inn i små gliper mellom panelbord og rundt ventiler er det allikevel mulig å få et inntrykk. Nedre del av tømmerveggene har flere råteskader. Det er også sannsynlig at de gamle gulvene er skadet, siden disse ligger nær terrenget. Selve takkonstruksjonen er i god stand, men bordtaket har flere råteskader. Det er spor etter gamle taklekkasjer langs mønet, men disse er senere tettet med takpapp under teglpannene. Utvendig panel er også råteskadet, særlig i nedre del. I den regntunge høsten 2000 var panelet svært fuktig og mykt. Sannsynligvis hadde det skader også da Moestue gjorde sine registreringer i 1940, for relativt få år etter ble det satt sokkelbord på nedre del av panelet. Dette ble nok gjort for å skjule råteskadene. De største skadene er i den søndre delen ved kjellernedgangen. Her har konstruksjonen sviktet helt, og deler av kjellermuren er fjernet. Dette har ført til store setninger. I tillegg er de kraftige tømmerstokkene som ligger i etasjeskillet mot rom 1, pill råtne i endene. Her er mange flyvehull etter borebiller, som har gnaget ganger inne i stokkene og spist treverk, slik at veden er blitt myk som smør. Som vi ofte sier om gamle hus: Det står på viljen! Tross disse skadene er det mulig å reparere bygningen uten at det historiske preget går tapt. Store deler av utvendig panel må fornyes, men innvendig er det mulig å avdekke opprinnelige overflater i alle rommene. Selve bryggerhusdelen kan kanskje få tilbake steingulvet og de sotete tømmerveggene, slik at den opprinnelige bruken blir lesbar igjen? I forbindelse med istandsettingen vil deler av tømmerkjernen bli blottlagt, og da kan spor etter vinduer, skjøter og slitasje gi viktig informasjon om husets historie. Hva vet leserne? De teoriene som er framsatt om drengestuas alder og bruk, kan være feil. Jeg regner med at Sothøna har mange lesere som har slitt sine barnesko ved Østensjøvannet, eller som er opptatt av lokalhistorie. Det hadde vært morsomt om dere kunne bidra med kunnskap om bryggerhuset. Jeg oppfordrer derfor leserne til å komme med sine historier. Send inn kommentarer og annet til post@ostensjovannet.no

1/1 Historie | Oppsal gård Oppsal gård Visste du at gårdsbrukene rundt Østensjøvannet hører til den aller eldste bosettingen i Oslo-området? I denne artikkelen kan du lese mer om historien til Oppsal gård.

1/1 Historie | 1900-1925 En monografi av Haakon Tveter, fra 1925 Monografi betyr skrift som behandler utførlig et spesielt emne. Denne monografien har Østensjøvannets Venner fått av Haakon Tveters etterkommere. Vi har valgt å gjengi den i opprinnelig språkdrakt. Vi får høre om hvordan livet ved Østensjøvannet var i perioden 1900 - 1925 med fiske- og badeliv om sommeren, om isskjæring og salg av is vintertid. Observasjoner av fugler, insekter og andre dyr omtales også. Vil du være med på oppdagelsen av en ny billeart, så heng på. Østensjø gaard (Austansjor) har naturligvis sit navn av at den ligger østenfor sjøen, gaarden har altsaa sit navn fra vandet, men ikke destomindre har vandet faat sit navn fra gaarden. "Østensjøvandet" er saaledes en dobbeltbetegnelse (tautologi). Vandet ligger i en liten dalsænkning, som fra Bryn strækker sig ret i syd, omtrent paralelt med Bundefjorden paa den andre siden av Ekebergfjeldet. Den nordre og største del ligger i Østre Akers prestegjæld, men den søndre ende stikker ind i Nordstrand, - fra Abildsø og sydover gaar delelinjen mellom disse to sogne efter vandets midtlinje. Høiden over havet er 105 m. Vandets længde er 1860 m, bredden varierer mellem 120 og 240 m. Regner man gjennomsnitsbredden til 200 m, skulle altså flateindholdet være 350 - 400 maal foruten flytetorven, der vel kan anslaaes til ca. 50 mål, hvilket skulde være det areal, der kunde indvindes ved en mulig uttapning av vandet. Det er ganske grundt, 2 - 4 m dypt ved almindelig vannstand; bunden bestaar av dynd (gjørme) til dels av betydelig mægtighed og da denne vesentlig skriver seg fra de omliggende dyrkede marker og forraadnede plantedele, indeholder den utvilsomt store mengder plantenæring, som vilde gjøre den velskikket som jordforbedringsmiddel paa den omliggende stive lerjord. Breddene bestaar næsten udelukkende av flytetorv, som fra den faste mark strækker sig længer og længer ut over vandet og truer med tilsidst at tildække dette helt. Flytetorven dannes av seigt plantevæv, som knapt kan bære en mand og som hæves og sænkes efter vandstanden, saa breddene blir uforandret, medens der indenfor ved forbindelsen med den faste mark dannes "flaarer" ved flom og derav følgende høivande. Følgende eiendomme støter til vandet, som altsaa eies av disse: Østensjø søndre og nordre, Opsal, østre og vestre (1), Skøien søndre, Manglerud søndre, Abilsø nordre og søndre og lille Langerud. De 3 siste i Nordstrand sog; den største strandkant tilhører Østensjøgaardene. Vandet har sit vigtigste tilløp fra Ulsrudbækken (2), som kommer østenfra over Bøler og danner et lidet vannfald paa Østensjø grund, hvor der tidligere stod en kværn; en stor grøft fra det lille Klopptjern paa Bogerudmyren, som ligger omtrent i samme niveau, dernæst en bæk (3) paa vestsiden, som kommer fra Langmosen (under Abildsø).Disse og en del smaabækker tilfører vandet saa meget vand , at utløpsrenden (4) ikke kan klare det, hvorav følgen blir hurtig stigning av vandet og oversvømmelse. Utløpet er en bæk fra vandets nordende, mellom Skøien og Manglerud og videre til Loelven (5) ved Bryn station i en længde av ca. 1250 m. Den danner paa veien et lidet fald, som er udnyttet til fabrikdrift; i 60 aarene av P.W.W. Kildal til Bridsel og kridtmølle, i den senere tid av Fett & Co til en fabrikk for bygningsartikler, tagpap etc. Utløpsrenden er som nevnt for trang; den har lidet fald i den første halvdel, som gaar gjennom jordmark til veibroen ved Rognerud; derefter gaar den i fjeldgrund med et samlet fall på 27 m til Loelven. For at sænke vandstanden og forebygge oversvømmelse er det flere gange foretat oprenskning og utdypning av utløpsrenden, hvilket ogsaa til dels har git gode resultater, men i stærk flom eller after usædvanlig nedbør formaar ikke utløpsrenden at ta imot det tilstrømmende vand, hvorfor oversvømmelse endnu kan indtræffe over de flate jorder på Østensjø og Abildsø. I den vaate høst 1923 steg saaledes vandet saa høit at et brakland og en turnipsaker paa nordre Østensjø var omtrent oversvømmet d. 22.-25. oktober. Paa søndre Østensjø gikk vandet op i den til dels uskaarne bygaker. Verst var det efter et vedholdende regn den 28. oktober da hele myren og veiene stod under vand. I det regnfulde aar 1924 var det samme tilfælde. Selv veien kan undertiden sættes under vand, skjønt den i den anledning er forhøiet. Skulde en effektiv regulering finde sted, maatte utløpsrenden i første halvdel gjøres betydelig bredere, hvilket nu vilde være forbundet med betydelige omkostninger. Helt at uttappe vandet, som ogsaa har været tale om, vilde ikke være heldig, da landskapet derved vilde tape betydelig i sin skjønhed. Vandet laa tidligere nok saa avsides og isolert, men efterat bygdeveien (6) i 1860 blev anlagt og sat i forbindelse med den tidligere anlagte vei om Østensjø til Enebakkveien, er adkomsten nu god paa østsiden, medens vestsiden fremdeles mangler veie; her er Manglerudaasen og Tallbergaasen med et større dyrket jorde mellem disse (7) som tilhører Manglerud; dette stykke ligger temmelig avsondret fra gaarden; tidligere stod her et utlade som brændte omkring 1880, nu benyttes det kun til havn, men vil vistnok i fremtiden avgi prægtige byggetomter, naar det engang blir anlagt vei paa vandets vestside, hvis byen fremdeles utvider sig som hittil. Forresten har bebyggelsen endnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimot høidene paa østsiden, Skøien og Opsalgaardene allerede er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vandets ende. Paa grund av vannets ringe dybde er dette underkastet stærke og hurtige temperaturforandringer; om sommeren blir vandet "lunkent" og om høsten lægger isen sig tidlig; man har saaledes skøiteis her før de fleste andre steder og den benyttes da ogsaa flittig de faa dage den er sikker før sneen kommer. I den snebare vinter (1922-23) har man mot sædvane hat en fin skøiteis næsten hele vinteren. I den mærkelige vinteren 1924-25 la isen sig vistnok omtrent paa sædvanlig tid, men allerede før jul var vandet aldeles isfrit og la sig igjen først i begyndelsen av januar 1925. Tidligere holdtes ogsaa travbane her oppe og den 5te februar 1863 holdtes det markedstravløp her da isen ikke var sikker paa Frognerkilen. Da Aker travklub ble dannet i1923 besluttede den at holde sine travløp paa Østensjøvandet. Det første blev berammet til søndag den 13de Januar 1924, men mildveir hindrede dette og efter flere utsættelser avholdtes det den 2. mars i stærkt snedrev. I 1925 holdtes travløpet den 1. februar, da isen endelig var stærk nok (10"). Løpet var vellykket og samlede en mængde tilskuere (6 á 7000). Isen danner ogsaa en udmærket vintervei, som flittig benyttes; tidligere gik den ned langs utløpsrenden til Bryn, men efterat Rognerud var utparcellert, er denne stængt og man maa nu kjøre op paa landeveien ved Opsal eller Skøien. Isen har har ogsaa utgjort en av vannets herligheder, idet den har været gjenstand for salg og eget forbruk. Av den før nævnte grund blir isen i regelen tyk - over 24" - og naar den holdes ren for sne til like klar og gjennemsigtig. Da adkomsten til vandet er let og veien til byen forholdsvis kort, begynte bryggeriene allerede tidlig at ta is derfra og betale grundeierne en liten godtgjørelse; det var da eierne i den nordlige ende som fik denne fordel paa grund av den lettere adkomst, men samtlige eiere sluttede tidlig den overenskomst om at det ved issalget indkomne beløp skulde deles efter en vedtat forholdsregel, medens halvparten skulde oplægges i et fælles fond - Isfondet - der skulde anvendes til oprensking av utløpet, forbedring av fiskebestanden og andre gavnlige foranstaltninger av fælles interesse. Allerede 1877 beløp dette isfond sig til kr. 959.80, hvorav i 1878 anvendtes kr. 73 til utløpsrendens oprenskning og kr. 35 til fiskeformerelse. Den 28de desember 1877 dannedes en nærmere formulert forening av grunneierne for Østensjø, nordre Opsal, Skøien, Manglerud og Abildsø, medens N. Young (8)som hadde kjøpt søndre Opsal isret, ikke ville være med, da han hadde solgt isretten til Christianias Aktiebryggeri for 100 Kr. aarlig i 10 aar. Denne kontrakt, som var gjældende i 8 aar fra 1ste januar 1878, blev tinglæst paa alle eiendomme den 19/7.78, 1884 anvendtes kr. 117 til oprenskning og den 19/11 85 fornyedes overenskomsten paa 5 aar med nogen smaa forandringer, hvoriblandt forholdstallet, idet N. Young nu tiltraadte foreningen som eier av Opsals rett. Han hadde avsluttet ny kontrakt med Christiania Aktiebryggeri om salg av is for kr. 100 aarlig, som nu gikk ind i foreningens regskap. Likeledes besluttedes det at det gamle fond, som nu utgjorde kr. 1083, skulde anvendes til utbedring av veien til Bryn; da Wetlesens på Abildsø ikke var enig heri, utbetaltes ham 1/6 med kr. 180,53. Man androg kommunene om omlægning av Kildalbkken, hvilket bifaldtes i 1987. 20/11 93 forelaa forslag til fornyelse av overenskomsten, men man blev ikke enig. Fondets formue var da kr. 615,61. Fra 1897 til 1907 hadde man ingen forening, enhver solgte is for egen regning, men den ¼ 1907 sammenkaldte Haakon Tveter et møte av grundeierne. Søndre Opsal hadde da solgt sin andel av vandets med tilhørende dyrket strandbred vestenfor veien til H. Helmen, Skøien for kr. 6 000. Man blev imidlertid da heller ikke enige. Isfondet utgjorde da kr. 1350,95, som besluttedes bibeholdt efter samme forholdstal; herav besluttedes anvendt kr. 200 til oprenskning og noget til politiopsyn. For at fastsætte eiendomsretten til isen blev i 1909 optat et kart over vannets nordre del. 20/2 1910 holdtes et møte paa Abildsø i anledning av en skrivelse fra Aker ingeniørvæsen med tilbud om et bidrag av kommunen stort kr. 300 til sænkning av vandet, som av ingeniør Stenersen var beregnet til 800 kr; Grunden hertil var at vandet fremdeles stod over veibanen i flomtiden; av isfondet bevilgedes kr. 400 foruten bidrag av kr. 50 fra hver av herrene H. Tveter, Langaker (S. Abildsø) og ingeniør Holst (9) for Bogerudmyrenes vedkommende. 1911 utførtes dette arbeide, som bestod i fordypningsgrøften og sænkning av broen ved Rognerud 0,5 m. Denne ombyggedes og gaves et sluk paa 3 m. Efter overenskomst av 3/6 10 tillotes de nedenfor liggende brukseiere, Fett & Co. Og Bryns væveri at opføre en naaledam straks ovenfor Rognerudbroen til regulering av vannstanden, saaledes at denne kunde stænges i vinterhalvaaret, medens den skulde staa aapen i sommerhalvaaret, kontrakten var bindene for 5 aar og opsagdes av Bryn Væveri d. 31/5 1915, da den viste sig uten nytte for begge parter. Istrafikken var i sin tid temmelig livlig, ikke alene til bryggeriene, men ogsaa til meierier og isoplag foruten til privatbruk. Den stærke iskjøring i vintertiden var ofte til stor gene for den almindelige færdsel. Da der i denne tid ikke var nogen forening av grundeierne, solgte disse is for egen regning saaledes begge Abildsøgaardene til A/S Hovind gaard, som imidlertid ikke benyttede sig herav, og Manglerud til W. Stenersen (10), begge for 5 aar. Man besluttede at søke en ny overenskomst istandbragt fra den tid, da disse kontrakter utløp. Efter længere forhandlinger lykkedes det endelig den 3/12 1917 at bli enige om en overenskomst, der foreløpig skulde gjælde for 1 aar ad gangen, men kunde opsiges, hvilket imidlertid endnu ikke er gjort. Efter denne skal 25 % av issalget gaa til isfondet og resten tilfalde grundeierne efter vedtett forholdstal. For 1918 beløp fondets andel sig til kr. 217, hvorefter dette utgjorde kr. 1618. I aarene 1920 og 21 solgte kun Skappel is efter kr. 20 pr. maal, dette utgjorde for disse to aar kr. 103, siden er ingen is solgt; fondet utgjorde den 1/1 25 kr. 1510.-.Efterspøselen efter is synes nu at være ophørt; det var bryggerierne som var de største og saa at si de eneste kunder, men disse har nu i regelen anskaffet sig frysemaskiner og bruker kunstig is. Privatforbruket monner lite og hertil kommer nu at helseraadet advarer mot bruken av is fra Østensjøvandet paa grund at den større bebyggelse omkring vandet, som medfører at flere kloaker har sitt utløp i dette. Visstnok utskilles en del forurensninger ved frysningen, saa isen allikevel kan være forholdsvis ren, men den er jo ikke særlig apetittelig. I 1901 blev en prøve av is indsendt til en kemisk undersøkelse med meget tilfredsstillende resultat. Det er ogsaa forsøkt lagring av is ved vandet og et par ishuse har været opsat, men de er nu revet ned. En anden herlighet ved vandet er Fisken. Vandet er temmelig fiskerikt; paa grund av tilsiget fra de dyrkede marker og bundforholdene findes der en masse smaadyr som er ypperlig fiskeføde, men fisken er lidet værdifuld. Det er væsentlig Abor og Mort , som findes i store mængder, men sjelden opnaar nogen videre størrelse, men er en udmærket føde for den graadige Gjedde , som er ganske velsmakende om vaaren, saalænge vandet endnu er koldt, senere blir den god. Den fiskes mest i isløsningen, da den under gytetiden gaar ind i de under flomtiden dannede "flaarer", hvor man med en stang fra land sætter ut korte garn. I gunstige aar kam man fiske nok saa godt- Størrelsen varierer som regel fra par op til 6 kg, som er det største jeg har faat, men det findes visstnok ogsaa større eksemplarer. Gjedden fanges ogsaa med sluk - faststaaende og roende og skytes om forsommeren, naar den i varmt veir staar oppe i vandskorpen. Den bedøves av skuddet, selv om den ikke træffes, og vender buken i veiret; skytteren maa da i al hast faa fat i den førend den atter kommer til besindelse; man kan faa to eller flere i et skud. Man skulde tro at den store gjeddemængde aldeles utryddet smaafisken, men denne formerer sig saa hurtig , at man ikke kan spore nogen avtagen, men som sagt, den opnaar sjelden nogen størrelse. Smaafisken tages mest ved stangfiske med metemark som agn; ogsaa finmaskede garn og ryser brukes. Ogsaa om vinteren drives fiske paa isen av folk som ikke har andet at bestille, thi utbyttet er visstnok tarvelig. Tidligere fandtes Aal i vandet; den var stor og fet; den fangedes med rev, en lang line med mange bøielige kroker og smaafisk som agn. Men omkring 1860 døde aalen ut; om vaaren fandtes der en mængde død aal langs breddene; aarsaken er aldrig helt opklaret, man gjættede paa at den stærke kulde hadde naaet ned til aalen, som formentlig laa i dyndet under flytetorven, men sikkert er det ikke, nok av det, en mængde død aal fløt op om vaaren; aalen forsvandt og er - saavidt vides - ikke fisket siden. Efter de nye forskninger formerer jo ikke aalen sig i ferskvand, men den smaa yngel søker op fra sjøen og opholder sig i ferskvandet til den blir avledyktig; da søker den atter ut i saltsjøen for at sætte kursen ut i Atlanterhavet for der at yngle; naar yngelen har naaet en vis størrelse søker den atter tilbake til de gamle steder for at vokse sig stor. Nu er forbindelsen mellem sjøen og Østensjøvandet stængt ved saa mange fabrikker og dammer at aaleyngelen ikke kommer frem, skjønt den skal kunne passere korte strækninger over land, saa det er nok saa forklarlig at aalen blev borte. Der er senere i 1890 slupet en del aaleyngel i vandet, men uten resultat. Foruten den omtalte store aaledød indtræffer der av og til stor dødelighet paa den anden fisk, idet der kreperer en masse, helst paa vaarsiden. Aarsaken er formentlig mangel paa luft og surstof under isen, og utvikling av skadelige gasarter fra den dyndede bund. Fisken søker da aapninger i isen og til utløpsrenden, hvor den i halvdød tilstand fanges i sækkevis; det er især abbor og mort som stryker med, men ogsaa den seiglivede gjedde. Man skulde tro at en saadan stordød rent vilde utrydde fisken, men efter et par aarsløp er bestanden like stor om end størrelsen er mindre. Disse fiskearter - abor, mort, gjedde og aal er visstnok de oprindelige i vandet; man har gjentagende forsøkt at forbedre fiskebestanden ved indførelse av værdifuldere arter, men hittil med lidet held. I Selskapet for Norges Vels direktionsmøte den 5te mars 1829 "fremla vicepræses et brev til Generalkrigskommisær Rode, Grosserer Young og Skipskaptein Trepka indeholdende nogle Spøørgsmaal betræffende Fiskeriene i Østensjøvandet, Nøklevandet og Lutvandet, hvorom den avtraadte Direktion var blevet enig, men som først nu er blevet ekspedert." Brevets indhold og sakens videre skjæbne er det ikke lykkedes at faa rede paa. Karus som er en almindelig damfisk, er forlængst med held sluppet i vandet og har formeret sig godt; der fiskes ofte noksaa store eksemplarer, men den smaker, ialfald om sommeren, av mudder. Efter konferance med autoriteter som professor Rasch og fiskeriinspektør Landmark nytter det ikke at forsøke med ørretagtige fiskearter, man maa holde sig til karpeaktige eller andre som trives paa mudderbund. Specielt anbefales Gjørs , en aborart som er en meget god fisk, særlig anseet i Sverige. Ved banemester Hønens bistand forskaffedes i 1878 en del av denne fiskeart fra Øieren, men saavidt mig bekjendt har man ikke senere seet noget til den. Fiskeretten tilhører naturligvis grundeieren, som kan forby fiske paa sin grund. Men dette respekteres ikke; specielt om vaaren og sommeren vrimler det av fiskere og skyttere, som traakker op de bløte jorder, graver mark, gjør op ild og anretter saa meget skade, at fiskeriet , som skulde være en herlighed for grundeierne, tværtimot har blevet en plage. Enkelte driver en dog fiskeri som næringsvei i sommertiden, da det er "hus under hver busk"; saaledes er det "Sophus paa flaaten" velkjendt, likesom "Dampkjøkkenet" i Manglerudaasen lyser i sommernatten. Man har forsøkt at hindre uvæsenet med fredning, forbud, opslag og avertissementer, men uten nytte. Et strængt opsyn er det eneste effektive, men det falder for kostbart, hvorfor man gjentagende har henvendt sig til politiet og ydet dette en ekstrabetaling for at føre opsyn i den værste tid, men selv dette har lidet formaaet, idet politiet selvfølgelig kun leilighetsvis kan være tilstede. Tidligere fandtes Krebs i utløpsrenden og ved den første store oprenskning i 50 aarene sankedes flere spand fulde, senere er den forsvundet men skal endnu findes i Loelven. Jeg slap engang en del krebs i kværnrenden (2) paa Østensjø, men har senere ikke seet noget til den. Av større dyr har ingen hat sit ophold ved vandet; det er kun leilighedsvis de besøker det. Saaledes hænder det ikke saa sjelden at elgsdyr svømmer over; i 1862 blev et saadant forfulgt med baater og dræpt paa en mindre human maate av landbrukselever paa Abildsø. Sidste gang en elg saaes svømmende over vandet var høsten 1921. En vinter holdt en hvitræv til paa isen og kunde sees hver morgen fra veien indtil den en vakker dag blev skudt. Av fugle er det derimot et større utvalg, dog ikke som standfugle, men som mer eller mindre kortvarige gjæster. Det er først og fremst forskjellige andearter fra stokanden til den lille krikand som endnu til dels hækker ved vandet, skjønt det nu blir mere og mere vanskelig for den at undgaa krybskytterne. Et par sjeldne andearter er skudt her. Tidligere saaes ofte Lom på vandet likesom enkelte større vadefugle, men nu er det kun Strandsnipen som holder til her. Vandets insektfulde overflate er naturligvis et godt jaktfelt for svaler og linerler . Efter stærk søndenvind kan enkelte <Fdligere kunde man om vinteren se den livlige Fossekal i bækken ved Rognerud, nu er den imidlertid forsvundet. I den bratte Tallberaas er en stor kløft, som gaar under navn av Carl XIIs hule, skjønt visstnok uten historisk grund; i den bratte fjellvæg har Taarnfalken i mange aar hatt rede og i mine guttedage bemægtigede senere general Ole Hansen og jeg os æggene ved hjælp av en lang stang med jernøse i den ene ende fra den motsatte side av kløften. Det var jo en begivenhet for os gutter, som ivrige ægsamlere. Høstens 1923 blev en sjelden Fugl skutt ved Østensjøvandet. Det var en Sultanhøne (porphhoria polischatus), som hører hjemme i Indien, og kun en gang før er truffet her i landet, nemlig ved Orevandet paa Jæren; det er en vadefugl av størrelse som en liten høne. Det smukke eksemplar er utstillet i det Zoologiske museum på Tøien. At der er en mængde vandrotter , salamandre , padder og lop er en selvfølge og det er nok saa livlig koncert av de sistnævnte under yngletiden om vaaren. En gang omkring 80-aarene var paa en eller anden uforklarlig maate en fremmed froskeart kommet ned i et myrhul paa Abildsøsiden og vakte vor store nysgjrrighet ved sin eiendommelige kvækken hver aften, indtil det lykkedes at fange den og bringe den til Universitetet. Det har imidlertid ikke lykkes mig at faa rede paa hvilken art det var. Flodperlemuslingen findes av ganske betydelig størrelse, men jeg har ikke hørt om noget funn av perler. Ang. insektlivet i og ved Østensjøvandet har den kjente entomolog bergmeister Ths. Münster velvillig meddelt følgende: "For mig har Østensjøvandet været et kjært sted, hvor hen jeg ofte har søkt for at studere faunaen, helt fra jeg i skoledagene omkring eller allerede før 1870 som en stadig ledsager av gamle gartner N. G. Moe paa Tøien paa hans turer i byens omegn avla mit første besøk deroppe. Jeg har ennu fra disse mine første turer dit erindring om hvorledes jeg paa et aspetræ like ved landeveien under de bratte hamrer under Opsal tok en sjelden praktbille, som netop var ifærd med at krype ut av stamme, hvor den hadde levet som larve, og om at vi nede paa myren utenfor fandt larvene av den store vakre sommerfugl Svalehalen (Papilio machaon) paa den der voksende Selsnæpe. I senere aar har jeg ogsaa ofte været deroppe og da har jeg særlig besøkt nordenden av vandet like øst for utløpet paa Manglerud grund, hvor undersøkelse av myren med vidiekrattene har leveret en stor mængde sjeldne for den slags lokaliteter eiendommelige former, særlig tidlig om vaaren like efter isløsningen var utbyttet stort. Her har jeg for første gang i 1897 fundet en for vitenskapen ny art, en liten kortvingedækket bille (en Staphylimide Amalium Münsteri) som er beskrevet av en Wienerentomolog og opkaldt efter mig og som først for et par aar siden er fundet et andet sted, nemlig Steinkjær - dens eneste nære slektning er fundet i Shanghai i Mongoliet. Foruten denne store raritet har omgivelserne her leveret en mængde andre sjeldne biller - det er kun disse jeg kjender og arbeider med. Det er selvfølgelig liten mening i at ramse op en hel del latinske navne som for fagfolk vilde være bevis for denne min paastand, men jeg tror, jeg uten at si for meget kan uttale, at faa lignende lokaliteter har bragt mig saa mange interessante arter som Østensjøvandet og det kunde derfor være fristende at slaa paa tanken om, at dele av vandets omgivelser burde fredes som naturpark, saa men derved holdt vedlike den interessante fauna som der findes. Man har nemlig her ved og i vandets rikt repræsenteret det dyreliv, som holder til saavel i hængemyrene og disses overgang indover til kratskogen som i selve vandet og i den rike sivvegetation som kanter dette. Jeg vil ikke si at ikke andre steder kunde være likesaa interessante, men derom vet vi jo litet, her er forholdene imidlertid kjendte." Plantevæksten i og omkring vandet er temmelig yppig og rikholdig. Det er naturligvis de mer almindelige sump- og vandplanter, som spiller hovedrollen, men der forekommer ogsaa mer aller mindre sjeldne arter, saa det er et rikt felt for botanikere. Da vandet for det meste er omgivet av dyrket mark, er det særlig vannkanten og flytetorven som fremviser det største antal arter. Kun delvis er stranden bevokst med større trær, navnlig bjerk , som har en mærkelig evne til at trives paa den tørreste fjeldknaus som i vandfyldt jordmon, men i de regnfulde aar 1923 og 24 maatte ogsaa en hel del av disse bukke under. På Opsals grund findes Svartor , til dels i store eksemplarer, men de største blev nedhugget 1921. At skogen i fortiden har strakt sig helt ned til vandet fremgaar av de mange røtter i de tilstøtende myrer. Flere vidjearter vokser like i vandkanten og danner store "kjærr". Paa dyrket mark nær vandet anla jeg i 1860 aarene en ganske betydelig pilplantning av brandpil (Salix viminalis & lancealata) og kurvpil (S. Purpurea). De trivdes utmerket og skjøt lange aarskud, som imidlertid til dels frøs i toppen. Det var nok saa livlig efterspørsel efter stiklinger, saa anlægget gav godt utbytte i en del aar, men det kunde ikke betale sig at levere materiale til bødkere og kurvbindere, arbeidet med renhold, skjæring og barkning blev for kostbart, hvorfor plantningen raseredes i 80 aarene. Paa landbruksutstillingen i Kristiania i 1877 fik jeg bronsemedalje for pil og produkter av samme: tøndebaand, kurvpil og derav flettede kurve etc. Envidere finnes Pors (myrica Gale) en buskartet plante, hvis stærkt lugtende blade brukes i medicinen og tidligere ogsaa til ølbrygning i stedet for humle. Av mer iøinefaldende planter er det Takrør (phragmites communis), Strandrør (Phalaris arundinacea) og Konglesiv (Scirpus), et tykt cylindrisk siv, som brukes til mattefletting og av bødtkerne, samt Typhaartene . Den smalbladede Tlancelata hører hjemme i vandet og har utbredt sig omtrent rundt det hele. Den store bredbladede T. Latifolia er derimot indplantet av mig, visstnok i 1868 fra Lysakertjernet; den trives utmærket og har utbredt sig paa et større omraade paa Østensjø grund. Medens den smalbladede vokser ute i vandet, vokser den bredbladede i selve flytetorven; dens blade er meget eftersøkt av bødkerne, som lægger dem mellem stavene for at faa tønderne tætte; de betaler derfor gjerne noget for at faa skjære disse om høsten. De brune "Dunkjevler " er meget efterstræbt til pynt og leketøi og frembydes endog til salgs paa torvet. Saa har vi Kalmusroten (Acorus calamus); denne er ogsaa indplantet av mig ved utløpet av kværnrenden, hvor den nu danner en hel skog eller rettere eng, men det er sjelden at finde de karakteristiske kongler-blomsterstand og frukt, som vokser ut paa bladets skarpe kant. Roten brukes som bekjendt i medicinen. Det var i 1867 jeg bragte noen røtter med mig fra en dam i Aas. Calla palustris vokser frodig rundt omkring vandet, medens den gule Sværdlilje (Iris pseudacorus) saavidt mig bekjent kun findes ved Opsallandet. Likeledes har jeg plantet Elvekonge (glyceria aquatica), et ansælig græs, som jeg i sin tid forskrev fra Sverige, og om trives godt. Forskjellige Calamagrostisarter i forbindelse med Sølvbunke (Aira cæspitorsa) og flere Carex og Juncusarter , pindsvinkop (sparganium) Kjærringrok , (Equisetum) og Myruld (Eriphorum) skaffer et brukbart kreaturfor, der tidligere høstedes av gaardens husmænd, som her fik et velkomment tilskud til sin forbeholdning; nu faar det i regelen staa i fred, da arbeidet falder for kostbart og husmændene er forsvundet. Av andre planter skal nævnes den praktfulde Kattehale (Lythrum salicornia) og den gule Fredløs (Lysimachai vulgaris), Soleihov (Catha palustris) og Bukkeblad (menyathes trifoliata) med sine smukke hyancintlignende blomster samt Myrhat (Comarum palustre) med sine rødbrune blomster. I flytetorvens mosedække finder vi Tranebær (Oxycoccos palustris), hvis syrlige bær først er modne næste vaar, Rosmarin (Andremeda polifolia) og de smaa insektfangende Soldugg -planter (Drosera rotundfolia & longifolia) foruten den hvite Ljaablom (Parnassia palustris). I vandkanten ha vi den giftige Selsnæpe (Cicuta virosa), som synes rigtig at befinde sig vel her; Det er som bekjendt den eiendommelige celledelte rot som er særlig giftig og for en del aar siden blev et par bygutter, som hadde smakt paa den, alvorlig syke. Den skjælnes let - især ved roten - fra den noget lignende Melkeurt (peucedanum palustre), som findes i mængde ved siden av Selsnæpen. Ute i vandet har vi den vakre hvide Nøkkerose (Nymphea alba) og den beskednere gule (Nuphar luteum) som især har stor utbredelse; dessuten Vandaks (Potomogeton) og Andemat (Lemna). I 1861 foreskrev Selskapet for Norges Vel frø av Vandhavre (Zizonia aquatica) fra Amerika. Professor Schübeler fordelte dette og en portion blev ogsaa saaet i Østensjøvandet, men den kom ikke op. 1922 sendte en Nordmand i Amerika, Dr. Daae, frø av den vakre Lotusblomst (Nelumbium speciossum) til professor Wille, som fik det til at gro paa Tøien, hvorefter de spæde planter blev sat i mosfyldte staaltraddkurve og nædsenket i Østensjøvandet, men desværre har man ikke set mer til Lotusplanten. Der holdes naturligvis baater i vande; tidligere hadde hver gaard sin "Eke, men da det nu ikke er mulig at ha dem i fred, er det færre av dem; til gjengjæld har en del av nybyggerne baater, men ret hertil har alene grundeierne. I 1876 tok Halvard Torgersen (11) herop en gammel seilbaat, som før var benyttet i Frognerkilen; det er sannsynligvis den største farkost som har været i vandet. Det har ogsaa været minder seilbaater, men seiling er vanskelig i det smale vandet. ------------ Man kan av det før meddelte forstaa at det ikke er noget ideelt badevand; kun faa steder er det fast strand, hvorfra kan bades; vandet er grundt og bunden gjørme. Ikke desto mindre er der badende nok i sommervarmen. Et par badehuse har ogsaa været opsat, et paa stolper paa Abildsøsiden i 60 aarene og et paa flytende tønder paa Østensjøsiden, men de er længst forsvundne. --------- Trods den ringe dybde er der i aarenes løp indtruffet flere drukningsulykker, til dels under badning. En søn av Gustafsen paa Abildsø druknede saaledes i 90 aarene og et par gutter under badning for nogen aar siden. -------- Prof. Edv. Bull fortæller i sin Akers Historie s. 214: "Om Løvedal, U.F. Gyldenløve (12) og Sophie Urnes søn, statholder 1710 - 12 fortæller den samtidige Carl Deichmann (13) at han havde en "amour" med Frøken Wilster, som han traf paa en maskerade paa Hoved (tangen eller -øen) hvor hun forestillede en Hyrdinde (Schäferinn); men hende "Capot opfandtes ved vandet, ligesom hun hadde gjort av med sig selv". Hans katholske frue, som ikke forstod norsk, skal have spurgt hva jaloux het paa norsk. Frøken Wilster var datter av oberst P.J. Wilster som eiet Abildsø fra 1889 - 1720, da oberst (senere general) Michael Sundt kjøpte gaarden." --------- Paa begge sider av vandet har det tidligere været brændevinsbrænderier like ved stranden. Paa Abildsøsiden staar endnu en del av de massive graastensmure (14) igjen, medens det paa Østensjø, som opførtes av Jørgen Young, forlængst er forsvundet; kun en del teglsten, som av og til graves op av jorden og navnet "brænderiteigen" minder om stedet. -------- Jeg kan ikke avslutte denne monografi over Østensjøvandet uten at omtale det storartede prosjekt, som kanaldirektør Sæthren i sin tid utarbeidet og fremla paa jubilæumsutstillinge 1914 ledsaget av tegninger og beregninger. Ifølge dette skulde Øierens vand gjennem tuneller og kanaler ledes ned i Østensjøvandet, som ved en ny tunel gjennem Ekebergaasen skulde sættes i forbindelse med sjøen ved Bækkelaget. Hensigten hermed var at avlaste trælastfabrikken fra Lillestrøm paa jernbanen og sende denne gjennem tunellen ned i Østensjøvandet, hvor den skulde avhentes av skibe, som kom op gjennem den med sluser utstyrede tunel fra sjøen. Planen var vistnok men alvorlig av forslagsstilleren, men maa vel nærmest henregnes til luftkastellernes verden. En anden plan som hadde større sandsynlighed for at komme til utførelse var en forbindelse mellem hovdebanen ved Alnabru og sydbanen ved Ljabru for at undgaa at sende al trælast, som skulde sydover, om Kristiania. Banen skulde gaa over Skøien, Opsal, Østensjø og Bøleraasen om Rustad og Skullerud, men den har vist lange udsigter. Derimot er sporveien over Bryn til Opsal og Østensjø underarbeide og forhaapentlig ikke saa fjern helt frem. Haakon Tveter En analyse av mudderet har givet følgende resultat ved Statens kemiske kontrolstation i Oslo, 12. mars 1925. Vand Organisk stoff Aske Kvælstof i oprindelig stof. Prøve I 65.77 % 4.28 % 29.95 % 0.18 i lufttøret stof. Prøve II 77.37 % 4.54 % 18.09 % 0.20 Prøve I 2.20 % 12.23 % 85.57 % 0.52 Prøve II 3.69 % 19.93 € 76.98 % 0.83 Webredaksjonenes merknader: (1) Betegnes siden som søndre og nordre. (2) I dag heter den Bølerbekken. (3) Smedbergbekken. (4) Østensjøbekken. (5) Alna. (6) Østensjøveien retning nordover fra Østensjø gård. (7) Sølie("Slåttenga"). (8) Eieren av Teisen gård, gift med Haakon Tveters søster Karen Amalie. (9) Direktøren på Den norske eterfabrikk. (10) Eieren av Tveten gård. (11) Svigersønn til Minna og Fredrik Wetlesen på Abildsø gård. (12) Stattholder på slutten av 1600-tallet. (13) Kanselliråd. Han la grunnlaget for opprettelsen av Deichmanske bibliotek. (14) Ruinene står fortsatt ved gangveien nord for Smedbergbekken.

1/1 Historie | Abildsø gård Våningshuset på Abildsø - ei skadd perle som nå har fått nytt liv! Huset, som denne artikkelen skal handle om, ble bygd mot slutten av 1700-tallet, og er altså over 200 år – en anselig alder for en bygning. Gården lå da godt utenfor byen, men var nok på mange måter preget av den bynære beliggenheten. Den gang - som nå - var byen avhengig av matforsyninger utenfra, men da måtte spiskammerset være rett i nærheten – ikke som nå hvor maten kan fraktes fra alle landsdeler og verdensdeler! Transport av mat var den gang ingen enkel sak! Gården er først nevnt i ”Den røde bok” – biskop Eysteins jordebok. Han levde fra 1337 til 1407. Allerede før 1400 var gården kirkegods, men i 1663 ble gården kjøpt av Christianias første praktiserende lege – Peder Alfsen. Etter det har gården vært eid av byfolk. Da familien Wetlesen kjøpte gården i 1847 innledes ei ny epoke. Først med landbruksskole – den andre i slik skole i landet. Etter 20 år ble den avløst av Europas første husholdningsskole for kvinner ledet av Minna Wetlesen. Så til dette anlegget knytter det seg ikke minst også kvinnehistorie! Dagens våningshus er et verdifullt eksempel på hvordan et stort våningshus på et av byborgernes gårdsbruk ble bygd. Det ble satt opp mot slutten av 1700-tallet, men i 1847 ble det bygd om – det var da taket ble hevet og det ble satt inn vinduer etter modell fra det nye slottet! Når bygningen nå blir satt i stand, er det først og fremst disse to byggetrinnene eller epokene som blir gjenskapt. For selvfølgelig har det skjedd endringer opp gjennom årene også, men heldigvis for oss som setter pris på gamle bygg, har man for det meste satt det nye utenpå det gamle. Slik ligger gamle paneler, tapeter, gulvbord og malingslag under nyere overflater. I en beskrivelse fra 1686 omtales ”det store huset”. Dette huset skal ha styrtet sammen ei stormnatt i 1754. Det skal så ha blitt satt opp et nytt våningshus i utmurt bindingsverk (bindingsverk med teglmur mellom stenderne) på fundamentene av det gamle huset. Deretter skal datidens eier, kaptein Brochmann, rett før 1800 ha bygd et nytt våningshus – eller kanskje ble bare det gamle bygd om og på? I alle fall er det bygningsdeler fra før 1800 bevart i huset i dag, men det skal jeg komme tilbake til seinere i artikkelen. Det er to kjellere i huset – en liten til høyre for inngangdøra og en større til venstre under kjøkkenet. Den lille er nok eldre enn kjøkkenkjelleren – kanskje er det en kjeller som kan stamme fra huset som knakk sammen en stormnatt i 1754? Våningshuset er en ruvende trebygning med klassisistisk preget med streng symmetri og orden i fasadene. De er oppdelt av pilastre som løper opp til takskjegget, og vinduene er regelmessig plassert. Inngangen fra tunet omtrent midt på bygget fører inn i trappegangen. Inngangsdøra er en perle – tofløyet med Louis-seize dekor. Da Jørgen Wetlesen overtok bygningen i 1847 ble husene på gården bygd om. Han kom da fra en forvalterstilling ved Linderud gård og bygde om hovedbygningen med Linderud som forbilde. Ta dere en tur til Linderud – her vil dere se de samme små vinduene i loftsetasjen – samme type som på slottet. Slottet ble oppført 1825-48 – så dette var høyeste mote og her lå ikke eierne av de store gårdene i Gamle Aker etter! Det er nå gjennomført et stort restaureringsarbeide på gården. Drengestua, sidebygningen og uthus er satt i stand, men den største utfordringen var hovedhuset. Her var det store skader i lafteveggene – vann hadde kommet til i overgangen fra grunnmuren og i underkant av vinduene, tak og vannrenner hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt slik at vann hadde rent inn. Så her sto man overfor store reparasjoner. Samtidig skulle anlegget få en moderne bruk. Anlegget er fredet etter kulturminneloven - det fører til at Byantikvaren skal godkjenne alle endringer. Prinsippene for bygningsvernet skulle følges – mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares, inngrepene skal være så små som mulige, tradisjonelle materialer og metoder skal brukes ved vedlikehold og reparasjoner, og skjulte deler av bygningen er like viktige å ta vare på som de synlige. En såpass gammel trebygning som dette vil selvfølgelig har skader, og da kommer spørsmålet opp: – Skal man skifte ut de gamle tekniske oppbyggingsmåtene med nye standardløsninger som er utprøvd i 10-20 år? Er de nye bedre? Vil de holde i så lang tid som de gamle gjorde før skadene kom? Og hvorfor kom skadene – var det dårlige tekniske løsninger eller manglende vedlikehold gjennom tiår etter tiår? Utfordringene var mange, men nå er huset nesten ferdig-restaurert med et flott resultat. Det er lagt ned store ressurser i farge- og bygningsundersøkelser innvendig. Oppussingen var en glimrende anledning til å skrape seg ned til tidligere malingslag og farger, for så å gjenskape dette når ny overflatebehandling skulle til. Når bygninger skifter eier eller bruk skjer det gjerne større istandsettinger eller oppussinger. Slik vil anleggets ulike eiere og ulik bruk kunne leses når man gjennomfører slike undersøkelser. For denne bygningen kom følgende dekorasjonshistoriske perioder fram: 1790-årene – byggeår, 1847 – ny eier, landbruksskole, 1865 – husholdningsskole, 1865 til 1891 – ulike oppussinger, 1891 – ny eier, og mindre endringer på 1900-tallet. Når undersøkelsene er gjennomført, må man så bestemme hvilken epoke det vil være mest riktig å gjenskape. Det er naturlig å velge den epoken som i størst grad har gitt preg til rommet, gjerne den tidligst mulige epoken som kunne gjenskapes uten å måtte fjerne yngre verdifulle bygningselementer For eksempel ble det bestemt at kjøkkenet skal tilbakeføres til den første oppmalingen etter at husstellskolen ble etablert i 1865. Det var da rommet fikk dagens karakter med panel på veggene, stort spiskammers og skapinnredning. Og dette passer jo hånd i hanske med ønske om å bevare spor av husstellskolen! Salen i 2. etasje har brystningspanel fra to epoker – gamle paneler under vinduene og nyere mellom – og da kan man jo ikke velge tapet fra den første perioden. Tapeten blir valgt ut fra den siste ”brystningspanel-epoken. Dørene inn fra trappegangen er for det meste flotte to-fløyede dører typisk for 1790-1800, men andre, mindre synlige steder i bygningen, finner vi eldre dører. Dører som fargeundersøkelsene avslører at har hatt en ”historie” før de ble plassert der de står i dag. Sannsynligvis dører fra det tidligere huset på stedet, som man ville bruke, men ikke i de representative rommene - der man tok i mot gjester. I samme salen som brystningspanelene er, dukket det opp enda en skatt: Himlingsbordene bak det trukne taket viste seg å ha malte motiver! Disse bordene er gjenbrukt i himlingen, og har nok opprinnelig vært veggpaneler. Noen av panelene til og med to lag motiver: Det eldste motivet er kraftfulle ranker malt i oljemaling, antakelig fra 1600-tallet, over dette et nytt dekorlag med bilder av landskap med bygninger, trær og busker, typisk for rokokkoperioden 1755-90. I tillegg er det noen paneler med malte draperier ”bundet” opp med vridde bånd med dusker antakelig fra samme periode. En tredje form for dekor er sjakkmønster som også kan være fra 1600-tallet. Lignende eksempler på dekor er funnet på andre stor-gårder i Oslo og i landet for øvrig. Det store spørsmålet er: Hvor kommer dette fra? Er det rester fra de gamle bygningene som har stått på stedet? Dette får vi nok aldri et sikkert svar på, men det er høyst sannsynlig. Hvor skulle panelene ellers komme fra? Og det er nærliggende å bruke slikt ”gammelt rusk” der det ikke vil synes i den nye og moderne bygningen for å spare på innsatsen. Særlig i ei tid da produksjon av materialer og bygningsdeler var langt med tidkrevende enn i dag.

1/1 Historie | Kulturlandskap Østensjøvannets kulturlandskap med røtter fra yngre steinalder Midt i Oslo i landets mest urbane område ligger Østensjøvannet - denne forunderlige innsjøen som har lokket til seg generasjoner av botanikere, ornitologer, entomologer (insektsforskere) og limnologer (ferskvannsforskere). Her finner vi røtter tilbake til en av byens eldste gårdsbosetninger med en rekke kulturminner innenfor et lite område. Kan noen annen hovedstad by på maken? Kulturhistorisk bakgrunn Etter siste istid stod havet drøye 200 m over dagens nivå. Landet steg. Marine avleiringer gjorde Oslodalen og ”Oslohverfi” (Oslogrenda, middelaldernavnet på omlandet rundt Østensjøvannet) svært fruktbar. Løsfunn fra Nøstvedtkulturen(navn på en stor gruppe funn fra tiden ca. 5000-3000 f. Kr.), skafthulløks fra sen-neolittisk tid (ca. 3000 1500 f. Kr.) m.m. er funnet ved Østensjø gård. Det er derfor sannsynlig at det har vært en steinalderboplass i området. Vingårdene Skøyen (Skodvin), Abildsø (Apaldvin), Ryen (Rugvin) samt Østensjø, Oppsal og Bøler er gårder fra eldre jernalder. De kan ha blitt ryddet allerede rundt 500 e. Kr. Gårdene Haslefet, Østby og Solberg ble antakelig ryddet i Vikingtida. Manglerud, Langerud og Bogerud så dagens lys i høymiddelalderen. Den tidlige bosetningen var velsignet med veier som bandt Oslogrenda sammen. Over høydedraget ved Langerud finner vi retser av en oldtidsvei fra Enebakk. Vintertraséen av dette veifaret gikk over Langemosen ved Abildsø og videre til Oslo. En annen fersdelsåre ligger på Østsiden av Østensjøvannet. Eldgamle tørrmurer bringer veien fram i åsen under Oppsal. Denne traséen gikk gjennom Østmarka til Enebakk. Oldtidsveiene ble bundet sammen med nok et gammelt veifar over Tallbergåsen vest for Østensjøvannet. Oslogrendas 28 gravhauger langs disse ferdselsårene taler sitt tydelige språk. Kampene på Ryenberget kjenner vi fra kong Sverres saga. Langemosen nevnes i skriftlige kilder på 1200-tallet. Ribbungesnes sveitehøvding, Audun Austansjor fra Østensjø, finner vi i Håkon Håkonssons saga. Audun falt i set slag mot birkebeinerne i 1221 ved Ekornholmen i Mjøsa. Det er rimelig å anta at Østensjø var en stor og staselig gård den gang. Svartedauen i 1349 fór hardt fram i Aker. Jernaldergårdene rundt Østensjøvannet slapp merkelig nok lettere unna. På Østensjø og Abildsø gikk driften uavbrudt videre. Bøler; Oppsal og Skøyen fortsatte også, men bare med et av sine to opprinnelige bruk. Ni av grendas 16 gårder klarte seg. Etter reformasjonen i 1536 gikk Oslogrendas gårder over fra å være kirkegods til krongods. Gårdene ble etter hvert solgt til private eiere. I 1628 kjøpte Christianias borgermester Niels Toller Skøyen gård. Jørgen Pløen, trelast handler i Christiania, overtok Skøyen i 1783 og stiftsamtmann N. Emanuel de Thygeson kjøpte i 1883. Jørgen Wetlesen overtok Abildsø gård i 1845. Han startet Akershus Amts Landbruksskole, landets andre landbruksskole. Her foregikk de første systematisk forsøk med kryssing av feraser for å øke melkeproduksjonen. Minna Wetlesen etablerte i 1865 landets første husholdningsskole for piker nettopp her. Søndre og Nordre Østensjø har gjennom tidene hatt ulike eiere. Paul Thorstensen fra den kjente Colbjørnsenslekta fra Arneberg i Solør, kjøpte Østensjø gård i 1663. Den siste eier fra slekta var Anna Colbjørnsdatter som overtok gården i 1730 I tiden 1811-37 var gården i Jørgen Youngs eie. I 1838 kjøpte Halvor Tveter Søndre Østensjø, og i 1868 Nordre. Han samlet derved begge Østensjøgårdene igjen. Sønnen Haakon var forvalter av Bygdøy Kongsgård i sju år, men overtok Østensjø i 1875. På 1700-tallet gikk planketransporten fra Enebakk til Christiania over Østensjøvannet. På slutten av 1800-tallet til ca. 1930 drev man isskjæring i stor stil her. Kulturlandskapet før 1900 En del av gårdene i ”Oslohverfi” ble liggende øde etter ”Svartedauen. De åpne åkerlappene etter avfolkede bruk ble nok benyttet til beitemark for krøtter fra gårder som overlevde ”Mannedauen”. De grove trekkene av det vi kan ane i dag, ble nok formet en gang i middelalderen. Svært mye av Oslogrenda er nå nedbygd. Kulturlandsskapet den gang var preget av et mønster av havnehager, åkrer, løvenger m.m. stykket opp av treklynger, åkerholmer, busker, beskårete trær, myrsumper, dammer og steingjerder. På 1800-tallet må vi regne med at dyktige jordbrukere, som Wetlesens på Abildsø og Tveter på Østensjø, sørget for endringer i landskapet. Av eldre kart ser vi at bekkefar er forandret sikkert for å bedre jordbruksvilkårene. Wetlesen drev jordbruksskole, og Tveter tok mot århundreskiftet imot elever fra Vinterlandbruksskolen. Mer moderne driftsprinsipper førte med seg en omlegging fra selvforsyningsjordbruk til handelsjordbruk i løpet av 1800-tallet. Kulturlandskapet etter 1900 Oppstykkingen av gårdene til villatomter skjøt fart rundt århundreskiftet. På Oppsal var man først ute i større omfang. Spøkefugler har i ettertid kalt Akers eldste nybyggerkoloni for hovedstadens første drabantby. Deretter skjedde det samme på Abildsø og Skøyen. Dette forårsaket store inngrep i kulturlandskapet. Haakon Tveter beskrev nybyggingen slik: ”Forresten har bebyggelsen andnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimod høidene paa østsiden, Skøien og Opsal-gaardene er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vannets nordre ende ”. Klarere kunne det ikke sies. Kulturlandsskape i Oslogrenda hadde fått sine første alvorlige reduksjoner. For Østensjøområdets nye innbyggere var kulturlandskapet gull verdt. Almedalens praktfulle edeløvskog var i sin beste stand. Badekulper fantes i de fleste bekkene. Høyet lekte i vinden rundt begge gårdene. Krøtteret beitet og åkerriksas sang gledet forbipasserende. Nedenfor Tallberget beitet hester fra Abildsø og Manglerud og på Ryen stod åkrene gyldne. Åkerholmene fikk navn. Kruttøya ble det hetend mmidt i åkeren på Ryen, Eikelunden ved Abildsø og Ormelunden på Østensjø. Dyrkingen på jordene ved Østensjøvannet og Bogerudmyra gikk noen steder helt ned til vannkanten. Takrørsbeltene var langt mer beskjedne enn i dag. Med økende næringstilsig fra bebyggelsen skjøt veksten av våtmarks- og vannplanter fart. Tveter plantet inn nye arter i våtmarksbeltene. Fra 1950 70 fulgte så angrepene på ”Oslohverfi”s førsteklasses jordbruksareale tett. Østensjøbyen ble en realitet: Lambertseter, Oppsal, Ryen, Manglerud, Langerud, Bøler, Rustad, Bogerud og til slutt Søndre Skøyen. Den gamle ærverdige Oslogrenda rundt Østensjøvannet var nesten radert ut. Kulturlandskapet i dag Restene av ”Oslohverfi” inneholder de viktigste ladskapselementene. Østensjøvannet har et nedslagsfelt på ca. 11 km2. Innsjøen mottar derfor store vannmengder. Dette gir gode veskstforhold for våtmarksplanter og for en rekke løvtrær og busker. Her drives ikke moderne skogsdrift og en rekke løvtræør har blitt svært gamle. Jordbruket er fortsatt i hevd på Abildsø og Østensjø gård. Bekkene går fortsatt åpne de siste hundre metrene mot Østensjøvannet omkranset av svartor og noe gråor og minner oss om at her har folk med stor sans for vår kultur- og naturarv hatt ansvaret. Landskapets utforming, skuringsstriper , rundsva og flyttblokker forteller om isens smelting i istidas siste fase. Abildsø gård troner midt i jordbrukslandskapet på en gigantisk åkerholme. Eik og hassel minner om tider med varmere klima. Almedalen, en praktfull edelløvskog i en gammel ravinedal, viser oss spennende vekster og rester etter en gammel dam. Gjennom rike ødeenger og ulike typer hagemarksskog blir vi minnet om de gamle havnehagene. Oldtidsveiene, gravhaugene, ruiner etter husmannsplassene Slora og Bakken, Abildsø og Østensjøs viktige antikvariske gårdsanlegg gir området en historisk dybde. Gamle trær, en gammel allé, overgangene mellom åker, eng, løvskog,barskog, våtmark og vann gjør at vi fortsatt har en rik og godt bevart naturstruktur ved Østensjøvannet. Den store naturvariasjon gir et svært godt tilbud til insekter og fugler. Østensjøvannet er en viktig raste- og hvileplass for fugl. Hele 209 fuglearter er observert her. Et høyt tall for et så lite område. Rådyr, rev, grevling, ekorn og pinnsvin er pattedyr du kan treffe i områdene rundt vannet. Hovedstaden har et kulturlandskap midt i byen som inneholder sjeldne kvaliteter. Svært få, om noen hovedsteder har noe lignende i byggesonen. Parsellhagene I sørøst ligger det et større område med parsellhager. Les mer om Eterjordet parsellhager Finn Gulbrandsen

1/1 Historie | Østensjø gård Østensjø gård Østensjø gård har en lang og spennende historie. Nedenfor kan du lese mer om den. Er du interessert i å lære mer om Drengestua på Søndre Østensjø? Les denne artikkelen av Siri Hoem fra Søthøna nr. 21, 2001. Bildet er fra mai 2025. De første spor Området omkring Østensjøvannet er rikt på steinalderfunn. Hele ti steinalderøkser er funnet i nærheten. Fire av disse er funnet på Østensjø gårds jorder. To av dem er fra eldre steinalder og kan være fra perioden 5000 - 3000 f. Kr. De knyttes til jeger- og fangstkulturer. En tykknakket flintøks antas å være fra «stridsøks-kulturen», en jordbrukskultur fra omkring 2.500 år f. Kr. Disse funnene kan tyde på at har vært drevet jordbruk allerede fra yngre steinalder. Selve gården Østensjø ble antagelig bebygget i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e. Kr. Navnet Østensjø kommer av det gammelnorske «Austansjor».Navneforskerne mener at gården først fikk navnet sitt etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navnet etter gården - Østensjøvannet. I Håkon Håkonssons saga beskrives et slag i 1222 ved Ekornholmen i Mjøsa. Birkebeinerne og ribbungene tørnet sammen. Ribbungenes Audun Austansjor falt i slaget. Audun var med stor sikkerhet fra Østensjø gård. Ribbungene var en opprørsflokk med støtte blant mektige menn spesielt i Oslo-området. Opprørsflokken hadde også sterk tilslutning fra bøndene. Man regner med at ribbungehøvdingene opptrådte som småkonger når Kong Håkon Håkonsson ikke var på disse kanter av landet. Ribbungehøvdingen Audun Austansjor var en av disse mektige. Det er derfor rimelig å anta at Østensjø gård var en storgård med innflytelse på denne tiden. Gården fortsetter nok å ha en sterk posisjon. Svartedauen i 1349-50 la nesten hele Aker øde, men gårdene rundt Østensjøvannet slapp noe lettere unna. Østensjø gård hadde fast bosetning gjennom disse vanskelige årene. I løpet av 1300-tallet kom Østensjø inn under kirkens eiendomsemperie. Akkurat når vet man ikke. Historikerne er også uenige om hvordan dette har foregått. Med kirkens inntreden som jordeier, ble det også oversikt over eiendomsforholdene i Aker. Biskop Eystein Aslaksson i Oslo Bispedømme, fra 1386 - 1407, fikk laget «Røde bok» i1396- en oversikt over samtlige av bispesetets jordeiendommer. Østensjø var ført opp som bispegods. I 1876 kom det for dagen et pergamentbrev som viste at biskop Jon (1373 - 1385) i 1382 hadde makeskiftet et halvt merkebol i jord i Runå (Nes på Romerike) mot tilsvarende på Østensjø. I 1396 eide bispestolen langt mer enn dette. Rundt år 1400 regner man med at kirken eide 82% av all jord i Aker, mens 3% var eid av Kronen. Resten var i privat eie. Situasjonen var omtrent slik frem mot reformasjonen i 1536. Østensjø var bispegods. Gårdene på Etterstad, Vålerengen, Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud, Ryen og Ekeberg lå alle under Oslo bispestol frem til reformasjonen. Bispesetet dominerte med andre ord i dette området på 1400-tallet. Eiendomsforhold i Aker fra 1536 I 1536 ble reformasjonen innført ved påbud fra Kongen. Eiendommene som lå under den katolske kirke ble nesten alle overtatt av Kongen. Han var dermed den største godseier i Aker. Rundt århundreskiftet eide kronen godt over halvparten av all jorda. Ti prosent var privat og resten kontrollerte kirken. På grunn av pengemangel hadde ikke kronen annet valg enn å selge eller bygsle bort eiendommene. I 1660 ble eneveldet innført og salg av kronens gods skjøt stor fart. Eiendommer som tidligere var pantsatt, ble nå solgt til dem som hadde panterettigheter. Eiendomsforholdene i Oslo-området gjennomgikk derved endringer. Omkring 1700 eide kronen kun 1% av jordegodset i Aker. Rundt 85% av eiendommene var på private hender. Resten tilhørte kirken. Det var likevel ikke den alminnelige Aker-bonde som eide gårdene. Det var først og fremst velstående byborgere som hadde råd til å sikre seg krongodset. Kortfattet kan vi si at før 1650 var embedsmenn den ledende eiendomsgruppen. Deretter overtok de store skogeierne og den nye plankeadelen det meste av godset. Fram mot 1800-tallet overtok de rike handelsmennene i Christiania Akersgårdene. Jordeiendommene var samlet på relativt få hender. Det meste av kunnskapen om gårdene er naturlig nok om godseierne. Brukerne vet vi dessverre alt for lite om. Men utviklingen gikk som seg hør og bør i retning av at brukerne overtok gårdene. Omkring år 1800 eide bøndene ca. 40% av Aker-gårdene. Som vi skal se, gjelder denne utviklingen også Østensjø gård. Nordre Østensjø 1658-1730 Vi skal nå følge Nordre Østensjø gårds skjebne fram til 1730. Paul Torstensoon Arneberg fikk bygsle gården av Kronen allerede i 1658. I avtalen lå også leie av Ellingsrud gård nord i Østmarka. Den 16. April 1663 fikk han kjøpt Nordre Østensjø. Paul Torstensson og broren Oluf, som vi skal høre om senere, var fra den kjente Arnebergslekten. Arneberg gård i Hof i Solør var familiens hovedsete. De var blant denne rike jord- og skogbruksbygdas desidert største gårdeiere der de styrte over 21 større bruk. Trelasthandel var en av grunnpilarene i Arnebergfamiliens dominerende posisjon på 1600-tallet. Inngifte styrket deres plass blant gårdeierne i Solør ytterligere. Colbjørnssonslekten er en velkjent gren av Arnebergfamilien. Paul Torstensson ble født på Arneberg. Han reiste tidlig til Christiania og startet med handel. Han eide en del småbruk i forskjellige bygder. Jordegodset hans var neppe særlig verdifullt. Paul eide også Reppeshuus Jernverk i Vinger, og han ble omtalt som "Velfornem Handelsmann og Borger" i Christiania. I 1692 overtok sønnen Oluf Paulsson etter at Paul døde. Oluf hadde neppe farens evne til å styre økonomien og kom i pengemangel. Han måtte pantsette Tøyensaga ved Akerselva med sikkerhet i Nordre Østensjø. Obligasjonen ble senere overdratt til Cornelius Griflow mot 900 riksdaler da Oluf Paulsson ikke greide å løse ut gården igjen. Bytinget fastslo at da ingen betaling kunne mottas i minnelighet, tilfalt gården Griflow. Allerede 16. august 1712, snaut et år etter, ble obligasjonen overført til Magister Jonas Ramus, sogneprest i Norderhov på Ringerike. Ramus var i 1680-årene kapellan i Sørum kirke i Akershus. Her var Colbjørn Torstensson sogneprest. Jonas Ramus ble meget forelsket i sogneprestens datter, Anna Colbjørnsdatter. Da hun var 15 år (!), giftet de seg og allerede 5 år senere hadde paret fått 5 barn. Anna er bl.a. kjent for sin innsats i slaget ved Norderhov på Ringerike. Ved list lurte hun svenske tropper i bakhold. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev ”Norges Kongers historie". Samtidig passet han godt på arbeidet som prest. Boka ble menigmannens vanligste Norgeshistorie på den tiden. Jonas Ramus døde i 1718 og enken Anna solgte Nordre Østensjø til sin bror Jacob. Salgsavtalen mellom søsknene er et artig dokument å lese: "Kjender jeg gjør at jeg af fri Vilje og veberaad Hu og Sinde haver solgt, skjødt og afhændet, saasom jeg hermed aldeles sælder, skjøder og afhænder fra mig, mine Børn og Arvinger til min kjære Broder Jacob Colbjørssøn og hans Arvinger min halvpart udi den Gaard Østensiø, beliggende udi Agers Herred, som Haagen Jenssøn paabor, og skylder et halvt Skippund og halvtredie Lispund Tunge med Böxel og Herlighet, hvilke foreskrevne 12 1/2 Lispund Tunge udi nevnte Gaard Østensiø med Böxel, Landskyld og Herlighet udi Ager, Eng, Skoug og Mark, inden- og udengjerds, til Fields og Fiære, med alt hvis som nu tilliger og af Arilds Tid tilligget haver, intet medtagen i nogen Maade, herefter maa og skal følge min for ommeldte Broder Jacob Colbjørnssøn og hans Arvinger (som tilfera udi den anden Halvdel udi Gaarden Østensiø er den rette Odelsmand) til fast og fuld Odel og Eiendom, saasom min Broder haver efter vores Forening betalt mig fornøielig hvorfor jeg og mine arvinger kjender ingen Ret eller del af have til udi beskrevne 12 1/2 Lispund Tunge efter denne Dag, mens hermed jeg fra mig og mine Arvinger tilstaaer nevnte min Broder Jaco Colbrjønsson og hans Arvinger dette Kiøb under alle de Vilkaar, som lougens tilforplikter den Sælgende at kiende skadesløs for hver Mands tiltale i alle Maader. Til Bekreftelse under min egen Haand, saa og ombedes min Velærverdige Hr. Daniel Ramus samt min Broder Kield Colbjørnssøn tre yderligere Stadfestelse tillige med mig at underskrive og forsegle. Datum Nordrehous Prestegaard den 3 Augusty 1718 " Jacob Colbjørnssøn burde jo ut fra denne omstendelige og meget spesifiserte kontrakt beholdt Nordre Østensjø i årtier. Men den gang ei… Allerede 16. august 1720 solgte han gården til Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters sønn Daniel (!) etter avtalt pris, forteller kontrakten. Daniel Ramus hadde overtatt som sogneprest i Norderhov etter sin far. Daniel døde ugift i 17, og Nordre Østensjø ble nok en gang ført over til moren Anna Colbjørnsdatter. Tre år senere blir Nordre igjen solgt. Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre gård av den mektige Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet. Søndre Østensjø gård fra 1656 til 1730 Den 6. april 1662 ble det nedsatt en komité som tydeligvis skulle få fortgang i salg av Kongens Akersgårder. Komitéen sørget for at Oluf Torstensson fikk kjøpt Søndre Østensjø i 1666. Oluf var en eldre bror av Paul Torstenssøn, og Arnebergslekten eide derved begge Østensjøgårdene. Oluf var også en dyktig handelsmann, men neppe fullt så velstående som sin yngre bror. Torstenssønbrødrene drev ikke sine gårder selv, men forpaktet dem bort til ulike personer. En mann ved navn Peder Iversen forpaktet begge gårdene i lang tid. I 1697 døde Oluf Torstenssøn. Han hadde eid Søndre Østensjø i 31 år. Enken Christense solgte gården til Olufs nevø, pastor Jacob Colbjørnsson, bror til Anna Colbjørnsdatter. Altså var begge Østensjøgårdene fortsatt i Arnebergslektens eie. Frem til 1719 gikk alt vanlig for seg - Jacob Colbjørnssøn leide ut gården fra 1710 til 1719 til Haagen Jensson. Da skjedde det svært uvanlige at brukeren kjøpte gården av Jacob. Mye tyder på at Haagen Jenssøn feilberegnet sine økonomiske forpliktelser. Han måtte faktisk selge gården tilbake til Jacob Colbjørnssøn allerede året etter. Pastoren hadde jo omtrent samtidig solgt Nordre Østensjø til sin nevø Daniel Ramus. Jenssøn kom imidlertid meget sterkt tilbake, to år senere kjøpte han Søndre Østensjø, denne gang for godt. På den tiden var det sjelden at eieren av en gård drev den selv. Jenssøn sørget for at Søndre ble hans. Han og etterkommerne drev gården i ca. 60 år. Etter kjøpet av Nordre Østensjø i 1730 eide Haagen Jenssøn nå hele Østensjø gård. Han beholdt den fram til sin død åtte år senere. Vi minnes Anna Colbjørnsdatters beskrivelse av Østenjø i salgsdokumentet av 1718. La oss se nærmere på hva slags "herligheder" som fantes på Østensjø. En "Examinationsprotokoll" fra 1723 for Aker gir oss noe av svaret: Gårdsnummer 27, Østensjø 1 Husmandsplass Skoug til fornøden Gjerdsel og Brændsel. God Jord og Extraordinaire til Kor Sæd: 1 172 Tønde Blandkorn 12 Tønder Havre 50 Læs (lass) Hø 4 Hester 15 Creature 8 Sauer og 6 Gjæder Hvor denne husmannsplassen lå, vet vi ikke. Det lå en del skog under gården. Det var imidlertid ikke nok til å benytte tømmeret til salg. Fortegnelsen over viser at jorda var god og at Haagen Jenssøn må ha vært en dyktig jordbruker. Antall dyr på gården var stabilt i lengre tid. I 1657-58 var det flere hester på gården enn det vi ser over. Ved Haagen Jenssøns død i 1738 var det tyve kyr, fire hester, åtte voksne geiter, seksten sauer, fem voksne griser, fire grisunger og to gjess. Størst var fremgangen på såkornet seksten tønner havre. Det er tydelig at overtakelsen av hele Østensjø gård ga Haagen betydelig fremgang. Nordre og Søndre Østensjø gård ble styrt av Haagen Jenssøn og Berte Baatelsdatter fra 1730 til 1748. Haagen Jenssøn hadde med kjøpet av Nordre Østensjø, kontrollen over begge Østensjøgårdene. For kuriositetens skyld kan nevnes at det i 1738 fantes to bøker på gården - Dr. Casper Brochmans Huspostil og en bibel. Haagen døde i 1738. Berte Baatelsdatter, enken etter Jenssøn, satt selv med gården en tid etter mannens død. Den eldste sønnen, Jens på 22 år, stod antakelig for driften. Haagen Jenssøn og Berte hadde ytterligere seks barn - Lars, Anne, Maren, Jacob, Inger og Berta. Skifteretten påla Berte og farbroren å sørge for at barna fikk opplæring. "Forøvrig tilholdes Enken Berte Baatelsdatter at hun sine smaa og umyndige Børn udi Gruds frykt alle Christelige Dyder saaledes oplærer og opelsker, som hun for Gud i Himmelen og Øvrigheden paa Jorden vil være bekjendt og ansvarlig ". Søndre Østensjø fra 1748 til 1838 I en alder av 32 år kjøpte Jens Haagensøn Søndre Østensjø gård av sin mor. Overdragelsen fant sted den 17. mars 1748. Skjøtet forteller at sønnen skulle få "søndre Eng, item af Agre østre Jordet, Stuve og Kox-jordene". Selv behold Berte "nordre Engen og af Agre Mellem-Jordet, Baas og Løe-Jordene". Gården hadde fremdeles bare en husmannsplass. Den skulle de ha til felles nytte og bruk. Etter å ha vært eier og bruker av Søndre Østensjø i 34 år, solgte Jens Haagensøn gården til Karen Abrahamsdatter. Hun satt med gården fra 12. februar 1782 til 30. mars 1785. Da kjøpte Ditlev Wilhelm Falkenberg Søndre Østensjø. Han var apoteker i Kristiania, ugift og bodde på bruket. Akers folketelling fra 1801 forteller oss at Ditlev var gårdbruker på full tid. Jorbruksdriften kunne ikke ha gått så dårlig, for han hadde tre tjenere og en husholderske i sin tjeneste. Den tidligere apoteker var over 70 år da det nye århundrede tok til. Derfor er det sannsynlig at tjenerskapet også var aktive i gårdsdriften. Rundt 1800 fikk Falkenberg reist nåværende drengestue. Dette er den eldste bygningen som står på gården. Jørgen Young Ungkaren Ditlev Wilhelm døde i 1807, og søstersønnen Frantz Peckel arvet Søndre. Allerede 13. august 1811 kjøpte den meget kjente og omtalte Christianiaborger Jørgen Young gården. Kjøpmann Young var født i Vinger i 1784. Han var en meget dyktig forretningsmann og arbeidet seg fram til å bli en av byens fremste menn. Ifølge ligningen var han Christianias rikeste mann i årene 1833-34. Han ble valgt inn på Stortinget i 1821 sammen med Marcus Pløen og Even Stenersen. De tre nevnte var kjøpmenn, og med seg hadde de høyesterettsassessor Andreas Arntzen. Kremmerne var fra den såkalte "Christiania-opposisjonen" - en motpol til den kongetro kretsen rundt Paléet. Her bodde den svenske stattholderen. På denne tiden ble byen styrt av kongelige embetsmenn og en forsamling borgere på tolv Young satt fra1816 til 1835. I Storgata 1 holdt han et meget stort hus i fornem stil. Her holdt det til en opposisjonsklubb. I alt 7 tjenestejenter og 8 -gutter arbeidet i huset hans. Selv om han hadde slått seg fram på handel, var det bare en del av hans virksomhet. Denne geskjeftige forretningsmannen var skipsreder, drev trelasthandel, tegl- og fajanseverk på Ensjø, annen småindustri samt ølbryggeri, senere Schous bryggeri. Han sikret seg en rekke eiendommer i Christiania (f.eks. Youngsløkken - der Youngstorget ligger i dag) og i Aker bl.a. Rustad, Sarabråten, Ellingsrud, forpaktningsrett til Bogerud foruten Søndre Østensjø. I 1814 bygde Jørgen Young låven på gården. Det er verdt å merke seg at den ble bygget i empirestil som drengestua. I 1837 døde forretningsmannen. Svigerdatteren hans arvet gården og forpaktningsretten til Bogerud. I januar måned det påfølgende år solgte hun Søndre Østensjø og forpaktningsretten til Halvor Haagenssøn Tveter. En ny, lysende epoke i gårdens historie ble innledet. Nordre Østensjø gård fra 1748 til 1838 Etter å ha solgt Søndre Østensjø gård til sønnen Jens, beholdt Berte Baatelsdatter Nordre frem til 3. april 1861. Hun var gammel og svak og solgte gården til Lars Haagenssøn. Fjorten år etter døde Lars. Det ble såkalt samfrendeskifte. Nordre ble etter skiftet overført til enken Marthe Gundersdatter og barna Berte Larsdatter, Haagen og Lars Larssønner. I september 1792 overtok eldstesønnen Haagen gården alene. Folketellingen av 1801 forteller oss at atskilig flere personer bodde på Nordre Østensjø enn på Søndre. Det er derfor sannsynlig at Nordre var den største gården av disse to. Haagen Larssøn med kone og to barn, konas bror og to tjenestejenter, en dagleiet husmann uten jord, og Nils Larssøn med kona Marte bodde på gården. Den tidligere nevnte Elling Larssøn, hans kone Agnete og deres ugifte datter Maren nevnes som beboere på husmannsplassen. Nok et par personer nevnes tilhørende Nordre. Etter noen år overtok Haagens sønn, Lars Haagenssøn Østgaard gårdsbruket. Tveterfamiliens epoke innledes - Søndre Østensjø 1838 til 1875 Halvor Tveter ble født 1. januar 1807 på gården Tveter ved Semsvannet i Asker. Faren het Haagen Hansen og moren Eli Pedersdatter Berger. Slekten var stor og mektig og forbindes bl.a. med Ringi-, Oust-, Riis-, Stubberud-, Blindern- og Disen gård. Halvor vokste opp på Tveter og tok navn etter gården. Han var meget dyktig med hendene og kunne smi, snekre, tømre og dreie bedre enn de fleste. Etter opphold hos slektninger i Førde og ved Hamar dro han tilbake til Asker. Veien over åsen til Lier og gården Holtsmark var ikke lang, spesielt ikke for Halvor som hadde forelsket seg i datteren der. 20. juni 1834 giftet han seg med Nikoline Holtsmark. (Hun hadde med seg en gjev eikekiste inn i ekteskapet, rikt pyntet og forsynt med initialene NT og årstallet 1623. Den hadde tilhørt Karen Lucht, gift med Christianias første borgermester Nils Toller. Kisten er nå gitt av familien til Akershus slott der den kan beskues i Christian den 4.s sal). Den første tiden bodde de hos Halvors foreldre på Tveter. Deretter flyttet de til Semsvannets andre side. Her hadde Haagen en annen av sine eiendommer - gården Øvre Sem - der en av Landbrukshøyskolens avdelinger nå ligger. Hovedbygningen på Sem er reist av Halvor Tveter. Her ble ekteparets to første barn født. Halvor var til stadighet på jakt etter mer jord. Han slo raskt til da Søndre Østensjø skulle selges. Den 28. desember 1837 var kjøpet et faktum. Gården ble hans for 4000 spesiedaler - derav ble 1250 spd. betalt kontant til Karen Young. Eiendommen overtok Nikoline og Halvor med en gang og i løpet av sommeren var familien innstallert. På gården ved Østensjøvannet i Aker lå forholdene til rette for denne nevenyttige, unge manns virketrang. Det var nesten ikke måte på til aktivitet: Nytt våningshus, utvidelse og forbedring av jordene, nye jorder ble brudt opp, hage ble anlagt, trær tatt med fra Asker ble plantet, forpaktning av jorda ved Bogerudmyra. Som om ikke dette var nok, kjøpte Halvor Nordre Langerud på drøye 160 mål da han fordi han syntes gården var for liten. Selger var Jørgen Wetlesen på Abildsø. Prisen i 1845 var 155 spd. Ny grøfting, ny oppbrytning av jord, behov for mer lagerplass til jordas grøde, ny låve måtte bygges og ny adkomstvei, nå til Enebakkveien da den gamle over Oppsalåsen og Skøyengårdene var tungvin og i dårlig stand. Halvor forpaktet en del av Nordre Østensjø og makeskiftet denne jorda med Lars Haagenssøn Østgaard i 1846, slik at grensen mellom gårdene ble veien mellom tunene. Selv om alt dette høres voldsomt ut i dag, må en være klar over at Halvor Tveter var en forsiktig mann, men god planlegging og hardt arbeid ga resultater. Østensjø gård ble under ham en av Akers største og mest veldrevne gårder. Tveter var nysgjerrig på nye driftsmetoder og var blant landets første som dyrket turnips i stor målestokk. I 1862 vanket det til og med medalje for turnipsen fra Østensjø ved "The Royal Horticultural Society's" utstilling i London. I 1853 skaffet han seg en "Stationær Dampmaskine til Hakkelsesbeskjæring og Dampkogning av kreaturfoderet ". De alte opp krøtter på gården og solgte melk til byen.. Halvor Tveter ble betegnet som en statelig mann, med rank holdning, over middels høy med kraftig hårvekst og kinnskjegg, stillferdig, men lun og spøkefull. Mange jordbrukere spurte Tveter om råd. Unge menn fikk sin praktiske landbruksutdannelse på Østensjø. En så dyktig mann ble selvsagt benyttet til offentlige oppdrag. Han var medlem i formannskapet i Akeri flere år, av Akers sparebanks Direksjon fra 1857-71 (en ulønnet oppgave på denne tiden), medlem av Aker kommunes fattigkommisjon, medlem av takseringskommisjonen for Kongsvingerbanen, medlem av byggekomiteen for Østre Aker kirke, osv. osv. Ved den store veiutbyggingen i Aker som ble i 1855, ble Halvor Tveter valgt inn i anleggskomiteen for Østensjøveien og Lambertseterveien. Denne veiforlengelsen ble kalt "Polskpassveien" på folkemunne. Bygdesladderen ville ha det til at veien skulle gjøre det lettere for eierne av Manglerud, Skøyen, Hellerud og Østensjø å komme sammen for å spille kort. Nikoline Holtsmark Tveter var en røslig kone, stor, men rask og rørig med et utrolig godt humør. Hun nøt stor anseelse for sin dyktighet som husmor. Mange ungjenter kom til Østensjø for å lære av henne. Alltid var husholdningen på Østensjø usedvanlig stor. Den var et speilbilde av den enorme gårdsdriften. Husmennene og arbeiderne hadde kosten. I tillegg tok Nikoline imot ungdommen med åpne armer. "Mor Tveters" gjestfrihet var viden kjent. Nærmest til daglig kom fremmede innom. Som seg hør og bør deltok selvsagt Tveters i den store selskapeligh Tveter ble rammet usedvanlig hardt. I årene 1839-49 mistet Nikoline og Halvor seks barn. Spesielt sorgfullt var det i 1849 da Emilie Karoline, Anette Kamilla Augusta Kristine og Evenda Barbra Katinka alle døde i løpet av to måneder. De seks barna er gravlagt på Oslo kirkegård. Halvors foreldre sovnet også inn dette året, og de gamle på Østensjø ble nedbrudt av sorg og sykdom. Det var ikke på tale å overta gården Tveter i Asker. Den ble solgt. Nordre Østensjø gård Det var neppe mulig for eieren av Nordre Østensjø gård å konkurrere i begivenheter med Halvor Tveter på nabogården. Lars Haagenssøn Østgaard solgte gården til sin sønn, Halvor Larssønn Østgaard i 1850. Østgaard greidde ikke å styre økonomien sin, og 13. april 1868 var det tvangsauksjon. Ingen ringere enn konsul Thomas J. Heftye fikk tilslaget. Det viste seg snart at han først og fremst hadde interesse av Nordre Østensjøs skoger som grenset inntil eiendommen hans på Sarabråten. Derfor behold han skogen og solgte resten av Nordre til Halvor Tveter for 6050 spd. Østensjøgårdene var igjen samlet på to hender. 19. juni 1875 ble hele Østensjø gård solgt til Haakon Tveter - Nikoline og Halvors sønn. Østensjø under Haakon Tveter Haakon Tveter ble født 2. januar 1844 på Søndre Østensjø, foreldrene Halvor og Nikoline Tveters gård. Han kom til å føre farens jordbrukstradisjoner videre på en meget respektfull måte. Odelsgutten Haakon ble fra første stund oppdratt og utdannet med tanke på at han skulle bli jordbruker. Halvor passet på å ha ham med seg i daglig virke. Slik fikk Haakon en glimrende opplæring. I årene 186063 fikk han praksis hjemme på gården. Parallelt leste han engelsk og bokholderi og tok undervisning i hagebruk. I årene 1863 til 65 var han student på Landbruks-høyskolen på Ås. Der tok han «Examen med Udmerkelse». Kunskapene delte han med elevene fra Vinterlandbruksskolen. De var i praksis på Østensjø. I tillegg holdt han på med landmåling. I 1867 ble Haakon ansatt som forvalter av Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy Kongsgård). Der fikk han bruk for kunnskapene sine. Han drev Kongsgården frem til et mønsterbruk. Han fikk rikelige muligheter til å praktisere sine jordbrukskunnskaper. Gjennom utenlandsreiser besøkte han en rekke utstillinger og mønsterbruk. Han deltok også på utallige jordbruksmøter. Den 16. juli 1872 giftet han seg med sin utkårete, Agnes Rotnes. Haakon Tveter var derfor vel forberedt da han den 19. juni 1875 kjøpte Østensjøgårdene, Nordre Langerud og forpaktningsretten til Bogerudmyra av foreldrene sine. Kjøpesummen var 20 000 spesiedaler. De gamle flyttet inn i det nyrestaurerte våningshuset på Nordigården. Den 10. september samme år døde Halvor. Nikoline sovnet inn den 13. oktober 1883. Bare 17 dager etter at Halvor døde, fikk Østensjø gård et fornemt besøk. Hennes Majestet Dronning Sophie, kronprins Gustaf og tre prinsesser av Waldock hadde tatt veien opp fra Kristiania for å avlegge en visitt på gården. De kongelige med stort følge tilbrakte flere formiddagstimer på Østensjø. Det var litt av en storgård som trettiåringen overtok. Halvor hadde utvidet bruket fra 300 til 700 mark. I noen år forpaktet Haakon i tillegg Abildsø gård. Fra 1901 var også deler av Ulsrud gård i hans eie. Den unge mannen la mange av sine krefter inn på at Østensjø skulle drives som et moderne mønsterbruk. Oppgavene var mange. Han fortsatte også med å ta i mot landbrukselever; blant dem statråd Joh. E. Mellbye. Haakon Tveter satte navn på jordene. Tegning: Per Knoph. Tveters gjøremål utenom gårdsdriften Haakon Tveter var en naturbegavelse når det gjaldt administrasjon og organisering. Han fikk anledning til å utfolde sine talenter i et langt virke i kommunalpolitisk tjeneste. Vi lar avisen Akersposten berette for oss: «Ved sidste valg i Akers sparebank gik Sekretær Haakon Tveter, som før meddelt, ud av Bankens Direktion, efter at have været dens medlem uafbrudt i 28 Aar Endnu staar han derimod midt oppe i det kommunale Virke, men det var dog først efter sterke og indtrængende Opfordringer, Hr. Tveter for vel et Aar siden endnu en gang paatog sig det byrdefulde Hverv som medlem af Formanskabet og Viceordfører. I Anledning af hans Fratræden fra Bankens Direktion vil vi nedenfor gi en Oversigt over en virksomhed, som hører til de mest omfattende i Aker Kommunes Historie.».... Tveters dyktighet og arbeidsevne ble også benyttet i det offentlige liv. Fra han var ferdig på Ås og bortimot resten av sitt liv var han aktiv høyt og lavt i Aker kommune. Allerede i 1868 ble han medlem av Direksjonen for Aker Sogneselskab. Her satt fram til 1882. I de elleve siste årene var han enten formann eller viseformann. Rett fra Aker Sogneselskab gikk veien til Direksjonen i selskapet for Norges Vel der han var medlem i 1882 til 84. I 1884 ble han ansatt som sekretær i Norges Vel, en stilling han hadde i rundt 14 år. Selskapet gjennomgikk en betydelig omlegging under ledelse av Tveter. I perioden han var ansatt i her, var han også redaktør av selskapets tidsskrift. Fra 1882 og seksten år fremover redigerte han Morgenbladets Landbrugstidende. Han ble utnevnt som medlem av den kongelige kommisjon angående naborettsforhold i 82. Han representerte Akershus fylke på Stortinget fra 188991 og var statsrevisor i 189192. Tveter har innehatt bortimot alt av kommunale tillitsverv. Vi nevner skolekommisjonen 187594, medlem av kommunestyret i en 30-årsperiode fra 1877 sammenhengende! Han var kommunens ordfører fra 1881 til 89 og varaordfører fra 1905 til 1907. Den 27. februar 1878 ble det nedsatt en komité om deling av Akers herred. Innstillingen var klar 25. oktober 1879 og Tveter var en selvskreven deltaker. Videre var han medlem av skattelovskomitéen av 1880, veikomitéer i 1877, 80 og 83. De behandlet spørsmålet om naturalarbeidets avløsning. Aker kommune kjøpte skogene omkring Nøklevann i 1897. Tveter var formann i styret for disse skogene, medlem av Østre Akers kirketilsyn og styret for menighetenes lønningsfond. I en årrekke var han medlem av Akers og en kort tid av fattighetskomitéen. Tveter har antagelig vært innom alle mulige kommunale komitéer bortsett fra likningskommisjonen. Hvordan var han som politiker? Vi lar «Akersposten» overta igjen: «Hr. Tveters kommunale Virksomhed har strukket seg over et saa langt Tidsrum, at han har faaet se Kommunens Udvikling ske med en rivende Hurtighed fra en forholdsvis enkel Landkommune til en af Hovedstaden Nærhed sterkt paavirket Kommune med et stort administrativt Apparat. Ordførerstillingen er under alle Omstændigheder byrdefull og har altid været det; men Tveters Ordførertid har faldt i en Tid, da Formandskabets hele Kontorpersonale var en Sekretær som anvendte en del av sin Tid i Kommunens Tjeneste. Hvilket forøget Arbeide der under disse Omstændigheder maatte falde paa Ordføreren personlig, behøver ikke at paapeges. Den første tekniske Funktionær i Aker var Ingeniør Bay, der ansattes fra 1884 med 14 mod 14 Stemmer, i det Ordførerens (Tveters) Stemme gjorde Udslaget. Den Letsindighet at ansætte en Ingeniør i kommunen vakte dengang stor Forbitrelse og gav Anledning til en voldsom Agitation mod Tveter. Sagen var, at Tveter havde fuldt aabent Øie for de Krav, som Kommunens voksende Udvikling reiste; men da Nitiaarenes Flothedsraseri gik fra Kristiania ud i Aker og smittede det kommunale Styre ogsaa her, viste det seg , at Tveter ogsaa var det kolde, klare Hoved, som ikke lod seg rive med av Jobbefeberen. Han havde levet længe nok til at se disse periodisk tilbagevendende Bølgeslag i den økonomiske Udvikling, og han saa Nødvendigheden af at indrette sig med det for Øie, at der vilde komme magre aar efter de flotte. Han blev derfor i Nitiaarene Sparemanden, der stemte mod Oprettelse af den kommunale Pensionskasse. Han var mod Indførelsen af Byggereglerne. Under disse Afgjørelser staar Tveter ofte omtrent alene, og hans Modstand med alt dette var saagodtsom uden Virkning. Men senere Tiders sørgelige Erfaringer har allerede givet ham Ret i meget. Nu gaar Bestræbelserne ud paa at indskrænke Jobbetidens flotte Foranstaltninger, for hvilke Skatyderne nu maa svide. Men det er ingen let Sag. Tveter har under alt dette dog ikke godt træt; hans Arbeidsevne og Virkelyst synes uopslidelig. Han er ikke af de smidige Naturer, som føier sig elastisk efter de vekslende Strømninger og Stemninger. Tvertom har hele hans Livsvirke været baaret af et bestemt, udpræget individuelt Syn paa det offentlige Livs ledende Principer, og der kan neppe peges paa et eneste Exempel, hvor han har bøiet eller firet paa sin Overbevisning under Opinionens Tryk. En saadan Mand vil uvægerlig komme til at staa i mangen Dyst, og det vil ofte se ud for dem, der kun kommer i fjernere Berøring med ham, som han er en steil og lidet tilgjengelig Natur. For mange staar Tveter ogsaa i dette Lys, og det er et uudsletteligt Bevis for hans store dygtighed og for den ubegrænsede personlige Tillid han nyder, at han tiltrods herfor altid har været trukket frem af sine Sambygdinger ved alle Valg. Han staar i vort kommunale Liv tilbage fra en Tid, der udmerkede sig mere ved sterke Karakterer og udprægede Personligheder end den nærærende Tid, en staut og kraftig Skikkelse som virker sterkt kontrasterende mod de mange smidige og opportunistiske yngre Mænd som vor Tids parlamentariske og kommunale Liv gjennemgaaende har kaldt paa Skuepladsen, en Iakttagelse, der gjælder Aker saavel som kanske de fleste andre Valgkredse i vort Land. Tveter er Indehaver af Kongens Landbrugsmedalje fra 1876. Han blev Vasaridder i 1886, Olafsridder i 1904 og Danebrogsridder i 1906». På Østensjø gård gikk livet sin gang. Haakons kone, Agnes, skjenket ham seks døtre, Borghild, Haldis, Agnes, Dagny, Valborg og Aagot. Agnes hadde antagelig et sterkt sosialt sinnelag. Ved konge-lig resolusjon ble hun oppnevnt som medlem av kontrollkommi-sjonen for Dr. Dedichens sinnsykeasyl for et tidsrom av 6 år fra 1. januar 1909. I perioder ble store deler av gården leid bort. Dette var vel helt nødvendig dersom Haakon Tveter skulle rekke alle sine offentlige gjøremål. Den 30. januar 1930, like etter sin 86. fødselsdag døde Haakon Tveter på Østensjø gård. Et langt, rikt og arbeidssomt liv var slutt. En «høvding» var borte. Valborg Tveter overtok Dagny døde bare 22 år gammel. Agnes giftet seg med Simon Smith i 1903, og paret flyttet mye omkring i ladet, da mannen var offiser og bergingeniør. De øvrige søstrene ble boende på Østensjø gård. Valborg overtok ansvaret etter faren. Hun var utdannet husstellærer, og var spesielt dyktig i praktiske gjøremål. Dessuten behersket hun organiseringens kunst til fingerspissene. Hun elsket å være med faren og fikk god opplæring av ham om landbruk. Valborg var meget glad i barn og alles tante. Arbeidsfordelingen på gården var blant annet at Aagot hadde ansvar for lintøy og sølvtøy, Halldis hadde ansvaret for blomster, Borhild hadde ansvaret for oppvasken. Den tok hun alltid alene fordi hun likte å gjøre dette på sin egen måte. Halldis var kasserer i Akers sparebank i Grensen. Hun var en snill og ordentlig dame. I løpet av sin tid som kasserer opplevde hun å bli ranet. Det var det første ranet i Sparebankens historie. Borghild og Aagodt var adjunktutdannet og underviste i matematikk på henholdsvis Aars & Voss og Foss høyere skoler. Agnes og Simon Smith fikk fem barn. Dagny ble født i 1905. Deretter kom Haakon, Ditlef og Agnes med omtrent to års mellomrom. I 1920 ble den yngste, Anne Margrethe født. Valborg var dyktig til å holde familien samlet uten at det oppstod gnisninger. I 1954 døde hun. Aagot, som hadde gått av for aldersgrensen, overtok da ansvaret for gården. Besetningen var 8 melkekuer, 2 hester samt griser og høns. I 1963 sluttet de med dyr på gården. Haakon Smith drev jordveien frem til 1972. Han leverte lenge høy til vognmennenes hester i byen. Et kjent bilde av Haakon Smith der han kjører høyvogn i Akersgata i 1954 henger i Oslo bymuseum. Familien sørget for at hageanleggene på Nordre og Søndre til enhver tid var velstelte. Østensjøveien gikk mellom gårdsanleggene og i praksis over tunet på Nordre. Da den nye Østensjøveien åpnet i 1956, syntes Agnes det ble kjedelig at ingen biler kjørte gjennom gården lenger (!). I 1972 døde Aagot Tveter. Fra dette året ble Ditlef Smith bestyrer av sameiet Østensjø gård. Utviklingen presser på Bebyggelsen presset seg sakte, men sikkert ned mot Østensjøvannet. Østensjø gårds eiere måtte også selge unna en del av eiendommen. I begynnelsen av 50-årene ble åsen mot Bøler solgt, og bebyggelsen i Jøranstien og Protonveien kom. Området der Eterveien borettslag ligger, ble solgt for en billig penge til Oslo kommune i 1959. Avtalen var at det skulle bli hageparseller her. Kommunen brøt avtalen og bygde rekkehus. Familien prøvde å få det offenlige til å overta gården. De så potensialet i hva den kunne bli for allmennheten, men Stat og Kommune vendte det døve øret til. Ditlef døde 30. november 1991. Han og søsteren Anne Margrethe Møkleby ble tildelt ”Sothøneprisen” av Østensjøvannets Venner i 1990 på bakgrunn av sin postive innstilling for Østensjøområdet. I 1975 flyttet Anne Margrethe og hennes mann Bjarne inn i hovedhuset på Nordre. Hennes eldste bror Haakon bodde i 2. etasje. I 1997 ble gården solgt til familien Solbakken. De planlegger å åpne Søndre Østensjø for allmennheten så snart begge tun er restaurert. Litteratur "Østensjø gårds historie" av Lars Rogstad. Edvard Bull: Akers historie - Kristiania 1917 Henning Sollied: Akersgårder - Oslo 1947 Arno Berg: Den gamle bygningskulturen i Aker - Oslo 1955 Wilhelm Larsen: Norske stamtavler I - Kristiania 1868 Norsk biografisk leksikon - Kristiania 1923 "Sothøna" nr. 6 - om Anne Margrethe Møkleby av Marianne Østbye. St.Hallvard nr. 36: Vaterlandskongen - Oslo 1958 Haakon Tveter: Et hundrede aarsminde - opptegnelser for familien. Kristiania 1907 avisartikkel i Nordstrands Blad nr. 65 - 1065. Artikkel signert D.T. i Akersposten nr. 11, lørdag 10 mars 1906 Fortidskunst Østerdalen II av Johann Meyer Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters slekt - utgitt av Ringeriksmuséet. Oslo Bys historie, bind 3 av Jan Eivind Myhre) S.A.Sørensen: Om Gaarden Østensjø og Pladsen Bogerud i Aker Div. skrifter fra Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo Brev fra Byantikvaren av 31.10.96 Muntlige kilder: Anne Margrethe Møkleby og Gunnar Smith

1/1 Historie | Gravskikker Gravhauger og gravskikker Lær mer om oldtidsfunn og oldtidsveier i Østensjøområdet. Tidsepoker: Eldre steinalder 10 000 - 4 000 f.Kr. Yngre steinalder 4 000 - 1800 f.Kr. Traktbegerkulturen Jordbruket spredte seg sørfra og nordover i yngre steinalder. Noe før 4000 f. Kr. er det sannsynlig at folk fra den såkalte Ertebøllekulturen i Danmark hadde begynt med jordbruk. Funn viser at fiske og jakt var viktigere enn korndyrking og husdyr. Folk var mer samlere og jegere enn bønder. På samme tid var det folk nord i Europa og sør i Skandinavia hvis hovednæring var jordbruk. Keramikken de laget, ga navnet traktbegerkulturen. Traktbegerfolket la de døde under flat mark. Gravene ble etter hvert utviklet til større kammer av steinblokker, og disse kan fortsatt sees på høydedrag i Danmark. Denne kulturen fantes i hele Danmark, Sør- og Midt-Sverige før år 4 000 f. Kr. Boplassene hadde store langhus med lengde opptil 85 m. Tegn etter jordbruk er faktisk påvist omtrent like tidlig i Norge, tydeligst i Oslofjordområdet. Av redskapen som ble brukt, kan nevnes slipte stein- og flintøkser. De blir kalt tynn-nakkete økser. De hadde hull for skjefting på treskaft. Øksene var av samme sort som traktbegerfolket brukte i de nevnte naboland. Av denne grunn har kulturen fått navnet traktbegerkulturen til tross for at selve begeret er så godt som ukjent i Norge. Det kan ha vært en mulighet for at jegere fra Nøstvedt var blant de aller første jordbrukere i landet på bakgrunn av sin kontakt med traktbegerfolket i nabolandet. Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vann. Ved Grefsenåsen lå en flintknoll og tre store tynn-nakkete flintøkser på samme sted i en myr. Dette offerfunnet har klare likhetstrekk med liknende funn i Danmark som man knytter til fruktbarhetsritualer. Fra Østensjøområdet er en tynnakket øks fra Lambertseter og en fra Ryen knyttet til Traktbegerkulturen 3 800 - 2 800 f. Kr. Arkeologer og historikere mener det antagelig har ligget en boplass fra yngre steinalder i nærheten av Østensjøvannet. Bøndene i Øst-Norge har hatt en kulturform som viser at de har hatt forbindelse med traktbegerfolket. Her er det imidlertid ikke funnet hustufter, store fellesgraver eller keramikk, så en må si at de første jordbrukerne i Norge utviklet en egen kultur beslektet med traktbegerkulturen. Øvrige funn av steinøkser fra Østensjøområdet: En tykknakket flintøks fra ca. 2 500 f. Kr.m er fra da såkalte stridsøkskulturen, også en jordbrukskultur. Eldre steinalder : trinnøks av bergart fra Lambertseter, trinnøks fra Manglerud, trinnøks (steinøks uten hull)fra Østensjø, trinnøks (buttnakket steinøks) fra Østensjø. Disse øksene er fra 6 - 4 000 år f. Kr. Yngre steinalder: Tykknakket flintøks fra Østensjø, 2 500 f. Kr. Enkel skafthulløks fra Ryen, halv skafthulløks fra Østensjø. Eggfragment av enkel skafthulløks fra Manglerud, enekl skafthulløks av lys grå bergart, Østensjøvannet. Disse øksene er fra 2 500 - 1800 f. Kr. Gravhauger og gravskikker I hht kulturminneloven § 4 er gravminner fra før 1537 automatisk fredet. Yngre steinalder 4 000 - 1 800 f. Kr. Dysser og storsteinsgraver fantes i Danmark og Sverige. Disse gravtypene er nesten ukjente hos oss, men vi finner noen få eksempler i Østfold i grensetraktene mot Sverige. Eks. Skjeltorp i Skjeberg. Noen hellekister. Funn fra Vistehulen i Rogaland og Grønehelleren i Sogn - skjeletter i avfallslagene. De døde ble muligens gravlagt i huler og hellere. Eldre bronsealder 1 800 - 1 000 f. Kr. De døde legges i store gravrøyser. De fleste gjenværende røyser ligger langs kysten, øverst på åsene, nesten alltid alene. Sees bare en dal fra haugen, har antakelig en fjordgang buktet seg innover i landet en gang i tiden. Bronsealderrøysene er de tidligste gravminner som setter synlige spor etter seg i landsdel etter landsdel. De gir de første bildene av gravskikkene i Norge i større målestokk. Haugene har ofte monumental virkning. Var de flotte plasseringene til heder for de døde? Yngre bronsealder 1 000 - 500 f. Kr. Likbrenning ble vanlig i Norge, faktisk enerådende. Dette var den viktigste grunnen til dele mellom yngre og eldre bronsealder. Lekte man med tanken om et nytt liv etter døden da legemet forsvant i bålet? Restene ble gravd ned i bakken enten i en gravurne eller rett og slett lagt ned i en grop. Var årsaken at bøndene hadde fått dårligere tider pga endrede klimaforhold, avspeilet den nye skikken utjevning i bondesamfunnet, eller....? Graven ble skjult for øynene våre. Det er få funn fra denne tiden. Vest i landet ble ofte urnen satt i en gammel gravrøys. Det er funnet en skafthulløks fra bronsealderen ved Østensjøvannet. Eldre jernalder 500 f. Kr. - 570 e. Kr. Førromersk jernalder (500 -0): I Vest-Norge forble gravskikken fra yngre bronsealder nesten uendret. I Øste-Norge var det to gravtradisjoner. Urnegraver der urnene ble satt i små gravrom. Likbrenning der rester fra bålet ble lagt i leirkar eller lignende. Deretter ble karene lagt i enkle groper i bakken, under flat mark, lave hauger eller steinlegginger. Romersk jernalder (0-400) og folkevandringstiden (400-570) Gravfunn har gitt det viktigste grunnlaget for vår kunnskap om kultur og samfunnsforhold fra denne tiden. Det har vært påvirkning fra landene i Nord-Europa også vedrørende gravskikker. I det første århundrede etter Kristi fødsel, begynte man å gravlegge de døde uten likbrenning. De nye skikkene kommer til Danmark og Syd-Sverige tidlig etter år 0. Om lag midt i det første århundrede kommer skikken til Norge. Folk fra høyere sosiale lag ble lagt ubrent i gravhauger. Andre ble kremert. Størrelsen på gravminnet forteller oss om den sosiale status til den gravlagte. Omkring år 400 var igjen branngravene enkelt utstyrt, foretrukket over hele Skandinavia. Det kom en reaksjon på de overdådige gravene. Innover i landet holdt de lengre på skikken å gravlegge uten likbrenning. Gravfelt flere steder i landet bestod av en blanding av branngraver, gravhauger og groper. Gravrøyser ved vann innover i landet er oftest fra jernalderen. (jfr. bronsealderen) Yngre jernalder 570 - 1050 e. Kr. Merovingertid (570 - 800): Det er få gravfunn fra denne tiden. Flatmarksgraver ble vanligere enn tidligere. Hauger og røyser ble laget små. På Vestlandet finnes skipsgraver fra 700-tallet. Gravhauger og gravskikker Gravhauger i Østensjøområdet. I Østensjøområdet finner du en rekke gravhauger. På Tallbergåsen er det rester etter fem hauger. De andre har en diameter på 5-6 meter. Den største har måler hele 16 meter i diameter, men den kan likevel være vaskelig å se da den og de andre har vært utsatt for gravrøving. Arkeologer antar at de er anlagt i jernalderen, trolig 200 - 900 e. Kr. I Eikelunden (Abellunden) er det også fem hauger. Ved Bakkehavn finner du to og i hagen på Østensjø gård en flott gravhaug. Ved Langerud sykehjem finner du rester etter hele 9 gravhauger. Det er også funnet en spydspiss av jern og et vevlodd av kleber fra jernalderen ved Østensjøvannet. Gravhaugene gir en utmerket anledning til undervisning om gravskikker, eller til å filosofere og sammenligne tidligere tiders og våre egne skikker. Kilder Norges historie, bind 1, Forhistorien, Bente Magnus og Bjørn Myhre. Cappelen. Norges kulturhistorie, bind 1, Vår fjerne fortid, De titusen år, Erling Johannesen. Aschehoug. ”Ti steinøkser fra steinalderen ved Østensjøvannet.” Einar Østmoe, amanuensis ved Universitetets oldsakssamling. Sothøna nr. 6. Finn Gulbrandsen

1/1 Undervisning Besøkssenter våtmark Oslo (BVO) Østensjøvannets Venner står bak besøkssenterets avdeling på Bakkehavn gård ved Østensjøvannet. Senteret har også en avdeling på Lilløyplassen på Fornebu i Bærum. BVO er sammen med fem andre sentre sertifisert av Miljødirektoratet. Naturveiledning og undervisning Vi tilbyr naturveiledning og undervisning for barnehager, skoleklasser, universiteter, høyskoler og lærere. Vi tar også imot bedrifter, foreninger og andre som er interessert i å oppleve og lære mer om naturen. Hos oss kan barna lære om hva som kjennetegner de ulike årstidene, bli kjent med livet i Østensjøvannet og lære mer om hvorfor våtmarkene er så viktige og spesielle. Vi naturveileder innen naturfag og biologi, særlig om temaer knyttet til våtmark, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling. Vår naturveiledning er undervisning forankret i skolens læreplaner og barnehagens rammeplan. Vi har ferdiglagede opplegg dere kan delta på, eller vi kan skreddersy innhold etter deres ønsker. Vi har undervisningsavtaler med Oslo og Bærum kommuner, og tar også imot grupper fra andre kommuner. Se mer om de enkelte tilbudene våre på senterets hjemmeside. Åpent for publikum Senteret er vanligvis åpent for publikum på søndager fra 12-15. I 2024 hadde vi over 13.000 besøkende. Se programmet vårt her. Besøksadresse: Enebakkveien 278B, 1187 Oslo Se adkomstmuligheter på kartet (klikk for større versjon) Les mer om Besøkssenter våtmark: Senterets hjemmeside Facebook Undervisningsressurser Østensjøvannets Venner har her samlet noen ressurser som kan brukes enten du skal besøke vannet med en barnehage, skoleklasse eller familien. Strektegninger av fugl til fargelegging for de aller minste (klikk for større versjon): Toppdykker Kanadagås Et andepar Sothøne Sivhøne Hettemåke Undervisningsopplegg for skoler , laget av lærer Finn Arnt Gulbrandsen. Trykket i GLOBUS - undervisningsmagasin (som nå er lagt ned) fra UNESCO. Undervisningshefte (4. klasse) med oppgaver innen temaene løvskog, furuskog og vann Vannhefte (7. klasse) for utedag, med oppgaver Se også Fuglevennen - barne- og ungdomsbladet til Norsk Ornitologisk forening. Vannportalen har nyttige temasider om vann og vannmiljø.

1/1 Information in English Welcome to Østensjøvannet (Lake Østensjø)! Here you can find information about the Østensjø area, how to get here, and other streams and rivers you can visit in Oslo: Lake Østensjø - in a nutshell How to find Lake Østensjø Tourguide. How to find Oslos rivers and streams