1/1 Historie | Lokalhistoriske bilder Østensjø lokalhistoriske bilder Østensjø lokalhistoriske bilder (ØLB) åpnet 10. mars 2004. Dette var et samarbeid mellom Østensjøvannets Venner, Østensjø historielag og inntil 2021 serveroperatøren Deichmanske bibliotek som som trakk seg fra samarbeidet. Etter en mellomperiode ble severen i 2023 flyttet til en felles base for historielagene i Oslo, fortsatt basert på database-programmet Omeka. Totalt er det 9 lokalhistoriske bildebaser i Oslo som det kan søkes i. I 2025 er det 3874 bilder i databasen til ØLB. Gå videre til Østensjø lokalhistoriske bildebase her.

1/1 Natur | Vassdrag Vassdraget Østensjøvannet og Bogerudmyra er en del av Alna-vassdraget. Svært mye av Oslos elver og bekker ble på 1800- og 1900-tallet dessverre lagt i rør. Avløpet fra Østensjøvannet i Alna er ved Bryn jernbanestasjon. De mange store og små tilløpsbekkene kommer fra hele nedbørsfeltet som er på 12 kvadratkilometer, fra Brannfjell i vest til Østmarksetra i øst, og fra Godlia i nord til Skullerud i sør. På NVE’s hjemmesider kan man se vannets nedbørsfelt. Zoom inn, klikk på nordenden av vannet. I dialogboksen som kommer opp velger man «2» ned til høyre. På dette kartet kan du se de historiske bekkeløpene. Zoom inn på området du ønsker å se. Åpne bekker er markert i blått, rørlagte bekker i rødt. Mange av bekkene er lagt i rør, og det er et langsiktig mål både for Østensjøvannets Venner og Oslo kommune å få bekkene opp i dagen. Kommunene har laget et eget styringsdokument som skal bidra til dette arbeidet. Dokumentet og mer om Oslos elver og bekker finner du på Oslo Elveforums hjemmesider og på Oslo kommunes side om elver og bekker. Les mer om bekkene: Bølerbekken Smedbergbekken Ulsrudbekken Langerudbekken Godliabekken Bogerudbekken Manglerudbekken Rustadbekken Grønlibekken Østensjøbekken Utsnitt fra NVEs temakart: Østensjøvannets nedbørsfelt Bølerbekken Bekken har sine nordligste kilder en noen små myrdrag i Østmarka øst for Trasop. Øst for krysset Eftasåsen/Hellerudveien passerer bekken unnarennet til den gamle Bjartbakken, Espen Bredesens gamle hjemmebane. Videre får den tilførsel fra Skøyenputten. Der oppe er det en gammel demning fra slutten av 1800-tallet som skulle bidra til å regulere vannføringen til Bryn mølle. Fra markagrensen, omtrent ved Østmarkveien, forsvinner bekken ned i rør. Fra Ulsrudvann kommer en sidebekk ned Beverlia. Dette stedsnavnet viser at her har nok beveren holdt til i gammel tid. Der Haraløkka idrettsanlegg er i dag, lå det tidligere et lite vann, kalt Bølerputten og Holteputten (etter den gamle plassen Holtet like ved). Putten ble gjenfylt, men bekken derfra ligger fortsatt i bakken og kommer ned mellom Ulsrud og Bøler skole der den møter Bølerbekken. Det var også en mindre sidebekk omtrent der Bølerlia går i dag. Det er denne, og litt overvann, vi ser komme opp i dagen ved p-plassen til Bøler kirke. Nede i skråningen nedenfor kirke, kommer hovedløpet opp i dagen øst for Eterveien. Da Den norske Eterfabrikk ble anlagt i 1900 ble det hentet kjølevann til produksjonsprosessen herfra. Etter å ha krysset Eterveien stuper bekken ned Bølerfossen. Åkernavnet Kvernjordet like ved forteller oss at det har vært kvern her i gammel tid. Ut over stedsnavnet har vi hverken dokumentasjon eller rester av kvernen, så den kan neppe ha vært stor. Bølerbekken er en av Østensjøvannets to viktigste tilløpsbekker, og den har potensiale for bekkeåpning mesteparten av strekningen fra markagrensen til Bøler kirke. Bølerbekken renner stille ut mot Østensjøvannet etter å ha passert under broen i Valborgs vei. Fra høyre kommer det inn en liten sidebekk kalt Smiejordebekken. Bølerfossen Smedbergbekken Bekken har navn etter husmannsplassen Smedberg under Abildsø gård. Hovedløpet går fra Abildsømyra og østover langs Smedbergveien, krysser Enebakkveien og går åpen videre ned langs nordsiden av Abildsøfeltet og munner ut i vannet der det nå er bygget en fugleobservasjonsbu. Fra Abildsømyra er det i hovedsak to sideløp. I sør går bekken langs E-6, vannskillet (mot Ljanselva) er omtrent ved Skeidar. Den går gjennom Bjørnsensskogen (oppkalt etter eieren av Multehaug), krysser Lambertseterveien ved CircleK og videre gjennom Abildsømyra. Både Bjørnsenskogen og Abildsømyra er fine våtmarksområder som er viktige randsoner for Østensjøvannet. I nord ligger bekken i rør langs E6. Flere steder, både i nord og sør, kommer små sidebekker fra Lambertseterplatået. Nede ved Smedberveien kommer en sidebekk fra Manglerudområdet i rør under jordene på Abildsø gård. Myrdragene som lå der E6 nå går, fra Ryen til Skulleruddumpa ble tidligere kalt Langemosen, og er nevnt allerede i sagatiden som innfartsåre til Oslo. Fra turveibroen er det fin sikt til der Smedbergbekken renner ut i Østensjøvannet. Fugleobservasjonsbua ligger på høyre side av bekken. Ulsrudbekken Denne bekken har sine kilder på Oppsalplatået, der stedsnavnet Fuglemyra enda er kjent. Den ligger i sin helhet i rør ned til der den har krysset Østmarkveien. Derfra går den åpen ca. 150 meter sørvestover til den kommer ned til T-banelinjen. Derfra ligger bekken i rør i den bratte dalen mellom Bøler/Ulsrud og Oppsal. Etter å ha passert under Østensjøveien rett nordvest for Nordre Østensjø gård, går den åpen ned Almedalen, over jordene og ut i Østensjøvannet. I Almedalen er det en gammel dam. Bilde: Ulsrudbekken går gjennom gjennom Almedalen etter at den har passert dammen rett nedenfor Østensjøveien. Langerudbekken Denne bekken har sine kilder opp mot Langerud gård, og ligger i rør under Løvsetdalen. Rett nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen, men den følger nok ikke sitt opprinnelige løp. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten, før den munner ut i Bogerudmyra. Herfra går vannet videre til Østensjøvannet. Bildet fra 1950 viser Langerudbekken i søkket i Løvsetdalen. Nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten nedenfor Bakkehavn. Godliabekken Vannskillet i nord er i området ved Godlia T-banestasjon. Bekken ligger i sin helhet i rør, langs Låveveien til Håkon Tveters vei og videre under Østensjøveien. Bekken har åpningspotensiale og burde ideelt sett munne ut i Vadedammen, en kunstig anlagt dam rett nord for Østensjøvannet. Fra gammelt av hadde bekken sitt utløp i vannet omtrent midt på nordenden, der man ser en kulvert i vannkanten. Pr. nå er vannet fremdeles så forurenset av vannet styres ned i kulverten som fører vannet fra Østensjøvannet ned til Alna. Bekken har åpningspotensiale. Bilde: Bekken ligger i sin helhet i rør, eller som her i kulvert, utenfor Låveveien 27. Bildet er tatt ifm. graving i 2025 til spillvannsledningen som ikke har noen forbindelse med bekken. Bogerudbekken Denne rørlagte bekken gikk nordover langs jordene til Bogerud gård. Den gikk så vestover, og kommer i dag opp i dagen i skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien. Herfra går den ned lia og renner ut i Bogerudmyra. Bilde: I skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien kommer bekken opp i dagen. Vannføringen varierer og renner ned i lia og ut i Bogerudmyra. Manglerudbekken Denne lille bekken har sine kilder i området Manglerud skole og idrettsanlegget. Den går åpen er kort stykke før den munner ut i Østensjøvannets nordvestre hjørne. Bilde: Manglerudbekken renner på det siste stykket, etter å ha krysset under turveien til Manglerud, bratt ned lia til Østensjøvannet. Rustadbekken I sør har bekken to løp, det ene langs turveien fra Skullerud skole, og det andre i senkningen fra Skullerud T-banestasjon. Ved Rustad skole i Paal Bergs vei møtes de to løpene, og bekken går deretter over Rustadfeltet til den munner ut i sørenden av Bogerudmyra. Bekken går så å si hele veien i rør, med unntak av det vestre løpet som er åpent noen meter sørvest for skolen. Bekken har åpningspotensiale. Rustadbekken går over Rustadfeltet og renner ut i sørenden av Bogerudmyra. Rustadbekken ble delvis åpnet i 2004 ved anlegg av kunstgress på Rustadfeltet. Grønlibekken Denne lille bekken er i sin helhet lagt i rør. Den har navn etter husmannsplassen Grønlia under Skøyen gård. Bekken har sitt utløp i Østensjøvannet rett sør for vannets nordøstre hjørne. Bilde: For noen år siden ble overvannsrøret med Grønlibekken spylt på østsiden av Grønlibakken etter kryssing av Østensjøveien rett ved utløpet i Østensjøvannet. Østensjøbekken Dette er den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet. Fra vannet ligger den i rør nordover til den har passert de to turveiene ved Vadedammens vestside. Deretter går den i flatt lende nordover det området som fra gammelt ble kalt Slora. Plassen Slora lå ved turveien opp mot Manglerud. Bekken passerer unnarennet til den gamle hoppbakken Rognerudbakken og renner videre nordover på østsiden av Granhekkveien. Etter å ha passert under Harry Fetts vei er bekken rørlagt et kort stykke før den munner ut i mølledammen ved Christinedal. Her dannet dammen grunnlag for ulik industriell virksomhet. Fra Mølledammen ligger bekken i rør ned til Alna ved Bryn jernbanestasjon. Den har også en sidebekk som kommer ned fra området opp mot Høyenhall skole. Denne ligger i sin helhet i rør. Fra 1960-tallet har hovedvannføringen fra Østensjøvannet gått gjennom en tunnel fra Østensjøvannets nordvestre hjørne. Den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet renner rolig med liten vannføring nordover mot Granhekkveien. Damhuset i nordvestre hjørne ble bygget i forbindelse med ny damluke i 2015 for hovedvannføringen fra Østensjøvannet i tunnel.

< Tilbake til oversikt Nummer 47 Juni 2014 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Naturvernforbundet Oslo og Akershus 100 år, vannstandsregulering, flytting av turvei, fugleskjulet, Våtmarkssenteret, BVO, kommuneplan. befolkningsutvikling, utbygging på Oppsal, dugnadsgjengen Fugleskjulet – hærverk Side 3 Fugleforing – årets tema Side 4 Av Håkan Billing NOF, Keep Wildlife Wild, brødmating Svanekamp på naturens storskjerm Side 6 Av Tommy R. Stølen Skjøtselsarbeid siden sist – Skjøtsel så flisene fyker Side 8 Dugnadsgjengen, hule eiker i Eikelunden, samarbeid med Skolegård, tynning av osp ved Sjøli, klargjøring av beitet på Bakkehavn, vegetasjonsfjerning på øy, ØX, erosjon, hettemåker Årets hagefugltelling Side 11 Av Paul Fekjær Grunnlovsjubileet – Stiftsamtmann Nils Emanuel de Thygeson Side 12 Av Leif-Dan Birkemoe Lokalhistorie, Nordre Skøyen hovedgård Historiefortellende vannfall Side 17 Østensjøbekken, Christinedal Minna Wetlesen Side 17 Markering med stand ved vannet, Husholdningsskole fra 1865 Christinedal – Harry Fetts hjem – Mannen og huset – en biografi Side 18 Av Leif-Dan Birkemoe Forfatter Kristin B. Aavitsland Lokalhistorie, Eduard Fett, Høyenhall fabrikker, Østensjøbekken Rustand og lappspove på besøk Side 19 Av Audun Brekke Skrindo Storflaggermus Side 20 Av Kjell Isaksen Artspresentasjon Fjernvarmeledningen Side 21 Montering av lufterør «Smart, trygg og grønn» - Om Oslos voksesmerter Side 22 Av Amund Kveim Kommuneplanen Oslo mot 20230, utbygging, stasjonsnære områder Bogerud og Oppsal, Trafikkplan for Østensjø bydel Mitt Østensjøvann – Karen Anna Økland Side 28 Limnologi, Jan Økland, krepsdyret gråsugg, 12 sneglearter, andemusling, kulemusling, Godliabekken «Gamleasken» på Abildsø gård – Hva forteller den oss? Side 30 Ask, askekall, landskapsarkitekt Mari Bergset, styving Bymiljøetaten om fremmede arter – Truer mangfoldet Side 35 Russekål, kanadagullris, hagelupin, har blitt bekjempet av foreningen i flere år Vårens ruskenaksjon Side 36 Bølerbekken kan og skal åpnes Side 37 Av Amund Kveim John G. Mattesonsvei 4 Humlefluenes fordekte liv Side 38 Av Morten Falck Hottentotthumleflue Den gule stue Side 40 Lokalhistorie, Østensjøveien 81, Christinedal, Mølledammen, Rognerud, fredning Per Nygaard 1948-2014 Side 41 Lokalpolitiker, styremedlem i Østensjøvannets Venner Årsrapport for fugler ved Østensjøvannet gjennom 2013 Side 42 Av Audun Brekke Skrindo Rapportert 127 arter, stripegås, brunakke, sjøorre, toppdykker, dvergdykker sothøne, sivhøne, vipe, hettemåke Oljelekkasje i høyspentkabel – Trussel mot miljøparken Side 46 Østensjøvannet «Byens beste sted» og Årets navn 2013 Side 47 Tidlig pløying Side 48 Abildsø gård, vårpløying, høstpløying, avrenning fra landbruket, Arnt Myrvoll Forrige Innholdsfortegnelse Leder S 3 Fugleskjulet – hærverk S 3 Fugleforing – årets tema S 4 Svanekamp på naturens flatskjerm S 6 Skjøtsel i miljøparken – dugnadsgjengen til ØVV S 8 Årets hagefugltelling S 11 Grunnlovsjubileet: Stiftsamtmann Nils Emanuel de Thygeson S 12 Historiefortellende vannfall på Bryn S 17 Minna Wetlesensdagen S 17 Christinedal – biografi om Harry Fett S 18 Rustand og Lappspove på besøk S 19 Storflaggermus S 20 Fjernvarmeledningen S 21 Kommuneplan – «Oslo mot 2030» - om Oslos voksesmerter S 22 Karen Anna Økland – Mitt Østensjøvann S 28 «Gamleasken» på Abildsø gård – hva forteller den oss? S 30 Fremmede plantearter – truer mangfoldet S 35 Vårens ruskenaksjon S 36 Bølerbekken kan og skal åpnes S 37 Humlefluenes fordekte liv S 38 «Den gule stue» i Østensjøveien 81 S 40 Per Nygaard 1948-2014 S 41 Årsrapport for fugler ved Østensjøvannet 2013 S 42 Lekkasje i høyspentkabel – graving S 46 Østensjøvannet «Byens beste sted» og «Årets navn 2013» til ØVV S 47 Tidlig pløying på Abildsø gård S 48 Neste

1/1 Forening | Bli medlem Du er velkommen som medlem i venneforeningen for Østensjøvannet! Vi er snaue 3000 venner av vannet allerede, og dermed en av de større naturforeningene i Norge. En av Oslos viktigste naturperler trenger venner hver eneste dag. Vi gjør alt vi kan for å beholde naturen i området slik at det kan bli til glede for alle i Oslo, og spesielt for alle de som benytter seg aktivt av området til rekreasjon. Noen ganger fungerer vi som vaktbikkjer når myndigheter ikke er forsiktige nok i naturen, andre ganger handler det kun om å sette opp noen nye reservatskilt og atter andre ganger forteller vi om vannet til publikum på møter rundt om i Oslo. Som medlem av foreningen får du: Sothøna - vårt medlemstidsskrift som kommer to ganger i året. Se tidligere utgaver av Sothøna. Tilbud om guidede turer i området med temaer innen lokal historikk, natur, geologi også videre. Tilbud om medlemsmøter med foredrag og lysbildekåserier i et variert program. Kontakt og endringer i medlemskap: Ønsker du å avslutte ditt medlemskap, har adresseendring e.l., eller ønsker å melde inn eller stryke husstandsmedlemmer? Send en e-post til post@ostensjovannet.no . Meld deg inn her: Fornavn* Etternavn* Adresse* Postnummer* Sted* E-post Telefon Medlemstype* Hovedmedlem: 250 kr Foreninger: minimum 400 kr Firmaer og bedrifter: minimum 800 kr Oppgi navn på eventuelle husstandsmedlemmer. Hvert husstandsmedlem koster 20 kr og mottar ikke egne utgaver av Sothøna. Kommentar Send inn Personvern: Østensjøvannets Venner bruker kontaktinformasjonen fra innmeldingsskjemaet til tjenester knyttet til medlemskapet ditt, som fakturering, utsending av medlemsbladet Sothøna og annen informasjon om Østensjøvannet. Vi behandler opplysningene i tråd med personvernforordningen (GDPR). Ved avsluttet medlemskap slettes personopplysningene dine.

1/1 Natur | Pattedyr Pattedyr ved Østensjøvannet Pattedyr er vanskeligere å oppdage enn mange av de andre dyregruppene. Under foreligger listen over de innrapporterte funn av pattedyr ved Østensjøvannet som er sendt inn til artsobservasjoner.no . Gå inn på nettsiden deres for å se på kartet hvor de ulike artene er observert. Når du er registrert bruker i denne portalen legger du inn dine observasjoner selv. Husk å koble observasjonen til prosjektet «Østensjøvannet i Oslo» som utføres underveis i registreringen. Dersom du observerer noe og ikke vil legge det inn i artsobservasjoner kan du sende det til post@ostensjovannet.no , så kan vi hjelpe til med å legge det inn for deg. Rødrev på turveien på østsiden av vannet, 2010. Foto: Hanne Kamilla Kveim Flaggermus Visste du at Østensjøvannet er kjent for sin forekomst av flaggermus, og at området er et av de bedre stedene for flaggermus i Norge? Norsk Zoologisk forening plasserte i 2002 ut flaggermuskasser hvor dyrene kan ha et sted å hvile og overnatte. Noen har kanskje lurt på hvordan fugler skal kunne utnytte de litt snodige kassene som er hengt opp ved Østensjøvannet. Svaret er altså at kassene er tiltenkt flaggermus og ikke fugler. Du finner mer informasjon om flaggermus hos Norsk Zoologisk Forening Artsliste for pattedyr ved Østensjøvannet Du kan lese mer om rødlista og rødlistestatus her . Art Vitenskapelig navn Rødlistestatus Info Piggsvin Erinaceus europeus NT Krattspissmus Sorex araneus Vannflaggermus Myotis daubentoni Skimmelflaggermus Vespertilio murinus NT Nordflaggermus Eptesicus nilssonii VU Storflaggermus Nyctalus noctula EN Dvergflaggermus Pipistrellus pygmeaus Hare Lepus timidus NT Sørhare Lepus europaeus Ekorn Sciurus vulgaris Liten skogmus Apodemus sylvaticus Fakta Rotte Rattus norvegicus Vånd Arvicola terrestris Rødrev Vulpes vulpes Fakta Grevling Meles meles Mink Mustela lutreola Ilder Mustela putorius VU Røyskatt Mustela erminea Snømus Mustela nivalis Elg Alces alces Fakta Rådyr Capreolus capreolus Fakta Bever Castor fiber

1/1 Natur | Fugler Totaloversikt over arter som er sett ved Østensjøvannet Listen nedenfor utgjør "totalt sett gjennom alle tider". Mange av artene er svært sjeldne gjester. Antallet er nå oppe i 236 fuglearter. Det er imidlertid verdt å merke seg at antallet arter siden den faste tellingen begynte er 1991 allerede oppe i nesten 200 igjen. Legg merke til at svært sjeldne registreringer må godkjennes sjeldenhetskommité før man kan sitere registreringen andre steder. Listen er gruppert etter ordener. Kilder : Norsk rødliste 2015, Gyldendals store fugleguide, Svensson m.fl. (2010) , Norsk fugleatlas, NOF (1994), Norsk Fuglehåndbok PG. Bentz m.fl. Aschehoug (1988), Artsdatabanken m.m. Listen er basert på fugletelling 2025 (BirdLife Norge avd. Oslo og Akershus) Rødlistekategori i oversikten henviser til artens status på rødlista. Les mer om rødlistearter her. Art Vitenskapelig navn Rødliste-status Orden Bergand Aythya marila EN Andefugler Brunnakke Mareca penelope Andefugler Dverggås Anser erythropus CR Andefugler Gravand Tadorna tadorna Andefugler Grågås Anser anser Andefugler Havelle Clangula hyemalis NT Andefugler Hvitkinngås Branta leucopsis Andefugler Kanadagås Branta canadensis Andefugler Knekkand Spatula querquedula EN Andefugler Knoppsvane Cygnus olor Andefugler Kortnebbgås Anser brachyrhynchus Andefugler Krikkand Anas crecca Andefugler Kvinand Bucephala clangula Andefugler Laksand Mergus merganser Andefugler Lappfiskand Mergus albellus VU Andefugler Mandarinand Aix galericulata Andefugler Ringgås Branta bernicla Andefugler Sangsvane Cygnus cygnus Andefugler Siland Mergus serrator Andefugler Sjøorre Melanitta fusca VU Andefugler Skjeand Anas clypeata VU Andefugler Snadderand Mareca strepera NT Andefugler Snøgås Anser caerulescens Andefugler Stjertand Anas acuta VU Andefugler Stokkand Anas platyrhynchos Andefugler Stripegås Anser indicus Andefugler Svartand Melanitta nigra VU Andefugler Taffeland Aythya ferina Andefugler Taigasædgås Anser fabalis EN Andefugler Toppand Aythya fuligula Andefugler Tundragås Anser albifrons Andefugler Tundrasædgås Anser serrirostris VU Andefugler Ærfugl Somateria mollissima VU Andefugler Bydue Columba livia domestica Duefugler Ringdue Columba palumbus Duefugler Skogdue Columba oenas Duefugler Turteldue Streptopelia turtur Duefugler Tyrkerdue Streptopelia decaocto NT Duefugler Dvergdykker Tachybaptus ruficollis EN Dykkere Gråstrupedykker Podiceps grisegena Dykkere Horndykker Podiceps auritus VU Dykkere Svarthalsdykker Podiceps nigricollis Dykkere Toppdykker Podiceps cristatus Dykkere Dvergfalk Falco columbarius Falkefugler Jaktfalk Falco rusticolus VU Falkefugler Lerkefalk Falco subbuteo NT Falkefugler Tårnfalk Falco tinnunculus Falkefugler Vandrefalk Falco peregrinus Falkefugler Gjøk Cuculus canorus NT Gjøkfugler Enghauk Circus pygargus Haukefugler Fiskeørn Pandion haliaetus VU Haukefugler Fjellvåk Buteo lagopus Haukefugler Havørn Haliaeetus albicilla Haukefugler Hønsehauk Accipiter gentilis VU Haukefugler Kongeørn Aquila chrysaetos Haukefugler Musvåk Buteo buteo Haukefugler Myrhauk Circus cyaneus EN Haukefugler Sivhauk Circus aeruginosus NT Haukefugler Spurvehauk Accipiter nisus Haukefugler Vepsevåk Pernis apivorus NT Haukefugler Fasan Phasianus colchicus Hønsefugler Orrfugl Tetrao tetrix Hønsefugler Vaktel Coturnix coturnix VU Hønsefugler Smålom Gavia stellata Lommer Storlom Gavia arctica Lommer Nattravn Caprimulgus europaeus Nattravnfugler Egretthegre Ardea alba Pelikan- og hegrefugler Gråhegre Ardea cinerea Pelikan- og hegrefugler Isfugl Alcedo atthis Råkefugler Tårnseiler Apus apus NT Seilerfugler Dvergspett Dendrocopos minor Spettefugler Flaggspett Dendrocopos major Spettefugler Grønnspett Picus viridis Spettefugler Gråspett Picus canus Spettefugler Hvitryggspett Dendrocopos leucotos Spettefugler Svartspett Dryocopus martius Spettefugler Tretåspett Picoides Tridactylus NT 2021 Spettefugler Vendehals Jynx torquilla Spettefugler Amursvale Cecropis daurica Spurvefugler Bergirisk Linaria flavirostris Spurvefugler Bjørkefink Fringilla montifringilla Spurvefugler Blåmeis Cyanistes caeruleus Spurvefugler Blåstrupe Luscinia svecica Spurvefugler Bokfink Fringilla coelebs Spurvefugler Brunsanger Phylloscopus fuscatus Spurvefugler Busksanger Acrocephalus dometorum Spurvefugler Buskskvett Saxicola rubetra Spurvefugler Bøksanger Phylloscopus sibilatrix Spurvefugler Båndkorsnebb Loxia leucoptera VU Spurvefugler Dompap Pyrrhula pyrrhula Spurvefugler Duetrost Turdus viscivorus Spurvefugler Dvergfluesnapper Ficedula parva Spurvefugler Fjellerke Eremophila alpestris Spurvefugler Fossekall Cinclus cinclus Spurvefugler Fuglekonge Regulus regulus Spurvefugler Fuglekongesanger Phylloscopus proregulus Spurvefugler Furukorsnebb Loxia pytyopsittacus Spurvefugler Gjerdesmett Troglodytes troglodytes Spurvefugler Grankorsnebb Loxia curvirostra Spurvefugler Granmeis Poecile montanus VU Spurvefugler

1/1 Besøk vannet Velkommen til Østensjøvannet i Oslo! Et besøk her er en flott opplevelse for både store og små. Vannet er lett tilgjengelig med buss og T-bane. Østensjøvannet og området rundt er vernet som naturreservat og miljøpark. Hjelp oss å ta vare på dette unike naturområdet og artene som lever her! Sørg for sporløs ferdsel og unngå å forstyrre fuglene. Du kan lese mer om vern og regler for området her . På Bakkehavn finner du Besøkssenter våtmark Oslo , som tilbyr lærerike utstillinger og spennende aktiviteter for familier og skoleklasser. Adkomst Turforslag Naturfakta

1/1 Historie | 1900-1925 En monografi av Haakon Tveter, fra 1925 Monografi betyr skrift som behandler utførlig et spesielt emne. Denne monografien har Østensjøvannets Venner fått av Haakon Tveters etterkommere. Vi har valgt å gjengi den i opprinnelig språkdrakt. Vi får høre om hvordan livet ved Østensjøvannet var i perioden 1900 - 1925 med fiske- og badeliv om sommeren, om isskjæring og salg av is vintertid. Observasjoner av fugler, insekter og andre dyr omtales også. Vil du være med på oppdagelsen av en ny billeart, så heng på. Østensjø gaard (Austansjor) har naturligvis sit navn av at den ligger østenfor sjøen, gaarden har altsaa sit navn fra vandet, men ikke destomindre har vandet faat sit navn fra gaarden. "Østensjøvandet" er saaledes en dobbeltbetegnelse (tautologi). Vandet ligger i en liten dalsænkning, som fra Bryn strækker sig ret i syd, omtrent paralelt med Bundefjorden paa den andre siden av Ekebergfjeldet. Den nordre og største del ligger i Østre Akers prestegjæld, men den søndre ende stikker ind i Nordstrand, - fra Abildsø og sydover gaar delelinjen mellom disse to sogne efter vandets midtlinje. Høiden over havet er 105 m. Vandets længde er 1860 m, bredden varierer mellem 120 og 240 m. Regner man gjennomsnitsbredden til 200 m, skulle altså flateindholdet være 350 - 400 maal foruten flytetorven, der vel kan anslaaes til ca. 50 mål, hvilket skulde være det areal, der kunde indvindes ved en mulig uttapning av vandet. Det er ganske grundt, 2 - 4 m dypt ved almindelig vannstand; bunden bestaar av dynd (gjørme) til dels av betydelig mægtighed og da denne vesentlig skriver seg fra de omliggende dyrkede marker og forraadnede plantedele, indeholder den utvilsomt store mengder plantenæring, som vilde gjøre den velskikket som jordforbedringsmiddel paa den omliggende stive lerjord. Breddene bestaar næsten udelukkende av flytetorv, som fra den faste mark strækker sig længer og længer ut over vandet og truer med tilsidst at tildække dette helt. Flytetorven dannes av seigt plantevæv, som knapt kan bære en mand og som hæves og sænkes efter vandstanden, saa breddene blir uforandret, medens der indenfor ved forbindelsen med den faste mark dannes "flaarer" ved flom og derav følgende høivande. Følgende eiendomme støter til vandet, som altsaa eies av disse: Østensjø søndre og nordre, Opsal, østre og vestre (1), Skøien søndre, Manglerud søndre, Abilsø nordre og søndre og lille Langerud. De 3 siste i Nordstrand sog; den største strandkant tilhører Østensjøgaardene. Vandet har sit vigtigste tilløp fra Ulsrudbækken (2), som kommer østenfra over Bøler og danner et lidet vannfald paa Østensjø grund, hvor der tidligere stod en kværn; en stor grøft fra det lille Klopptjern paa Bogerudmyren, som ligger omtrent i samme niveau, dernæst en bæk (3) paa vestsiden, som kommer fra Langmosen (under Abildsø).Disse og en del smaabækker tilfører vandet saa meget vand , at utløpsrenden (4) ikke kan klare det, hvorav følgen blir hurtig stigning av vandet og oversvømmelse. Utløpet er en bæk fra vandets nordende, mellom Skøien og Manglerud og videre til Loelven (5) ved Bryn station i en længde av ca. 1250 m. Den danner paa veien et lidet fald, som er udnyttet til fabrikdrift; i 60 aarene av P.W.W. Kildal til Bridsel og kridtmølle, i den senere tid av Fett & Co til en fabrikk for bygningsartikler, tagpap etc. Utløpsrenden er som nevnt for trang; den har lidet fald i den første halvdel, som gaar gjennom jordmark til veibroen ved Rognerud; derefter gaar den i fjeldgrund med et samlet fall på 27 m til Loelven. For at sænke vandstanden og forebygge oversvømmelse er det flere gange foretat oprenskning og utdypning av utløpsrenden, hvilket ogsaa til dels har git gode resultater, men i stærk flom eller after usædvanlig nedbør formaar ikke utløpsrenden at ta imot det tilstrømmende vand, hvorfor oversvømmelse endnu kan indtræffe over de flate jorder på Østensjø og Abildsø. I den vaate høst 1923 steg saaledes vandet saa høit at et brakland og en turnipsaker paa nordre Østensjø var omtrent oversvømmet d. 22.-25. oktober. Paa søndre Østensjø gikk vandet op i den til dels uskaarne bygaker. Verst var det efter et vedholdende regn den 28. oktober da hele myren og veiene stod under vand. I det regnfulde aar 1924 var det samme tilfælde. Selv veien kan undertiden sættes under vand, skjønt den i den anledning er forhøiet. Skulde en effektiv regulering finde sted, maatte utløpsrenden i første halvdel gjøres betydelig bredere, hvilket nu vilde være forbundet med betydelige omkostninger. Helt at uttappe vandet, som ogsaa har været tale om, vilde ikke være heldig, da landskapet derved vilde tape betydelig i sin skjønhed. Vandet laa tidligere nok saa avsides og isolert, men efterat bygdeveien (6) i 1860 blev anlagt og sat i forbindelse med den tidligere anlagte vei om Østensjø til Enebakkveien, er adkomsten nu god paa østsiden, medens vestsiden fremdeles mangler veie; her er Manglerudaasen og Tallbergaasen med et større dyrket jorde mellem disse (7) som tilhører Manglerud; dette stykke ligger temmelig avsondret fra gaarden; tidligere stod her et utlade som brændte omkring 1880, nu benyttes det kun til havn, men vil vistnok i fremtiden avgi prægtige byggetomter, naar det engang blir anlagt vei paa vandets vestside, hvis byen fremdeles utvider sig som hittil. Forresten har bebyggelsen endnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimot høidene paa østsiden, Skøien og Opsalgaardene allerede er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vandets ende. Paa grund av vannets ringe dybde er dette underkastet stærke og hurtige temperaturforandringer; om sommeren blir vandet "lunkent" og om høsten lægger isen sig tidlig; man har saaledes skøiteis her før de fleste andre steder og den benyttes da ogsaa flittig de faa dage den er sikker før sneen kommer. I den snebare vinter (1922-23) har man mot sædvane hat en fin skøiteis næsten hele vinteren. I den mærkelige vinteren 1924-25 la isen sig vistnok omtrent paa sædvanlig tid, men allerede før jul var vandet aldeles isfrit og la sig igjen først i begyndelsen av januar 1925. Tidligere holdtes ogsaa travbane her oppe og den 5te februar 1863 holdtes det markedstravløp her da isen ikke var sikker paa Frognerkilen. Da Aker travklub ble dannet i1923 besluttede den at holde sine travløp paa Østensjøvandet. Det første blev berammet til søndag den 13de Januar 1924, men mildveir hindrede dette og efter flere utsættelser avholdtes det den 2. mars i stærkt snedrev. I 1925 holdtes travløpet den 1. februar, da isen endelig var stærk nok (10"). Løpet var vellykket og samlede en mængde tilskuere (6 á 7000). Isen danner ogsaa en udmærket vintervei, som flittig benyttes; tidligere gik den ned langs utløpsrenden til Bryn, men efterat Rognerud var utparcellert, er denne stængt og man maa nu kjøre op paa landeveien ved Opsal eller Skøien. Isen har har ogsaa utgjort en av vannets herligheder, idet den har været gjenstand for salg og eget forbruk. Av den før nævnte grund blir isen i regelen tyk - over 24" - og naar den holdes ren for sne til like klar og gjennemsigtig. Da adkomsten til vandet er let og veien til byen forholdsvis kort, begynte bryggeriene allerede tidlig at ta is derfra og betale grundeierne en liten godtgjørelse; det var da eierne i den nordlige ende som fik denne fordel paa grund av den lettere adkomst, men samtlige eiere sluttede tidlig den overenskomst om at det ved issalget indkomne beløp skulde deles efter en vedtat forholdsregel, medens halvparten skulde oplægges i et fælles fond - Isfondet - der skulde anvendes til oprensking av utløpet, forbedring av fiskebestanden og andre gavnlige foranstaltninger av fælles interesse. Allerede 1877 beløp dette isfond sig til kr. 959.80, hvorav i 1878 anvendtes kr. 73 til utløpsrendens oprenskning og kr. 35 til fiskeformerelse. Den 28de desember 1877 dannedes en nærmere formulert forening av grunneierne for Østensjø, nordre Opsal, Skøien, Manglerud og Abildsø, medens N. Young (8)som hadde kjøpt søndre Opsal isret, ikke ville være med, da han hadde solgt isretten til Christianias Aktiebryggeri for 100 Kr. aarlig i 10 aar. Denne kontrakt, som var gjældende i 8 aar fra 1ste januar 1878, blev tinglæst paa alle eiendomme den 19/7.78, 1884 anvendtes kr. 117 til oprenskning og den 19/11 85 fornyedes overenskomsten paa 5 aar med nogen smaa forandringer, hvoriblandt forholdstallet, idet N. Young nu tiltraadte foreningen som eier av Opsals rett. Han hadde avsluttet ny kontrakt med Christiania Aktiebryggeri om salg av is for kr. 100 aarlig, som nu gikk ind i foreningens regskap. Likeledes besluttedes det at det gamle fond, som nu utgjorde kr. 1083, skulde anvendes til utbedring av veien til Bryn; da Wetlesens på Abildsø ikke var enig heri, utbetaltes ham 1/6 med kr. 180,53. Man androg kommunene om omlægning av Kildalbkken, hvilket bifaldtes i 1987. 20/11 93 forelaa forslag til fornyelse av overenskomsten, men man blev ikke enig. Fondets formue var da kr. 615,61. Fra 1897 til 1907 hadde man ingen forening, enhver solgte is for egen regning, men den ¼ 1907 sammenkaldte Haakon Tveter et møte av grundeierne. Søndre Opsal hadde da solgt sin andel av vandets med tilhørende dyrket strandbred vestenfor veien til H. Helmen, Skøien for kr. 6 000. Man blev imidlertid da heller ikke enige. Isfondet utgjorde da kr. 1350,95, som besluttedes bibeholdt efter samme forholdstal; herav besluttedes anvendt kr. 200 til oprenskning og noget til politiopsyn. For at fastsætte eiendomsretten til isen blev i 1909 optat et kart over vannets nordre del. 20/2 1910 holdtes et møte paa Abildsø i anledning av en skrivelse fra Aker ingeniørvæsen med tilbud om et bidrag av kommunen stort kr. 300 til sænkning av vandet, som av ingeniør Stenersen var beregnet til 800 kr; Grunden hertil var at vandet fremdeles stod over veibanen i flomtiden; av isfondet bevilgedes kr. 400 foruten bidrag av kr. 50 fra hver av herrene H. Tveter, Langaker (S. Abildsø) og ingeniør Holst (9) for Bogerudmyrenes vedkommende. 1911 utførtes dette arbeide, som bestod i fordypningsgrøften og sænkning av broen ved Rognerud 0,5 m. Denne ombyggedes og gaves et sluk paa 3 m. Efter overenskomst av 3/6 10 tillotes de nedenfor liggende brukseiere, Fett & Co. Og Bryns væveri at opføre en naaledam straks ovenfor Rognerudbroen til regulering av vannstanden, saaledes at denne kunde stænges i vinterhalvaaret, medens den skulde staa aapen i sommerhalvaaret, kontrakten var bindene for 5 aar og opsagdes av Bryn Væveri d. 31/5 1915, da den viste sig uten nytte for begge parter. Istrafikken var i sin tid temmelig livlig, ikke alene til bryggeriene, men ogsaa til meierier og isoplag foruten til privatbruk. Den stærke iskjøring i vintertiden var ofte til stor gene for den almindelige færdsel. Da der i denne tid ikke var nogen forening av grundeierne, solgte disse is for egen regning saaledes begge Abildsøgaardene til A/S Hovind gaard, som imidlertid ikke benyttede sig herav, og Manglerud til W. Stenersen (10), begge for 5 aar. Man besluttede at søke en ny overenskomst istandbragt fra den tid, da disse kontrakter utløp. Efter længere forhandlinger lykkedes det endelig den 3/12 1917 at bli enige om en overenskomst, der foreløpig skulde gjælde for 1 aar ad gangen, men kunde opsiges, hvilket imidlertid endnu ikke er gjort. Efter denne skal 25 % av issalget gaa til isfondet og resten tilfalde grundeierne efter vedtett forholdstal. For 1918 beløp fondets andel sig til kr. 217, hvorefter dette utgjorde kr. 1618. I aarene 1920 og 21 solgte kun Skappel is efter kr. 20 pr. maal, dette utgjorde for disse to aar kr. 103, siden er ingen is solgt; fondet utgjorde den 1/1 25 kr. 1510.-.Efterspøselen efter is synes nu at være ophørt; det var bryggerierne som var de største og saa at si de eneste kunder, men disse har nu i regelen anskaffet sig frysemaskiner og bruker kunstig is. Privatforbruket monner lite og hertil kommer nu at helseraadet advarer mot bruken av is fra Østensjøvandet paa grund at den større bebyggelse omkring vandet, som medfører at flere kloaker har sitt utløp i dette. Visstnok utskilles en del forurensninger ved frysningen, saa isen allikevel kan være forholdsvis ren, men den er jo ikke særlig apetittelig. I 1901 blev en prøve av is indsendt til en kemisk undersøkelse med meget tilfredsstillende resultat. Det er ogsaa forsøkt lagring av is ved vandet og et par ishuse har været opsat, men de er nu revet ned. En anden herlighet ved vandet er Fisken. Vandet er temmelig fiskerikt; paa grund av tilsiget fra de dyrkede marker og bundforholdene findes der en masse smaadyr som er ypperlig fiskeføde, men fisken er lidet værdifuld. Det er væsentlig Abor og Mort , som findes i store mængder, men sjelden opnaar nogen videre størrelse, men er en udmærket føde for den graadige Gjedde , som er ganske velsmakende om vaaren, saalænge vandet endnu er koldt, senere blir den god. Den fiskes mest i isløsningen, da den under gytetiden gaar ind i de under flomtiden dannede "flaarer", hvor man med en stang fra land sætter ut korte garn. I gunstige aar kam man fiske nok saa godt- Størrelsen varierer som regel fra par op til 6 kg, som er det største jeg har faat, men det findes visstnok ogsaa større eksemplarer. Gjedden fanges ogsaa med sluk - faststaaende og roende og skytes om forsommeren, naar den i varmt veir staar oppe i vandskorpen. Den bedøves av skuddet, selv om den ikke træffes, og vender buken i veiret; skytteren maa da i al hast faa fat i den førend den atter kommer til besindelse; man kan faa to eller flere i et skud. Man skulde tro at den store gjeddemængde aldeles utryddet smaafisken, men denne formerer sig saa hurtig , at man ikke kan spore nogen avtagen, men som sagt, den opnaar sjelden nogen størrelse. Smaafisken tages mest ved stangfiske med metemark som agn; ogsaa finmaskede garn og ryser brukes. Ogsaa om vinteren drives fiske paa isen av folk som ikke har andet at bestille, thi utbyttet er visstnok tarvelig. Tidligere fandtes Aal i vandet; den var stor og fet; den fangedes med rev, en lang line med mange bøielige kroker og smaafisk som agn. Men omkring 1860 døde aalen ut; om vaaren fandtes der en mængde død aal langs breddene; aarsaken er aldrig helt opklaret, man gjættede paa at den stærke kulde hadde naaet ned til aalen, som formentlig laa i dyndet under flytetorven, men sikkert er det ikke, nok av det, en mængde død aal fløt op om vaaren; aalen forsvandt og er - saavidt vides - ikke fisket siden. Efter de nye forskninger formerer jo ikke aalen sig i ferskvand, men den smaa yngel søker op fra sjøen og opholder sig i ferskvandet til den blir avledyktig; da søker den atter ut i saltsjøen for at sætte kursen ut i Atlanterhavet for der at yngle; naar yngelen har naaet en vis størrelse søker den atter tilbake til de gamle steder for at vokse sig stor. Nu er forbindelsen mellem sjøen og Østensjøvandet stængt ved saa mange fabrikker og dammer at aaleyngelen ikke kommer frem, skjønt den skal kunne passere korte strækninger over land, saa det er nok saa forklarlig at aalen blev borte. Der er senere i 1890 slupet en del aaleyngel i vandet, men uten resultat. Foruten den omtalte store aaledød indtræffer der av og til stor dødelighet paa den anden fisk, idet der kreperer en masse, helst paa vaarsiden. Aarsaken er formentlig mangel paa luft og surstof under isen, og utvikling av skadelige gasarter fra den dyndede bund. Fisken søker da aapninger i isen og til utløpsrenden, hvor den i halvdød tilstand fanges i sækkevis; det er især abbor og mort som stryker med, men ogsaa den seiglivede gjedde. Man skulde tro at en saadan stordød rent vilde utrydde fisken, men efter et par aarsløp er bestanden like stor om end størrelsen er mindre. Disse fiskearter - abor, mort, gjedde og aal er visstnok de oprindelige i vandet; man har gjentagende forsøkt at forbedre fiskebestanden ved indførelse av værdifuldere arter, men hittil med lidet held. I Selskapet for Norges Vels direktionsmøte den 5te mars 1829 "fremla vicepræses et brev til Generalkrigskommisær Rode, Grosserer Young og Skipskaptein Trepka indeholdende nogle Spøørgsmaal betræffende Fiskeriene i Østensjøvandet, Nøklevandet og Lutvandet, hvorom den avtraadte Direktion var blevet enig, men som først nu er blevet ekspedert." Brevets indhold og sakens videre skjæbne er det ikke lykkedes at faa rede paa. Karus som er en almindelig damfisk, er forlængst med held sluppet i vandet og har formeret sig godt; der fiskes ofte noksaa store eksemplarer, men den smaker, ialfald om sommeren, av mudder. Efter konferance med autoriteter som professor Rasch og fiskeriinspektør Landmark nytter det ikke at forsøke med ørretagtige fiskearter, man maa holde sig til karpeaktige eller andre som trives paa mudderbund. Specielt anbefales Gjørs , en aborart som er en meget god fisk, særlig anseet i Sverige. Ved banemester Hønens bistand forskaffedes i 1878 en del av denne fiskeart fra Øieren, men saavidt mig bekjendt har man ikke senere seet noget til den. Fiskeretten tilhører naturligvis grundeieren, som kan forby fiske paa sin grund. Men dette respekteres ikke; specielt om vaaren og sommeren vrimler det av fiskere og skyttere, som traakker op de bløte jorder, graver mark, gjør op ild og anretter saa meget skade, at fiskeriet , som skulde være en herlighed for grundeierne, tværtimot har blevet en plage. Enkelte driver en dog fiskeri som næringsvei i sommertiden, da det er "hus under hver busk"; saaledes er det "Sophus paa flaaten" velkjendt, likesom "Dampkjøkkenet" i Manglerudaasen lyser i sommernatten. Man har forsøkt at hindre uvæsenet med fredning, forbud, opslag og avertissementer, men uten nytte. Et strængt opsyn er det eneste effektive, men det falder for kostbart, hvorfor man gjentagende har henvendt sig til politiet og ydet dette en ekstrabetaling for at føre opsyn i den værste tid, men selv dette har lidet formaaet, idet politiet selvfølgelig kun leilighetsvis kan være tilstede. Tidligere fandtes Krebs i utløpsrenden og ved den første store oprenskning i 50 aarene sankedes flere spand fulde, senere er den forsvundet men skal endnu findes i Loelven. Jeg slap engang en del krebs i kværnrenden (2) paa Østensjø, men har senere ikke seet noget til den. Av større dyr har ingen hat sit ophold ved vandet; det er kun leilighedsvis de besøker det. Saaledes hænder det ikke saa sjelden at elgsdyr svømmer over; i 1862 blev et saadant forfulgt med baater og dræpt paa en mindre human maate av landbrukselever paa Abildsø. Sidste gang en elg saaes svømmende over vandet var høsten 1921. En vinter holdt en hvitræv til paa isen og kunde sees hver morgen fra veien indtil den en vakker dag blev skudt. Av fugle er det derimot et større utvalg, dog ikke som standfugle, men som mer eller mindre kortvarige gjæster. Det er først og fremst forskjellige andearter fra stokanden til den lille krikand som endnu til dels hækker ved vandet, skjønt det nu blir mere og mere vanskelig for den at undgaa krybskytterne. Et par sjeldne andearter er skudt her. Tidligere saaes ofte Lom på vandet likesom enkelte større vadefugle, men nu er det kun Strandsnipen som holder til her. Vandets insektfulde overflate er naturligvis et godt jaktfelt for svaler og linerler . Efter stærk søndenvind kan enkelte <Fdligere kunde man om vinteren se den livlige Fossekal i bækken ved Rognerud, nu er den imidlertid forsvundet. I den bratte Tallberaas er en stor kløft, som gaar under navn av Carl XIIs hule, skjønt visstnok uten historisk grund; i den bratte fjellvæg har Taarnfalken i mange aar hatt rede og i mine guttedage bemægtigede senere general Ole Hansen og jeg os æggene ved hjælp av en lang stang med jernøse i den ene ende fra den motsatte side av kløften. Det var jo en begivenhet for os gutter, som ivrige ægsamlere. Høstens 1923 blev en sjelden Fugl skutt ved Østensjøvandet. Det var en Sultanhøne (porphhoria polischatus), som hører hjemme i Indien, og kun en gang før er truffet her i landet, nemlig ved Orevandet paa Jæren; det er en vadefugl av størrelse som en liten høne. Det smukke eksemplar er utstillet i det Zoologiske museum på Tøien. At der er en mængde vandrotter , salamandre , padder og lop er en selvfølge og det er nok saa livlig koncert av de sistnævnte under yngletiden om vaaren. En gang omkring 80-aarene var paa en eller anden uforklarlig maate en fremmed froskeart kommet ned i et myrhul paa Abildsøsiden og vakte vor store nysgjrrighet ved sin eiendommelige kvækken hver aften, indtil det lykkedes at fange den og bringe den til Universitetet. Det har imidlertid ikke lykkes mig at faa rede paa hvilken art det var. Flodperlemuslingen findes av ganske betydelig størrelse, men jeg har ikke hørt om noget funn av perler. Ang. insektlivet i og ved Østensjøvandet har den kjente entomolog bergmeister Ths. Münster velvillig meddelt følgende: "For mig har Østensjøvandet været et kjært sted, hvor hen jeg ofte har søkt for at studere faunaen, helt fra jeg i skoledagene omkring eller allerede før 1870 som en stadig ledsager av gamle gartner N. G. Moe paa Tøien paa hans turer i byens omegn avla mit første besøk deroppe. Jeg har ennu fra disse mine første turer dit erindring om hvorledes jeg paa et aspetræ like ved landeveien under de bratte hamrer under Opsal tok en sjelden praktbille, som netop var ifærd med at krype ut av stamme, hvor den hadde levet som larve, og om at vi nede paa myren utenfor fandt larvene av den store vakre sommerfugl Svalehalen (Papilio machaon) paa den der voksende Selsnæpe. I senere aar har jeg ogsaa ofte været deroppe og da har jeg særlig besøkt nordenden av vandet like øst for utløpet paa Manglerud grund, hvor undersøkelse av myren med vidiekrattene har leveret en stor mængde sjeldne for den slags lokaliteter eiendommelige former, særlig tidlig om vaaren like efter isløsningen var utbyttet stort. Her har jeg for første gang i 1897 fundet en for vitenskapen ny art, en liten kortvingedækket bille (en Staphylimide Amalium Münsteri) som er beskrevet av en Wienerentomolog og opkaldt efter mig og som først for et par aar siden er fundet et andet sted, nemlig Steinkjær - dens eneste nære slektning er fundet i Shanghai i Mongoliet. Foruten denne store raritet har omgivelserne her leveret en mængde andre sjeldne biller - det er kun disse jeg kjender og arbeider med. Det er selvfølgelig liten mening i at ramse op en hel del latinske navne som for fagfolk vilde være bevis for denne min paastand, men jeg tror, jeg uten at si for meget kan uttale, at faa lignende lokaliteter har bragt mig saa mange interessante arter som Østensjøvandet og det kunde derfor være fristende at slaa paa tanken om, at dele av vandets omgivelser burde fredes som naturpark, saa men derved holdt vedlike den interessante fauna som der findes. Man har nemlig her ved og i vandets rikt repræsenteret det dyreliv, som holder til saavel i hængemyrene og disses overgang indover til kratskogen som i selve vandet og i den rike sivvegetation som kanter dette. Jeg vil ikke si at ikke andre steder kunde være likesaa interessante, men derom vet vi jo litet, her er forholdene imidlertid kjendte." Plantevæksten i og omkring vandet er temmelig yppig og rikholdig. Det er naturligvis de mer almindelige sump- og vandplanter, som spiller hovedrollen, men der forekommer ogsaa mer aller mindre sjeldne arter, saa det er et rikt felt for botanikere. Da vandet for det meste er omgivet av dyrket mark, er det særlig vannkanten og flytetorven som fremviser det største antal arter. Kun delvis er stranden bevokst med større trær, navnlig bjerk , som har en mærkelig evne til at trives paa den tørreste fjeldknaus som i vandfyldt jordmon, men i de regnfulde aar 1923 og 24 maatte ogsaa en hel del av disse bukke under. På Opsals grund findes Svartor , til dels i store eksemplarer, men de største blev nedhugget 1921. At skogen i fortiden har strakt sig helt ned til vandet fremgaar av de mange røtter i de tilstøtende myrer. Flere vidjearter vokser like i vandkanten og danner store "kjærr". Paa dyrket mark nær vandet anla jeg i 1860 aarene en ganske betydelig pilplantning av brandpil (Salix viminalis & lancealata) og kurvpil (S. Purpurea). De trivdes utmerket og skjøt lange aarskud, som imidlertid til dels frøs i toppen. Det var nok saa livlig efterspørsel efter stiklinger, saa anlægget gav godt utbytte i en del aar, men det kunde ikke betale sig at levere materiale til bødkere og kurvbindere, arbeidet med renhold, skjæring og barkning blev for kostbart, hvorfor plantningen raseredes i 80 aarene. Paa landbruksutstillingen i Kristiania i 1877 fik jeg bronsemedalje for pil og produkter av samme: tøndebaand, kurvpil og derav flettede kurve etc. Envidere finnes Pors (myrica Gale) en buskartet plante, hvis stærkt lugtende blade brukes i medicinen og tidligere ogsaa til ølbrygning i stedet for humle. Av mer iøinefaldende planter er det Takrør (phragmites communis), Strandrør (Phalaris arundinacea) og Konglesiv (Scirpus), et tykt cylindrisk siv, som brukes til mattefletting og av bødtkerne, samt Typhaartene . Den smalbladede Tlancelata hører hjemme i vandet og har utbredt sig omtrent rundt det hele. Den store bredbladede T. Latifolia er derimot indplantet av mig, visstnok i 1868 fra Lysakertjernet; den trives utmærket og har utbredt sig paa et større omraade paa Østensjø grund. Medens den smalbladede vokser ute i vandet, vokser den bredbladede i selve flytetorven; dens blade er meget eftersøkt av bødkerne, som lægger dem mellem stavene for at faa tønderne tætte; de betaler derfor gjerne noget for at faa skjære disse om høsten. De brune "Dunkjevler " er meget efterstræbt til pynt og leketøi og frembydes endog til salgs paa torvet. Saa har vi Kalmusroten (Acorus calamus); denne er ogsaa indplantet av mig ved utløpet av kværnrenden, hvor den nu danner en hel skog eller rettere eng, men det er sjelden at finde de karakteristiske kongler-blomsterstand og frukt, som vokser ut paa bladets skarpe kant. Roten brukes som bekjendt i medicinen. Det var i 1867 jeg bragte noen røtter med mig fra en dam i Aas. Calla palustris vokser frodig rundt omkring vandet, medens den gule Sværdlilje (Iris pseudacorus) saavidt mig bekjent kun findes ved Opsallandet. Likeledes har jeg plantet Elvekonge (glyceria aquatica), et ansælig græs, som jeg i sin tid forskrev fra Sverige, og om trives godt. Forskjellige Calamagrostisarter i forbindelse med Sølvbunke (Aira cæspitorsa) og flere Carex og Juncusarter , pindsvinkop (sparganium) Kjærringrok , (Equisetum) og Myruld (Eriphorum) skaffer et brukbart kreaturfor, der tidligere høstedes av gaardens husmænd, som her fik et velkomment tilskud til sin forbeholdning; nu faar det i regelen staa i fred, da arbeidet falder for kostbart og husmændene er forsvundet. Av andre planter skal nævnes den praktfulde Kattehale (Lythrum salicornia) og den gule Fredløs (Lysimachai vulgaris), Soleihov (Catha palustris) og Bukkeblad (menyathes trifoliata) med sine smukke hyancintlignende blomster samt Myrhat (Comarum palustre) med sine rødbrune blomster. I flytetorvens mosedække finder vi Tranebær (Oxycoccos palustris), hvis syrlige bær først er modne næste vaar, Rosmarin (Andremeda polifolia) og de smaa insektfangende Soldugg -planter (Drosera rotundfolia & longifolia) foruten den hvite Ljaablom (Parnassia palustris). I vandkanten ha vi den giftige Selsnæpe (Cicuta virosa), som synes rigtig at befinde sig vel her; Det er som bekjendt den eiendommelige celledelte rot som er særlig giftig og for en del aar siden blev et par bygutter, som hadde smakt paa den, alvorlig syke. Den skjælnes let - især ved roten - fra den noget lignende Melkeurt (peucedanum palustre), som findes i mængde ved siden av Selsnæpen. Ute i vandet har vi den vakre hvide Nøkkerose (Nymphea alba) og den beskednere gule (Nuphar luteum) som især har stor utbredelse; dessuten Vandaks (Potomogeton) og Andemat (Lemna). I 1861 foreskrev Selskapet for Norges Vel frø av Vandhavre (Zizonia aquatica) fra Amerika. Professor Schübeler fordelte dette og en portion blev ogsaa saaet i Østensjøvandet, men den kom ikke op. 1922 sendte en Nordmand i Amerika, Dr. Daae, frø av den vakre Lotusblomst (Nelumbium speciossum) til professor Wille, som fik det til at gro paa Tøien, hvorefter de spæde planter blev sat i mosfyldte staaltraddkurve og nædsenket i Østensjøvandet, men desværre har man ikke set mer til Lotusplanten. Der holdes naturligvis baater i vande; tidligere hadde hver gaard sin "Eke, men da det nu ikke er mulig at ha dem i fred, er det færre av dem; til gjengjæld har en del av nybyggerne baater, men ret hertil har alene grundeierne. I 1876 tok Halvard Torgersen (11) herop en gammel seilbaat, som før var benyttet i Frognerkilen; det er sannsynligvis den største farkost som har været i vandet. Det har ogsaa været minder seilbaater, men seiling er vanskelig i det smale vandet. ------------ Man kan av det før meddelte forstaa at det ikke er noget ideelt badevand; kun faa steder er det fast strand, hvorfra kan bades; vandet er grundt og bunden gjørme. Ikke desto mindre er der badende nok i sommervarmen. Et par badehuse har ogsaa været opsat, et paa stolper paa Abildsøsiden i 60 aarene og et paa flytende tønder paa Østensjøsiden, men de er længst forsvundne. --------- Trods den ringe dybde er der i aarenes løp indtruffet flere drukningsulykker, til dels under badning. En søn av Gustafsen paa Abildsø druknede saaledes i 90 aarene og et par gutter under badning for nogen aar siden. -------- Prof. Edv. Bull fortæller i sin Akers Historie s. 214: "Om Løvedal, U.F. Gyldenløve (12) og Sophie Urnes søn, statholder 1710 - 12 fortæller den samtidige Carl Deichmann (13) at han havde en "amour" med Frøken Wilster, som han traf paa en maskerade paa Hoved (tangen eller -øen) hvor hun forestillede en Hyrdinde (Schäferinn); men hende "Capot opfandtes ved vandet, ligesom hun hadde gjort av med sig selv". Hans katholske frue, som ikke forstod norsk, skal have spurgt hva jaloux het paa norsk. Frøken Wilster var datter av oberst P.J. Wilster som eiet Abildsø fra 1889 - 1720, da oberst (senere general) Michael Sundt kjøpte gaarden." --------- Paa begge sider av vandet har det tidligere været brændevinsbrænderier like ved stranden. Paa Abildsøsiden staar endnu en del av de massive graastensmure (14) igjen, medens det paa Østensjø, som opførtes av Jørgen Young, forlængst er forsvundet; kun en del teglsten, som av og til graves op av jorden og navnet "brænderiteigen" minder om stedet. -------- Jeg kan ikke avslutte denne monografi over Østensjøvandet uten at omtale det storartede prosjekt, som kanaldirektør Sæthren i sin tid utarbeidet og fremla paa jubilæumsutstillinge 1914 ledsaget av tegninger og beregninger. Ifølge dette skulde Øierens vand gjennem tuneller og kanaler ledes ned i Østensjøvandet, som ved en ny tunel gjennem Ekebergaasen skulde sættes i forbindelse med sjøen ved Bækkelaget. Hensigten hermed var at avlaste trælastfabrikken fra Lillestrøm paa jernbanen og sende denne gjennem tunellen ned i Østensjøvandet, hvor den skulde avhentes av skibe, som kom op gjennem den med sluser utstyrede tunel fra sjøen. Planen var vistnok men alvorlig av forslagsstilleren, men maa vel nærmest henregnes til luftkastellernes verden. En anden plan som hadde større sandsynlighed for at komme til utførelse var en forbindelse mellem hovdebanen ved Alnabru og sydbanen ved Ljabru for at undgaa at sende al trælast, som skulde sydover, om Kristiania. Banen skulde gaa over Skøien, Opsal, Østensjø og Bøleraasen om Rustad og Skullerud, men den har vist lange udsigter. Derimot er sporveien over Bryn til Opsal og Østensjø underarbeide og forhaapentlig ikke saa fjern helt frem. Haakon Tveter En analyse av mudderet har givet følgende resultat ved Statens kemiske kontrolstation i Oslo, 12. mars 1925. Vand Organisk stoff Aske Kvælstof i oprindelig stof. Prøve I 65.77 % 4.28 % 29.95 % 0.18 i lufttøret stof. Prøve II 77.37 % 4.54 % 18.09 % 0.20 Prøve I 2.20 % 12.23 % 85.57 % 0.52 Prøve II 3.69 % 19.93 € 76.98 % 0.83 Webredaksjonenes merknader: (1) Betegnes siden som søndre og nordre. (2) I dag heter den Bølerbekken. (3) Smedbergbekken. (4) Østensjøbekken. (5) Alna. (6) Østensjøveien retning nordover fra Østensjø gård. (7) Sølie("Slåttenga"). (8) Eieren av Teisen gård, gift med Haakon Tveters søster Karen Amalie. (9) Direktøren på Den norske eterfabrikk. (10) Eieren av Tveten gård. (11) Svigersønn til Minna og Fredrik Wetlesen på Abildsø gård. (12) Stattholder på slutten av 1600-tallet. (13) Kanselliråd. Han la grunnlaget for opprettelsen av Deichmanske bibliotek. (14) Ruinene står fortsatt ved gangveien nord for Smedbergbekken.

< Tilbake til oversikt Nummer 48 November 2014 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Utbygging Oppsal og Bogerud, ny damluke, turveiomlegging på vestsiden Miljøpris til Rustad skole Side 3 Rusken Omlegging av turvei Side 4 Av Finn Arnt Gulbrandsen og Amund Kveim Turveiomlegging, Østensjøbyen, smørøyet, kanalgraving, erosjon, våtmarksvegetasjon, Representantskapet for Østensjøplanen, Fugleskjulet, Jan Wesenberg Eter-arbeid – Den norske Eterfabrikk AS har flyttet fra Bogerud Hva nå? Side 6 Av Amund Kveim Eterfabrikken, Farma, Bølerbekken, Fossekall, utbygging Enda en Østensjøbekk Side 7 Christinedal Østensjø våtmarkssenter Side 8 Av Audun Brekke Skrindo Besøkssenter våtmark Oslo, BVO, Toril Hasle, Sabima Ny naturveileder ansatt Side 9 Toril Hasle, Lilløyplassen naturhus, BVO Viktige våtmarker Side 10 Plakat Østensjøvannet våtmarksenter, BVO Hvor flyr svalene om sommeren Side 11 Av Leif-Dan Birkemoe Litt om den folkelige forestilling om naturfenomener på 1500-tallet, Olaus Magnus Natur- og kulturkvaliteter ved Østensjøområdet miljøpark – Bogerudmyra Side 12 Av Tor Erik Brandrud Klopptjern, vannkvalitet, utgravde kanaler, ringkanal, overføring av vann fra Nøklevann, rehabilitering av terskelen i år 2000, rikstarrsump, storstarrsump, kalmusrot, takrør, myrkongle, vassrørkvein, kjempesøtgras, stautstarr, trådstarr, skogsivaks, slyngsøtvier, mjødurt, kattehale, klourt, åkermynte, fredløs, stautstarr, kjempestarr, tuestarr, vasstelg, dvergmaure, kjempespringfrø, sibirkornell, småtjønnaks, buttjønnaks, sprikevasshår, hornblad, gul nøkkerose, vasspest, vann-nett, soppen seljepute, spissnutefrosk, småsalamander Miljøbyråden på besøk ved Østensjøvannet Side 17 Guri Melby, Besøkssenter, BVO Uønsket anlegg i miljøparken Side 18 Høyspentkabel i bakken, olje som kjølemedium, Hafslund Nett Fremmede arter – fortsatt en jobb å gjøre Side 18 Dugnadsgjengen, russekål, kanadagullris, hagelupin Skjøtselsarbeid i Østensjøområdet miljøpark Side 19 Beite, Bakkehavntoppen, Bekkasinmyra, Eikelunden Småting fra naturen Side 23 Av Audun Brekke Skrindo Dvergdykker, rev, rådyr, skimmelflaggermus, svaner Nytt fra Oslo Elveforum Side 24 Bjerkedalen park, isdam, Hovinbekken, Karsten Sølve Nilsen, Ida Fossum Tønnesen Østensjødagen – stort fremmøte Side 26 Turveien utbedret Side 28 Eikelunden – utvalgt naturtype Side 29 Fristilling av stor eik, hule eiker, gravhauger, hassel Når sneglene tar overhånd Side 30 Av Morten Falck Iberiasnegle, leopardsnegle, kjerrfluer Nytt avløp for Østensjøvannet Side 32 Østensjøbekken, hevert, «Slurpen», erosjon, damluke Flere søppelkasser – endelig Side 33 Av Lise Johansen Ruskengeneral Jan Hauger Flaggermusnatt Side 33 NZF, Christine Sunding Bryn nye senter – blågrønn korridor Side 34 Av Leif-Dan Birkemoe Bryn senter, Østensjøbekken, Mølledammen Christinedal Mitt Østensjøvann – Fugleentusiastene Anne Kari Norland og Ellen Askum Side 36 Alna i fakkellys Side 38 Stand ved Bryn jernbanestasjon Fylkesmannen på befaring ved Østensjøvannet Side 39 Turveiomlegging, vegetasjonsrydding, hettemåker, Pernille Botzet, Lene M. Svenningsen, Ellen Lien, Jon Markussen Til kamp mot høymolen! Side 39 Elever fjerner høymole på beitet på Bekkasinmyra Sauer og kalver på beiteferie Side 40 Av Tore Nesbakken Sau på Bakkehavn, kalver på Bekkasinmyra, Lise Hartviksen, Johan Persbråten, kalv rømte Living in a box – Flaggermus- og fuglekasser Side 42 Av Jeroen van der Kooij NZF, brunlangøre, storflaggermus Utslipp i Ulsrudbekken Side 44 Almedalen, vannløselig maling Fuglenes dag – ikke senk nesa! Side 45 Bjørn Olav Tveit, Kikk og bruk Lærer om bunndyr Side 46 Av Randi Osen Besøkssenter, BVO, undervisningsopplegg, libellenymfe, Toril Hasle, Oda Fosse, Multiconsult Abildsø 1900-1945 – Innfødte og innflyttere Side 47 Årbok Søndre Aker historielag, Reidar Ø. Brevik, Lokalhistorie Rustand – ny art for vannet i 2014 Side 48 Av Audun Brekke Skrindo Forrige Innholdsfortegnelse Leder S 3 Miljøpris til Rustad skole S 3 Omlegging av turvei S 4 Den norske Eterfabrikk AS har flyttet S 6 Enda en Østensjøbekk S 7 Våtmarkssenteret – skifte av naturveileder S 8 Viktige våtmarker S 10 Hvor flyr svalene om høsten? S 11 Bogerudmyra S 12 Miljøbyråden på befaring S 17 Høyspentkabelen – gravearbeid i miljøparken S 18 Fremmede arter S 19 Skjøtselsarbeid i miljøparken S 20 Småting fra naturen S 23 Nytt fra Oslo Elveforum S 25 Østensjødagen 2014 S 26 Turveien utbedret S 28 Eikelunden – utvalgt naturtype S 29 Når sneglene tar overhånd S 30 Nytt avløp for Østensjøvannet S 32 Flere søppelkasser S 33 Flaggermusnatt S 33 Bryn nye senter – blågrønn korridor S 34 Mitt Østensjøvann S 37 Alna i fakkellys S 38 Fylkesmannen på befaring S 39 Kamp mot høymolen S 39 Sauer og kalver på beiteferie S 40 Living in a box – flaggermuskasser S 42 Utslipp i Ulsrudbekken S 44 Fuglenes Dag S 45 Undervisningsopplegg – lærer om bunndyr S 46 Årbok: Abildsø 1900-1945 S 47 Rustand, ny art for vannet i 2014 S 48 Neste

< Tilbake til oversikt Nummer 7 November 1993 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Utrolig av Plan- og bygningsetaten, Grøntplanen, golfbane på Abildsø, gravlund på Abildsø, gravlund ved Eterveien Abelsø Side 4 Lokalhistorie, Abildsø gårds historie, gjengitt etter St. Hallvard 1948 Vi ser på forskjellige trær Side 6 Av Grete Zahl Om trærnes oppbygging og liv, fotosyntese Hvorfor er gravlund uakseptabelt? Side 7 En kråke er ikke bare en kråke Side 8 Av Yngve Kvebæk Artspresentasjon med anekdoter Hovedbygningen på Østensjø Søndre Side 10 Av sivilarkitekt Kjeld Magnussen Lokalhistorie, Østensjø gårds historie Mitt Østensjøvann – Abildsø barnehage Side 12 Av Marianne Østbye Hvorfor er kanadagåsa et problem? Side 14 Av Svein Dale Fremmed art, økologi, plener Østensjødagen 1993 Side 16 Besøk fra Langt-vekk-istan Side 17 Av Grete Zahl Stripegås, rømt fugl Oppskrift fra Minna Wetlesens kokebok Side 17 Peppernøtter Arvingenes side Side 18 Enkle artspresentasjoner, toppand, kvinand, liten andemat, frosk Østensjøvannet – En monografi av Haakon Tveter 1925 Del 1 Side 19 Lokalhistorie, kvern, grøft fra Kloptjern, utløe på Sjøli brant ned rundt 1880, travløp 1863, 1924 og 1925, isskjæring, isfond, senking av vannstand, nåledam ved Rognerudbroen, ishus er revet «Sothøna» på fugletelling Side 22 På tur med Svein Dale, fugleregistrering, tellingene gjenopptatt i 1991 Tørrbakkene ved Østensjøvannet Side 23 Av Jan Wesenberg Abildsø gård, Oppsalskrenten Østensjø gård Side 26 Av Finn Gulbrandsen Lokalhistorie, Østensjø gårds historie, oldtidsfunn, gårdsnavnet, Audun Austansjor Vedtekter for Østensjøvannets Venner Side 27 Ajour i henhold til årsmøtet 1993 Glade nyheter Side 29 Fylkesmannen har ansatt oppsynsmann, rehabilitering av turveier og planting av trær Fint gjort NRK! Side 31 Av Herman Berger, Tv-program om Østensjøvannet, Arne Nævra, Trond Berg Gjengivelse av brev av 1. juni 1975 adressert til «Arbeidsutvalget for Østensjø-planen» Side 31 Owesen Film AS Parkifisering, plener Hjernetrim for store og små Side 32 Spørsmål, test din viten om Østensjøvannet Ti års hardt arbeid for bevaring av Østensjøvannet Side 33 Av Finn Gulbrandsen Foreningshistorie Oppskrift fra Minna Wetlesens kokebok Side 33 Havrekjeks Minneord om Sigurd Senje Side 34 Boken «Vi i Østensjøbyen» , smørøyet ØVV’s fotokonkurranse 1993 Side 35 Vinnere Forrige Innholdsfortegnelse Leder Side 3 Abelsø Side 4 Vi ser på forskjellige trær Side 6 Hvorfor er gravlund uakseptabelt? Side 7 En kråke er ikke bare en kråke Side 8 Hovedbygningen på Østensjø Søndre Side 10 Mitt Østensjøvann – Abildsø barnehage Side 12 Hvorfor er kanadagåsa et problem? Side 14 Østensjødagen 1993 Side 16 Besøk fra Langt-vekk-istan Side 17 Oppskrift fra Minna Wetlesens kokebok Side 17 Arvingenes side Side 18 Østensjøvannet – En monografi av Haakon Tveter 1925 Del 1 Side 19 «Sothøna» på fugletelling Side 22 Tørrbakkene ved Østensjøvannet Side 23 Østensjø gård Side 26 Vedtekter for Østensjøvannets Venner Side 27 Glade nyheter Side 29 Fint gjort NRK! Side 30 Brev fra 1975 Side 30 Hjernetrim for store og små Side 32 Ti års hardt arbeid for bevaring av Østensjøvannet Del 1 Side 33 Oppskrift fra Minna Wetlesens kokebok Side 33 Minneord om Sigurd Senje Side 34 ØVV’s foto konkurranse Side 35 Neste

1/1 Historie | Abildsø gård Abildsø gård Abildsø gårds er tett knyttet til Wetlesen-familien, men gården har røtter helt tilbake til jernalderen. Her kan du lese mer om gårdens historie. Er du interessert i å lære mer om våningshuset på Abildsø? Les denne artikkelen av Marte Boro fra Søthøna nr. 22, 2002. Abildsø gård Gården har en praktfull beliggenhet på vestsiden av Østensjøvannet. Den behersker omgivelsene i vid omkrets. Fagfolk mener at beliggenheten viser klart særpreget i bygningskulturen den norske bonde har nedarvet gjennom generasjoner. Samspillet mellom bygninger og landskapet gir oss en gedigen opplevelse av kulturlandsskapet. Alt dette pirrer nygjerrigheten til å undersøke gårdens historie nærmere: Gården er antakelig fra eldre jernalder, eller kanskje enda eldre. I skriftlige kilder er det først i Røde Bok vi finner den omtalt. Navnet Abildsø er avledet fra det gammelnorske Apaldasin - enga der det gror villepler. Første del kommer av apaldr som betyr epletre. Siste del fra vin som betyr eng, slette. I tiden Norge var under Danmark skjedde det en fordanskning av navnet. Av biskop Øysteins jordebok går det fram at gården før 1396 tilhørte Oslo Domkapitel. Som de fleste gårdene i Akler, ble Abildsø overtatt av Kronen etter reformasjonen. Thomas Bugge er det første navnet vi finner tilknyttet gården i 1578. Han bosatte seg her. Christianias første lege, dr. Peder Alfsen, bygslet gården . Gjennom et bytte fikk Selio Marselis gården av Kongen i 1651. Marselis var opprinnelig hollender og benyttet Abildsø og nabogården Haslefet til hestehold. Slik ble disse to gårdene knyttet sammen. Hestene skulle benyttes til drift på Eidsvoll Verk. Selius Marselis ble generalpostmester i Norge og senere oberbergamtsråd. Han hadde en praktfull hollandsk hage der Eidsvolls nå ligger. Sammen med sin bror Gabriel drev han handel og de ble begge store eiendomsbesittere. Brødrenes forretninger ble gransket, og det viste seg at de hadde bedratt Kronen. Noe rettslig etterspill ble det aldri. Knut Frandsen overtok gården i 1663. Han var den første som fikk skjøte, og eiendommen omfattet fra denne tid Haslefet formelt. Via rittmester Henrik August v. Brockdorff knyttes Langerud til Abildsø gård. Tidspunktet var 1689 da generalmajor Peter Jacob Wilster kjøpte gårdene. Vår berømte sjøhelt, PeterWessel Tordenskiold, skal ha svinget seg i dansen under en stor fest på begynnelsen av 1700-tallet.Det ble fortalt at stattholder Waldemar Løvendals datter forelsket seg i Wilsters smellvakre datter under en maskerade. De var borte en tid fra gården. Hun reiste bort. ”Hendes Capot opfandtes ved Abelsø ved vandet, ligesom hun hadde gjort det af med sig selv.” Wilster var en meget dyktig militær som eide Abildsø helt fram til 1720. På grunn av sitt yrke og sterke militære interesser tjenestegjorde han både i Trondheim og på Kongsvinger. Familien bodde på Abildsø. I årene 1712-16 var Fredrikstad festning under hans ledelse, Militært bør han huskes for sin dyktighet. I Kristiania i 1716 bidro hans kommando sterkt til at svenskene under Karl den 12. ledelse måtte trekke seg tilbake. Han ble beordret til tjeneste i Danmark. Han skal ha vært hatt et vanskelig sinn og liten evne til å lytte på andre. Kort sagt var han en vrang person. Han flyttet til Hamburg etter at han måtte slutte i det militære. En annen militær - oberst Michael Sundt kjøpte gården. Mye av den miltære korrespondansen ble undertegnet på Abildsø. Sundt eide også Rustad gård sydvest for Østensjøvannet. Det viste seg at også Sundt var mann det var vanskelig å samarbeide med. Militært avansert han til generalløytnant. I 1727 flyttet han til Evje ved Moss.Han opplevde å bli adlet av kong Kristian den 6. Gården ble solgt til Michaels brorsønn Michael Jansen Sundt som også ble svigersønn. Anne Margrethe Sundt og Michael fikk tre barn sammen. De døde i meget ung alder, og da mannen også sovnet stille inn, ble gården lagt ut for salg. En rik trelasthandler fra Kristiania, Christen Brochmann ble den heldige kjøper, og han og hans etterkommere satte sitt preg på Abildsø i hele 75 år. Den nye eieren flyttet inn så snart det var mulig. I den gamle hovedbygningen var det et karnapp. Over dette lå gjesteværelset. Et overnaturlig vesen besøkte ofte gjesteværelset og utførte ”pek” overfor gjestene. Disse var uskyldige. Men ille nok for dem det angikk. Han trakk dyna av de sovende om natten, slo alarm og gjorde liknende ting som skremte gjestene. Han ble beskrevet som en utgave av en nisse eller ”poltergeist” med tettsittende drakt av tettvevd tøy som dekket både kroppen, ansiktet og hendeneBrochmanns svoger, major Hegermanns med frue hadde hatt den tvilsomme fornøyelse av å oppleve ”Karnappmannen” uten hode! Det overnaturlige vesen var den gang så pågående og ubehagelig at ekteparet måtte forlate gjesteværelset gjennom vinduet! Deretter banket de på hovedinngangen for å få losji i et annet værelse. Kort tid etter dro ekteparet til Holsten der Hegermannen skulle slutte seg til troppene som var stasjonert her på grunn av frykt for krig. Her døde Hegermann. Hadde den hodeløse forvarslet om majorens kommende død? En natt var det fryktelig støy og larm i den gamle hovedbygningen på Abildsø. Ingen på den ærverdige gården fikk sove. Flyttet ”Karnappmannen”? Natten etter suste det i askene rundt bygningene. Vinden dro og slet i tak og gesims. Det braket i tømmer og plank. Bygningen fra 1664 raste sammen. Sannsynligvis var det et uvær som utløste sammenbruddet, men sikre er man ikke.... Det skal også ha vært ansatt en synsk tjenestejente på Abildsø på denne tiden. Hun fikk beskjed av ”draugene” om at fru Brochmanns bror var falt i et slag i Kollin i 1757. Jenta hadde sett så vel hans død som begravelse. Historiens ble beriktiget lenge etter. Selv husbonden selv, Christen Bochmann, opplevde litt av vært. Etter et bybesøk valgte han å legge veien hjem over Åkerberg. Deretter svingte han mot Ryenberget. Da en del av veien var tilbakelagt, ble han oppmerksom på en hvit skikkelse som svevde i mot ham. Hvem ønsker vel å møte noen overnaturlige? Christen Brochmann gjorde som de fleste ville ha gjort, valgte en annen vei. Han valg falt på en sti som dreide mot sydvest, retning Bispegården. Han tuslet litt skremt forsiktig videre... Ikke lenge etter kom den hvite skikkelsen igjen langsomt svevende mot ham. Brochmann vendte nesen mot byen og overnattet hos svigerforeldrene. Dagen etter benyttet han til forretninger. Mot kvelden valgte han den vanlige veien opp Ryenberget. Den hvite skikkelsen lot vente på seg. En mann med kniv i hånden overfalt ham nærmere toppen av berget. Christen klarte så vidt å holde ham inntil han fikk hjelp av forbipasserende. Overfallsmannen var en av Brochmanns ansatte som bar nag til ham og hadde bestemt seg for å likvidere ham. Mannen hadde også ligget på lur kvelden før. Brochmann betraktet i etterkant den hvite skikkelsen som et varsel som hadde hindret ham i å bli drept. I en dialog med biskopen fortalte han om hendelsen. Biskopen skal visstnok ha sagt at han ikke ville benekte at den hvite skikkelsen var et varsel. Han hadde til og med selv sett en slik hvit skikkelse utenfor Bispegården den aktuelle kvelden. Skikkelsen hadde forsvunnet ned i Bispegårdens kjeller der det var funnet en hvit gevant dagen etter. På Abildsø og med beboerne skjedde det de merkeligste ting....' I 1780 overtok den eldste sønnen, Didrik Hegermann Brochmann, gården. Han drev gården fram til 1825. Under hans eie ble dagens hovedbygning reist. Emil Ferdinand v. Trepka kjøpte Abildsø av Brochmanns. Wetlesenepoken Jørgen von Senden Wetlesen ble født på Hornæs i Skjeberg 9. mars 1787. Han hadde en tid vært kjøpmann i Kristiania, deretter var han feierinspektør i Fredrikstad distrikt. En periode drev og eide de Solberg gård i Borre. I 1811 giftet han seg med Marie Elisabeth Glad. Hun var datter av rittmester Fredrik Glad som eide Grefsen gård. Sønnen Fredrik ble født i Kristiania 17. september 1825. I tiden i Fredrikstad fødte Marie Nils Backe den 3. april 1821. 8.november 1845 kjøpte Jørgen Wetlesen Abildsø gård. Hagen og åkerdriften var forsømt på gården. Han kom fra Linderud gård der han hadde vært bestyrer. Med tanke på landbruket var dette den rette tid. De harde årene etter 1814 var over. Landets økonomi gikk den rette veien, og det lå i luften at landbruket også fikk nyte godt av dette. Landbruksskolen på Sem utdannet dyktige agronomer, men den hadde liten kapasitet. Økte teoretiske kunnskaper var nødvendig for å drive en gård godt. Sterke interesser kom derfor i gang for å få startet flere landbruksskoler, og Stortinget vedtok å bevilge 2 400 spesiedaler årlig fra 1842 for å få opprettet åkerbruksseminarer. Akershus amt søkte om støtte, fikk det og besluttet å innhente anbud fra interesserte gårdbrukere. Amtets komité besluttet å tegne kontrakt Jørgen Wetlesen på Abildsø. I begrunnelsen for valget het det bl. a.: ”Som Menneske og Christen har han et ganske ualmindeligt Vidnesbyrd i Andragendet vedlagte Attest. Prøvet i Modgangs og trange Kaars lærerige Skole, vant til Nøisomhed og anstrengt Arbeide, ved christelig Udholdenhed, og Tillid til Gud seierrig over Tidens Trængsler, maa han som familieoverhoved, og Ungdommens Leder, fortjene ganske særdeles Tillid. Den almindelige Fordannelse, hvoraf han er i besiddelse, og som har sat ham i stand til at kunne læse og fordøie de bedste skrifter om Landvæsenet, og den lange Tid, hvor han, som praktisk Jordbruger, har have Anledning til at prøve, anvende og bedømme det Læste, i Forening med hans alvorlige, rolige Ydre, synes at give den sikreste Garantie for hans Dyktighed som skolens Bestyrer, og sætte ham i stand til at indtage og hævde sin Stilling som saadan, uden hverken af Medlærere eller Elever, endten ved virkelig eller indbildt Overlegenhed, at forføies ellert tilsidesættes.” Hvilket skussmål! Slik havnet landets andre landbruksskole på Abildsø. Wetlesen fikk 300 spesiedaler av amtet det første året og 200 for hvert av de neste to påfølgende år. Staten bidro med tilsvarende. Allerede i januar hadde Jørgen tatt opp 10 privatelever og på høsten startet skolen for fullt med 11 elever. To av elevene fikk gratis skolegang. De resterende betalte 4 spesiedaler i måneden. Dyktige og praktiske Wetlesen ønsket å drive skolen på en forsvarlig måte. Han søkte til stadighet skolens styre om mer støtte. Tross det eksklusive skussmål ved valg av bestyrer ble forholdet til styret etter hvert anstrengt. De klaget over hans urimelige krav til støtte og at han ikke overholdt avtaler. Gården var betydelig av størrelse. Med sine 1600 mål innmark var det neppe mange gårder i Aker som overgikk Abildsø. Man hage og jordveier var forsømt, og det var ville koste mye å få gården på fote igjen. Jørgen Wetlesen hadde god hjelp av sine to sønner, Fredrik og Niels. På denne tiden hadde det naturlig nokmvært vanskelig å skaffe seg landbruksutdanning. Fredrik og Niels hadde imidlertid annen skolegang. De hadde avlagt examen artium. I tillegg hadde de bakgrunn i mekanikk og naturvitenskapelige studier. I tillegg til praktiske fag, fikk elevene ved landbruksskolen undervisning i husdyrlære, agronomi, norsk, mekanikk, regning, geometi, naturfag og kjemi. Fra 1847 overtok sønnene driften av hele skolen. Samarbeidsforholdene utad bedret seg raskt og de forbedret ytterligere den praktiske undervisningen. Fredrik hadde hovedansvaret for denne delen av skolegangen ved siden av driften av gården. Niels tok grepet om den teoretiske undervisningen. Han ble meget respektert som en usedvanlig pedagog. Han ble bl. a. leder av Aker Sogneselskap, en organisasjon der de store godseierne i Aker satt. Brødrene fulgte godt med i tiden. De var lydhøre for kritikk. Skolens anseelse ble etter hvert betydelig. Flere og flere søkte om plass ved skolen, og i 1857 ble 19 elever tatt inn. Først og fremst søkte man å utdanne bondegutter, men en og annen bygutt søkte seg også til skolen i den første tiden. Det sies at disse ike ar så velsett, og at flere av dem ble skoletrette og sløyfet å gå opp til eksamen. Kursene var toårige. Undervisningsplanen hadde som formål å utdanne ”kristelige og dyktige avlskarle og vordene husfedre”. I 1852 fikk de sveitseren Kundert til å gi elevene opplæring i melkestell og i tilberedning av sveitserost og engelsk ost. Gården ble etter hvert utstyrt med nye og moderne bygninger. Elevene fikk være med på bygningsarbeidene. Dervad fikk de gode kunnskaper om moderne driftsbygninger. I fjøset var det både hønse- og grisehus og kokeri. Hønsehuset ble varmet opp av røykgangen fra kokeriet. Dyreforet ble fraktet i vogner på skinner. Med slike effektiviseringstiltak måtte det bli gode driftsresultater. Fra styrets side ble dett etter hvert nesten bare rosende ord å høre. Mye av den mest interessante utviklingen foregikk i forbindelse med husdyra. Interessen var stor for den norske ferasen, og de lyktes godt med å foredle den. Melkeproduksjonen gikk i været. Elevene var med i det meste av arbeidet i fjøs og stell fra forebyggende arbeid til teori. Derfor var de gode bidragsytere til fremskrittet i husdyrbruket hos brødrene Wetlesen. Etter ønske fra elevene ble også teoriundervisningen på skolen styrket. I 1857 underviste dr. Schübeler ved Botanisk have i gartnerlære. Elevene fikk også undervisning i birøkt - noe samtiden så på som svært viktig. To år senere skrev styret at det ”i alle Dele have havt Grund til at være tiolfreds med den practiske og theoretiske Undervisning.” Fredriks kone Minna var en aktivt medspiller. På mange måter trakk hun elevene inn i familien. Det sies at hun var som en mor for dem. Hun var som skapt for skolens målsetting. Elevene fikk være med i sangøveløser, de fikk oppleve avansert høytlesing og de deltok i selskapelige sammenkomster som Wetlesens arrangerte. Deres sans for kultur medførte også en søknad om støtte 50 spesiedaler til sangundervisning:. ”Sangens dannede og forædlende Indflydelse er saa almindelig erkjendt at vi anseer det som ufornødent at uthæve det samme, ligesom det for Elevene vilde være gavnlig og nyttiog Adspredelse i deres Fritid .” Amtsformannskapet bevilget 25 spd. Landbruksskolens styret fikk ingen innflytelse i å være med på å avgjøre skolens ulike driftsmåter. Heller ikke regnskapene fikk de innsyn i. Naturlig nok irriterte dette styret. I 1860-årene begynte flere å snakke om at amtets landbruksskole burde flyttes. Abildsø lå for nær Kristiania, var en oppfatning. Wetlesens synes tvert i mot at dette var en fordel. Amtstinget nedsatte i 1862 en komité som skulle se på saken. Ønsket om å plassere landbruksskolen på Romerike var et sterkt ønske hos flere. Niels Wetlesen døde i 1863, bare 42 år gammel. Dette var et stort tap, både for familien og landbruksskolen. Niels kunne ikke erstattes av hjelpelærere. Komitéen arbeidet med flyttetankene og de annonserte at de ønsket en ny landbruksskole. Blant de 17 nye søkerne falt valget på Klykken gård i Ullensaker. Året etter flyttet landbrukskolens ti elever til Romerike. I løpet av de 20 årene skolen holdt til på Abildsø, ble 170 elever uteksaminert derfra. 208 elever hadde blitt tatt opp på skolen. Flere som hadde tatt eksamen på gården ved Østensjøvannet, havnet i ledende stillinger i ulike kommuner. Niels Wetlesen og hans glødende interesse for skolevesenet For drøye 140 år siden startet arbeidet med å gjenoppbygge skolen i Aker. Bøndene i bygda hadde latt skolevesenet forfalle. Lærernes lønninger var over 100 spesiedaler i mange bygder. Bærum betalte 152 spd. Aker betalte pedagogene 40 spd. pr. år. I 1853 var det om lag 70 barn pr. lærer i landet. I Aker var gjennomsnittet 233 elever pr. lærer. Situasjonen for læremidler og på andre felt innen skoleverket var tilsvarende. Adam Hjort, eieren av Nydalen fabrikker, hadde deltatt i skolestyret og visste hvilken forfatning Akerskolen var i. S med en annen fabrikkeier opprettet han skole i Nydalen. Hiort betalte læreren 175 spd. i året samt fri bolig. For øvrig stod også lokalene, utstyr m.m. høyt over det som var vanlig i bygda. Den 5. august 1857 vedtok Stortinget at Christianias forsteder skulle innlemmes i byen. Seks uker etter foreslo Aker skolestyre at man ville søke lån av ”Oplysningsvesents fond” for å bygge opp skolen. Niels Wetlesen, landbruksbestyreren på Abildsø, fikk reist et folkekrav om modernisering av skolen i Aker. Allerede fjorten dager etter skolestyrets vedtak skrev han brev til Aker sogneselskap om ”at der må foretages noget for at afhjelpe den mangelfulde skoleordning inden sognet, da den tiltagende mængde børn, vesentlig fra den fattige arbeidstok, der tilhører Christianias forstæder, var udestængt fra at nyde undervisning, udover et lidet antal uger i aaret.” Wetlesen foreslo valg av en komié bestående av fem medlemmer. Sogneselskapet vedtok dette, og landbruksbestyreren ble en av dem. Wetlesen hadde et klart mål -faste skoler i hele Aker med to til tre lærere. I januar holdt han et gnistrende foredrag i sogneselskapet der han trakk opp linjene i planen sin. Gode skoler ville spare fattigutgiftene. ”Forøede udgifter til almueskolevesenet erstattes med mindre fattigudgifter. Disse postene staar alltid i omvendt forhold til hinannen.” Almueskolen må bli så god at bøndene ville se seg tjent med å la sine barn gå der. Gårdeierne ville spare i forhold til sitt private skolehold. Niels Wetlesen bar fram sine tanker om at kvinnen måtte inn i skolen. Kvinnen var oppdrageren i hjemmet. Med kvinnen kom det hygge. Kom det kvinner i skolen ville arbeiderklassens barn lære orden og renslighet - dyd og moral også. Da kunne gårdeieren trygt la sine barn gå på skolen sammen med husmannens. Det var radikale tanker på denne tiden. Også på dette feltet var Wetlesen en pioner i Aker. Gårdeierne skulle holde tilbake fire skilling hver uke av lønnen til husmennen. Pengen skulle gå til skolen. Foredraget inneholdt i detaljhvordan de nye skolene skulle være - bygninger, innredning, åkerlapp til lærerne, håndarbeidsundervisning osv. Wetlesen kjente sine kolleger i sogneselskapet. Han visste hvordan han skulle bygge opp argumentasjonen som ikke innholdt et ord om kultur, åndsliv eller lignende Den røde tråden i foredraget var at det skulle lønne seg for bøndene. Komitéen ble utvidet med tre medlemmer. I juni 1858 ble innstillingen vedtatt i sogneselskapet med disse målene: Hele Aker skal få faste skoler. Hver skole skal ha to klasserom, et stort og et lite, samt bolig til to lærere. Det ansettes en skoleinspektør. To lærere ansettes ved hver skole. En åkerlapp på minst ti mål . Wetlesen ønsket at lærerne som skulle ansettes ved hver skole skulle være en mann og en kvinne. Forslaget fikk en stemme - Wetlesens egen. Direksjonen i Aker sogneselskpa sendte planen over til skoestyret med anmodning om raskest mulig behandling. Selv om skolestyret var innstilt på å få gjort noe med skole, var det preget av rot og handlingslammelse. Wetlesens plan ga dem noe håndfast å arbeide med, og planen ble vedtatt. Han ønsket også en ansvarlig på hver skole. Hans tanker om skolen lå langt forut for sin tid. Skolelovene av 1860 og 1889 inneholdt flere av hans idéer. Familien Wetlesen skjenket en skoletomt til Aker kommune. Her stod Abildsø skole ferdig i 1859. Ved første valg ble Wetlesen stemt inn i kommunestyret, to år etter også i formannskapet. Det var ingen tvil om hva folk mente om hans fremragende innsats for skolen i Aker. Det er heller ingen tvil om at hans innsats gjenreiste skolen i Aker i forrige århundrede. Tilbake på Abildsø satt Fredrik og hans kone Minna. Fredrik var kunnskapsrik. Hans hukommelse var fenomenal. Helst ville han blitt ingeniør. Han var meget interessert i mekanikk og maskinlære. Han bygde bl. annet en mølle i Sande. Da faren kjøpte Abildsø, ble det til at han flyttet med og bidro til å drive skolen. I 1845 giftet han seg med vakre Annette Wilhelmine Bülow. Fredrik fridde til henne to år tidligere, og Minna ga sitt ”ja”. Hun var en usedvanlig godt utrustet kvinne født i 1821 i Danmark. Hun hadde danske foreldre, og hennes far drev rederi i Drammen. Faren døde da hun var 13 år. Moren hadde hele tiden hatt hjemlengsel, så hun bestemte seg for å flytte tilbake til Danmark. Unge Minna måtte selvsagt flytte med. Vel hjemme i det yndige land, måtte hun bidra økonomisk med finere håndarbeid. Tilfeldigvis fikk jun greie på at det var mer å hente på å sy regimentskjorter for det militære. Det sies at den ansvarlige oberst vennlig sa til henne: ” Nei min pie, De har alt for smukt ansigt til at sidde og sy regimentsskjorter.” Hun la på sprang fra det militære. Hun hadde en usedvanlig vakker sangstemme. En professor i København tilbød seg å spandere en operautdanning for henne. Heller ikke dette ble aktuelt, og hun søkte på jobb som guvernante i Norge, da hun lengtet tilbake. Skjebnen ville at hun møtte Fredrik Wetlesen, og Deres gjensidige kjærlighet gjorde at hun havnet på Abildsø. Niels Wetlesen var død, og landbruksskolen hadde blitt flyttet. Egentlig hadde de mer enn nok med driften av gården. Abildsø var blitt en av de største gårdene i Aker. Minna og Fredrik var imidlertid glødende opptatt av opplæring av ungdom. Minna tenkte på å utnytte sine krefter for å utdanne unge kvinner. Var det mulig å gi jentene et skoletilbud i husholdning? Drøfting hadde foregått i tidsskrifter og aviser en tid, men ingen i landet hadde satt ut i livet slike tanker før, og den idérike og virkelystne kvinnen på Abildsø skulle komme til å konkretiserte det hele. ”Wetlesens på Abildsø akter å opprette en skole for bondepiker med hustrus og voksne døtres hjelp. Det opptas 6 elever og læretiden bli to år. Fagene er kjøkkenstell, hagestell, skreddersøm, husholdningsregnskap, bokførsel, historie og geosgrafi. Det betales 2 spd. pr. måned, for hvilket det også fåes kost og losji,” lød kunngjøringen i bladet ”Den norske Folkeskole” i tidlig i 1865. Allerede 17. mars samme år var den første husholdningsskolen i Europa i gang på Abildsø. Hele 56 jenter meldte sin interesse. Sju ble tatt opp på skolen. Økonomien var trang, men Akers Sparebank, og Landhusholdningsselskapet bidro med 150 spd. I tillegg kom det overraskende 50 spd. fra Hoff Rosencrone til Rosendal. Minna Wetlesen viste sine uomstvistelige lederegenskaper. Hennes evne til å strukturere arbeidet la grunnlaget for en imponerende orden ved skolen. Det gode og stabile humør og den enorme arbeidsgleden hun var i besittelse av, smittet over på alle hjelpere og elever. Det var en vanskelig tid i Norge. At skoen i det hele tatt kom i gang og greidde å holde de gående, skyldes først og fremst Minnas eminente lederegenskaper og arbeidsevne. Hun og ektemannen hadde planlagt skole for jenter fra mindre gårdsbruk med lavere utkomme. Av den grunn var målet å søke å holde skolepengene på et nivå så lavt som mulig. Man forutsatte at det offentlige støttet opp så godt som mulig. I 1867 kunne ikke Akers Sparebank støtte opp om skolen økonomisk lenger. Wetlesens søkte amtet om bidrag. Herfra ble det avslag til tross for at amtet til stadighet berømmet skolen. En ny søknad to år etter led samme skjebne. Landhusholdningsselskapet, amtene Opland, Bergenshus og Romsdal var behjelpelig med stipender under forutsetning av at stipendiatene virket som reisende matstellslærere i to år i hjembygdene. Noen elever var i stand til å betale plassen selv. Norsk Folkeblad skildret et besøk på Abildsø gård i 1860-årene slik: ” Oppholdet ved skolen er bestemt til to år, men det var under overveielse om det ikke for sakens skyld, under særegne omstendigheter, ville være godt å nedsette læretiden noe, dog så man allikevel holdt på den oprinnelige bestemmelse som hovedregel. " Skolen har for tiden 8 elever, men kan ta inntil 12, som etter bestyrerinnens formening var det største antall en slik skole burde ha. For ble tallet større, bemerket hun, så ville hele anstalten gå opp i bare ”skole,” mens den annen side av skolens mål, det huslige og familiære element, altså dens beste, men også vanskeligste side, vil tre for meget i bakgrunnen. Elevene var ved vår inntreden fodt 40 melkekuer, foruten ungfe, kalver, og høns osv. Budeiene var fra Hallingdal. Her ville elevene under husmorens veiledning just ikke lære selv å opptre som budeir, men de kunne få se hvorledes et velordnet fjøs så ut, hvorledes kus, ungfeet og kalvene skulle stelles, hvorledes foret skulle behandles og hvorledes oppsynet i et fjøs på en bondegård skulle føres. Ble elevenes stilling senere i livet slik at de selv måtte stelle kuene sine, så ville den veiledning de fikk her så langt fra gjøre dem for store på det til selv en budeies dont, at den tvert imot nettopp ville virke det motsatte. Nøysomhet i sin stilling og troskap til å utføre de plikter den medfører. Fra fjøset begav vi oss tilbake til huset og beså elevenes soveværelser. De var to og to om hvert værelse. Elevene måtte selv re sengene, lappe sine klær og holde sitt værelse i puss og pynt. I skoleværelset fantes en nett liten boksamling, dels til bruk for eleven selv i fristundene, dels for å lese høyt i for læressøstrene.... Etter bestyrerinnens oppgivende var den grunnregel innført at utenfor de egentlige undervisningstimer var elevene fordelt slik at fire og fire skiftevis hver sin uke stelte i fjøset og innvendig i huset, således at to stadig stelte i kjøkkenet, hvorav den ene måtte passe på at maten var ferdi til et bestemt klokkeslett til alle dagens måltider, mens den annen hadde å tilse. Alt fornødent i spiskammer og melkekjeller samt å påse at spisestuen og alt som skulle brukes der var rent og fantes på sin rette plass. I vask, stryking, baking og ysting deltok de skiftevis. Gjennom det hele gikk det, syntes jeg, det dype grundrag. ”Bønn og arbeid” er betingelsen for livets sanne lykke. Det ville holdes meg til gode at atskillg ved denne gode skole, som jeg enten på grunn av den korte tid som var levnet meg, eller av mangel på riktig skjønn på slike ting, forbigikk min oppmerksomhet. Min hensikt har ikke vørt å rose eller dadle, men å gjøre den kjent. Gud gi vi med det første må få en slik skole i hvert amt, dernest i hvert fogderi og så en i hvert herred. Når så disse i en mannsalder eller to har arbeidet, så vil de ha oppfylt sin bestemmelse, og de fleste husmødre være blitt så flinke at de selv kunne gi sine døtre den oppdragelse som skolen på Abelsø har til formål å gi. De åtte elver som for tiden oppholder seg ved skolen, hørte hjemme: en fra Lom i Gudbrandsdalen, en fra Vinger i Solør, en fra Løyten på Hedemark, en fra Hurdalen, to fra Slidre i Valdres. Med hensyn til elevenes fordannelse, så beklaget bestyrerinnen at flere endog manglet ferdighet i å kunne lese en bok, en simpel følge av det elendige standpunkt hvorpå vårt almueskolevesen mange steds hittil har stått. En god del av den tid som kunne vært benyttet til en videregående og mer spesiell utdannelse, måtte således anvendes til ting som best og rettest hørte hjemme i elementærskolen. Men denne mangel vil nå med hvert år mer og mer bli avhjulpet, så anstalten på Abildsø kan få legge all sin kraft på hva det er dens egentlige mål: kvinnelig utdannelse.” Det måtte en personlighet til som Minna Wetlesen, for å holde hjulene i gang på husholdningsskolen. Hun var som en mor for elevene, og talte deres sak når det var nødvendig. Formålet med skolen var å gi de unge jentene en kristen oppdragelse, lære dem at flid og nøysomhet var viktige egenskaper slik at de kunne oppfylle arbeidet i huset. Minna var en sterkt troende person med et lyst og vennlig sinn. ”Bønn og arbeid” var valgspråket hun levde etter. Hennes evne til å ta seg av andre, bry seg om medmenneskene gjorde at arbeidet på skolen gikk med liv og lyst. Hun var den fødte pedagog, la vekt på elevenes gode sider og styrket dem i troen på dem selv. Resultatet var at alle gjorde arbeidet sitt på skolen med positiv innstilling, grundighet og interesse. Minnas evne til å bry seg om andre og den energien og viljen hun hadde til å få gjennomført det meste, smittet over på alle. Hun skal ha vært gnistrende dyktig til å undervise, hun hadde en egen evne til å motivere og ”tenne” andre på en god sak. Til tross for at hun hadde en nærmest uuttømmelig energi, var hun en del syk. Det var hennes sterke tro og ukuelige vilje som hjalp henne til å greie så mye. Selv om hun la ned et enormt arbeid med husholdningsskolen, var hjemmet, Fredrik og døtrene det viktigste for Minna. De støttet henne også i ett og alt. Det ble sagt av hennes samtidige at ”hennes hjertelag gav varme, hennes lyse sinn spredete liv og hygge”. Wetlesens hjem ble et kulturhjem. Søndagskveldene på Abildsø der mange kjente kom med bidrag, var kjent som de reneste feststunder. Minna selv bidro med sitt lyse sinn og sin vakre sangstemme. I dagspressen ble det skrevet at ”hun var skolens gode ånd, freidig og munter og dertil dypt religiøs som hun var kunne hun temme det voldsomste sinn, og her hjalp sangen henne aller mest”. Gjennom det hun oppnådde på Abildsø, så hun hvilken enorm betydning som husholdningsskolen hadde for de unge jentene som var elever. Hun skrev derfor til Søren Jaabæk på Stortinget i et forsøk på å få opprettet flere skoler utover landet. Han var meget interessert i undervisning på denne tiden. Jaabæk svarte Minna førte en glimrende penn, men tiden var nok ennå ikke inne til at det kunne gjøre noe for kvinnene. Arbeidet med skolen og gården var ikke nok for fru Wetlesen. Folk var meget opptatt av håndarbeide i Aker på denne tiden, og med sin bakgrunn var det en selvfølge at Minna engasjerte seg. Hun var også levende opptatt at faget måtte styrkes i skolen. Fredrik satt i skoestyret. Minna foret ham med idéer og forslag som han trofast fremmet. Medpolitikere fleipet med Wetlesen. Det var best å få ham ut av skolestyret fordi han fant på så mye nytt som kostet penger! Minna mente at skolene måtte få store rom ril håndarbeidsundervisningen. Rokker og vevstoler fikk man ikke plass til i de små rommene undervisningen foregikk. Dette fikk de ikke igjennom i kommunestyret. Da startet hun opp ”Foreningen til hjelp og støtte for den oppvoksende ungdom.” Her kunne en lære stråfletting, spinning og veving. For å stimulere undervisningen ble det holdt utstillinger. Disse skulle også bidra til at undervisningen ble lik i skolene. Det ble i 1881 også dannet en husflidskomité. Haakon Tveter på Østensjø var formann og Minna medlem. Det ble også startet med sløyd-undervisning for gutter. Etter hvert kom det i gang undervisning i stopping og lapping for gutter ved skolene i Aker. Fru Wetlesen med sin fremragende evne til å få andre til å forstå nytten av skolegang, fikk etter hvert også en ekstraoppgave. Da flere foreldre på den tiden ikke så nytten av skolegang, holdt de barna sine hjemme. Fru Wetlesen fikk beskjed fra skolen, dro avgårde og med sine talegaver fikk hun foreldrene til å sende barna til skolen. I 1882 ble Minna tidelt Selskabet for Norges Vels store sølvmedalje for hennes pionerarbeid. Skolen ble etter hvert flyttet til Berger i Asker. Her ble kapasiteten større. Datteren Fredrikke og svigersønnen Halvard Torgersen sto for driften. Minna flyttet med og døde her den 14. mars 1891. Minna fikk også tid til å skrive en del, men ettertiden har ikke greid å gjøre litteraturen nok kjent. Nevnes bø Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd fra 1891. Boka er også oversatt til svensk. ”Minna Wetlesen døde i 1891 - skaperen av håndarbeidsundervisningen i Aker - hun sm reiste den første husholdningsskolen i Europa - som gikk i hytter og hus, snakket med småfolk og viste vei mot lysere tider - som holdt sin skole oppe om støttene falt fra - hun som ingen motsstand kunne knekke - en ildsjel, et herlig menneske, Akers største kvinne gjennom hundre år: ” skrev Johan Evje om Minna Wetlesen i Aker Kommunes historie i 1937. Bedre skussmål er det vel umulig å få, eller hva? Etter Minnas død solgte barna gården til svensken Karl Gustafson og kona Margrethe Abelsen fra Larvik. Gården ble overtatt i 1891. Dessverre forfalt gården en del på slutten av Wetlesenepoken. Gustafson var et arbeidsjern av de sjeldne, og han fikk gården på fote. Det ble satset på melkeproduksjon som bærebjelke i gårdsdriften. I år 1900 hadde rundt femten mennesker sitt hjem på gården. Her fantes Gustafsons og deres fem barn. Det var ansatt en gårdsgutt, en sveiser, en melkekjører, ei kokke, en barnepike og en kvegrøkter. I tillegg bodd Karls mor der. Broren bodde ofte på Abildsø. Margrethe fødte seks barn. En av guttene skal ha druknet i Østensjøvannet. Det sies at han aldri ble funnet. Den førstefødte, Gustaf Adolf Gustafson, overtok gården etter Karl. Etter at han avsluttet studiene ved Sem landbruksskole i 1904, dro han til Amerika. Der utdannet han seg videre til landbruksingeniør. Vel tilbake på Abildsø, la han om gårdsdriften. Først fikk han lagt inn vann i hovedhuset. Deretter kom en ny, gigantisk låve som la grunnlaget for høyproduksjon i stor stil. Låven var bygd etter amerikanske idéer. Uthuset som fortsatt står, ga plass til kyr og hester til eget bruk. Hans kone Sigrid Holtan Gustafson kom fra Åsgårdsstrand. Hun omtales som en av kvinnene på broen på ikke ukjente Edvard Munchs maleri. Hun deltok meget aktivt på lokalplanet. Som drivende kraft i tilsynsutvalget på Abildsø skole og forstanderskapet ved Nordstrand Høyere skole, har lokalsamfunnet meget å takke henne for. Hun representerte Høyre i kommunestyret og rakk så langt politisk at hun var vararepresentant på Stortinget i åtte år. Hennes mann styrte økonomien dårlig. Det endte med at hun måtte ta kommandoen i den økonomiske styringen på en slik måte at hun refinansierte det hele. Fra 1926 satt hun som den formelle eier av gården. Etter andre verdenskrig ble de kommunale myndigheter svært interessert i å kjøpe gården. Oslo og Aker kommune ble slått sammen, og man så til stadighet etter tomter for å løse den store bolignøden i Oslogryta. Gustafsons var i mot å selge, men måtte godta en ekspropriasjon av 240 mål et godt stykke nord for hovedbølet. Dette gikk svært hardt innpå Gustaf og Sigrid. De hadde lagt ned mye slit og arbeid for å nedbetale gjeld. Ekspropriasjonen var et slag i ansiktet på familien. Lyst og motivasjon for fortsatt drift forsvant, men de var ikke alene om en slik situasjon. Akergård på Akergård led samme skjebne. Den tidligere jordbruksbygda ble lagt under asfalt og betong. For Akerbøndene var dette den rene tortur. Derfor flyttet mange av gårdbrukerne. På den annen side ga dette grunnlaget for mange moderne nye hjem. Folk som hadde vokst opp i sosial nød, fikk endelig et anstendig liv. Oslo vokste til en moderne storby. Etterkommerne til Gustafson tok navnet Abildsø. Stein Abildsø var flyver under siste krig. Hans innsats var storartet. Fra base på Island var han med i eskortetjenest for konvoiene til de allierte. I dag (2006) drives gården av Asgeir Føyen. Stedet kan også leies som konferansesenter.