Søk

1/1 Historie | Abildsø gård Abildsø gård Abildsø gårds er tett knyttet til Wetlesen-familien, men gården har røtter helt tilbake til jernalderen. Her kan du lese mer om gårdens historie. Er du interessert i å lære mer om våningshuset på Abildsø? Les denne artikkelen av Marte Boro fra Søthøna nr. 22, 2002. Abildsø gård Gården har en praktfull beliggenhet på vestsiden av Østensjøvannet. Den behersker omgivelsene i vid omkrets. Fagfolk mener at beliggenheten viser klart særpreget i bygningskulturen den norske bonde har nedarvet gjennom generasjoner. Samspillet mellom bygninger og landskapet gir oss en gedigen opplevelse av kulturlandsskapet. Alt dette pirrer nygjerrigheten til å undersøke gårdens historie nærmere: Gården er antakelig fra eldre jernalder, eller kanskje enda eldre. I skriftlige kilder er det først i Røde Bok vi finner den omtalt. Navnet Abildsø er avledet fra det gammelnorske Apaldasin - enga der det gror villepler. Første del kommer av apaldr som betyr epletre. Siste del fra vin som betyr eng, slette. I tiden Norge var under Danmark skjedde det en fordanskning av navnet. Av biskop Øysteins jordebok går det fram at gården før 1396 tilhørte Oslo Domkapitel. Som de fleste gårdene i Akler, ble Abildsø overtatt av Kronen etter reformasjonen. Thomas Bugge er det første navnet vi finner tilknyttet gården i 1578. Han bosatte seg her. Christianias første lege, dr. Peder Alfsen, bygslet gården . Gjennom et bytte fikk Selio Marselis gården av Kongen i 1651. Marselis var opprinnelig hollender og benyttet Abildsø og nabogården Haslefet til hestehold. Slik ble disse to gårdene knyttet sammen. Hestene skulle benyttes til drift på Eidsvoll Verk. Selius Marselis ble generalpostmester i Norge og senere oberbergamtsråd. Han hadde en praktfull hollandsk hage der Eidsvolls nå ligger. Sammen med sin bror Gabriel drev han handel og de ble begge store eiendomsbesittere. Brødrenes forretninger ble gransket, og det viste seg at de hadde bedratt Kronen. Noe rettslig etterspill ble det aldri. Knut Frandsen overtok gården i 1663. Han var den første som fikk skjøte, og eiendommen omfattet fra denne tid Haslefet formelt. Via rittmester Henrik August v. Brockdorff knyttes Langerud til Abildsø gård. Tidspunktet var 1689 da generalmajor Peter Jacob Wilster kjøpte gårdene. Vår berømte sjøhelt, PeterWessel Tordenskiold, skal ha svinget seg i dansen under en stor fest på begynnelsen av 1700-tallet.Det ble fortalt at stattholder Waldemar Løvendals datter forelsket seg i Wilsters smellvakre datter under en maskerade. De var borte en tid fra gården. Hun reiste bort. ”Hendes Capot opfandtes ved Abelsø ved vandet, ligesom hun hadde gjort det af med sig selv.” Wilster var en meget dyktig militær som eide Abildsø helt fram til 1720. På grunn av sitt yrke og sterke militære interesser tjenestegjorde han både i Trondheim og på Kongsvinger. Familien bodde på Abildsø. I årene 1712-16 var Fredrikstad festning under hans ledelse, Militært bør han huskes for sin dyktighet. I Kristiania i 1716 bidro hans kommando sterkt til at svenskene under Karl den 12. ledelse måtte trekke seg tilbake. Han ble beordret til tjeneste i Danmark. Han skal ha vært hatt et vanskelig sinn og liten evne til å lytte på andre. Kort sagt var han en vrang person. Han flyttet til Hamburg etter at han måtte slutte i det militære. En annen militær - oberst Michael Sundt kjøpte gården. Mye av den miltære korrespondansen ble undertegnet på Abildsø. Sundt eide også Rustad gård sydvest for Østensjøvannet. Det viste seg at også Sundt var mann det var vanskelig å samarbeide med. Militært avansert han til generalløytnant. I 1727 flyttet han til Evje ved Moss.Han opplevde å bli adlet av kong Kristian den 6. Gården ble solgt til Michaels brorsønn Michael Jansen Sundt som også ble svigersønn. Anne Margrethe Sundt og Michael fikk tre barn sammen. De døde i meget ung alder, og da mannen også sovnet stille inn, ble gården lagt ut for salg. En rik trelasthandler fra Kristiania, Christen Brochmann ble den heldige kjøper, og han og hans etterkommere satte sitt preg på Abildsø i hele 75 år. Den nye eieren flyttet inn så snart det var mulig. I den gamle hovedbygningen var det et karnapp. Over dette lå gjesteværelset. Et overnaturlig vesen besøkte ofte gjesteværelset og utførte ”pek” overfor gjestene. Disse var uskyldige. Men ille nok for dem det angikk. Han trakk dyna av de sovende om natten, slo alarm og gjorde liknende ting som skremte gjestene. Han ble beskrevet som en utgave av en nisse eller ”poltergeist” med tettsittende drakt av tettvevd tøy som dekket både kroppen, ansiktet og hendeneBrochmanns svoger, major Hegermanns med frue hadde hatt den tvilsomme fornøyelse av å oppleve ”Karnappmannen” uten hode! Det overnaturlige vesen var den gang så pågående og ubehagelig at ekteparet måtte forlate gjesteværelset gjennom vinduet! Deretter banket de på hovedinngangen for å få losji i et annet værelse. Kort tid etter dro ekteparet til Holsten der Hegermannen skulle slutte seg til troppene som var stasjonert her på grunn av frykt for krig. Her døde Hegermann. Hadde den hodeløse forvarslet om majorens kommende død? En natt var det fryktelig støy og larm i den gamle hovedbygningen på Abildsø. Ingen på den ærverdige gården fikk sove. Flyttet ”Karnappmannen”? Natten etter suste det i askene rundt bygningene. Vinden dro og slet i tak og gesims. Det braket i tømmer og plank. Bygningen fra 1664 raste sammen. Sannsynligvis var det et uvær som utløste sammenbruddet, men sikre er man ikke.... Det skal også ha vært ansatt en synsk tjenestejente på Abildsø på denne tiden. Hun fikk beskjed av ”draugene” om at fru Brochmanns bror var falt i et slag i Kollin i 1757. Jenta hadde sett så vel hans død som begravelse. Historiens ble beriktiget lenge etter. Selv husbonden selv, Christen Bochmann, opplevde litt av vært. Etter et bybesøk valgte han å legge veien hjem over Åkerberg. Deretter svingte han mot Ryenberget. Da en del av veien var tilbakelagt, ble han oppmerksom på en hvit skikkelse som svevde i mot ham. Hvem ønsker vel å møte noen overnaturlige? Christen Brochmann gjorde som de fleste ville ha gjort, valgte en annen vei. Han valg falt på en sti som dreide mot sydvest, retning Bispegården. Han tuslet litt skremt forsiktig videre... Ikke lenge etter kom den hvite skikkelsen igjen langsomt svevende mot ham. Brochmann vendte nesen mot byen og overnattet hos svigerforeldrene. Dagen etter benyttet han til forretninger. Mot kvelden valgte han den vanlige veien opp Ryenberget. Den hvite skikkelsen lot vente på seg. En mann med kniv i hånden overfalt ham nærmere toppen av berget. Christen klarte så vidt å holde ham inntil han fikk hjelp av forbipasserende. Overfallsmannen var en av Brochmanns ansatte som bar nag til ham og hadde bestemt seg for å likvidere ham. Mannen hadde også ligget på lur kvelden før. Brochmann betraktet i etterkant den hvite skikkelsen som et varsel som hadde hindret ham i å bli drept. I en dialog med biskopen fortalte han om hendelsen. Biskopen skal visstnok ha sagt at han ikke ville benekte at den hvite skikkelsen var et varsel. Han hadde til og med selv sett en slik hvit skikkelse utenfor Bispegården den aktuelle kvelden. Skikkelsen hadde forsvunnet ned i Bispegårdens kjeller der det var funnet en hvit gevant dagen etter. På Abildsø og med beboerne skjedde det de merkeligste ting....' I 1780 overtok den eldste sønnen, Didrik Hegermann Brochmann, gården. Han drev gården fram til 1825. Under hans eie ble dagens hovedbygning reist. Emil Ferdinand v. Trepka kjøpte Abildsø av Brochmanns. Wetlesenepoken Jørgen von Senden Wetlesen ble født på Hornæs i Skjeberg 9. mars 1787. Han hadde en tid vært kjøpmann i Kristiania, deretter var han feierinspektør i Fredrikstad distrikt. En periode drev og eide de Solberg gård i Borre. I 1811 giftet han seg med Marie Elisabeth Glad. Hun var datter av rittmester Fredrik Glad som eide Grefsen gård. Sønnen Fredrik ble født i Kristiania 17. september 1825. I tiden i Fredrikstad fødte Marie Nils Backe den 3. april 1821. 8.november 1845 kjøpte Jørgen Wetlesen Abildsø gård. Hagen og åkerdriften var forsømt på gården. Han kom fra Linderud gård der han hadde vært bestyrer. Med tanke på landbruket var dette den rette tid. De harde årene etter 1814 var over. Landets økonomi gikk den rette veien, og det lå i luften at landbruket også fikk nyte godt av dette. Landbruksskolen på Sem utdannet dyktige agronomer, men den hadde liten kapasitet. Økte teoretiske kunnskaper var nødvendig for å drive en gård godt. Sterke interesser kom derfor i gang for å få startet flere landbruksskoler, og Stortinget vedtok å bevilge 2 400 spesiedaler årlig fra 1842 for å få opprettet åkerbruksseminarer. Akershus amt søkte om støtte, fikk det og besluttet å innhente anbud fra interesserte gårdbrukere. Amtets komité besluttet å tegne kontrakt Jørgen Wetlesen på Abildsø. I begrunnelsen for valget het det bl. a.: ”Som Menneske og Christen har han et ganske ualmindeligt Vidnesbyrd i Andragendet vedlagte Attest. Prøvet i Modgangs og trange Kaars lærerige Skole, vant til Nøisomhed og anstrengt Arbeide, ved christelig Udholdenhed, og Tillid til Gud seierrig over Tidens Trængsler, maa han som familieoverhoved, og Ungdommens Leder, fortjene ganske særdeles Tillid. Den almindelige Fordannelse, hvoraf han er i besiddelse, og som har sat ham i stand til at kunne læse og fordøie de bedste skrifter om Landvæsenet, og den lange Tid, hvor han, som praktisk Jordbruger, har have Anledning til at prøve, anvende og bedømme det Læste, i Forening med hans alvorlige, rolige Ydre, synes at give den sikreste Garantie for hans Dyktighed som skolens Bestyrer, og sætte ham i stand til at indtage og hævde sin Stilling som saadan, uden hverken af Medlærere eller Elever, endten ved virkelig eller indbildt Overlegenhed, at forføies ellert tilsidesættes.” Hvilket skussmål! Slik havnet landets andre landbruksskole på Abildsø. Wetlesen fikk 300 spesiedaler av amtet det første året og 200 for hvert av de neste to påfølgende år. Staten bidro med tilsvarende. Allerede i januar hadde Jørgen tatt opp 10 privatelever og på høsten startet skolen for fullt med 11 elever. To av elevene fikk gratis skolegang. De resterende betalte 4 spesiedaler i måneden. Dyktige og praktiske Wetlesen ønsket å drive skolen på en forsvarlig måte. Han søkte til stadighet skolens styre om mer støtte. Tross det eksklusive skussmål ved valg av bestyrer ble forholdet til styret etter hvert anstrengt. De klaget over hans urimelige krav til støtte og at han ikke overholdt avtaler. Gården var betydelig av størrelse. Med sine 1600 mål innmark var det neppe mange gårder i Aker som overgikk Abildsø. Man hage og jordveier var forsømt, og det var ville koste mye å få gården på fote igjen. Jørgen Wetlesen hadde god hjelp av sine to sønner, Fredrik og Niels. På denne tiden hadde det naturlig nokmvært vanskelig å skaffe seg landbruksutdanning. Fredrik og Niels hadde imidlertid annen skolegang. De hadde avlagt examen artium. I tillegg hadde de bakgrunn i mekanikk og naturvitenskapelige studier. I tillegg til praktiske fag, fikk elevene ved landbruksskolen undervisning i husdyrlære, agronomi, norsk, mekanikk, regning, geometi, naturfag og kjemi. Fra 1847 overtok sønnene driften av hele skolen. Samarbeidsforholdene utad bedret seg raskt og de forbedret ytterligere den praktiske undervisningen. Fredrik hadde hovedansvaret for denne delen av skolegangen ved siden av driften av gården. Niels tok grepet om den teoretiske undervisningen. Han ble meget respektert som en usedvanlig pedagog. Han ble bl. a. leder av Aker Sogneselskap, en organisasjon der de store godseierne i Aker satt. Brødrene fulgte godt med i tiden. De var lydhøre for kritikk. Skolens anseelse ble etter hvert betydelig. Flere og flere søkte om plass ved skolen, og i 1857 ble 19 elever tatt inn. Først og fremst søkte man å utdanne bondegutter, men en og annen bygutt søkte seg også til skolen i den første tiden. Det sies at disse ike ar så velsett, og at flere av dem ble skoletrette og sløyfet å gå opp til eksamen. Kursene var toårige. Undervisningsplanen hadde som formål å utdanne ”kristelige og dyktige avlskarle og vordene husfedre”. I 1852 fikk de sveitseren Kundert til å gi elevene opplæring i melkestell og i tilberedning av sveitserost og engelsk ost. Gården ble etter hvert utstyrt med nye og moderne bygninger. Elevene fikk være med på bygningsarbeidene. Dervad fikk de gode kunnskaper om moderne driftsbygninger. I fjøset var det både hønse- og grisehus og kokeri. Hønsehuset ble varmet opp av røykgangen fra kokeriet. Dyreforet ble fraktet i vogner på skinner. Med slike effektiviseringstiltak måtte det bli gode driftsresultater. Fra styrets side ble dett etter hvert nesten bare rosende ord å høre. Mye av den mest interessante utviklingen foregikk i forbindelse med husdyra. Interessen var stor for den norske ferasen, og de lyktes godt med å foredle den. Melkeproduksjonen gikk i været. Elevene var med i det meste av arbeidet i fjøs og stell fra forebyggende arbeid til teori. Derfor var de gode bidragsytere til fremskrittet i husdyrbruket hos brødrene Wetlesen. Etter ønske fra elevene ble også teoriundervisningen på skolen styrket. I 1857 underviste dr. Schübeler ved Botanisk have i gartnerlære. Elevene fikk også undervisning i birøkt - noe samtiden så på som svært viktig. To år senere skrev styret at det ”i alle Dele have havt Grund til at være tiolfreds med den practiske og theoretiske Undervisning.” Fredriks kone Minna var en aktivt medspiller. På mange måter trakk hun elevene inn i familien. Det sies at hun var som en mor for dem. Hun var som skapt for skolens målsetting. Elevene fikk være med i sangøveløser, de fikk oppleve avansert høytlesing og de deltok i selskapelige sammenkomster som Wetlesens arrangerte. Deres sans for kultur medførte også en søknad om støtte 50 spesiedaler til sangundervisning:. ”Sangens dannede og forædlende Indflydelse er saa almindelig erkjendt at vi anseer det som ufornødent at uthæve det samme, ligesom det for Elevene vilde være gavnlig og nyttiog Adspredelse i deres Fritid .” Amtsformannskapet bevilget 25 spd. Landbruksskolens styret fikk ingen innflytelse i å være med på å avgjøre skolens ulike driftsmåter. Heller ikke regnskapene fikk de innsyn i. Naturlig nok irriterte dette styret. I 1860-årene begynte flere å snakke om at amtets landbruksskole burde flyttes. Abildsø lå for nær Kristiania, var en oppfatning. Wetlesens synes tvert i mot at dette var en fordel. Amtstinget nedsatte i 1862 en komité som skulle se på saken. Ønsket om å plassere landbruksskolen på Romerike var et sterkt ønske hos flere. Niels Wetlesen døde i 1863, bare 42 år gammel. Dette var et stort tap, både for familien og landbruksskolen. Niels kunne ikke erstattes av hjelpelærere. Komitéen arbeidet med flyttetankene og de annonserte at de ønsket en ny landbruksskole. Blant de 17 nye søkerne falt valget på Klykken gård i Ullensaker. Året etter flyttet landbrukskolens ti elever til Romerike. I løpet av de 20 årene skolen holdt til på Abildsø, ble 170 elever uteksaminert derfra. 208 elever hadde blitt tatt opp på skolen. Flere som hadde tatt eksamen på gården ved Østensjøvannet, havnet i ledende stillinger i ulike kommuner. Niels Wetlesen og hans glødende interesse for skolevesenet For drøye 140 år siden startet arbeidet med å gjenoppbygge skolen i Aker. Bøndene i bygda hadde latt skolevesenet forfalle. Lærernes lønninger var over 100 spesiedaler i mange bygder. Bærum betalte 152 spd. Aker betalte pedagogene 40 spd. pr. år. I 1853 var det om lag 70 barn pr. lærer i landet. I Aker var gjennomsnittet 233 elever pr. lærer. Situasjonen for læremidler og på andre felt innen skoleverket var tilsvarende. Adam Hjort, eieren av Nydalen fabrikker, hadde deltatt i skolestyret og visste hvilken forfatning Akerskolen var i. S med en annen fabrikkeier opprettet han skole i Nydalen. Hiort betalte læreren 175 spd. i året samt fri bolig. For øvrig stod også lokalene, utstyr m.m. høyt over det som var vanlig i bygda. Den 5. august 1857 vedtok Stortinget at Christianias forsteder skulle innlemmes i byen. Seks uker etter foreslo Aker skolestyre at man ville søke lån av ”Oplysningsvesents fond” for å bygge opp skolen. Niels Wetlesen, landbruksbestyreren på Abildsø, fikk reist et folkekrav om modernisering av skolen i Aker. Allerede fjorten dager etter skolestyrets vedtak skrev han brev til Aker sogneselskap om ”at der må foretages noget for at afhjelpe den mangelfulde skoleordning inden sognet, da den tiltagende mængde børn, vesentlig fra den fattige arbeidstok, der tilhører Christianias forstæder, var udestængt fra at nyde undervisning, udover et lidet antal uger i aaret.” Wetlesen foreslo valg av en komié bestående av fem medlemmer. Sogneselskapet vedtok dette, og landbruksbestyreren ble en av dem. Wetlesen hadde et klart mål -faste skoler i hele Aker med to til tre lærere. I januar holdt han et gnistrende foredrag i sogneselskapet der han trakk opp linjene i planen sin. Gode skoler ville spare fattigutgiftene. ”Forøede udgifter til almueskolevesenet erstattes med mindre fattigudgifter. Disse postene staar alltid i omvendt forhold til hinannen.” Almueskolen må bli så god at bøndene ville se seg tjent med å la sine barn gå der. Gårdeierne ville spare i forhold til sitt private skolehold. Niels Wetlesen bar fram sine tanker om at kvinnen måtte inn i skolen. Kvinnen var oppdrageren i hjemmet. Med kvinnen kom det hygge. Kom det kvinner i skolen ville arbeiderklassens barn lære orden og renslighet - dyd og moral også. Da kunne gårdeieren trygt la sine barn gå på skolen sammen med husmannens. Det var radikale tanker på denne tiden. Også på dette feltet var Wetlesen en pioner i Aker. Gårdeierne skulle holde tilbake fire skilling hver uke av lønnen til husmennen. Pengen skulle gå til skolen. Foredraget inneholdt i detaljhvordan de nye skolene skulle være - bygninger, innredning, åkerlapp til lærerne, håndarbeidsundervisning osv. Wetlesen kjente sine kolleger i sogneselskapet. Han visste hvordan han skulle bygge opp argumentasjonen som ikke innholdt et ord om kultur, åndsliv eller lignende Den røde tråden i foredraget var at det skulle lønne seg for bøndene. Komitéen ble utvidet med tre medlemmer. I juni 1858 ble innstillingen vedtatt i sogneselskapet med disse målene: Hele Aker skal få faste skoler. Hver skole skal ha to klasserom, et stort og et lite, samt bolig til to lærere. Det ansettes en skoleinspektør. To lærere ansettes ved hver skole. En åkerlapp på minst ti mål . Wetlesen ønsket at lærerne som skulle ansettes ved hver skole skulle være en mann og en kvinne. Forslaget fikk en stemme - Wetlesens egen. Direksjonen i Aker sogneselskpa sendte planen over til skoestyret med anmodning om raskest mulig behandling. Selv om skolestyret var innstilt på å få gjort noe med skole, var det preget av rot og handlingslammelse. Wetlesens plan ga dem noe håndfast å arbeide med, og planen ble vedtatt. Han ønsket også en ansvarlig på hver skole. Hans tanker om skolen lå langt forut for sin tid. Skolelovene av 1860 og 1889 inneholdt flere av hans idéer. Familien Wetlesen skjenket en skoletomt til Aker kommune. Her stod Abildsø skole ferdig i 1859. Ved første valg ble Wetlesen stemt inn i kommunestyret, to år etter også i formannskapet. Det var ingen tvil om hva folk mente om hans fremragende innsats for skolen i Aker. Det er heller ingen tvil om at hans innsats gjenreiste skolen i Aker i forrige århundrede. Tilbake på Abildsø satt Fredrik og hans kone Minna. Fredrik var kunnskapsrik. Hans hukommelse var fenomenal. Helst ville han blitt ingeniør. Han var meget interessert i mekanikk og maskinlære. Han bygde bl. annet en mølle i Sande. Da faren kjøpte Abildsø, ble det til at han flyttet med og bidro til å drive skolen. I 1845 giftet han seg med vakre Annette Wilhelmine Bülow. Fredrik fridde til henne to år tidligere, og Minna ga sitt ”ja”. Hun var en usedvanlig godt utrustet kvinne født i 1821 i Danmark. Hun hadde danske foreldre, og hennes far drev rederi i Drammen. Faren døde da hun var 13 år. Moren hadde hele tiden hatt hjemlengsel, så hun bestemte seg for å flytte tilbake til Danmark. Unge Minna måtte selvsagt flytte med. Vel hjemme i det yndige land, måtte hun bidra økonomisk med finere håndarbeid. Tilfeldigvis fikk jun greie på at det var mer å hente på å sy regimentskjorter for det militære. Det sies at den ansvarlige oberst vennlig sa til henne: ” Nei min pie, De har alt for smukt ansigt til at sidde og sy regimentsskjorter.” Hun la på sprang fra det militære. Hun hadde en usedvanlig vakker sangstemme. En professor i København tilbød seg å spandere en operautdanning for henne. Heller ikke dette ble aktuelt, og hun søkte på jobb som guvernante i Norge, da hun lengtet tilbake. Skjebnen ville at hun møtte Fredrik Wetlesen, og Deres gjensidige kjærlighet gjorde at hun havnet på Abildsø. Niels Wetlesen var død, og landbruksskolen hadde blitt flyttet. Egentlig hadde de mer enn nok med driften av gården. Abildsø var blitt en av de største gårdene i Aker. Minna og Fredrik var imidlertid glødende opptatt av opplæring av ungdom. Minna tenkte på å utnytte sine krefter for å utdanne unge kvinner. Var det mulig å gi jentene et skoletilbud i husholdning? Drøfting hadde foregått i tidsskrifter og aviser en tid, men ingen i landet hadde satt ut i livet slike tanker før, og den idérike og virkelystne kvinnen på Abildsø skulle komme til å konkretiserte det hele. ”Wetlesens på Abildsø akter å opprette en skole for bondepiker med hustrus og voksne døtres hjelp. Det opptas 6 elever og læretiden bli to år. Fagene er kjøkkenstell, hagestell, skreddersøm, husholdningsregnskap, bokførsel, historie og geosgrafi. Det betales 2 spd. pr. måned, for hvilket det også fåes kost og losji,” lød kunngjøringen i bladet ”Den norske Folkeskole” i tidlig i 1865. Allerede 17. mars samme år var den første husholdningsskolen i Europa i gang på Abildsø. Hele 56 jenter meldte sin interesse. Sju ble tatt opp på skolen. Økonomien var trang, men Akers Sparebank, og Landhusholdningsselskapet bidro med 150 spd. I tillegg kom det overraskende 50 spd. fra Hoff Rosencrone til Rosendal. Minna Wetlesen viste sine uomstvistelige lederegenskaper. Hennes evne til å strukturere arbeidet la grunnlaget for en imponerende orden ved skolen. Det gode og stabile humør og den enorme arbeidsgleden hun var i besittelse av, smittet over på alle hjelpere og elever. Det var en vanskelig tid i Norge. At skoen i det hele tatt kom i gang og greidde å holde de gående, skyldes først og fremst Minnas eminente lederegenskaper og arbeidsevne. Hun og ektemannen hadde planlagt skole for jenter fra mindre gårdsbruk med lavere utkomme. Av den grunn var målet å søke å holde skolepengene på et nivå så lavt som mulig. Man forutsatte at det offentlige støttet opp så godt som mulig. I 1867 kunne ikke Akers Sparebank støtte opp om skolen økonomisk lenger. Wetlesens søkte amtet om bidrag. Herfra ble det avslag til tross for at amtet til stadighet berømmet skolen. En ny søknad to år etter led samme skjebne. Landhusholdningsselskapet, amtene Opland, Bergenshus og Romsdal var behjelpelig med stipender under forutsetning av at stipendiatene virket som reisende matstellslærere i to år i hjembygdene. Noen elever var i stand til å betale plassen selv. Norsk Folkeblad skildret et besøk på Abildsø gård i 1860-årene slik: ” Oppholdet ved skolen er bestemt til to år, men det var under overveielse om det ikke for sakens skyld, under særegne omstendigheter, ville være godt å nedsette læretiden noe, dog så man allikevel holdt på den oprinnelige bestemmelse som hovedregel. " Skolen har for tiden 8 elever, men kan ta inntil 12, som etter bestyrerinnens formening var det største antall en slik skole burde ha. For ble tallet større, bemerket hun, så ville hele anstalten gå opp i bare ”skole,” mens den annen side av skolens mål, det huslige og familiære element, altså dens beste, men også vanskeligste side, vil tre for meget i bakgrunnen. Elevene var ved vår inntreden fodt 40 melkekuer, foruten ungfe, kalver, og høns osv. Budeiene var fra Hallingdal. Her ville elevene under husmorens veiledning just ikke lære selv å opptre som budeir, men de kunne få se hvorledes et velordnet fjøs så ut, hvorledes kus, ungfeet og kalvene skulle stelles, hvorledes foret skulle behandles og hvorledes oppsynet i et fjøs på en bondegård skulle føres. Ble elevenes stilling senere i livet slik at de selv måtte stelle kuene sine, så ville den veiledning de fikk her så langt fra gjøre dem for store på det til selv en budeies dont, at den tvert imot nettopp ville virke det motsatte. Nøysomhet i sin stilling og troskap til å utføre de plikter den medfører. Fra fjøset begav vi oss tilbake til huset og beså elevenes soveværelser. De var to og to om hvert værelse. Elevene måtte selv re sengene, lappe sine klær og holde sitt værelse i puss og pynt. I skoleværelset fantes en nett liten boksamling, dels til bruk for eleven selv i fristundene, dels for å lese høyt i for læressøstrene.... Etter bestyrerinnens oppgivende var den grunnregel innført at utenfor de egentlige undervisningstimer var elevene fordelt slik at fire og fire skiftevis hver sin uke stelte i fjøset og innvendig i huset, således at to stadig stelte i kjøkkenet, hvorav den ene måtte passe på at maten var ferdi til et bestemt klokkeslett til alle dagens måltider, mens den annen hadde å tilse. Alt fornødent i spiskammer og melkekjeller samt å påse at spisestuen og alt som skulle brukes der var rent og fantes på sin rette plass. I vask, stryking, baking og ysting deltok de skiftevis. Gjennom det hele gikk det, syntes jeg, det dype grundrag. ”Bønn og arbeid” er betingelsen for livets sanne lykke. Det ville holdes meg til gode at atskillg ved denne gode skole, som jeg enten på grunn av den korte tid som var levnet meg, eller av mangel på riktig skjønn på slike ting, forbigikk min oppmerksomhet. Min hensikt har ikke vørt å rose eller dadle, men å gjøre den kjent. Gud gi vi med det første må få en slik skole i hvert amt, dernest i hvert fogderi og så en i hvert herred. Når så disse i en mannsalder eller to har arbeidet, så vil de ha oppfylt sin bestemmelse, og de fleste husmødre være blitt så flinke at de selv kunne gi sine døtre den oppdragelse som skolen på Abelsø har til formål å gi. De åtte elver som for tiden oppholder seg ved skolen, hørte hjemme: en fra Lom i Gudbrandsdalen, en fra Vinger i Solør, en fra Løyten på Hedemark, en fra Hurdalen, to fra Slidre i Valdres. Med hensyn til elevenes fordannelse, så beklaget bestyrerinnen at flere endog manglet ferdighet i å kunne lese en bok, en simpel følge av det elendige standpunkt hvorpå vårt almueskolevesen mange steds hittil har stått. En god del av den tid som kunne vært benyttet til en videregående og mer spesiell utdannelse, måtte således anvendes til ting som best og rettest hørte hjemme i elementærskolen. Men denne mangel vil nå med hvert år mer og mer bli avhjulpet, så anstalten på Abildsø kan få legge all sin kraft på hva det er dens egentlige mål: kvinnelig utdannelse.” Det måtte en personlighet til som Minna Wetlesen, for å holde hjulene i gang på husholdningsskolen. Hun var som en mor for elevene, og talte deres sak når det var nødvendig. Formålet med skolen var å gi de unge jentene en kristen oppdragelse, lære dem at flid og nøysomhet var viktige egenskaper slik at de kunne oppfylle arbeidet i huset. Minna var en sterkt troende person med et lyst og vennlig sinn. ”Bønn og arbeid” var valgspråket hun levde etter. Hennes evne til å ta seg av andre, bry seg om medmenneskene gjorde at arbeidet på skolen gikk med liv og lyst. Hun var den fødte pedagog, la vekt på elevenes gode sider og styrket dem i troen på dem selv. Resultatet var at alle gjorde arbeidet sitt på skolen med positiv innstilling, grundighet og interesse. Minnas evne til å bry seg om andre og den energien og viljen hun hadde til å få gjennomført det meste, smittet over på alle. Hun skal ha vært gnistrende dyktig til å undervise, hun hadde en egen evne til å motivere og ”tenne” andre på en god sak. Til tross for at hun hadde en nærmest uuttømmelig energi, var hun en del syk. Det var hennes sterke tro og ukuelige vilje som hjalp henne til å greie så mye. Selv om hun la ned et enormt arbeid med husholdningsskolen, var hjemmet, Fredrik og døtrene det viktigste for Minna. De støttet henne også i ett og alt. Det ble sagt av hennes samtidige at ”hennes hjertelag gav varme, hennes lyse sinn spredete liv og hygge”. Wetlesens hjem ble et kulturhjem. Søndagskveldene på Abildsø der mange kjente kom med bidrag, var kjent som de reneste feststunder. Minna selv bidro med sitt lyse sinn og sin vakre sangstemme. I dagspressen ble det skrevet at ”hun var skolens gode ånd, freidig og munter og dertil dypt religiøs som hun var kunne hun temme det voldsomste sinn, og her hjalp sangen henne aller mest”. Gjennom det hun oppnådde på Abildsø, så hun hvilken enorm betydning som husholdningsskolen hadde for de unge jentene som var elever. Hun skrev derfor til Søren Jaabæk på Stortinget i et forsøk på å få opprettet flere skoler utover landet. Han var meget interessert i undervisning på denne tiden. Jaabæk svarte Minna førte en glimrende penn, men tiden var nok ennå ikke inne til at det kunne gjøre noe for kvinnene. Arbeidet med skolen og gården var ikke nok for fru Wetlesen. Folk var meget opptatt av håndarbeide i Aker på denne tiden, og med sin bakgrunn var det en selvfølge at Minna engasjerte seg. Hun var også levende opptatt at faget måtte styrkes i skolen. Fredrik satt i skoestyret. Minna foret ham med idéer og forslag som han trofast fremmet. Medpolitikere fleipet med Wetlesen. Det var best å få ham ut av skolestyret fordi han fant på så mye nytt som kostet penger! Minna mente at skolene måtte få store rom ril håndarbeidsundervisningen. Rokker og vevstoler fikk man ikke plass til i de små rommene undervisningen foregikk. Dette fikk de ikke igjennom i kommunestyret. Da startet hun opp ”Foreningen til hjelp og støtte for den oppvoksende ungdom.” Her kunne en lære stråfletting, spinning og veving. For å stimulere undervisningen ble det holdt utstillinger. Disse skulle også bidra til at undervisningen ble lik i skolene. Det ble i 1881 også dannet en husflidskomité. Haakon Tveter på Østensjø var formann og Minna medlem. Det ble også startet med sløyd-undervisning for gutter. Etter hvert kom det i gang undervisning i stopping og lapping for gutter ved skolene i Aker. Fru Wetlesen med sin fremragende evne til å få andre til å forstå nytten av skolegang, fikk etter hvert også en ekstraoppgave. Da flere foreldre på den tiden ikke så nytten av skolegang, holdt de barna sine hjemme. Fru Wetlesen fikk beskjed fra skolen, dro avgårde og med sine talegaver fikk hun foreldrene til å sende barna til skolen. I 1882 ble Minna tidelt Selskabet for Norges Vels store sølvmedalje for hennes pionerarbeid. Skolen ble etter hvert flyttet til Berger i Asker. Her ble kapasiteten større. Datteren Fredrikke og svigersønnen Halvard Torgersen sto for driften. Minna flyttet med og døde her den 14. mars 1891. Minna fikk også tid til å skrive en del, men ettertiden har ikke greid å gjøre litteraturen nok kjent. Nevnes bø Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd fra 1891. Boka er også oversatt til svensk. ”Minna Wetlesen døde i 1891 - skaperen av håndarbeidsundervisningen i Aker - hun sm reiste den første husholdningsskolen i Europa - som gikk i hytter og hus, snakket med småfolk og viste vei mot lysere tider - som holdt sin skole oppe om støttene falt fra - hun som ingen motsstand kunne knekke - en ildsjel, et herlig menneske, Akers største kvinne gjennom hundre år: ” skrev Johan Evje om Minna Wetlesen i Aker Kommunes historie i 1937. Bedre skussmål er det vel umulig å få, eller hva? Etter Minnas død solgte barna gården til svensken Karl Gustafson og kona Margrethe Abelsen fra Larvik. Gården ble overtatt i 1891. Dessverre forfalt gården en del på slutten av Wetlesenepoken. Gustafson var et arbeidsjern av de sjeldne, og han fikk gården på fote. Det ble satset på melkeproduksjon som bærebjelke i gårdsdriften. I år 1900 hadde rundt femten mennesker sitt hjem på gården. Her fantes Gustafsons og deres fem barn. Det var ansatt en gårdsgutt, en sveiser, en melkekjører, ei kokke, en barnepike og en kvegrøkter. I tillegg bodd Karls mor der. Broren bodde ofte på Abildsø. Margrethe fødte seks barn. En av guttene skal ha druknet i Østensjøvannet. Det sies at han aldri ble funnet. Den førstefødte, Gustaf Adolf Gustafson, overtok gården etter Karl. Etter at han avsluttet studiene ved Sem landbruksskole i 1904, dro han til Amerika. Der utdannet han seg videre til landbruksingeniør. Vel tilbake på Abildsø, la han om gårdsdriften. Først fikk han lagt inn vann i hovedhuset. Deretter kom en ny, gigantisk låve som la grunnlaget for høyproduksjon i stor stil. Låven var bygd etter amerikanske idéer. Uthuset som fortsatt står, ga plass til kyr og hester til eget bruk. Hans kone Sigrid Holtan Gustafson kom fra Åsgårdsstrand. Hun omtales som en av kvinnene på broen på ikke ukjente Edvard Munchs maleri. Hun deltok meget aktivt på lokalplanet. Som drivende kraft i tilsynsutvalget på Abildsø skole og forstanderskapet ved Nordstrand Høyere skole, har lokalsamfunnet meget å takke henne for. Hun representerte Høyre i kommunestyret og rakk så langt politisk at hun var vararepresentant på Stortinget i åtte år. Hennes mann styrte økonomien dårlig. Det endte med at hun måtte ta kommandoen i den økonomiske styringen på en slik måte at hun refinansierte det hele. Fra 1926 satt hun som den formelle eier av gården. Etter andre verdenskrig ble de kommunale myndigheter svært interessert i å kjøpe gården. Oslo og Aker kommune ble slått sammen, og man så til stadighet etter tomter for å løse den store bolignøden i Oslogryta. Gustafsons var i mot å selge, men måtte godta en ekspropriasjon av 240 mål et godt stykke nord for hovedbølet. Dette gikk svært hardt innpå Gustaf og Sigrid. De hadde lagt ned mye slit og arbeid for å nedbetale gjeld. Ekspropriasjonen var et slag i ansiktet på familien. Lyst og motivasjon for fortsatt drift forsvant, men de var ikke alene om en slik situasjon. Akergård på Akergård led samme skjebne. Den tidligere jordbruksbygda ble lagt under asfalt og betong. For Akerbøndene var dette den rene tortur. Derfor flyttet mange av gårdbrukerne. På den annen side ga dette grunnlaget for mange moderne nye hjem. Folk som hadde vokst opp i sosial nød, fikk endelig et anstendig liv. Oslo vokste til en moderne storby. Etterkommerne til Gustafson tok navnet Abildsø. Stein Abildsø var flyver under siste krig. Hans innsats var storartet. Fra base på Island var han med i eskortetjenest for konvoiene til de allierte. I dag (2006) drives gården av Asgeir Føyen. Stedet kan også leies som konferansesenter.

1/1 Natur Naturmangfold ved Østensjøvannet Det er et enormt biologisk mangfold ved Østensjøvannet. Her finnes det mange viktige naturtyper som er leveområde for et rikt dyre- og planteliv. Innenfor miljøparken er det registrert over 3600 ulike arter! Her ser du artsantall for de viktigste artsgruppene: Insekter: 2365 arter Karplanter: 450 arter Fisk: 4 arter Fugler: 235 arter Pattedyr: 22 arter Mose: 100 arter Lav: 200 arter Sopp: 300 arter Flere av artene står på rødlista, det vil si at de er sjeldne eller truet. Les mer om dette her . 1/1 Artskart og Artsobservasjoner I Artsdatabankens Artskart kan du se alle observasjoner av arter som er registrert i Østensjøområdet. Her kan du gå direkte til et kartutsnitt med Østensjøvannet . Under "filter" i venstre meny kan du blant annet avgrense visningen til bestemte artsgrupper, rødlistekategorier eller fremmedartskategorier. Vil du bidra til å øke kunnskapen om artsmangfoldet ved Østensjøvannet? Du kan gjerne legge inn dine egne artsobservasjoner. Les mer om hvordan du gjør det her. Informasjon om artsgruppene Nettsidene er gruppert etter hvordan organismene er systematisert, dvs. ordnet etter sitt biologiske slektskap. Målet er at du skal finne informasjon om dyr, planter og andre organismer som du kan møte her. Arbeidet er en kontinuerlig prosess som er utført av ildsjeler. Du vil derfor kunne finne huller i informasjonen, men som forhåpentlig er underveis til oppdatering og retting. En annen viktig funksjon er den kontinuerlige oppdateringen av hva som er observert i området. Dette er observasjoner som er sendt inn av interesserte mennesker som ferdes i området. Foreningen er interessert i at også du sender inn observasjoner. Alt du måtte ha funnet, sett eller opplevd ved Østensjøvannet er interessant for oss. Benytt derfor vår epostadresse til å sende inn dine observasjoner: post@ostensjovannet.no Tamdyr Ved Østensjøvannet kan du også finne en del tamme dyr. Blant annet ble det i 2008 igjen innført sauer på beite ved Bakkehavn. Her kan du lese mer om tamdyr. Funnet skadet vilt? Oslo kommune har en egen oversiktsside for kontaktpunkter vedr. skadet vilt . Les Østlandske naturvernforenings hefter fra 1965 og 1979 om Østensjøvannet Her kan du lese mer om naturen og artene ved Østensjøvannet: Naturtyper Vassdrag Fugler Pattedyr Amfibier Krypdyr Fisk Virvelløse dyr/insekter Planter Lav og mose Sopp Naturfakta

1/1 Forening Østensjøvannets Venner Foreningen ble dannet som en aksjonsgruppe i 1983, men ble i 1988 offisielt stiftet som den foreningen vi kjenner i dag. Mer informasjon om foreningsdannelsen og omstendighetene for vern finner du under vernets historie. Kontakt oss: E-post-adresse: post@ostensjovannet.no Postadresse: Postboks 77, Oppsal 0619 OSLO Organisasjonsnummer: 983 034 446 Vedtekter: Vedtekter oppdatert 28.03.2022 Grasrotandelen: Støtt oss med midler fra grasrotandelen fra Norsk Tipping. Les mer om hva vi gjør Bli medlem Arrangementer Dugnadsgjengen Sothøna Produkter Styret Arkiv

1/1 Natur Naturvern-tidsskrifter Krypdyr (reptiler) ved Østensjøvannet Krypdyrene er nok noe underrapportert fra miljøparken. Denne raske jegeren er det lett å overse, og den har som regel rukket å løpe i skjul før du er fremme der den satt. Dersom du sitter stille på varme vårdager kan det hende at du hører den dkfgøwkrhnbrasle under løvet. Siden vi begynte å samle artsobservasjoner fra Østensjøområde er det kommet inn et par udokumenterte meldinger fra 2011. Men i mars 2012 var det heldigvis noen observante beboere som meldte om et individ som kom tuslende over grusgangen deres. Det viste seg å være en firfisle, som du ser bilder av her. slkfwlkkrglskgv Norges fem arter i klassen krypdyr: Foto: sgfrs Orden skjellkrypdyr underorden øgler firfisle (Lacerta vivipara) stålorm (Anguis fragilis) underorden slanger hoggorm (Vipera berus) slettsnok (Coronella austriaca) buorm (Natrix natrix)

1/1 Natur | Insekter Insekter ved Østensjøvannet Bare i Norge er det funnet langt over 20 000 arter av insekter. For å bli kjent med den systematiske inndelingen av slik store grupper med dyr kan det være lurt å lære litt om insektordnene. Les mer om insekter i Norge nedenfor. Lars Ove Hansen har gjort et omfattende arbeide for å få en oversikt over insektlivet ved Østensjøvannet. Det ble blant annet oppdaget mange NYE arter for landet. Det er f.eks. funnet 93 forskjellige arter av blomsterfluer, bare ved Østensjøvannet! Mer informasjon om insekter - rapporter og registreringer fra Østensjøområdet: Rapporten "Insektfaunaen ved Østensjøvannet fra år 2000 av Hansen og Falck Insekter funnet i miljøparken etter insektsrapporten fra år 2000 Rødlistede biller funnet i Eikelunden i 2014 Biller fanget i vindusfeller i Eikelunden 2014 Lær mer om sommerfuglene du kan finne ved Østensjøvannet. Førstehjelp for å lære å gjenkjenne insekter i Norge! Å bli godt til å bestemme insekter til art er et langt og nitidig studium. Med tanke på at noen mener vi har hundretusener og kanskje millioner av insektarter i verden er det lett å bli motløs når en går igang for å lære seg insekter. Hvis insektverden er helt ny for deg kan det kanskje være lurt å heller ta en titt på det vi ofte kaller den "overordnede systematikken". Den overordnede systematikken grupperer artene hhv i art, slekter, familier, ordner, klasse, rekke og til slutt rike (dyreriket). Klassen insekter (Insecta) Klassen insekter inneholder ca 26 ordner, avhengig av hvilken systematikk man følger. Du trenger ikke reise til tropene for å finne eksempler på arter innenfor disse ordnene.. Med tanke på at Norge ligger langt nord og har færre arter pr. km2, er det interessant at vi kan finne 24 av disse her i landet. Under finner du en oversikt over ordnene, samt kjennetegn for disse ordnene. Til høyre er navn på arter eller grupper gitt. Så kan du slå opp i en naturguide/insektnøkkel for å finne ut mer (For de som lurer når de leser de vitenskapelige navene, ptera betyr "vinge"). Vingeløse insekter Børstehaler (Thysanura ) sølvkre Tohaler (Diplura ) Proturer (Protura ) Spretthaler (Collembola ) Insekter som primært hadde vinger (denne gruppen har eller har hatt vinger i evolusjonær tid) Ufullstendig forvandling, der insektet blir stadig likere det voksne individet, gjennom nymfestadier Døgnfluer (Ephemeroptera ) 2 eller 3 haletråder, 4 vinger (fremre par store, bakre små), lange fremre beinpar, mange ribber i vingene (som ikke kan foldes), dårlige flyvere Øyenstikkere (Odonata ) Norske eksempler: libeller/vannymfer store insekter, rovdyr som ikke kan folde vingene, lang hale, store øyne, helikopterflukt Steinfluer (Plecoptera ) Norske eksempler: steinflue 2 haletråder, vingene ligger flatt oppå kroppen i hvilestilling Rettvinger (Orthoptera ) Norske eksempler: gresshopper/sikader bakbeina forlenget for hopping, forvinger vanligvis tykkere og hardere enn bakvinger, bitende munndeler, hannene "synger" v/å gni bena eller vinger mot andre kroppsdeler. Vandrende pinner (Phasmida ) Finnes ikke i Norge. Saksedyr (Dermaptera ) Norske eksempler: vanlig saksedyr 3 arter i Norge, 2 herdede haletråder danner en saks på bakkroppen. Spinnfotinger (Embioptera ) Norske eksempler: finnes ikke i Norge Kakerlakker/knelere (Dictyoptera ) Rask åtseleter, lange følehorn, taggete bein, brun. Termitter (Isoptera ) Norske eksempler: finnes ikke i Norge Støvlus (Psocoptera ) veldig små, med eller uten vinger, fluelignende, men bestemmes på vingekaraktérer Pels- og fjærlus (Mallophaga ) vingeløse, flattrykte, kraftige gripeklør til å henge fast med Lus (Anoplura ) Norske eksempler: menneskelus blodsugere på pattedyr, lite hode, pæreformet kropp Nebbmunner (Hemiptera ) Norske eksempler: teger (inkl. vannløper), med den karakteristiske trekantede flekken på ryggen plantesugere (f.eks. bladlus) m/sugende munndeler. Trips (Thysanoptera ) veldig små, svarte og slanke, vingene ofte bare en hårete vifte, lever i kronbladene på blomster Fullstendig forvandling, der individet er larve helt til det forvandles til voksent individ via et puppestadium Nettvinger (Neuroptera ) Norske eksempler: gulløye, mudderflue og kamelhalsflue kraftig forgreining i vingenes årer, vingespenn 3mm-10cm, bløt kropp, rovdyr Nebb- og skorpionfluer (Mecoptera ) Norske eksempler: skorpionflue kjennes på nebblignende utvekst på hodet, ofte løftet hale som en skorpion Sommerfugler (Lepidoptera ) Norske eksempler: dagsommerfugler/møll/svermere stor orden; skjellkledte vinger (som ofte har fine farger), kroker som hekter for- og bakvinger sammen. Vårfluer (Trichoptera ) Norske eksempler: vårfluer larven bor i avlange "hus" av småstein, de voksne har hårete vingekant. Hvert hus er forskjellig, både fra år til år og mellom de som forsøkjer øker Tovinger (Diptera ) Norske eksempler: fluer/mygg bakre vingepar omgjort til små svingkøller slik at det virker tovinget Lopper (Siphonaptera ) Norske eksempler: loppe vingeløse, ofte mikroskopiske, vertikalt flattrykt, kraftige hoppebein, mørkebrune eller svarte Årevinger (Hymenoptera ) Norske eksempler: veps, humler, maur, plante- og stilkveps stor størrelsesvariasjon, 2 vingepar der fremre oftest er større enn bakre, bestemmes ofte på spesielle vingekaraktérer. Biller (Coleoptera ) Norske eksempler: løpebiller, marihøne Hele 300 000 arter, frontvingene omgjort til harde skjold, antennene og benstruktur hjelper ofte m/bestemmelse til familie, mange kraftige farger.

1/1 Besøk vannet | Turforslag Kart med lokalnavn Det er mange lokale navn på små enger, skogholt, jorder også videre. Her er et kart med de navnene som Østensjøvannets Venner opererer med i sin omtale av området. Du vil også finne mange av disse navnene i artikler i vårt tidsskrift, Sothøna, på nettsidene og andre steder. Kom gjerne med kommentarer til foreningen dersom du har noen nye navn på steder, som vi dermed kan inkludere i kartet. Turvei rundt hele vannet Turveien går langs vannet på øst- og vestsiden med unntak av partiet over Tallberget på nordvestsiden. Starter man fra nordenden og velger vestsiden møter man derfor raskt sterk stigning opp mot Manglerudhallen. Deretter er det et flatt parti før veien bratt går ned til vannet igjen. Høydeforskjellen er ca. 40 meter. Turveien er asfaltert og har belysning på det bratte stykket over Tallberget. Resten av veien er gruset. På østsiden av vannet er det et alternativ å gå Valborgs vei over Østensjø gård. En runde rundt vannet på den gruslagte/asfalterte stien er 4,5 km lang. Hvis man legger til den 1,4 km lange runden rundt Bogerudmyra, blir totalomkretsen av vannet om myra på 5,9 km. Vannet er godt skjermet mot vind fra øst og vest, men ligger åpent til for den dominerende vindretningen nord-syd. Det tar i underkant av en time å gå rundt vannet, pauser ikke medregnet. Turveien er en del av turveinettet i Oslo. Skilt markerer mulighetene for å gå videre til f.eks. Skullerud og Nøklevann i sydøst eller Svartdalsparken ved Alna i nordvest. Utsiktspunkter og turforslag til kort fuglebesøk Et kort besøk ved vannet anbefales fra sydenden. Gå langs vestsiden og stopp gjerne først ved den 40 m lange brygga. Følg veien videre langs kanalen og frem til det åpne feltet med god utsikt nordover. Alternativt kan man gå på østsiden frem til Bølerbekkens utløp. Her er det alltid mange fugler. Bogerudmyra ligger syd for Østensjøveien. Erosjonsterskelen som demmer opp vannet ved myrområdet har en tursti med to små broer. Herfra er det også fint å se fuglelivet. Området er lagt til rette for nærkontakt med fuglene. Fra broen på Østensjøveien er det også god utsikt. Hvis du har teleskop med, og har litt tid, så vil du kanskje vite hvor det er best å stå langs vannet for å se etter fugler? Ta en titt på kartet til høyre. Der finner du noen røde prikker med piler ut fra sentrum. Dette er steder hvor du har god utsikt til områder hvor det ofte blir sett mye fugl eller sjeldenheter. Om vinteren Østensjøvannet er vanligvis islagt fra begynnelsen av november til midten av april. Er vinteren streng er det kun åpent vann under veibroen i syd og mot erosjonsterskelen ved Bogerudmyra. Høst og vår eller ved mindre streng kulde er det også åpent vann ved Bølerbekkens utløp. Turveien holdes åpen hele vinteren. Lysløypa ved Manglerudskogen/Tallberget har ikke vært preparert på flere år. Østensjøvannet har tidlig på vinteren ofte gode skøyteforhold. Etter at snøen har lagt seg er det fint å gå på ski. Vannet er derfor et greit utgangspunkt for skiturer videre inn i marka (Skullerud, Rustadsaga). Ikke tråkk ned det visne gresset og annen vegetasjon for å komme fram til vannet. Gå der det er fri adkomst. Husk at isen kan være usikker høst og vår og hele vinteren ved bekkeutløpene. Turguide Les mer om andre spennende turmuligheter i "Turguide for Oslos elver og bekker". God tur!

1/1 Forening | Styret Styret i Østensjøvannets Venner 2025-2026 Kontakt oss: Generelle henvendelser til Østensjøvannets Venner kan sendes på e-post til: post@ostensjovannet.no Etter årsmøtet 19. mars 2025 har styret følgende sammensetning: Amund Kveim Leder amund.kveim@ostensjovannet.no Tlf. 975 44 552 Finn Arnt Gulbrandsen Nestleder Leif-Dan Birkemoe Styremedlem Tore Nesbakken Sekretær Grete Edholm Styremedlem Lise M. Johansen Styremedlem Sigrun Antonsen Styremedlem Morten Slang Varamedlem Eirik Wærner Varamedlem Tiril Andersen Varamedlem Jenny Helen Stillerud Varamedlem

1/2 Vern | Miljøparken Østensjøområdet miljøpark Oslo kommune opprettet i 2002 Østensjøområdet miljøpark (se kart). Miljøparken omfatter verdifulle områder rundt Østensjøvannet som ikke er vernet som naturreservat. Hensikten med denne reguleringsplanen er «å verne og videreutvikle området for ettertiden og definere bærekraftige prinsipper for bruk og forvaltning av området ». Du kan lese reguleringsbestemmelsene for Østensjøområdet miljøpark her. Forvaltningsplan Innenfor miljøparken er det store verdier og mange interesser som skal ivaretas. I 2023 laget Oslo kommune en ny forvaltningsplan for miljøparken som skal gjelde fra 2023 til 2033. Forvaltningsplanen beskriver dagens tilstand og utfordringer, samt hvilke tiltak og skjøtsel som skal gjennomføres i denne tiårsperioden. Visjon "Østensjøområdet miljøpark skal bevares og videreføres som et verdifullt og levende natur-, kultur-, og rekreasjonsområde. Miljøparken skal være et utstillingsvindu for Oslo kommunes politikk for bevaring og formidling av natur- og kulturverdier, og samtidig være et aktivt og attraktivt rekreasjonsområde. Det skal tilrettelegges for at økt bruk ikke forringer området ytterligere." Fra forvaltningsplanen Forvaltningsplanen oppgir følgende hovedhensyn i Østensjøområdet miljøpark: bevaring av naturmangfold vern av kulturminner og kulturlandskap landbruk friluftsliv, rekreasjon, idrett og læring Det står i planen at "ved konflikt mellom idretts- og rekreasjonshensyn på den ene siden og naturhensyn på den andre skal sistnevnte være avgjørende. " Les gjerne hele forvaltningsplanen. Her er det mye å lære om Østensjøområdets verdier og utfordringer, og hvilke tiltak som skal gjennomføres framover. Last ned forvaltningsplanen her. Østensjøvannets Venners rolle i miljøparken Østensjøvannets Venner var en viktig pådriver for at miljøparken ble opprettet i 2002. Les mer om prosessen som førte fram til opprettelsen av miljøparken på vår side om vernets historie. Østensjøvannets venner arbeider for vern og forsvarlig skjøtsel av Østensjøvannet med omkringliggende natur- og kulturlandskap, slik at verdiene i miljøparken blir ivaretatt. Vi har tett dialog med Oslo kommune og Statsforvalteren, og er en viktig formidler av kunnskap om natur, historie og lokale forhold. Sammen med Besøkssenter våtmark Oslo på Bakkehavn tilbyr vi undervisning og spennende familieaktiviteter i miljøparken. Vi uttaler oss ofte til utbyggingssaker i nærområdet for å bidra til at de ikke skal påvirke miljøparken negativt. Dugnadsgjengen vår jobber hvert år utallige timer med skjøtsel av viktig natur og fjerning av fremmede arter. Vi sørger også for å få på plass beitedyr for å ivareta kulturlandskapet.

1/1 Natur | Sopp Sopp ved Østensjøvannet Ved Østensjøvannet er det funnet hele 325 forskjellige arter av sopp! Se listen over alle soppartene her. Østensjøvannets Venner er interessert i å komme i kontakt med soppentusiaster som kan hjelpe til med overvåkning, registrering og ikke minst guiding på sopptur ved vannet. Ta kontakt med oss på post@ostensjovannet.no . Vil du lære mer om sopp eller komme i kontakt med andre soppinteresserte, kan du besøke nettsiden til Norges sopp- og nyttevekstforbund. I 2002 ble det funnet en ny soppart for Norge i Almedalen ved Østensjøvannet. Her kan du lese historien om dette funnet.

1/1 Historie | Bakkehavn gård Bakkehavn gård Bakkehavn gård har kort historie sammenlignet med de andre gårdene lokalisert i Østensjøområdet Miljøpark. Eiendommen tilhørte den sørlige del av Abildsø gård, med gårdsnummer 160, bnr. 1, helt til delingen av gården i 1875. Da kjøpte grosserer og godseier H.C.Mathiesen på Linderud av Wetlesens på Abildsø, den del av eiendommen som lå sør for Smedbergbekken, inklusive den såkalte Abildsøskogen i vest. Denne parsellen ble gitt bruksnr. 5 og etter at en gård ble bygget litt nord for Abildsø skole, kalt Søndre Abildsø. Gården ble revet på 1950-tallet for å gi plass til rekkehusene i Enebakkveien 248-254. Ved fradelingen i 1875 stod det en plass, Lopperud, litt vest for dagens bygning på Bakkehavn, rett ved Abildsø Bo- og rehabiliteringssenter. Navnet Bakkehavn dukket først opp helt på slutten av 1800-tallet. Luserund og Lopperud Eiendommen Bakkehavn ble utskilt fra Søndre Abildsø i 1892 og gitt bruksnr. 10. Kjøper var Theodor Opsahl, medeier av Søndre Bogerud gård. I dokumentet fra skylddelingsforretningen ble den nye eiendommen kalt ”Parcellen Bakkehagen”. På parsellen stod det en plass, kalt Bakken. Det er mye som taler for at denne plassen ikke er identisk med Lopperud på vestsiden av Langerudbekken som var tomtegrensen. Den tradisjonelle versjon er at det er samme plassen som skiftet eller vekslet navn mellom Lopperud og Bakken. På motsatt side av veien lå Luserud, som senere fikk navnet Multehaug. Det var ikke uvanlig at husmannsplasser fikk et litt underlig eller ufint navn, som for eksempel ved frikjøp ble endret til et mer ”vanlig” navn. I en kontrakt tinglyst i 1876 nevnes det ”tjenestehestehold” trolig knyttet til plassen Bakken, noe som kan være opphavet til havnehagen – derav navnet Bakkehavn. Sommervillaen "Bakkehavna" Olaf Larsen, fra Jørgensløkken, overtok eiendommen (brn. 10) som han kalte ”Bakkehagen”, fra sin tremenning Theodor Oppsal i skjøte datert 1897. Våningshus i sveitserstil, sidebygning, låve med fjøs og stall ble oppført av Olaf Larsen i 1897/1898. Stedet ble deretter kalt for ”Bakkehavna” som senere ble til ”Bakkehavn”. På kart fra 1915 er også varianten Bækkehavn benyttet, kanskje avledet av grensebekken vest for eiendommen. Olaf Larsens egentlige hensikt var å bygge et hus han kunne bruke om sommeren. Derfor skilte han ut en egen tomt med bruksnr. 12 bestemt for sommervillaen. Olaf Larsen var på det tidspunkt engasjert med boligspekulasjoner i Kristiania, en virksomhet som skal ha gitt god avkastning. Fra rugdejakt til Freia sjokoladefabrik Olaf Larsen drev tidlig med produksjon av sjokolade hjemme på Jørgensløkken (på Oppsal) og var også ansatt på Bryn Chokoladefabrik (Brødrene Ottesen), etablert i 1879, i to år. I 1888 treffer han helt tilfeldig i Beverlia kolonialgrossist Fredrik Christensen på rugdejakt sammen med sin nevø Albert Hjort. De kommer i prat og det endte med at Christensen etablerte sjokoladefabrikk på Rodeløkka med Olaf Larsen som produksjonsansvarlig. Ikke minst var oppskriften på sjokolade viktig, for det var flere sjokoladefabrikker i Kristiania og konkurransen var hard. Navnet Freia ble bestemt på et møte med interessentene i det nye firmaet hjemme hos lensmann Hjort på Malerhaugen. Albert var barnebarn til lensmann Hjort. Far til Albert var på den tiden direktør på Rodeløkken Mek. Verksted, slik at dampkraft ble besørget derfra til den nye fabrikken. A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik - ASOLA Olaf Larsen ble verksmester på Freia Chokolade Fabrikk ved etableringen i 1889. I 1892 kom Fredrik Christensen i prat med sin kunde, kaffeagent Johan Throne Holst, som han etter hvert kom på kameratslig fot med. Han fikk tilbud om å kjøpe fabrikken fordi Christensen ikke oppnådde den tiltenkte avkastning. Og som han sa, Olaf Larsen kan du stole fullt på når det gjelder det tekniske. Tilbudet ble akseptert og trønderen Johan Throne Holst overtok kontrollen, dog for det meste med lånte midler. I 1894 ble en reorganisering gjennomført og Olaf Larsen tilbød Johan Throne Holst å gå inn med kapital han hadde opparbeidet gjennom sin boligspekulasjon. Fra 1894 ble han derfor medeier og avanserte til fabrikkbestyrer fram til Freia ble omdannet til aksjeselskap i 1898. Da trakk han seg ut og etablerte samme år A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik, som i 1930 skiftet navn til Asola – AS pluss initialene O for Olaf og LA for Larsen. Olaf Larsen døde i 1920, 53 år gammel. Sønnen Orvar Larsen (1898-1965) overtok fabrikken etter sin far. Svigerinnen til Olaf Larsen, Augusta Andresen, gift med Alf Andresen, hadde fire sønner og en datter. Den ene sønnen var operasanger Ivar F. Andresen (1896-1940) og det er initialene til operasangeren som ble varemerke: IFA-pastillen. I 1968 overtok Kiellands fabrikker ASOLA og i 1975 kjøpte Nidar opp Kiellands fabrikker, men IFA-pastillen ble med ved eierskiftene. På baksiden av dagens esker med IFA-pastiller uttaler operasanger seg om pastillens “fornemste egenskaper” datert Dresden 5. november 1930, året da sjokoladefabrikken skiftet navn. Søster og svoger overtar Bakkehavn Oppføringen av Bakkehavn fant sted rundt den tiden Olaf Larsen var medeier i Freia, etablerte egen sjokoladefabrikk og var engasjert i boligspekulasjoner som fikk en bråstopp med ”Kristianiakrakket” i 1899. Hva hans egentlige planer med gården var, bortsett fra sommervillaen, er usikkert, men det ble hans svoger, Dinius Soot Pedersen gift med Olaf Larsens søster Hanna Sofie, som kjøpte Bakkehavn i 1899. I sommervillaen eller våningshuset bodde de nye eierne, men Olaf Larsen var nok en hyppig gjest som kastet glans over det praktfulle huset. Holmsenfamilien Datter til Hanna Sofie og Dinius, Valborg, giftet seg med Rolf Kristian Holmsen fra Lofsrud og det ble disse som skulle drive gården videre. Bakkehavn ble i familien frem til Oslo kommune kjøpte gården i 1948. De tidligere eiere drev deretter videre som forpaktere. Den siste forpakter i familien var Johan Holmsen, sønn av Valborg og Rolf Kristian Holmsen. Rett etter 2. verdenskrig ble glassverandaene i hovedhuset bygd inn og huset fikk det utseende vi kjenner i dag. Låvebrann i 1955 I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Galleri Bakkehavn Gård Midt på 1980-tallet flyttet Galleri Bakkehavn Gård inn, drevet av ildsjeler fra det kunstinteresserte miljø på Abildsø og Manglerud. I nær 15 år holdt de aktivt på med kunst og kultur. I denne perioden hadde også Tove Nilsen sin skrivestue på gården. Siste utstilling i Galleri Bakkehavn fant sted høsten 2000. I annen etasje flyttet Bakkehavn kvalifiseringssenter inn i 1998, men flyttet ut i 2010. Friluftsbarnehage I 2001 var Havnehagan Friluftsbarnehage på plass i nyoppusset første etasje. Manglerud bydel overtok fra Oslo kommunale boligbedrift forvaltningsansvaret for Bakkehavn gård i 1998. Etter bydelsendringene i 2004 ble det Østensjø bydel som fikk forvalteransvaret. I 2002 ble Bakkehavn gård med omkringliggende arealer inkludert i Østensjøområdet Miljøpark. Bakkehavntoppen I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Sauebeite Høsten 2007 og våren 2008 ble det bygget et 700 meter langt sauegjerde på området sør for bygningene. Lørdag 7. juni 2008 ble det sluppet fem søyer og 15 lam inn på enga. Det var et sommerbeiteprosjekt satt i verk av Østensjøvannets Venner med støtte fra Bydel Østensjø og Regionkontor Landbruk. Sauene kom fra en gård i Nittedal i regi av Beitepatruljen til Norges Vel. Sommerbeitet for sau fortsatte i 2009 og 2010. De to siste årene har det i en periode også beitet to hester fra samme gård som sauene. Noe av bakgrunnen for sauebeitet er at man på denne måten skal holde vegetasjonen nede, slik det var før dyreholdet opphørte for 40-50 år siden. Kulturlandskapet kan på denne måten holdes i hevd og virke historiefortellende for oss som bruker området.

1/2 Vern | Vernets historie Vern av Østensjøområdet i et historisk perspektiv (til 2002) Sammendrag 1952: Plan- og anleggskontoret i Oslo får i oppdrag å utarbeide en skisse for Østensjøområdet. 1959: Representantskapet for Østensjøplanen dannes. 1976: Miljøverndepartementet henvender seg til Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedr. Østensjøvannet. 1979: ”Skjøtselsplan for Østensjøvannet” blir ferdig. 1983: Det fremmes reguleringssak for boliger på Abildsø gård. Østensjøvannets Venner dannes som løs gruppe. Reguleringssaken avvises i bystyret med knapp margin. 1988: Det kunngjøres at arbeidet med reguleringssak for boliger og gravlund på Abildsø gård starter opp. Østensjøvannets Venner stiftes som forening. 1991: Byggesaken trekkes fra bygningsrådets sakskart fordi saken vil bli avvist. Forslaget om gravlund blir avvist. 1992: Østensjøvannet blir naturreservat. 1997: Abildsø gård med jordveiene blir fredet av Riksantikvaren. Byantikvaren starter fredningssak vedrørende Østensjøgårdene med jordveier. 2000: 11. april H.M. Kong Harald og H.M. Kong Abdullah av Jordan åpner Vannakademiet på Abildsø gård. 2001: Plan- og bygningsetaten oversender planen ”Østensjø Miljøpark” til Byrådet 11. juni 2002: Østensjøområdet Miljøpark vedtas av et enstemmig bystyre. Vedtaket betyr en milepæl i ØVVs historie . Les mer om forvaltningen av Østensjøområdet miljøpark etter 2002 her. Vern om Østensjøområdet - den uerstattelige arven Arbeidet med å bevare Østensjøområdet har snart pågått i 50 år. Debatten om området var langt fra mindre i 1960-årene enn på 1990-tallet. Snarere tvert imot. Med alle de kvaliteter og verneverdier på det biologiske, antikvariske og historiske plan, kan det synes som en gåte at området ikke har fått tilstrekkelig beskyttelse tidligere. Allerede i 1952 fikk Plan- og anleggskontoret i Oslo Kommune i oppdrag å utarbeide en skisse for Østensjøområdet. Skissen inneholdt forslag om badeplasser, adgang til ro- og kajakksport, idrettsanlegg på Bogerudmyra og i sydenden skulle det bli fredningsområde for fugl. Vannet ble foreslått delt i to av en jaté hvor man kunne spasere over fra øst- til vestsiden. Etter hvert som skissen ble kjent , vokste bekymringen hos naturvernere og forskere. Lokale krefter dannet i 1959 ”Representantskapet for Østensjøplanen”, og deres synspunkter fikk gjennomslag. De ønsket seg i første omgang idrettsanleggene og gangveien på Abildsøsiden, men deretter forkastet Representantskapet skissen fra Plan- og anleggskontoret. Man ville at naturen i størst mulig grad skulle tjene som en oase for befolkningen i Østensjøbyen. Et oppslag i Aftenposten sammenlignet Østensjøvannet med Utterslev Mose i København. Det førte til at en delegasjon fra Oslo reiste på befaring til den Københavnske Mose. Den populære og mangeårige ordfører, Albert Nordengen, var med på turen. Konservator Edvard Barth fra Universitetet i Oslo og Odd Låtun, preparent ved zoologisk laboratorie Universitetet i Oslo utarbeidet forslag til fredningsbestemmelser. Representanskapet for Østensjøplanen ville frede hele området ”ved naturvern”. Jornalist Jon Dørsjø i Dagbladet var en av pådriverne for å få beslutningstakerne til å lytte til fagfolkene. Likevel ble det ikke tatt noen konkret beslutning om å ivareta området som en naturperle. ”Representantskapet for Østensjøplanen” spilte antakelig en avgjørende rolle for at fokus ble satt på å bevare mest mulig av naturen. Østlandske naturvernforenings småskrift fra 1965 forteller at man i Oslo kommune i prinsippet var enige om å verne plante- og dyrelivet i vannet og de nærmeste omgivelsene. Det Kongelige Miljøverndepartementet 15. mars 1976 sendte Miljøverndepartementet en henvendelse til Fylkesmannen i Oslo og Akershus: ”VEDRØRENDE BEHOV FOR VERNETILTAK VED ØSTERSJØVANNET I OSLO Østensjøvannet i Oslo er kjent som et av de mest verdifulle våtmarksområder på Østlandet så vel i ferskvannsøkologisk, botanisk og zoologisk sammenheng. Naturverninteressene knyttet til sjøen må anses som meget godt dokumenterte. Vannet har en særlig verdi som trekk- og hekkebiotop for fugl og er bl. a. oppført i Nordisk Ministerråds rapport om verneverdige våtmarker for fugl i Norden. I 1974 tiltrådte Norge en konsensus om vern av våtmarksområder av internasjonal betydning for trekkende vannfugl (Ramsarkonvensjonen). En skal i denne forbindelse utarbeide en liste over lokaliteter det skal være ønskelig å verne i Norge. Østensjøvannet er en av de lokalitetene en regner med bør oppføres på denne listen. I løpet av siste halvår 1975 ble spørsmålet om særlige vernetiltak aktualisert p.g.a. forurensningssituasjonen og inngrep i områdene omkring vannet. Departementet mottok i den anledning henvendelser om å ta initiativ til vernetiltak i området. En ber fylkesmannen vurdere vernetiltak og eventuelt utarbeide forslag til avgrensning og bestemmelser for et naturvernområde ved Østensjøvannet i samråd med Oslo kommune. Kommunens kontor for park og idrett har så vidt vites det administrative ansvar for utarbeidelse av skjøtsels- og arealdisponeringsplaner i Østensjøområdet. En antar at fylkesmannen bør ta kontakt med dette kontoret for å få kjennskap til eventuelle planer på et tidlig stadium i saken slik at disse kan ses i sammenheng med vurdering av spesielle vernetiltak. En legger ved en del materiale om undersøkelser som er foretatt i Østensjøvannet. Etter fullmakt Jan Abrahamsen (s) Arne Gjellen (s)” Brevet forårsaket befaringer, møter etc. i de nærmeste årene. Det hele endte opp med at Oslo kommune, Park- og idrett utarbeidet en skjøtselsplan for området: SKJØTSELSPLAN FOR ØSTERSJØVANNET” hvis målsetning lød: ”Østensjøvannet har med sitt store biologisk mangfold et stort rekreasjonspotensial som tiltrekker brukere fra så vel hele Oslo by som brukere fra andre kommuner. Med utgangspunkt i at det er plante/fugle/dyrelivet som er områdets hovedattraksjon, må enhver opparbeidelse - som foretas av Oslo kommene eller andre - underordne seg målsettingen om ikke å redusere dette mangfoldet. Dette gjelder også publikums bruk av områdene .” Skjøtselsplanen ble gitt ut i januar 1979 etter at en rekke berørte parter hadde uttalt seg positivt om planen. Området var reddet for fremtiden, trodde naturvernorganisasjonene og andre berørte parter. Kun fire år etter ble det fremmet et forslag om å bygge rekkehus innenfor skjøtselsplanens grenser, nærmere bestemt på Abildsø gårds jorder. Dette førte til at Østensjøvannets Venner ble dannet som en løs gruppe. De arbeidet for at bystyret skulle avslå forslaget om å bebygge jorden, og slik ble det. Høsten 1988 kom det atter et byggeforslag innenfor skjøtselsplanen. Nok en gang var Abildsø gårds jorder aktuelt. Denne gangen var en av byens entreprenører bedt om å fremme et reguleringsforslag av byrådet. Forslaget lød på 400 leiligheter, vesentlig blokkbebyggelse. Etter en kort diskusjon i den løse gruppa ”Østensjøvannets Venner” ble det besluttet å danne foreningen ØSTENSJØVANNETS VENNER, nedsette et interimstyre og mobilisere for fullt mot byggeplanene. Lokalavisen Oslo 6 ble tatt med flere av møtene, og omtrent parallelt med byggesaken kom Fylkesmannen forslag til ”Verneplan for våtmarker i Oslo og Akershus”. I dette høringsutkastet var ikke Skjøtselsplanarealet tatt med. Tegningene illustrerer at deler av Skjøtselsplanarealet ble liggende utenfor verneforslaget. Entreprenører ville oppfatte dette som klarsignal for bygging i områdene som ikke ble omfattet av verneforslaget. Derfor sendte Østensjøvannets Venner og Naturvernforbundet i Oslo og Akershus forslag om at hele skjøtselsplanarealet burde vernes som landskapsvernområde i henhold til naturvernloven. De aller fleste av høringsinstansene støttet dette forslaget, bl. a. Riksantikvaren. Venneforeningen benyttet ”Åpen halvtime” før bydelutvalgenes møter til informasjon om Østensjøområdets verneverdier. Avisinnlegg ble skrevet så vel i Aftenposten som i lokalpressen. Oslo 6 var en verdifull støttespiller. Det samme må sies om Nordstrand Blad. Samtidig startet Østensjøvannets Venner en underskriftskampanje. Det var ingen tvil om hva innbyggerne i Østensjøbyen ville. Ingen måtte røre Østensjøområdet. 20 500 underskrifter ble samlet inn. ØVV fikk også møte bystyregruppene til partiene. Foreningen ble godt mottatt over alt. Man greide imidlertid ikke å overbevise bystyrets flertall i første omgang. De gikk inn for å bevare skjøtselsplanarealet bortsett fra området ved Abildsø der byrådet ønsket utbygging. ØVV hadde en mulighet igjen. Greide man å overbevise bygningsrådet, ville byggesaken bli avvist der. Anne Enger Lahstein tok saken opp i Stortinget. Ved valget i 1989 ble Østensjøsaken valgkampsak. I 1988 ble det foreslått å bygge idrettshall nedenfor Eterfabrikken. Til tross for at Byplankontoret (Plan- og bygningsetaten) anbefalte planen, ble det aldri aktuelt å bygge hallen. Et våkent bydelsutvalg på Bøler og ØVV sørget for det. I 1989 ble det også snakk om eldreboliger nord for Almedalen. For bydelsutvalget på Østensjø var dette helt uaktuelt. Dermed var denne saken ute av bildet. Senere i dette året dukket det opp planer om en turnhall ved nordenden av vannet. Østensjøvannets Venner slo til med knallhard, men saklig kritikk i Oslo 6 og fikk støtte fra bydelsutvalget på Østensjø. Det ble også sendt et brev til byplankontoret. Selv om Skjøtselsplanen åpnet for en liten hall i dette området, så viste utviklingen ved Østensjøvannet og dagens kunnskap at det ville være fullstendig galt å bygge denne hallen. Byplansjefen innstilte på å avvise hallen, og slik ble vedtaket i bygningsrådet. Et utspill om eldreboliger ved Bakkehavn ble heller aldri realitetsbehandlet. ØVV vaket i kulissene. Kirkeskogen var kartlagt av medlemmer av botanisk forening i 1987 og ble betegnet som meget bevaringsverdig. Åsen var åpenbart viktig for opplevelsen av landskapsrommet rundt Østensjøvannet. Etter forslag fra Norsk Botanisk forening ble Kirkeskauen og Oppsalskrenten innlemmet i det området ØVV ønsket å verne. Et forslag om en gigantisk blokk på rundt 200 m lang og opptil 20 m høy i Kirkeskogen ble også skrinnlagt etter innsigelse fra foreningen. Likeledes et forslag om villabebyggelse i Kirkeskogen. I 1991 kom byggesaken på Abildsø opp. Riksantikvaren engasjerte seg og startet fredningssak av gården året etter. Venneforeningen har hatt en rekke møter med Riksantikvaren, oversendt viktige dokumenter og historikk om gården til Riksantikvaren. I 1992 ble Østensjøvannet med våtmarker og en bit av Tallbergåsen vernet som naturreservat på bakgrunn av ”Våtmarksplanen for Oslo og Akershus”. Østensjøvannets Venner var lite fornøyd med dette og ga skriftlig uttrykk for dette til DN før endelig vedtak ble fattet. Man ble ikke hørt i denne omgang, men pressemeldingen Miljøverndepartementet sendte ut i forbindelse med fredningen varslet om at også MD ville verne større arealer: Verneplan for våtmarker i Oslo og Akershus ”……. Østensjøvannet i Oslo kommune er nå vernet som naturreservat. Helheten i dette området både når det gjelder økologiske, kulturelle og landskapsmessige verdier bør imidlertid sikres for ettertiden. Hele det området som ble omfattet av Oslo kommunes skjøtselsplan fra 1979 vil bli nærmere vurdert for å komme fram til løsninger som kan bevare dette unike området for framtiden.” Så fulgte forslag om golfbane på Abildsø. Deretter gravlund. I begge tilfeller ble sakene trukket etter utspill og saklig press fra ØVV. Med utgangspunkt i pressemeldingen ble det, etter noen møter hos Fylkesmannen, besluttet at Plan- og bygningsetaten skulle lede dette arbeidet. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Fylkesmannens miljøvernavdeling, Vann- og avløpsetaten, Byantikvaren, Miljøetaten, Park- og idrett og Plan- og bygningsetaten. Østensjøvannets Venner ble invitert til å være bisitter i gruppa på grunn av den lokalkunskap foreningen hadde tilegnet seg. Arbeidet ble sluttført i begynnelsen av 2001, oversendt byrådet og den 11. juni 2002 ble Østensjøområdet Miljøpark enstemmig vedtatt i bystyret. På bakgrunn av byutviklingen i de senere år kan på sett og vis dette vedtaket sidestilles med det fremsynet Oslos politikere viste da de sikret byens befolkning marka og tilgang til fjorden med øyer og holmer. FORENINGEN ØSTENSJØVANNETS VENNER HAR GJENNOM MØTEVIRKSOMHET OG INFORMASJON VÆRT DEN VIKTIGSTE PÅDRIVER I ØSTENSJØSAKEN I 1997 ble Abildsø gård fredet. Året etter ble gården kjøpt av ”CENTRE FOR ENVIRONMENTAL STUDIES AND RESOURCE MANAGEMENT” CESAR. De har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid, og Abildsø gård fremstår nå som en perle. Vannakademiet ble åpnet på Abildsø 11. april 2000 av H.M. Kong Harald og H.M. Kong Abdullah av Jordan. I dag er Stiftelsen Abildsø gård eier. Virksomheten på gården rettet mot stort sett de samme oppgaver som det den forrige eier holdt på med. I 1997 startet Byantikvaren fredningssak vedrørende Østensjøgårdene. Arbeidet er snart fullført. Eierne av Østensjøgårdene, familien Solbakken, har også kommet langt med retsaureringsarbeidet på den søndre gården. 11. JUNI 2002 BLE VERNEPLANEN "ØSTENSJØOMRÅDET MILJØPARK" ENSTEMMIG VEDTATT I OSLO BYSTYRE. Vedtaket innebærer en stadfestelse og anerkjennelse av hvilke verdier som finnes i og rundt Østensjøvannet og hvilken enorm betydning stedet har som rekreasjonsområde. Østensjøvannets venner fikk honnør fra bystyrets talerstol for det arbeidet som foreningen har nedlagt. Østensjøvannets Venner vil gi en ros til saksbehandlerne vi har møtt i sakens gang. De har ikke latt saken glippe. Selv om det har tatt lang tid, har det vært fremdrift hele tiden. Venneforeningen føler at vi har en god dialog med byråkratieti vår viktige sak. GRATULERER OSLO ! Skrevet av Finn Gulbrandsen

1/1 Historie | Gravskikker Gravhauger og gravskikker Lær mer om oldtidsfunn og oldtidsveier i Østensjøområdet. Tidsepoker: Eldre steinalder 10 000 - 4 000 f.Kr. Yngre steinalder 4 000 - 1800 f.Kr. Traktbegerkulturen Jordbruket spredte seg sørfra og nordover i yngre steinalder. Noe før 4000 f. Kr. er det sannsynlig at folk fra den såkalte Ertebøllekulturen i Danmark hadde begynt med jordbruk. Funn viser at fiske og jakt var viktigere enn korndyrking og husdyr. Folk var mer samlere og jegere enn bønder. På samme tid var det folk nord i Europa og sør i Skandinavia hvis hovednæring var jordbruk. Keramikken de laget, ga navnet traktbegerkulturen. Traktbegerfolket la de døde under flat mark. Gravene ble etter hvert utviklet til større kammer av steinblokker, og disse kan fortsatt sees på høydedrag i Danmark. Denne kulturen fantes i hele Danmark, Sør- og Midt-Sverige før år 4 000 f. Kr. Boplassene hadde store langhus med lengde opptil 85 m. Tegn etter jordbruk er faktisk påvist omtrent like tidlig i Norge, tydeligst i Oslofjordområdet. Av redskapen som ble brukt, kan nevnes slipte stein- og flintøkser. De blir kalt tynn-nakkete økser. De hadde hull for skjefting på treskaft. Øksene var av samme sort som traktbegerfolket brukte i de nevnte naboland. Av denne grunn har kulturen fått navnet traktbegerkulturen til tross for at selve begeret er så godt som ukjent i Norge. Det kan ha vært en mulighet for at jegere fra Nøstvedt var blant de aller første jordbrukere i landet på bakgrunn av sin kontakt med traktbegerfolket i nabolandet. Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vann. Ved Grefsenåsen lå en flintknoll og tre store tynn-nakkete flintøkser på samme sted i en myr. Dette offerfunnet har klare likhetstrekk med liknende funn i Danmark som man knytter til fruktbarhetsritualer. Fra Østensjøområdet er en tynnakket øks fra Lambertseter og en fra Ryen knyttet til Traktbegerkulturen 3 800 - 2 800 f. Kr. Arkeologer og historikere mener det antagelig har ligget en boplass fra yngre steinalder i nærheten av Østensjøvannet. Bøndene i Øst-Norge har hatt en kulturform som viser at de har hatt forbindelse med traktbegerfolket. Her er det imidlertid ikke funnet hustufter, store fellesgraver eller keramikk, så en må si at de første jordbrukerne i Norge utviklet en egen kultur beslektet med traktbegerkulturen. Øvrige funn av steinøkser fra Østensjøområdet: En tykknakket flintøks fra ca. 2 500 f. Kr.m er fra da såkalte stridsøkskulturen, også en jordbrukskultur. Eldre steinalder : trinnøks av bergart fra Lambertseter, trinnøks fra Manglerud, trinnøks (steinøks uten hull)fra Østensjø, trinnøks (buttnakket steinøks) fra Østensjø. Disse øksene er fra 6 - 4 000 år f. Kr. Yngre steinalder: Tykknakket flintøks fra Østensjø, 2 500 f. Kr. Enkel skafthulløks fra Ryen, halv skafthulløks fra Østensjø. Eggfragment av enkel skafthulløks fra Manglerud, enekl skafthulløks av lys grå bergart, Østensjøvannet. Disse øksene er fra 2 500 - 1800 f. Kr. Gravhauger og gravskikker I hht kulturminneloven § 4 er gravminner fra før 1537 automatisk fredet. Yngre steinalder 4 000 - 1 800 f. Kr. Dysser og storsteinsgraver fantes i Danmark og Sverige. Disse gravtypene er nesten ukjente hos oss, men vi finner noen få eksempler i Østfold i grensetraktene mot Sverige. Eks. Skjeltorp i Skjeberg. Noen hellekister. Funn fra Vistehulen i Rogaland og Grønehelleren i Sogn - skjeletter i avfallslagene. De døde ble muligens gravlagt i huler og hellere. Eldre bronsealder 1 800 - 1 000 f. Kr. De døde legges i store gravrøyser. De fleste gjenværende røyser ligger langs kysten, øverst på åsene, nesten alltid alene. Sees bare en dal fra haugen, har antakelig en fjordgang buktet seg innover i landet en gang i tiden. Bronsealderrøysene er de tidligste gravminner som setter synlige spor etter seg i landsdel etter landsdel. De gir de første bildene av gravskikkene i Norge i større målestokk. Haugene har ofte monumental virkning. Var de flotte plasseringene til heder for de døde? Yngre bronsealder 1 000 - 500 f. Kr. Likbrenning ble vanlig i Norge, faktisk enerådende. Dette var den viktigste grunnen til dele mellom yngre og eldre bronsealder. Lekte man med tanken om et nytt liv etter døden da legemet forsvant i bålet? Restene ble gravd ned i bakken enten i en gravurne eller rett og slett lagt ned i en grop. Var årsaken at bøndene hadde fått dårligere tider pga endrede klimaforhold, avspeilet den nye skikken utjevning i bondesamfunnet, eller....? Graven ble skjult for øynene våre. Det er få funn fra denne tiden. Vest i landet ble ofte urnen satt i en gammel gravrøys. Det er funnet en skafthulløks fra bronsealderen ved Østensjøvannet. Eldre jernalder 500 f. Kr. - 570 e. Kr. Førromersk jernalder (500 -0): I Vest-Norge forble gravskikken fra yngre bronsealder nesten uendret. I Øste-Norge var det to gravtradisjoner. Urnegraver der urnene ble satt i små gravrom. Likbrenning der rester fra bålet ble lagt i leirkar eller lignende. Deretter ble karene lagt i enkle groper i bakken, under flat mark, lave hauger eller steinlegginger. Romersk jernalder (0-400) og folkevandringstiden (400-570) Gravfunn har gitt det viktigste grunnlaget for vår kunnskap om kultur og samfunnsforhold fra denne tiden. Det har vært påvirkning fra landene i Nord-Europa også vedrørende gravskikker. I det første århundrede etter Kristi fødsel, begynte man å gravlegge de døde uten likbrenning. De nye skikkene kommer til Danmark og Syd-Sverige tidlig etter år 0. Om lag midt i det første århundrede kommer skikken til Norge. Folk fra høyere sosiale lag ble lagt ubrent i gravhauger. Andre ble kremert. Størrelsen på gravminnet forteller oss om den sosiale status til den gravlagte. Omkring år 400 var igjen branngravene enkelt utstyrt, foretrukket over hele Skandinavia. Det kom en reaksjon på de overdådige gravene. Innover i landet holdt de lengre på skikken å gravlegge uten likbrenning. Gravfelt flere steder i landet bestod av en blanding av branngraver, gravhauger og groper. Gravrøyser ved vann innover i landet er oftest fra jernalderen. (jfr. bronsealderen) Yngre jernalder 570 - 1050 e. Kr. Merovingertid (570 - 800): Det er få gravfunn fra denne tiden. Flatmarksgraver ble vanligere enn tidligere. Hauger og røyser ble laget små. På Vestlandet finnes skipsgraver fra 700-tallet. Gravhauger og gravskikker Gravhauger i Østensjøområdet. I Østensjøområdet finner du en rekke gravhauger. På Tallbergåsen er det rester etter fem hauger. De andre har en diameter på 5-6 meter. Den største har måler hele 16 meter i diameter, men den kan likevel være vaskelig å se da den og de andre har vært utsatt for gravrøving. Arkeologer antar at de er anlagt i jernalderen, trolig 200 - 900 e. Kr. I Eikelunden (Abellunden) er det også fem hauger. Ved Bakkehavn finner du to og i hagen på Østensjø gård en flott gravhaug. Ved Langerud sykehjem finner du rester etter hele 9 gravhauger. Det er også funnet en spydspiss av jern og et vevlodd av kleber fra jernalderen ved Østensjøvannet. Gravhaugene gir en utmerket anledning til undervisning om gravskikker, eller til å filosofere og sammenligne tidligere tiders og våre egne skikker. Kilder Norges historie, bind 1, Forhistorien, Bente Magnus og Bjørn Myhre. Cappelen. Norges kulturhistorie, bind 1, Vår fjerne fortid, De titusen år, Erling Johannesen. Aschehoug. ”Ti steinøkser fra steinalderen ved Østensjøvannet.” Einar Østmoe, amanuensis ved Universitetets oldsakssamling. Sothøna nr. 6. Finn Gulbrandsen