Søk

1/1 Historie | Abildsø gård Våningshuset på Abildsø - ei skadd perle som nå har fått nytt liv! Huset, som denne artikkelen skal handle om, ble bygd mot slutten av 1700-tallet, og er altså over 200 år – en anselig alder for en bygning. Gården lå da godt utenfor byen, men var nok på mange måter preget av den bynære beliggenheten. Den gang - som nå - var byen avhengig av matforsyninger utenfra, men da måtte spiskammerset være rett i nærheten – ikke som nå hvor maten kan fraktes fra alle landsdeler og verdensdeler! Transport av mat var den gang ingen enkel sak! Gården er først nevnt i ”Den røde bok” – biskop Eysteins jordebok. Han levde fra 1337 til 1407. Allerede før 1400 var gården kirkegods, men i 1663 ble gården kjøpt av Christianias første praktiserende lege – Peder Alfsen. Etter det har gården vært eid av byfolk. Da familien Wetlesen kjøpte gården i 1847 innledes ei ny epoke. Først med landbruksskole – den andre i slik skole i landet. Etter 20 år ble den avløst av Europas første husholdningsskole for kvinner ledet av Minna Wetlesen. Så til dette anlegget knytter det seg ikke minst også kvinnehistorie! Dagens våningshus er et verdifullt eksempel på hvordan et stort våningshus på et av byborgernes gårdsbruk ble bygd. Det ble satt opp mot slutten av 1700-tallet, men i 1847 ble det bygd om – det var da taket ble hevet og det ble satt inn vinduer etter modell fra det nye slottet! Når bygningen nå blir satt i stand, er det først og fremst disse to byggetrinnene eller epokene som blir gjenskapt. For selvfølgelig har det skjedd endringer opp gjennom årene også, men heldigvis for oss som setter pris på gamle bygg, har man for det meste satt det nye utenpå det gamle. Slik ligger gamle paneler, tapeter, gulvbord og malingslag under nyere overflater. I en beskrivelse fra 1686 omtales ”det store huset”. Dette huset skal ha styrtet sammen ei stormnatt i 1754. Det skal så ha blitt satt opp et nytt våningshus i utmurt bindingsverk (bindingsverk med teglmur mellom stenderne) på fundamentene av det gamle huset. Deretter skal datidens eier, kaptein Brochmann, rett før 1800 ha bygd et nytt våningshus – eller kanskje ble bare det gamle bygd om og på? I alle fall er det bygningsdeler fra før 1800 bevart i huset i dag, men det skal jeg komme tilbake til seinere i artikkelen. Det er to kjellere i huset – en liten til høyre for inngangdøra og en større til venstre under kjøkkenet. Den lille er nok eldre enn kjøkkenkjelleren – kanskje er det en kjeller som kan stamme fra huset som knakk sammen en stormnatt i 1754? Våningshuset er en ruvende trebygning med klassisistisk preget med streng symmetri og orden i fasadene. De er oppdelt av pilastre som løper opp til takskjegget, og vinduene er regelmessig plassert. Inngangen fra tunet omtrent midt på bygget fører inn i trappegangen. Inngangsdøra er en perle – tofløyet med Louis-seize dekor. Da Jørgen Wetlesen overtok bygningen i 1847 ble husene på gården bygd om. Han kom da fra en forvalterstilling ved Linderud gård og bygde om hovedbygningen med Linderud som forbilde. Ta dere en tur til Linderud – her vil dere se de samme små vinduene i loftsetasjen – samme type som på slottet. Slottet ble oppført 1825-48 – så dette var høyeste mote og her lå ikke eierne av de store gårdene i Gamle Aker etter! Det er nå gjennomført et stort restaureringsarbeide på gården. Drengestua, sidebygningen og uthus er satt i stand, men den største utfordringen var hovedhuset. Her var det store skader i lafteveggene – vann hadde kommet til i overgangen fra grunnmuren og i underkant av vinduene, tak og vannrenner hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt slik at vann hadde rent inn. Så her sto man overfor store reparasjoner. Samtidig skulle anlegget få en moderne bruk. Anlegget er fredet etter kulturminneloven - det fører til at Byantikvaren skal godkjenne alle endringer. Prinsippene for bygningsvernet skulle følges – mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares, inngrepene skal være så små som mulige, tradisjonelle materialer og metoder skal brukes ved vedlikehold og reparasjoner, og skjulte deler av bygningen er like viktige å ta vare på som de synlige. En såpass gammel trebygning som dette vil selvfølgelig har skader, og da kommer spørsmålet opp: – Skal man skifte ut de gamle tekniske oppbyggingsmåtene med nye standardløsninger som er utprøvd i 10-20 år? Er de nye bedre? Vil de holde i så lang tid som de gamle gjorde før skadene kom? Og hvorfor kom skadene – var det dårlige tekniske løsninger eller manglende vedlikehold gjennom tiår etter tiår? Utfordringene var mange, men nå er huset nesten ferdig-restaurert med et flott resultat. Det er lagt ned store ressurser i farge- og bygningsundersøkelser innvendig. Oppussingen var en glimrende anledning til å skrape seg ned til tidligere malingslag og farger, for så å gjenskape dette når ny overflatebehandling skulle til. Når bygninger skifter eier eller bruk skjer det gjerne større istandsettinger eller oppussinger. Slik vil anleggets ulike eiere og ulik bruk kunne leses når man gjennomfører slike undersøkelser. For denne bygningen kom følgende dekorasjonshistoriske perioder fram: 1790-årene – byggeår, 1847 – ny eier, landbruksskole, 1865 – husholdningsskole, 1865 til 1891 – ulike oppussinger, 1891 – ny eier, og mindre endringer på 1900-tallet. Når undersøkelsene er gjennomført, må man så bestemme hvilken epoke det vil være mest riktig å gjenskape. Det er naturlig å velge den epoken som i størst grad har gitt preg til rommet, gjerne den tidligst mulige epoken som kunne gjenskapes uten å måtte fjerne yngre verdifulle bygningselementer For eksempel ble det bestemt at kjøkkenet skal tilbakeføres til den første oppmalingen etter at husstellskolen ble etablert i 1865. Det var da rommet fikk dagens karakter med panel på veggene, stort spiskammers og skapinnredning. Og dette passer jo hånd i hanske med ønske om å bevare spor av husstellskolen! Salen i 2. etasje har brystningspanel fra to epoker – gamle paneler under vinduene og nyere mellom – og da kan man jo ikke velge tapet fra den første perioden. Tapeten blir valgt ut fra den siste ”brystningspanel-epoken. Dørene inn fra trappegangen er for det meste flotte to-fløyede dører typisk for 1790-1800, men andre, mindre synlige steder i bygningen, finner vi eldre dører. Dører som fargeundersøkelsene avslører at har hatt en ”historie” før de ble plassert der de står i dag. Sannsynligvis dører fra det tidligere huset på stedet, som man ville bruke, men ikke i de representative rommene - der man tok i mot gjester. I samme salen som brystningspanelene er, dukket det opp enda en skatt: Himlingsbordene bak det trukne taket viste seg å ha malte motiver! Disse bordene er gjenbrukt i himlingen, og har nok opprinnelig vært veggpaneler. Noen av panelene til og med to lag motiver: Det eldste motivet er kraftfulle ranker malt i oljemaling, antakelig fra 1600-tallet, over dette et nytt dekorlag med bilder av landskap med bygninger, trær og busker, typisk for rokokkoperioden 1755-90. I tillegg er det noen paneler med malte draperier ”bundet” opp med vridde bånd med dusker antakelig fra samme periode. En tredje form for dekor er sjakkmønster som også kan være fra 1600-tallet. Lignende eksempler på dekor er funnet på andre stor-gårder i Oslo og i landet for øvrig. Det store spørsmålet er: Hvor kommer dette fra? Er det rester fra de gamle bygningene som har stått på stedet? Dette får vi nok aldri et sikkert svar på, men det er høyst sannsynlig. Hvor skulle panelene ellers komme fra? Og det er nærliggende å bruke slikt ”gammelt rusk” der det ikke vil synes i den nye og moderne bygningen for å spare på innsatsen. Særlig i ei tid da produksjon av materialer og bygningsdeler var langt med tidkrevende enn i dag.

1/1 Historie | Kulturkart Østensjø kulturkart Dette kartet ble utarbeidet sammen med Østensjø Historielag tilbake i 2007. Det er for tiden under oppdatering. Kartet viser 55 objekter av kulturell interesse i Østensjø bydel. Kartet ligger p.t. på historielagets sider: Gå videre til Østensjø kulturkart her.

1/1 Historie | Østensjø gård Drengestua på Søndre Østensjø av antikvar Siri Hoem Når du følger middelalderveien Valborgs vei mellom de to Østensjøgårdene, går du like forbi drengestua på Søndre. Bygningen avgrenser tunet mot vest og ligger med utsikt utover vannet. Tunet er et sjeldent fint eksempel på gårdsbebyggelse i empirestil, der våningshuset, låven og drengestua utgjør en arkitektonisk helhet. Bygningene er organisert i et firkanttun, som var typisk for distriktet. Drengestua sies å være den eldste bygningen på gården. En vanlig oppfatning er at den er fra omkring år 1800, og at den tidligere var gårdens våningshus. På arkitekt Eyvind Moestues oppmålingstegninger fra 1940 står det ”Drengestue, oprindelig Hovedbygn”. Hvordan så dette våningshuset ut, og når oppsto drengestua slik vi kjenner den i dag? Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene, men det finnes opplysninger som tyder på at drengestua er fra 1840-åra, mens tre rom i første etasje stammer fra et våningshus fra slutten av 1700-tallet. De første hundre årene hadde drengestua tilnærmet samme utseende, men i 1940-åra ble den bygget om og modernisert innvendig. Bygningen var i bruk som bolig fram til slutten av 1990-åra. I dag står den tom og er i til dels dårlig forfatning, men den har potensiale til å bli en perle med historisk sus. Huset skjuler, bokstavelig talt, en spennende historie. Bak panelet ligger det gamle tømmeret, som kan gi svar på en del ubesvarte spørsmål. Høsten 2000 gjennomførte jeg et etterutdanningskurs i teknisk bygningsvern hos Byantikvaren i Oslo. Drengestua på Søndre Østensjø var studieobjekt for bygningsarkeologiske og tekniske undersøkelser. I tillegg til disse feltstudiene har jeg funnet opplysninger i Byantikvarens arkiv og i tidsskrifter. Ut over dette har jeg ikke gjort kildeundersøkelser. Når ble drengestua oppført? Apoteker Ditlev Wilhelm Falkenberg kjøpte Søndre Østensjø i 1785. Det er muligens i hans tid at den eldste delen av drengestua ble oppført, da som våningshus. I 1838 overtok Halvor Tveter, som snart oppførte eksisterende énetasjes våningshus i empirestil. Ting tyder på at han også oppførte drengestua i den formen vi kjenner den i dag. Arno Berg omtaler Søndre Østensjø i en artikkel i St. Hallvard 1933. Han har lest gamle branntakster og funnet flere interessante opplysninger. I 1755 brant alle husene på gården. Etter dette er ikke bebyggelsen kjent før i 1814, da Jørgen Young var eier. I branntaksten beskrives da et sekslaftet våningshus i to etasjer med svalgang. Sekslaftet betyr at huset har seks tømmerlengder utvendig, noe som gir to hovedrom. Dette huset nevnes også i 1838, da Halvor Tveter kjøpte gården. Våningshuset hadde seksten sprossevinduer, hvorav stua og salen hadde fire hver. Bygningen må ha vært i dårlig forfatning, siden verdien ble satt til kun 150 spesiedaler. I takst fra 1838 og 1843 nevnes ingen drengestue eller bryggerhus, men i sistnevnte takst står den gamle hovedbygningen fortsatt. Arno Bergs teori er at andre etasje i dette våningshuset ble tatt ned og restene brukt i drengestua. Den sekslaftete førsteetasjen ble bygget på til dagens åttelaftete bygning og fikk et innebygget skur i nordenden. Det er uvisst om våningshuset ble flyttet i forbindelse med ombyggingen, eller om det beholdt sitt opprinnelige sted i tunet. Det er sannsynlig at den kvadratiske laftekjernen som utgjøres av rom 2 og 3, har tilhørt det gamle våningshuset. Disse rommene har like takhøyder og samme type profilerte takbjelker. Skilleveggen mellom rommene ble sannsynligvis oppført sent på 1800-tallet, muligens i bindingsverk. Rom 2 har to typer staffpanel, som tyder på sent 1800-tall, og døra mellom rommene er i typisk sveitserstil. Rom 3 har kun etterkrigspanel som er slått rett på tømmerveggen. I begge disse rommene finnes det gammelt treverk med en brunsort overflate som antas å være nedvasket sot, trolig etter røyk fra grua. Grua, som er registret i 1940, kan ha stått på samme sted i våningshuset. Disse registreringene tyder på at rom 2/3 har vært ett åpent rom med synlige tømmervegger og bryggerhusfunksjon. Hvis hele første etasje i det gamle våningshuset ble innlemmet i drengestua, skal den gjenbrukte delen ha to hovedrom. Det innebærer at rom 1 eller rom 4 også tilhørte våningshuset. Dette er litt mindre opplagt, siden begge disse rommene har større takhøyder enn midtdelen. De ulike romhøydene i første etasje danner sprang i loftsgulvet på inntil 60 cm. Flere registreringer tyder allikevel på at rom 4 var del av det opprinnelige våningshuset. Inne i skjulet er tømmerveggen mot nord synlig, og stokkene er like i hele høyden. Gamle råteskader og slitasje tyder på at veggen har stått lenge ute. Denne ytterveggen stammer sannsynligvis fra et toetasjes hus. I første etasje er det spor etter et vindu, som er lavere enn de andre. Åpningen kan ha hatt et tofags smårutete 1700-talls vindu. Vindusåpningene ble sannsynligvis utvidet, eller fikk ny plassering, da våningshuset ble bygget om til drengestue. Hvis grua er eldre enn den nåværende drengestua, er det sannsynlig at den har stått innebygget også i bakkant. Varmen ville dermed spres inn mot bakrommet. Det er derfor sannsynlig at rom 2/3 og 4 har tilhørt det eldre våningshuset. Rom 4 har takbord med karnissprofil, og panelet er alderdommelig. Det kan være sent 1700- eller tidlig 1800-tall. Rom 1 har også takbord og panel med karnissprofiler, men her er trebordene tynnere. Jeg antar dette er elementer fra da drengestua fikk sin nåværende form. Ifølge takst skal dette ha skjedd etter 1843. På grunn av stilen i eksteriøret antar jeg bygningen stammer fra 1840-åra, da empirestilen fortsatt var vanlig på Akershusgårdene. Under rom 1 er det en kjeller med tykke murvegger av naturstein. Inne kan vi se spor etter en vindusåpning mot vest, men det er usikkert hva rommet har vært brukt til. Alle rommene og skjulet ble utvendig kledd med stående vekselpanel og samlet under en felles halvvalmet takform. På vestfasaden ble det påmalt to blindvinduer mot rom 4 og skjulet for å skape illusjonen av en enhetlig bygning. Dette var en utbredt skikk på 17-1800-tallet. Årsaken til at man malte slike vinduer var i hovedsak estetisk; man ønsket en enhetlig og symmetrisk fasade. Det bevarte blindvinduet på skjulet er malt med hvite rammer og sorte ”glass”. For å gjøre illusjonen perfekt, har det fått ordentlige vannbord som stikker ut fra veggen. Mot tunet er det to dører, som begge har fire liggende fyllinger. Døra til bryggerhusdelen har enkle fyllinger og to flotte bukkehornhengsler. Kanskje denne døra stammer fra det opprinnelige våningshuset? Døra til rom 1 er trolig fra 1840-åra, den har rikt dekorerte profiler og innstikkhengsler. Drengestuas opprinnelige bruk Tegningene fra 1940 viser tilnærmet opprinnelig planløsning. Drengestua var i bruk som bolig og bryggerhus. I bryggerhuset sto den store grua hvor man kokte mat og vasket klær. Denne delen av huset hadde sannsynligvis steinheller på gulvet, som vi ser antydet på tegningen fra 1940. Dette var trygt i forhold til bruk av åpen ild, og sikkert praktisk med tanke på vann- og matsøl. I rom 1 sto det opprinnelig en skillevegg som avdelte et forrom ved ytterdøra. Veggen er nylig revet, men i gulvet, veggene og taket vises umalte spor. Dette tyder på at skilleveggen ble oppført tidlig. Lignende spor sees i rom 2, hvor det har vært avdelt et kammers. Fra bryggerhuset gikk det ei bratt loftstrapp, som fortsatt eksisterer. På tegningen fra 1940 er det inntegnet et empirevindu med to fag à tre store ruter i loftsrommetet mot sør. Dette rommet var sannsynligvis innredet på 1800-tallet, noe de gamle sveitserstilsgeriktene rundt døra tyder på. Det kan ha vært i bruk som boligrom. Over skjulet er det også avdelt et rom, men dette har tynne, trekkfulle vegger av bindingsverk og panel og kun ei enkel labankdør. Resten av loftet er åpent og kaldt, og var sannsynligvis i bruk som lager og tørkeloft. Endringer etter 1940 I 1940-åra ble det foretatt omfattende ombyggingsarbeider. Det er sannsynlig at Moestue målte opp huset nettopp fordi det skulle bygges om. Det ble etablert nye lettvegger og installert våtrom, gulvene ble foret opp, det ble slått ny panel på flere vegger, grua ble fjernet og nye loddpiper ble murt opp. Heldigvis er de nye elementene stort sett lagt utenpå de gamle. I alle hovedrommene er det funnet gammelt panel, takbord og takbjelker, og sannsynligvis ligger de opprinnelige bordgulvene under de nye. I eksteriøret ble det skiftet ut en del materialer i 1940-åra. Alle vinduene ble skiftet til nye koblete typer. Unntatt fra dette er loftsvinduet mot nord, som muligens er et 1700-talls vindu som er brukt på nytt her. I rom 4 ble blindvinduet erstattet med et ordentlig vindu. Grunnmuren ble pusset, mens den tidligere bare var kalket. Gavlfasaden mot sør har fått nytt panel utenpå det gamle, sannsynligvis på 1980-tallet. Råteskader og tanker om istandsettingen Det er umulig å gi et fullstendig bilde av skadene på bygningen, for store deler av konstruksjonen er skjult. Dette gjelder særlig tømmerveggene og gulvene. Ved å titte og stikke inn i små gliper mellom panelbord og rundt ventiler er det allikevel mulig å få et inntrykk. Nedre del av tømmerveggene har flere råteskader. Det er også sannsynlig at de gamle gulvene er skadet, siden disse ligger nær terrenget. Selve takkonstruksjonen er i god stand, men bordtaket har flere råteskader. Det er spor etter gamle taklekkasjer langs mønet, men disse er senere tettet med takpapp under teglpannene. Utvendig panel er også råteskadet, særlig i nedre del. I den regntunge høsten 2000 var panelet svært fuktig og mykt. Sannsynligvis hadde det skader også da Moestue gjorde sine registreringer i 1940, for relativt få år etter ble det satt sokkelbord på nedre del av panelet. Dette ble nok gjort for å skjule råteskadene. De største skadene er i den søndre delen ved kjellernedgangen. Her har konstruksjonen sviktet helt, og deler av kjellermuren er fjernet. Dette har ført til store setninger. I tillegg er de kraftige tømmerstokkene som ligger i etasjeskillet mot rom 1, pill råtne i endene. Her er mange flyvehull etter borebiller, som har gnaget ganger inne i stokkene og spist treverk, slik at veden er blitt myk som smør. Som vi ofte sier om gamle hus: Det står på viljen! Tross disse skadene er det mulig å reparere bygningen uten at det historiske preget går tapt. Store deler av utvendig panel må fornyes, men innvendig er det mulig å avdekke opprinnelige overflater i alle rommene. Selve bryggerhusdelen kan kanskje få tilbake steingulvet og de sotete tømmerveggene, slik at den opprinnelige bruken blir lesbar igjen? I forbindelse med istandsettingen vil deler av tømmerkjernen bli blottlagt, og da kan spor etter vinduer, skjøter og slitasje gi viktig informasjon om husets historie. Hva vet leserne? De teoriene som er framsatt om drengestuas alder og bruk, kan være feil. Jeg regner med at Sothøna har mange lesere som har slitt sine barnesko ved Østensjøvannet, eller som er opptatt av lokalhistorie. Det hadde vært morsomt om dere kunne bidra med kunnskap om bryggerhuset. Jeg oppfordrer derfor leserne til å komme med sine historier. Send inn kommentarer og annet til post@ostensjovannet.no

1/1 Forening | Produkter Vil du støtte arbeidet vårt i Østensjøvannet miljøpark? Vi selger både en vakker og lærerik bok om Østensjøvannet og en flott T-skjorte! Østensjøboka Jørn Areklett Omre/Norske naturfotografer (NN) og Finn Arnt Gulbrandsen (tekst) har begge bodd mesteparten av sitt liv nær Østensjøvannet og brukt tusenvis av timer i området. Jørn nesten alltid med sitt trofaste fotoutstyr. Som man vil se, er han en særdeles dyktig fotograf med stor kjærlighet til vannet. Amund Kveim, leder av Østensjøvannets Venner, og Leif-Dan Birkemoe, redaktør av Sothøna, bidrar også i boka. Flott gave til familiemedlemmer, venner og forretningsforbindelser. KJØP BOKA og lær hvorfor vannet og naturen rundt i vårt nærmiljø er et naturdokument av internasjonal klasse! Boka er på over 200 sider og koster kun 375 kr. Bestill boka på post@ostensjovannet.no . Venneforeningen tar kontakt for overlevering. Ved postforsendelse kommer porto i tillegg. Den kan også kjøpes på «Østensjø Havn», Skullerudstua, Sørensen Sport, Norli Bryn, Norli Bøler, Norli Sentrum, Norli Oslo City, ARK Oppsal, ARK Tveita, ARK Manglerud og ARK Lambertseter. T-skjorte Østensjøvannets Venner har fått nye T-skjorter. Motivet er et stolt svanepar med sine 7 små barn mellom seg. Foreningens logo er også med. T-skjortene kan kjøpes på foreningens arrangementer for kr. 150. Kan også bestilles ved mail til post@ostensjovannet.no . Ved forsendelse kommer porto i tillegg. T-skjortene finnes i størrelsene 7-8 og 9-11 år, S, M, L, XL, og XXL.

1/1 Forening | Dugnadsgjengen Dugnadsgjengen Østensjøvannets Venners dugnadsgjeng utfører årlig mye skjøtselsarbeid i miljøparken. Arbeidet gjøres på oppdrag fra Statsforvalteren og Bymiljøetaten. Gjengen møtes på tirsdager på dagtid, med unntak av skoleferiene. Arbeidet er variert og innebærer bl.a. slått, vegetasjonsrydding og bekjempelse av fremmede arter. Alle er velkomne til å delta, nærmest uavhengig av form. Deltagelse gir mulighet for å bli kjent med likesinnede og til å lære mer om området og sammenhenger i naturen. Fra 2010, da vi begynte å loggføre timer, er det utført over 30.000 dugnadstimer, noe som er verdsatt til nærmere 10 millioner kroner. Østensjøområdet hadde ikke hatt dagens kvaliteter uten dugnadsgjengen. Vi understreker at dette er å anse som et supplement til statlige og kommunale tiltak, ikke en erstatning. Vil du være med? Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Det er utrolig mange utfordringer rundt Østensjøvannet, og arbeidsoppgavene er mange. Dugnadsgjengen tilbyr god mosjon og et godt miljø. Send en e-post til post@ostensjovannet.no og meld deg på. Du vil deretter motta mer informasjon om arbeidet fra Dugnadsgjengens leder, Finn Arnt Gulbrandsen.

1/1 Forening | Arrangementer Østensjøvannets venner og Besøkssenter våtmark på Bakkehavn tilbyr et spennende program gjennom året, blant annet aktivitetsdager ved Østensjøvannet på søndager kl. 12-15. Nedenfor ser du programmet for vårens aktiviteter. Du kan laste ned programmet med kart her .

1/1 Historie | Bakkehavn gård Bakkehavn gård Bakkehavn gård har kort historie sammenlignet med de andre gårdene lokalisert i Østensjøområdet Miljøpark. Eiendommen tilhørte den sørlige del av Abildsø gård, med gårdsnummer 160, bnr. 1, helt til delingen av gården i 1875. Da kjøpte grosserer og godseier H.C.Mathiesen på Linderud av Wetlesens på Abildsø, den del av eiendommen som lå sør for Smedbergbekken, inklusive den såkalte Abildsøskogen i vest. Denne parsellen ble gitt bruksnr. 5 og etter at en gård ble bygget litt nord for Abildsø skole, kalt Søndre Abildsø. Gården ble revet på 1950-tallet for å gi plass til rekkehusene i Enebakkveien 248-254. Ved fradelingen i 1875 stod det en plass, Lopperud, litt vest for dagens bygning på Bakkehavn, rett ved Abildsø Bo- og rehabiliteringssenter. Navnet Bakkehavn dukket først opp helt på slutten av 1800-tallet. Luserund og Lopperud Eiendommen Bakkehavn ble utskilt fra Søndre Abildsø i 1892 og gitt bruksnr. 10. Kjøper var Theodor Opsahl, medeier av Søndre Bogerud gård. I dokumentet fra skylddelingsforretningen ble den nye eiendommen kalt ”Parcellen Bakkehagen”. På parsellen stod det en plass, kalt Bakken. Det er mye som taler for at denne plassen ikke er identisk med Lopperud på vestsiden av Langerudbekken som var tomtegrensen. Den tradisjonelle versjon er at det er samme plassen som skiftet eller vekslet navn mellom Lopperud og Bakken. På motsatt side av veien lå Luserud, som senere fikk navnet Multehaug. Det var ikke uvanlig at husmannsplasser fikk et litt underlig eller ufint navn, som for eksempel ved frikjøp ble endret til et mer ”vanlig” navn. I en kontrakt tinglyst i 1876 nevnes det ”tjenestehestehold” trolig knyttet til plassen Bakken, noe som kan være opphavet til havnehagen – derav navnet Bakkehavn. Sommervillaen "Bakkehavna" Olaf Larsen, fra Jørgensløkken, overtok eiendommen (brn. 10) som han kalte ”Bakkehagen”, fra sin tremenning Theodor Oppsal i skjøte datert 1897. Våningshus i sveitserstil, sidebygning, låve med fjøs og stall ble oppført av Olaf Larsen i 1897/1898. Stedet ble deretter kalt for ”Bakkehavna” som senere ble til ”Bakkehavn”. På kart fra 1915 er også varianten Bækkehavn benyttet, kanskje avledet av grensebekken vest for eiendommen. Olaf Larsens egentlige hensikt var å bygge et hus han kunne bruke om sommeren. Derfor skilte han ut en egen tomt med bruksnr. 12 bestemt for sommervillaen. Olaf Larsen var på det tidspunkt engasjert med boligspekulasjoner i Kristiania, en virksomhet som skal ha gitt god avkastning. Fra rugdejakt til Freia sjokoladefabrik Olaf Larsen drev tidlig med produksjon av sjokolade hjemme på Jørgensløkken (på Oppsal) og var også ansatt på Bryn Chokoladefabrik (Brødrene Ottesen), etablert i 1879, i to år. I 1888 treffer han helt tilfeldig i Beverlia kolonialgrossist Fredrik Christensen på rugdejakt sammen med sin nevø Albert Hjort. De kommer i prat og det endte med at Christensen etablerte sjokoladefabrikk på Rodeløkka med Olaf Larsen som produksjonsansvarlig. Ikke minst var oppskriften på sjokolade viktig, for det var flere sjokoladefabrikker i Kristiania og konkurransen var hard. Navnet Freia ble bestemt på et møte med interessentene i det nye firmaet hjemme hos lensmann Hjort på Malerhaugen. Albert var barnebarn til lensmann Hjort. Far til Albert var på den tiden direktør på Rodeløkken Mek. Verksted, slik at dampkraft ble besørget derfra til den nye fabrikken. A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik - ASOLA Olaf Larsen ble verksmester på Freia Chokolade Fabrikk ved etableringen i 1889. I 1892 kom Fredrik Christensen i prat med sin kunde, kaffeagent Johan Throne Holst, som han etter hvert kom på kameratslig fot med. Han fikk tilbud om å kjøpe fabrikken fordi Christensen ikke oppnådde den tiltenkte avkastning. Og som han sa, Olaf Larsen kan du stole fullt på når det gjelder det tekniske. Tilbudet ble akseptert og trønderen Johan Throne Holst overtok kontrollen, dog for det meste med lånte midler. I 1894 ble en reorganisering gjennomført og Olaf Larsen tilbød Johan Throne Holst å gå inn med kapital han hadde opparbeidet gjennom sin boligspekulasjon. Fra 1894 ble han derfor medeier og avanserte til fabrikkbestyrer fram til Freia ble omdannet til aksjeselskap i 1898. Da trakk han seg ut og etablerte samme år A/S Olaf Larsen Chokoladefabrik, som i 1930 skiftet navn til Asola – AS pluss initialene O for Olaf og LA for Larsen. Olaf Larsen døde i 1920, 53 år gammel. Sønnen Orvar Larsen (1898-1965) overtok fabrikken etter sin far. Svigerinnen til Olaf Larsen, Augusta Andresen, gift med Alf Andresen, hadde fire sønner og en datter. Den ene sønnen var operasanger Ivar F. Andresen (1896-1940) og det er initialene til operasangeren som ble varemerke: IFA-pastillen. I 1968 overtok Kiellands fabrikker ASOLA og i 1975 kjøpte Nidar opp Kiellands fabrikker, men IFA-pastillen ble med ved eierskiftene. På baksiden av dagens esker med IFA-pastiller uttaler operasanger seg om pastillens “fornemste egenskaper” datert Dresden 5. november 1930, året da sjokoladefabrikken skiftet navn. Søster og svoger overtar Bakkehavn Oppføringen av Bakkehavn fant sted rundt den tiden Olaf Larsen var medeier i Freia, etablerte egen sjokoladefabrikk og var engasjert i boligspekulasjoner som fikk en bråstopp med ”Kristianiakrakket” i 1899. Hva hans egentlige planer med gården var, bortsett fra sommervillaen, er usikkert, men det ble hans svoger, Dinius Soot Pedersen gift med Olaf Larsens søster Hanna Sofie, som kjøpte Bakkehavn i 1899. I sommervillaen eller våningshuset bodde de nye eierne, men Olaf Larsen var nok en hyppig gjest som kastet glans over det praktfulle huset. Holmsenfamilien Datter til Hanna Sofie og Dinius, Valborg, giftet seg med Rolf Kristian Holmsen fra Lofsrud og det ble disse som skulle drive gården videre. Bakkehavn ble i familien frem til Oslo kommune kjøpte gården i 1948. De tidligere eiere drev deretter videre som forpaktere. Den siste forpakter i familien var Johan Holmsen, sønn av Valborg og Rolf Kristian Holmsen. Rett etter 2. verdenskrig ble glassverandaene i hovedhuset bygd inn og huset fikk det utseende vi kjenner i dag. Låvebrann i 1955 I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Galleri Bakkehavn Gård Midt på 1980-tallet flyttet Galleri Bakkehavn Gård inn, drevet av ildsjeler fra det kunstinteresserte miljø på Abildsø og Manglerud. I nær 15 år holdt de aktivt på med kunst og kultur. I denne perioden hadde også Tove Nilsen sin skrivestue på gården. Siste utstilling i Galleri Bakkehavn fant sted høsten 2000. I annen etasje flyttet Bakkehavn kvalifiseringssenter inn i 1998, men flyttet ut i 2010. Friluftsbarnehage I 2001 var Havnehagan Friluftsbarnehage på plass i nyoppusset første etasje. Manglerud bydel overtok fra Oslo kommunale boligbedrift forvaltningsansvaret for Bakkehavn gård i 1998. Etter bydelsendringene i 2004 ble det Østensjø bydel som fikk forvalteransvaret. I 2002 ble Bakkehavn gård med omkringliggende arealer inkludert i Østensjøområdet Miljøpark. Bakkehavntoppen I 1955 brant uthusbygningen ned, men hovedhus og sidebygning ble reddet. Storfeholdet opphørte rundt 1950, gris, høns og hest henimot 1968. I 1978 flyttet Holmsenfamilien fra hovedbygningen som deretter stod tom i 1 ½ år før kommunen benyttet hovedbygningen i forbindelse med innvandrere. De siste som bodde på gården fra Holmsenfamilien, i sidebygningen, flyttet først ut midt på 1980-tallet. Sauebeite Høsten 2007 og våren 2008 ble det bygget et 700 meter langt sauegjerde på området sør for bygningene. Lørdag 7. juni 2008 ble det sluppet fem søyer og 15 lam inn på enga. Det var et sommerbeiteprosjekt satt i verk av Østensjøvannets Venner med støtte fra Bydel Østensjø og Regionkontor Landbruk. Sauene kom fra en gård i Nittedal i regi av Beitepatruljen til Norges Vel. Sommerbeitet for sau fortsatte i 2009 og 2010. De to siste årene har det i en periode også beitet to hester fra samme gård som sauene. Noe av bakgrunnen for sauebeitet er at man på denne måten skal holde vegetasjonen nede, slik det var før dyreholdet opphørte for 40-50 år siden. Kulturlandskapet kan på denne måten holdes i hevd og virke historiefortellende for oss som bruker området.

1/2 Vern | Vernets historie Vern av Østensjøområdet i et historisk perspektiv (til 2002) Sammendrag 1952: Plan- og anleggskontoret i Oslo får i oppdrag å utarbeide en skisse for Østensjøområdet. 1959: Representantskapet for Østensjøplanen dannes. 1976: Miljøverndepartementet henvender seg til Fylkesmannen i Oslo og Akershus vedr. Østensjøvannet. 1979: ”Skjøtselsplan for Østensjøvannet” blir ferdig. 1983: Det fremmes reguleringssak for boliger på Abildsø gård. Østensjøvannets Venner dannes som løs gruppe. Reguleringssaken avvises i bystyret med knapp margin. 1988: Det kunngjøres at arbeidet med reguleringssak for boliger og gravlund på Abildsø gård starter opp. Østensjøvannets Venner stiftes som forening. 1991: Byggesaken trekkes fra bygningsrådets sakskart fordi saken vil bli avvist. Forslaget om gravlund blir avvist. 1992: Østensjøvannet blir naturreservat. 1997: Abildsø gård med jordveiene blir fredet av Riksantikvaren. Byantikvaren starter fredningssak vedrørende Østensjøgårdene med jordveier. 2000: 11. april H.M. Kong Harald og H.M. Kong Abdullah av Jordan åpner Vannakademiet på Abildsø gård. 2001: Plan- og bygningsetaten oversender planen ”Østensjø Miljøpark” til Byrådet 11. juni 2002: Østensjøområdet Miljøpark vedtas av et enstemmig bystyre. Vedtaket betyr en milepæl i ØVVs historie . Les mer om forvaltningen av Østensjøområdet miljøpark etter 2002 her. Vern om Østensjøområdet - den uerstattelige arven Arbeidet med å bevare Østensjøområdet har snart pågått i 50 år. Debatten om området var langt fra mindre i 1960-årene enn på 1990-tallet. Snarere tvert imot. Med alle de kvaliteter og verneverdier på det biologiske, antikvariske og historiske plan, kan det synes som en gåte at området ikke har fått tilstrekkelig beskyttelse tidligere. Allerede i 1952 fikk Plan- og anleggskontoret i Oslo Kommune i oppdrag å utarbeide en skisse for Østensjøområdet. Skissen inneholdt forslag om badeplasser, adgang til ro- og kajakksport, idrettsanlegg på Bogerudmyra og i sydenden skulle det bli fredningsområde for fugl. Vannet ble foreslått delt i to av en jaté hvor man kunne spasere over fra øst- til vestsiden. Etter hvert som skissen ble kjent , vokste bekymringen hos naturvernere og forskere. Lokale krefter dannet i 1959 ”Representantskapet for Østensjøplanen”, og deres synspunkter fikk gjennomslag. De ønsket seg i første omgang idrettsanleggene og gangveien på Abildsøsiden, men deretter forkastet Representantskapet skissen fra Plan- og anleggskontoret. Man ville at naturen i størst mulig grad skulle tjene som en oase for befolkningen i Østensjøbyen. Et oppslag i Aftenposten sammenlignet Østensjøvannet med Utterslev Mose i København. Det førte til at en delegasjon fra Oslo reiste på befaring til den Københavnske Mose. Den populære og mangeårige ordfører, Albert Nordengen, var med på turen. Konservator Edvard Barth fra Universitetet i Oslo og Odd Låtun, preparent ved zoologisk laboratorie Universitetet i Oslo utarbeidet forslag til fredningsbestemmelser. Representanskapet for Østensjøplanen ville frede hele området ”ved naturvern”. Jornalist Jon Dørsjø i Dagbladet var en av pådriverne for å få beslutningstakerne til å lytte til fagfolkene. Likevel ble det ikke tatt noen konkret beslutning om å ivareta området som en naturperle. ”Representantskapet for Østensjøplanen” spilte antakelig en avgjørende rolle for at fokus ble satt på å bevare mest mulig av naturen. Østlandske naturvernforenings småskrift fra 1965 forteller at man i Oslo kommune i prinsippet var enige om å verne plante- og dyrelivet i vannet og de nærmeste omgivelsene. Det Kongelige Miljøverndepartementet 15. mars 1976 sendte Miljøverndepartementet en henvendelse til Fylkesmannen i Oslo og Akershus: ”VEDRØRENDE BEHOV FOR VERNETILTAK VED ØSTERSJØVANNET I OSLO Østensjøvannet i Oslo er kjent som et av de mest verdifulle våtmarksområder på Østlandet så vel i ferskvannsøkologisk, botanisk og zoologisk sammenheng. Naturverninteressene knyttet til sjøen må anses som meget godt dokumenterte. Vannet har en særlig verdi som trekk- og hekkebiotop for fugl og er bl. a. oppført i Nordisk Ministerråds rapport om verneverdige våtmarker for fugl i Norden. I 1974 tiltrådte Norge en konsensus om vern av våtmarksområder av internasjonal betydning for trekkende vannfugl (Ramsarkonvensjonen). En skal i denne forbindelse utarbeide en liste over lokaliteter det skal være ønskelig å verne i Norge. Østensjøvannet er en av de lokalitetene en regner med bør oppføres på denne listen. I løpet av siste halvår 1975 ble spørsmålet om særlige vernetiltak aktualisert p.g.a. forurensningssituasjonen og inngrep i områdene omkring vannet. Departementet mottok i den anledning henvendelser om å ta initiativ til vernetiltak i området. En ber fylkesmannen vurdere vernetiltak og eventuelt utarbeide forslag til avgrensning og bestemmelser for et naturvernområde ved Østensjøvannet i samråd med Oslo kommune. Kommunens kontor for park og idrett har så vidt vites det administrative ansvar for utarbeidelse av skjøtsels- og arealdisponeringsplaner i Østensjøområdet. En antar at fylkesmannen bør ta kontakt med dette kontoret for å få kjennskap til eventuelle planer på et tidlig stadium i saken slik at disse kan ses i sammenheng med vurdering av spesielle vernetiltak. En legger ved en del materiale om undersøkelser som er foretatt i Østensjøvannet. Etter fullmakt Jan Abrahamsen (s) Arne Gjellen (s)” Brevet forårsaket befaringer, møter etc. i de nærmeste årene. Det hele endte opp med at Oslo kommune, Park- og idrett utarbeidet en skjøtselsplan for området: SKJØTSELSPLAN FOR ØSTERSJØVANNET” hvis målsetning lød: ”Østensjøvannet har med sitt store biologisk mangfold et stort rekreasjonspotensial som tiltrekker brukere fra så vel hele Oslo by som brukere fra andre kommuner. Med utgangspunkt i at det er plante/fugle/dyrelivet som er områdets hovedattraksjon, må enhver opparbeidelse - som foretas av Oslo kommene eller andre - underordne seg målsettingen om ikke å redusere dette mangfoldet. Dette gjelder også publikums bruk av områdene .” Skjøtselsplanen ble gitt ut i januar 1979 etter at en rekke berørte parter hadde uttalt seg positivt om planen. Området var reddet for fremtiden, trodde naturvernorganisasjonene og andre berørte parter. Kun fire år etter ble det fremmet et forslag om å bygge rekkehus innenfor skjøtselsplanens grenser, nærmere bestemt på Abildsø gårds jorder. Dette førte til at Østensjøvannets Venner ble dannet som en løs gruppe. De arbeidet for at bystyret skulle avslå forslaget om å bebygge jorden, og slik ble det. Høsten 1988 kom det atter et byggeforslag innenfor skjøtselsplanen. Nok en gang var Abildsø gårds jorder aktuelt. Denne gangen var en av byens entreprenører bedt om å fremme et reguleringsforslag av byrådet. Forslaget lød på 400 leiligheter, vesentlig blokkbebyggelse. Etter en kort diskusjon i den løse gruppa ”Østensjøvannets Venner” ble det besluttet å danne foreningen ØSTENSJØVANNETS VENNER, nedsette et interimstyre og mobilisere for fullt mot byggeplanene. Lokalavisen Oslo 6 ble tatt med flere av møtene, og omtrent parallelt med byggesaken kom Fylkesmannen forslag til ”Verneplan for våtmarker i Oslo og Akershus”. I dette høringsutkastet var ikke Skjøtselsplanarealet tatt med. Tegningene illustrerer at deler av Skjøtselsplanarealet ble liggende utenfor verneforslaget. Entreprenører ville oppfatte dette som klarsignal for bygging i områdene som ikke ble omfattet av verneforslaget. Derfor sendte Østensjøvannets Venner og Naturvernforbundet i Oslo og Akershus forslag om at hele skjøtselsplanarealet burde vernes som landskapsvernområde i henhold til naturvernloven. De aller fleste av høringsinstansene støttet dette forslaget, bl. a. Riksantikvaren. Venneforeningen benyttet ”Åpen halvtime” før bydelutvalgenes møter til informasjon om Østensjøområdets verneverdier. Avisinnlegg ble skrevet så vel i Aftenposten som i lokalpressen. Oslo 6 var en verdifull støttespiller. Det samme må sies om Nordstrand Blad. Samtidig startet Østensjøvannets Venner en underskriftskampanje. Det var ingen tvil om hva innbyggerne i Østensjøbyen ville. Ingen måtte røre Østensjøområdet. 20 500 underskrifter ble samlet inn. ØVV fikk også møte bystyregruppene til partiene. Foreningen ble godt mottatt over alt. Man greide imidlertid ikke å overbevise bystyrets flertall i første omgang. De gikk inn for å bevare skjøtselsplanarealet bortsett fra området ved Abildsø der byrådet ønsket utbygging. ØVV hadde en mulighet igjen. Greide man å overbevise bygningsrådet, ville byggesaken bli avvist der. Anne Enger Lahstein tok saken opp i Stortinget. Ved valget i 1989 ble Østensjøsaken valgkampsak. I 1988 ble det foreslått å bygge idrettshall nedenfor Eterfabrikken. Til tross for at Byplankontoret (Plan- og bygningsetaten) anbefalte planen, ble det aldri aktuelt å bygge hallen. Et våkent bydelsutvalg på Bøler og ØVV sørget for det. I 1989 ble det også snakk om eldreboliger nord for Almedalen. For bydelsutvalget på Østensjø var dette helt uaktuelt. Dermed var denne saken ute av bildet. Senere i dette året dukket det opp planer om en turnhall ved nordenden av vannet. Østensjøvannets Venner slo til med knallhard, men saklig kritikk i Oslo 6 og fikk støtte fra bydelsutvalget på Østensjø. Det ble også sendt et brev til byplankontoret. Selv om Skjøtselsplanen åpnet for en liten hall i dette området, så viste utviklingen ved Østensjøvannet og dagens kunnskap at det ville være fullstendig galt å bygge denne hallen. Byplansjefen innstilte på å avvise hallen, og slik ble vedtaket i bygningsrådet. Et utspill om eldreboliger ved Bakkehavn ble heller aldri realitetsbehandlet. ØVV vaket i kulissene. Kirkeskogen var kartlagt av medlemmer av botanisk forening i 1987 og ble betegnet som meget bevaringsverdig. Åsen var åpenbart viktig for opplevelsen av landskapsrommet rundt Østensjøvannet. Etter forslag fra Norsk Botanisk forening ble Kirkeskauen og Oppsalskrenten innlemmet i det området ØVV ønsket å verne. Et forslag om en gigantisk blokk på rundt 200 m lang og opptil 20 m høy i Kirkeskogen ble også skrinnlagt etter innsigelse fra foreningen. Likeledes et forslag om villabebyggelse i Kirkeskogen. I 1991 kom byggesaken på Abildsø opp. Riksantikvaren engasjerte seg og startet fredningssak av gården året etter. Venneforeningen har hatt en rekke møter med Riksantikvaren, oversendt viktige dokumenter og historikk om gården til Riksantikvaren. I 1992 ble Østensjøvannet med våtmarker og en bit av Tallbergåsen vernet som naturreservat på bakgrunn av ”Våtmarksplanen for Oslo og Akershus”. Østensjøvannets Venner var lite fornøyd med dette og ga skriftlig uttrykk for dette til DN før endelig vedtak ble fattet. Man ble ikke hørt i denne omgang, men pressemeldingen Miljøverndepartementet sendte ut i forbindelse med fredningen varslet om at også MD ville verne større arealer: Verneplan for våtmarker i Oslo og Akershus ”……. Østensjøvannet i Oslo kommune er nå vernet som naturreservat. Helheten i dette området både når det gjelder økologiske, kulturelle og landskapsmessige verdier bør imidlertid sikres for ettertiden. Hele det området som ble omfattet av Oslo kommunes skjøtselsplan fra 1979 vil bli nærmere vurdert for å komme fram til løsninger som kan bevare dette unike området for framtiden.” Så fulgte forslag om golfbane på Abildsø. Deretter gravlund. I begge tilfeller ble sakene trukket etter utspill og saklig press fra ØVV. Med utgangspunkt i pressemeldingen ble det, etter noen møter hos Fylkesmannen, besluttet at Plan- og bygningsetaten skulle lede dette arbeidet. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Fylkesmannens miljøvernavdeling, Vann- og avløpsetaten, Byantikvaren, Miljøetaten, Park- og idrett og Plan- og bygningsetaten. Østensjøvannets Venner ble invitert til å være bisitter i gruppa på grunn av den lokalkunskap foreningen hadde tilegnet seg. Arbeidet ble sluttført i begynnelsen av 2001, oversendt byrådet og den 11. juni 2002 ble Østensjøområdet Miljøpark enstemmig vedtatt i bystyret. På bakgrunn av byutviklingen i de senere år kan på sett og vis dette vedtaket sidestilles med det fremsynet Oslos politikere viste da de sikret byens befolkning marka og tilgang til fjorden med øyer og holmer. FORENINGEN ØSTENSJØVANNETS VENNER HAR GJENNOM MØTEVIRKSOMHET OG INFORMASJON VÆRT DEN VIKTIGSTE PÅDRIVER I ØSTENSJØSAKEN I 1997 ble Abildsø gård fredet. Året etter ble gården kjøpt av ”CENTRE FOR ENVIRONMENTAL STUDIES AND RESOURCE MANAGEMENT” CESAR. De har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid, og Abildsø gård fremstår nå som en perle. Vannakademiet ble åpnet på Abildsø 11. april 2000 av H.M. Kong Harald og H.M. Kong Abdullah av Jordan. I dag er Stiftelsen Abildsø gård eier. Virksomheten på gården rettet mot stort sett de samme oppgaver som det den forrige eier holdt på med. I 1997 startet Byantikvaren fredningssak vedrørende Østensjøgårdene. Arbeidet er snart fullført. Eierne av Østensjøgårdene, familien Solbakken, har også kommet langt med retsaureringsarbeidet på den søndre gården. 11. JUNI 2002 BLE VERNEPLANEN "ØSTENSJØOMRÅDET MILJØPARK" ENSTEMMIG VEDTATT I OSLO BYSTYRE. Vedtaket innebærer en stadfestelse og anerkjennelse av hvilke verdier som finnes i og rundt Østensjøvannet og hvilken enorm betydning stedet har som rekreasjonsområde. Østensjøvannets venner fikk honnør fra bystyrets talerstol for det arbeidet som foreningen har nedlagt. Østensjøvannets Venner vil gi en ros til saksbehandlerne vi har møtt i sakens gang. De har ikke latt saken glippe. Selv om det har tatt lang tid, har det vært fremdrift hele tiden. Venneforeningen føler at vi har en god dialog med byråkratieti vår viktige sak. GRATULERER OSLO ! Skrevet av Finn Gulbrandsen

1/2 Vern | Miljøparken Østensjøområdet miljøpark Oslo kommune opprettet i 2002 Østensjøområdet miljøpark (se kart). Miljøparken omfatter verdifulle områder rundt Østensjøvannet som ikke er vernet som naturreservat. Hensikten med denne reguleringsplanen er «å verne og videreutvikle området for ettertiden og definere bærekraftige prinsipper for bruk og forvaltning av området ». Du kan lese reguleringsbestemmelsene for Østensjøområdet miljøpark her. Forvaltningsplan Innenfor miljøparken er det store verdier og mange interesser som skal ivaretas. I 2023 laget Oslo kommune en ny forvaltningsplan for miljøparken som skal gjelde fra 2023 til 2033. Forvaltningsplanen beskriver dagens tilstand og utfordringer, samt hvilke tiltak og skjøtsel som skal gjennomføres i denne tiårsperioden. Visjon "Østensjøområdet miljøpark skal bevares og videreføres som et verdifullt og levende natur-, kultur-, og rekreasjonsområde. Miljøparken skal være et utstillingsvindu for Oslo kommunes politikk for bevaring og formidling av natur- og kulturverdier, og samtidig være et aktivt og attraktivt rekreasjonsområde. Det skal tilrettelegges for at økt bruk ikke forringer området ytterligere." Fra forvaltningsplanen Forvaltningsplanen oppgir følgende hovedhensyn i Østensjøområdet miljøpark: bevaring av naturmangfold vern av kulturminner og kulturlandskap landbruk friluftsliv, rekreasjon, idrett og læring Det står i planen at "ved konflikt mellom idretts- og rekreasjonshensyn på den ene siden og naturhensyn på den andre skal sistnevnte være avgjørende. " Les gjerne hele forvaltningsplanen. Her er det mye å lære om Østensjøområdets verdier og utfordringer, og hvilke tiltak som skal gjennomføres framover. Last ned forvaltningsplanen her. Østensjøvannets Venners rolle i miljøparken Østensjøvannets Venner var en viktig pådriver for at miljøparken ble opprettet i 2002. Les mer om prosessen som førte fram til opprettelsen av miljøparken på vår side om vernets historie. Østensjøvannets venner arbeider for vern og forsvarlig skjøtsel av Østensjøvannet med omkringliggende natur- og kulturlandskap, slik at verdiene i miljøparken blir ivaretatt. Vi har tett dialog med Oslo kommune og Statsforvalteren, og er en viktig formidler av kunnskap om natur, historie og lokale forhold. Sammen med Besøkssenter våtmark Oslo på Bakkehavn tilbyr vi undervisning og spennende familieaktiviteter i miljøparken. Vi uttaler oss ofte til utbyggingssaker i nærområdet for å bidra til at de ikke skal påvirke miljøparken negativt. Dugnadsgjengen vår jobber hvert år utallige timer med skjøtsel av viktig natur og fjerning av fremmede arter. Vi sørger også for å få på plass beitedyr for å ivareta kulturlandskapet.

1/1 Natur | Fisk Fiskesamfunnet i Østensjøvannet: artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer Åge Brabrand Zoologisk Museum Rapport nr. 179 - 1998 ISSN 0333-161x Sammendrag | Innledning | Problemstilling | Metoder | Resultater | Diskusjon | Litteratur Forord Østensjøvannet i Oslo har vært sterkt forurenset i flere tiår på grunn av stor tilførsel og tilsig av avløpsvann. Det er i perioden 1990-92 gjennomført en betydelig rehabilitering av ledningsnettet, og vannkvaliteten i tilløpsbekkene er forbedret. På tross av dette er vannkvaliteten i selve Østensjøvannet fortsatt preget av høye konsentrasjoner av næringssalter, massive algeoppblomstringer og lavt siktedyp. I Østensjøvannet har Oslo vann- og avløpsverk igangsatt en tiltaksplan i tre faser, der fase 1 har vært å innhente bakgrunnsmateriale, fase 2 har inneholdt praktiske undersøkelser og en fremtidig fase 3 med en tiltaksplan. De praktiske undersøkelser i fase 2 har bestått i å utrede alternative tiltak for å bedre vannkvaliteten i Østensjøvannet utover rehabilitering av avløpsledninger. Et mulig tiltak i innsjøer for å bedre vannkvaliteten er å endre på fiskebestander. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, har som en praktisk undersøkelse i fase 2 gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse av Østensjøvannet i 1998. Den foreliggende undersøkelsen har hatt en todelt målsetting. Den skal dokumentere tilstanden i fiskesamfunnet, og resultatene skal kunne brukes for å vurdere fiskens betydning for vannkvaliteten. Det er tatt kontakt med Reidar Borgstrøm (NLH), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Olav Skulberg og Bjørn Faafeng (begge NIVA) og Jan Økland (UiO) ved diverse problemstillinger underveis, og alle takkes for hyggelige og konstruktive diskusjoner. Oslo, 10.12.1998 Åge Brabrand Sammendrag Brabrand, Å. 1998. Fiskesamfunnet i Østensjøvannet, Oslo kommune: Artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Univ. i Oslo , 179, 19 s Det er gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse i Østensjøvannet for å klarlegge fiskeribiologisk status i innsjøen med tanke på artssammensetning og dominansforhold på den ene siden, og en vurdering av hvilket grunnlag fiskebestanden har til å påvirke vannkvaliteten på den andre. De fiskeartene som ble påvist var abbor, mort, gjedde og karuss. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst (basert på antall individer). Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens bunngarnserie ble det påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens bunngarnserie (supplert med 10 og 16 mm) i slutten av august var 3.5:1 basert på antall og 2.6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort av til dels betydelig størrelse, og største mort veide 1075 gr., med en totallengde på 38,5 cm. Mort viste ingen stagnasjon i vekst med økende alder. Dessuten manglet flere årsklasser, bl.a. mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger. Rekrutteringen og samlet bestandsstørrelse av mort er derfor trolig meget lav. Abbor dominerte fangstene, men de totale fangstene av abbor var også betydelig lavere enn forventet, ut fra innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste heller ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Av gjedde ble det fanget få individer, alle var hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet (mort og abbor med < 1 fisk/100 m2 garnflate pr. time på bunngarn i littoralsonen). Dette sammen med at mort, abbor og gjedde ikke har vekststagnasjon viser at fisketettheten er lav i forhold til produksjonspotensial. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede burde fangstene av mort ligget i størrelsesorden 250-300 /100 m2garnflate pr. time, og med total dominans av mort. I slike bestander er mort vanligvis næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Oksygensvinn som årsak til lave tettheter kan ikke utelukkes, men det er vanskelig å se at dette alene er den begrensende faktor, både fordi fiskedød uten påvist oksygenmangel ble påvist høsten 1995, og fordi målinger utført av OVA indikerer bedring av oksygenforholdene på ettervinteren på 1990-tallet sammenliknet med tidligere år. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør giftproduserende blågrønnalger anses som en mulighet. Vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Fisk har ingen mulighet for å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Når det periodevis utvikles meget høye forekomstene av blågrønnalger i Østensjøvannet vil dette kunne gi maksimal effekt av en eventuell algegift. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer, og biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser viser at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner. Den praktiske konsekvensen av en bedret vannkvalitet vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort Økt relativ andel av ungstadier i bestandene Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten. Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum, liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt og gjennomstrømning ved overføring fra Nøklevann. Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene. Økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Drenering av den lokale overflateavrenningen har trolig redusert den naturlige vanngjennomstrømningen som i utgangspunktet har vært liten. Bidrag fra Nøklevann gjennom overføring vil derfor fortsatt ha stor positiv betydning. Innledning Den foreliggende undersøkelse har som mandat å dokumentere fiskesamfunnets artssammensetning og mengdeforhold. Dette skal ses i sammenheng med vannkvaliteten, og resultatene kunne brukes senere for å vurdere fiskesamfunnets betydning for vannkvaliteten. I Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) ”Landsomfattende trofiundersøkelse av norske innsjøer” er det vist at Østensjøvannet er en av Norges mest forurensede innsjøer. Årsaken til dette er stor tilførsel av urenset avløpsvann over mange tiår, og i sommerperioden registreres høye konsentrasjoner av næringssalter, store algeoppblomstringer med dominans av blågrønne alger og et lavt siktedyp. På grunn av det rike fuglelivet er området fredet som naturreservat. Vannkvaliteten i Østensjøvannet og tilløpsbekkene er overvåket av Oslo vann- og avløpsverk (OVA) siden slutten av 1970-tallet. Det vises til OVA-rapport (1998) for nærmere beskrivelse av vannkvalitet og utviklingen av denne i de senere år. I perioden 1990-92 ble det gjennomført en betydelig forbedring av ledningsnettet i nedlagsfeltet til Østensjøvannet og til tilløpsbekkene. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at dette førte til en betydelig forbedring av vannkvaliteten i bekkene, mens vannkvaliteten nærmest er uforandret i selve innsjøen. I perioden 1979-94 var blågrønnalgene Anabaena spp., Oscillatoria agardhii og Microcystis spp. de dominerende gruppene. NIVA har påvist giftproduserende stammer innen slektene Anabaena ogMicrocystis fra Østensjøvannet (Skulberg, pers. med). Massedød av fugl kan i flere tilfeller settes i sammenheng med nærvær og inntak av giftprodusende blågrønnalger (Skulberg, pers. med). Det er dokumentert fiskedød ved en rekke anledninger i Østensjøvannet, og dette er ikke bare av ny dato. Allerede våren 1860 ble det funnet mengder av død ål langs breddene, og ålen regnes som utdødd i Østensjøvannet fra denne tiden, dels som en følge av kald vinter dette år, og at nyinnvandring av ålelarver fra sjøen til Østensjøvannet gjennom Loelva og Østensjøbekken ikke lenger var mulig pga. forurensning fra bebyggelse og spillvann fra industri (Brun, Høeg og Sæther 1965). I februar 1903 og 1909 ble det observert masseutvandring av fisk fra Østensjøvannet og ut gjennom Østensjøbekken. Dette er beskrevet i detalj av Huitfeldt-Kaas (1909). Det var her en omfattende utvandring av fisk, vesentlig mort, litt abbor og noen få gjedde. Morten var av alle størrelser fra ”½ mark vægtige ned til et par tommer lange yngel”. Det ble fisket opp betydelige mengder mort i utløpselva, anslagsvis 20 ”tønder”, iht. en avisnotis. Vannprøve samlet inn personlig av Huitfeldt-Kaas under dagene (ca 20 februar 1909) med utvandring av fisk og analysert av hr. stadskjemiker Schmeld viste en oksygenkonsentrasjon på 2,15 cm3/L, og Huitfeldt-Kaas anså det for bevist at årsaken til utvandring skyldes oksygenmangel i selve Østensjøvannet. Dette til tross for at en vannkjemisk analyse i 1901 ga ”meget tilfredsstillende resultat” og at isen fra vannet var gjenstand for salg og bruk ved brennevinsbrennerier helt fram til 1921 (Sæther 1965). Huitfeldt-Kaas setter mangelen på oksygen i forbindelse med at vannet er grunt, har liten gjennomstrømning og at det både i 1903 og 1909 var snøfattige vintre med betydelig barfrost. Dette medførte at isen var tykk og at tilførsel av vann fra de få og små bekkene og fra Bogerudmyra disse vintrene var minimal pga. gjenfrysing. I 1925 advarte imidlertid helserådet mot bruk av isen pga. kloakktilførsel pga. direkte utslipp av kloakk til vannet fra omkringliggende bebyggelse (Tveter 1925). Ørekyten ble regnet som utdødd i 1920-årene og dødelighet av mort ble observert ved flere anledninger i 1940-årene. Fiskedød i Østensjøvannet er senere påvist ved flere anledninger, uten at det har vært mulig å kunne dokumentere årsaken til disse med samme grad av nøyaktighet som de i 1903 og 1909. Siste dokumenterte fiskedød var i november 1995, med omfattende død av årsunger av abbor som da kunne observeres under isen. Som ved de fleste andre tilfellene ble det ikke funnet noen entydig årsak, men verken akutt utslipp eller infeksjoner ble ved denne anledningen angitt som sannsynlig årsak (Brabrand 1995). Det ble også foretatt oksygenmålinger av Geir Solheim (OVA) umiddelbart etter at død fisk ble observert, og forholdene viste tilfredsstillende forhold for fisk, noe som for så vidt måtte forventes så tidlig etter islegging. Det er derfor viktig å merke seg at omfattende fiskedød ved denne anledning har skjedd pga. av en annen årsak enn oksygensvinn. Periodevis lave oksygenkonsentrasjoner er imidlertid ofte observert i de bunnære vannmasser, både om vinteren og om sommeren (Sæther 1965, OVA 1995). Dette kan selvsagt gi direkte dødelighet, men gir også indirekte et betydelig mindre tilgjengelig vannvolum for fisk med sammentrengning og mulighet for betydelig predasjon på småfisk som resultat. Problemstilling I en innsjø med fiskedød vil omfang (hyppighet i tid, mengden av død fisk) og selektivitet (bestemte arter eller størrelser) ha avgjørende betydning for hvilket fiskesamfunn vi observerer i innsjøen. Aldersfordelingen kan vise den relative styrken på de enkelte årsklasser og derved angi overlevelse de enkelte år. En dødelighetsfaktor som ikke virker hvert år, eller som har forskjellig omfang fra år til år vil gi ujevnt sterke årsklasser. I tillegg vil en rekke biologiske forhold i den gjenværende bestand bli forandret, først og fremst næringskonkurranse, der liten bestand vil gi stor individuell vekst. Artssammen-setningen, artenes alderssammensetning og enkeltindividenes vekst kan derfor benyttes som en indikator for miljøforholdene i innsjøen, eller mer presist hvilke flaskehalser som fiskebestandene er påvirket av i tiden forut for observasjonen (flere år). Konkret vil hovedspørsmålet være om fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor eller om bestandene ikke har slike belastninger. Dersom fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor, vil bestandene ha lavere tetthet/biomasse enn bæreevnen skulle tilsi. Dette vil ytre seg i små fangster. Dersom faktoren er av betydning hvert år vil samtlige årsklasser være svake. Dersom det forekommer omfattende fiskedød bare enkelte år, og/eller denne virker selektivt på bestemte årsklasser eller arter, vil dette påvirke alderssammensetningen hos de arter som rammes. De arter som rammes av en dødelighetsfaktor som gir omfattende reduksjon i individtettheten vil kunne ha god individuell vekst i den gjenværende bestand. Dersom fiskebestandene er begrenset (negativ påvirkning uten dødelighet) av en faktor som er tilstedepermanent eller ofte, vil dette kunne gi dårlig vekst, men med jevnt sterke årsklasser tilstede. Utover disse indikatorene i enkeltbestander vil mengdeforholdet mellom fiskeartene og dominans kunne angi begrensende faktorer. Mengdeforhold og dominans vil også ha direkte innflytelse på den effekt fiskebestandene kan ha på vannkvaliteten gjennom nedbeiting av algespisende zooplankton og resirkulering av sedimentbundet fosfor. Dessuten vil en periode med god vannkvalitet eller en langtidsutvikling mot bedre vannkvalitet (mindre dødelighet) gi som resultat at tetthet og produksjon i bestandene (artsfordeling, størrelser) vil øke, og at innflytelsen av fisk på vannkvaliteten gjennom de nevnte mekanismene vil øke. Dette vil kunne forsinke den bedring av vannkvaliteten som ellers ville være forventet ut fra tiltak i nedbørfeltet, og for så vidt også av de vannkjemiske parametre fra selve innjøen. Metoder Settegarn Det er benyttet settegarn av typen nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensenserie (supplert med 16 mm og 10 mm maskevidde). Begge seriene ble benyttet ved land rett utenfor vegetasjonsbeltet og midt ute i innsjøen, se Fig. 1. Nordisk miljøgarnserie er et 30 m langt garn (høyde 1,5 m) bestående av følgende maskevidder innsydd i følgende rekkefølge: 43, 19.5, 6.25, 10, 55, 8, 12.5, 24, 15.5, 5, 35, 29 mm, der hver maskevidde er representert med 2,5 m. En slik lenke ble satt parallelt med land og en midt i innsjøen. Det ble fisket på dagtid og nattid. Modifisert Jensenserie besto av enkeltgarn med dimensjon 25*1,5 m, og følgende maskevidder ble benyttet: 10, 16, 19.5, 22.5, 26, 29, 35, 39, 45, 52 mm. Et garn av hver maskevidde ble satt fra land og rett ut. Dessuten ble en lenke bestående av et garn av hver maskevidde satt midt i innsjøen. Jensenserien ble satt kl. 16-18, og trukket påfølgende morgen kl. 9-11. Fangstmengde pr. innsats (CPUE) av de ulike artene for hver maskevidde ble beregnet. Fra samtlige fisk på både nordisk miljøgarnserie og på Jensenserie ble det tatt strukturer til aldersbestemmelse (karpefisk, abbor: gjellelokk og ørestein, fra gjedde: vingebein og ørestein). Not Det ble fisket med landnot 13.10.1998, etter at en del av vannvegetasjonen var noe redusert i omfang. Nota hadde en totallengde på 50 m, høyde 6 m og maskevidde 5 mm i notposen. Nottrekk var vanskelig å gjennomføre, idet strandvegetasjon hindret selve trekkingen mot land. Dessuten var bunnen så bløt at nota raskt ble fylt med mudder. Tre teknisk gode trekk ble gjennomført i den nord-østre del av innsjøen. Dykking Under notfisket ble det stedvis observert betydelig bestand av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis). Denne ble ansett som utdødd fra 1950-årene til den dukket opp igjen med enkelte individer i 1993 (Spikkerud 1994). Dybdeutbredelse av liten dammusling ble derfor undersøkt ved dykking i uke 43 langs 4 transekter som strakte seg fra land og ca 100 m ut. Fire tetthetskategorier ble benyttet ved direkte observasjon av dykker: Ikke tilstede < 1 individ / m2 1-10 individer / m2 10 individer / m2 Det ble tatt et tilfeldig utvalg av levende individer av vanlig dammusling for alderbestemmelse og lengdemåling (totallengde). Fig. 1. Østensjøvannet i Oslo kommune, med angivelse av områder for notfiske, prøvefiske med bunngarn nær land og midt ute i innsjøen og transekter for kartlegging av vanlig dammusling. Dybdekart fra Sæther (1963). Nottrekk:• . Transekt for undersøkelse av vanlig dammusling: A, B, C. Område for pelagisk fiske: Resultater Settegarnfangster Fangstresultat på Nordisk miljøgarnserie er vist i Tabell 1 og Tabell 2 og for modifisert Jensen serie i Tabell 3 og Tabell 4. I samtlige tabeller er vist antall fisk fanget av de ulike arter fordelt på garnas maskevidde, og det er beregnet fangst pr. innsatsenhet (CPUE) angitt som antall fanget fisk pr. 100 m2 og time. Det ble påvist gjedde, abbor, karuss og mort. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie jevnt over var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens garnserie ble det til sammen påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som selvsagt skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens modifiserte garnserie i slutten av august var 3,5:1 basert på antall og 2,6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort med til dels betydelig størrelse, og største mort var 1075 gr. med en totallengde på 38,5 cm. Tabell 1. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i strandområder av Østensjøvannet 28-29.7.1998. Tabell 2. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i pelagiske områder av Østensjøvannet 28-29.8.1998. Tabell 3. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for modifisert Jensen garnserie i strandområder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Tabell 4. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Jensen garnserie supplert med maskevidde 10 mm og 16 mm i pelagiske områder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Notfangster Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Aldersfordeling og vekst Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Fig. 2. Aldersfordeling av totalmaterialet av abbor og mort tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Aldersfordelingen for mort viste fravær av enkelte årsklasser (Fig. 2), men dette kan skyldes tilfeldigheter fordi totalfangsten av mort er lav. I materialet er det funnet mort opp til alder 13 år. Begge kjønn hos abbor viser god vekst, med lengde etter første vekstsesong på 69,5 mm (SD=19,5) for hunner og 66,2 mm (SD=9,6) for hanner (Fig. 3). For hunner observeres en jevnt avtagende vekst, uten at dette kan karakteriseres som vekststagnasjon. For de tre individene i materialet som oppnår alder på 10 år påvises økt lengde fra alder 7 til 10 år. Dette fremkommer tydeligere på individuelt vekstforløp (Fig. 5). Her fremkommer tydelig stor forskjell i individuell vekst, og ingen av individene har markert vekststagnasjon. Mort viser jevn vekst frem til alder på 3-4 år for hunner og frem til 3 år for hanner (Fig. 3). Det individuelle vekstforløpet varierer svært mye, og for hunner av mort er det variasjon i lengden fra ca 12 cm til 30 cm ved 6 års alder (Fig. 5). Dette bidrar til at gjennomsnittlig vekst for aldersgruppene 5 og 6 åringer reduseres av enkelte individer som har svært lav vekst. Verken for individer med lav vekst eller god vekst er det vekststagnasjon. For de eldste individene er det fortsatt lengdevekst selv etter alder 7 år og frem til 13 år. I Fig. 5 er vist individuell vekst for fire individer av karuss for å illustrere forskjell i vekstmønster. Tre individer har rask vekst frem til 3-5 års alder og viser deretter vekst-stagnasjon ved en lengde på ca 30 cm. Flere individer i materialet av karuss med lengde 35-37 cm viste en alder på 15-24 år, noe som antyder høy alder og vekststagnasjon for denne gruppen av karuss. Hvorvidt det finnes en gruppe karuss med et annet vekstmønster kan ikke angis med det foreliggende materialet. Materialet av gjedde består kun av tre individer, alle hunner (samlet vekst vist i Fig. 4 og individuell vekst i Fig. 5). Disse viste jevnt god vekst og ingen tegn til vekststagnasjon frem til alder 8 år. Det var imidlertid stor variasjon mellom de tre individene i første 20 individer var de fleste aldersgrupper representert, men med dominans av individer med 5 vintersoner, dvs. årsklassen fra 1993. Fig. 3. Tilbakeberegnet vekst hos hunner og hanner av abbor (over) og av mort (under) tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 4. Tilbakeberegnet vekst hos gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 5. Tilbakeberegnet vekst hos enkeltindivider av abbor, mort, karuss og gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Diskusjon De arter som i dag regnes som tilhørende i Østensjøvannet med regulære bestander er: Abbor Gjedde Mort Karuss Karuss er ikke nevnt av Huitfeldt-Kaas (1918), og det har ikke vært mulig å dokumentere om denne arten er oversett av han, eller om den er innført på et seinere tidspunkt. Han nevner imidlertid ål, ørekyt og 9-pigget stingsild, men disse regnes som utryddet, ål allerede på 1860 – tallet på grunn av vandringshinder i Østensjøbekken, ørekyt og stingsild sannsynligvis knyttet til forurensning på 1940-tallet. Huitfeldt-Kaas (1918) nevner forekomst av kreps i Loelva, men ikke spesielt i Østensjøvannet eller i Østensjøbekken. Kreps forekommer imidlertid i Nøklevann. På grunnlag av prøvefiske i Østensjøvannet med bunngarn i strandområder og ute i vannmassene ble det i juli og august 1998 påvist abbor, mort, karuss og gjedde. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst. Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Følgende forhold i resultatene poengteres: De totale fangstene av mort var små og mye mindre enn forventningen basert på innsjøens produksjonsforhold. Mort viste ingen vekststagnasjon. Dette sammen med fravær av mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger viser at rekrutteringen i mortebestanden er meget lav. Det var til dels meget stor variasjon i tilbakeberegnet vekst mellom individer av samme kjønn. Til tross for at abbor dominerte fangstene var de totale fangstene av abbor betydelig lavere enn forventet. Dette baserer seg både på innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet enkelte gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Det ble fanget 3 gjedder, alle hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet og at dette reflekterer liten bestand for abbor, gjedde og spesielt for mort. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede skulle det ut fra dette alene forventes total dominans av mort, og at totalfangstene var betydelig større og i en helt annen størrelsesorden. I slike bestander er mort næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Det er nærliggende å sammenligne fangstene med de som er rapportert fra Årungen. Denne innsjøen har lavere produktivitet, men har et fiskesamfunn bestående av mort, abbor, gjedde, ål og trolig karuss, dvs. forholdsvis likt det i Østensjøvannet. Årungen er imidlertid dypere og det er ikke rapportert om fiskedød. Fangstene ligger her på et helt annet nivå, 250-300 mort/100 m2 og time (Borgstrøm og Eie 1981), sammenliknet med Østensjøvannet som har < 1 fisk/100 m2 og time både for mort og abbor. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den typiske vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Derimot fortsetter veksten selv om individene er relativt gamle, men det er stor variasjon i selve forløpet mellom individene både hos mort og abbor. Hos karuss derimot antyder vekststagnasjon at bestanden er næringsbegrenset, og det er sannsynlig at bestandstettheten er større enn fangstene skulle tilsi. En faktor som periodevis oksygensvinn skulle forventes å virke på bestandene i denne retningen. Mort er følsom for oksygensvinn, og er mer følsom enn abbor. I tillegg kan karuss overleve korte perioder under nærmest anaerobe forhold. Liten totalbestand av mort og abbor, og med antatt dominans av karuss er derfor forventet fiskesamfunn dersom oksygensvinn er den begrensende faktor. Sekundæreffekter av dette er at fisk i perioder med dårlig oksygenkonsentrasjon vil søke til områder av innsjøen som fortsatt har tilfredsstillende forhold, noe som vil forventes å gi hard predasjon på småfisk og derved dårlig rekruttering. Men flere forhold tilsier at oksygensvinn i vannmassene alene ikke er den begrensende faktoren i årene forut for prøvefisket i 1998. Høsten 1995 ble det for det første påvist massiv dødelighet hos årsunger av abbor uten at oksygensvinn ble påvist. For det andre antyder oksygenmålinger utført av OVA på ettervinteren at forholdene er blitt bedre de 6-8 siste år sammenliknet med tilsvarende målinger på 1970- og 1980-tallet. Observasjon av større forekomster av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis) høsten 1998 med mange årsklasser tilstede viser for det tredje god overlevelse av disse organismene, og det har trolig også vært en markert økning i denne bestanden de siste 5 årene, idet bare få individer ble påvist i 1993. Bruk av vanlig dammusling som en indikasjon på oksygenforholdene må imidlertid gjøres med forsiktighet, fordi tålegrensene for oksygen ikke er avklart når det gjelder vanlig dammusling. Oksygensvinn anses imidlertid som årsaken til nærmest fravær av vanlig dammusling over flere tiår, selv om også gift fra blågrønnalger er nevnt (Økland & Økland 1991). En annen muslingart, svanemuslingen (Anodonta cygnea), har en viss toleranse ovenfor oksygensvinn, og det er vist at denne muslingarten tåler 7 døgn i oksygenfritt miljø i romtemperatur (Salanki 1977). Det må derfor regnes med at også vanlig dammusling har en viss toleranse overfor oksygensvinn, men det konkluderes med at god overlevelse og økning i bestanden av vanlig dammusling har skjedd de siste år som en følge av bedre oksygenforhold. På den andre siden utelukker ikke forekomst av vanlig dammusling at oksygensvinn fortsatt skjer og at dette kan gi dødelighet for fisk. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør andre faktorer vurderes, og giftproduserende blågrønnalger anses her som en mulighet. Selv om det ikke er dokumentert effekter av giftige blågrønnalger på fisk i Østensjøvannet, bør direkte dødelighet og/eller subletale effekter på fisk vurderes. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer i Østensjøvannet. De framtredende artene i perioden 1980-98 har vært innenfor slekteneAnabaena ogMicrocystis(Olav Skulberg, pers. medd.). Det er foretatt biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser som har vist at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner med effekt på lever og at dette er gifter som har en viss langtidsvirkning. Det er ikke kjent om dette har en virkning på fisk, men vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Dette gir ingen mulighet for fisk å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Disse forholdene sammen med høye konsentrasjoner av blågrønnalger som periodevis utvikles i Østensjøvannet skulle tilsi maksimal effekt av en eventuell algegift. Hvilken økologisk konsekvens dette skulle ha på fiskesamfunnet vil imidlertid bare være spekulasjoner, men det er lett å tenke seg at ungstadier har stor følsomhet, og at mort som konsumerer alger, deriblant blågrønnalger (Lessmark 1983), vil kunne bli mer påvirket enn abbor, både gjennom direkte dødelighet og gjennom subletale effekter. Det kan også spekuleres på om subletale effekter kan gi stor variasjon i vekstmønster mellom individene i populasjonen, ved at noen årsklasser blir mer eksponert enn andre. Den praktiske konsekvensen av dette vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort. Økt relativ andel av ungstadier i bestandene. Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten . Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum og lav gjennomstrømning som følge av liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt. Det henvises her til episoden med oksygensvinn i 1903 og 1909 (Huitfeldt-Kaas 1909). Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene, og økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Litteratur Borgstrøm, R. og Eie, J.A. 1981. Antall og biomasse av mort, Rutilus rutilus (L.), og abbor, Perca fluviatilis L., i Årungen i mai 1980. NLVF/Styringsutvalget for jordforskning, rapport nr. 7, 32 s. Brabrand, Å. 1996. Fiskedød i Østensjøvannet i Oslo. Laboratorium for ferskvnnsøkologi og innlandsfiske, Universitetet i Oslo. Internt notat, 3 s. Faafeng, B.A. 1995. Østensjøvannet – pryd eller pest? Norsk institutt for vannforskning. Rapport 3348-95, 13 s. Huitfeldt-Kaas, H. 1909. Hvorfor udvandrer fisken fra Østensjøvandet? Norsk Fiskeritidende. 257-263 Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge. Centraltrykkeriet, Kristiania. 106 s. Lessmark, O. 1983. Competition between perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus) in South Swedish lakes, unpubl. PhD thesis, University of Lund, 172 pp. Tveter, H. 1925. Østensjøvandet. En monografi. Stensil 19 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann med tilløpsbekker. Årsrapport 1994. 18 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann 1979-1994. Eutrofiering, plantenæringsstoffer og blågrønnalger. Rapport, 15 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1998. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt ”Renere Østensjøvann”. Under trykking. Salanki, J. 1977. Effects of environmental factors on the endogenous rythm of the freshwater mussels (Anodonta cygnea L.). Annales. Biol. Thihany 44, 126-131 Spikkerud, E. 1994. Østensjøvannet i Oslo – nytt studium av bunndyr og miljøforhold etter 30 år. Cand. scient. Hovedfagsoppgave i limnologi, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, 136 s. Sæther, O. A. 1963. Limnologi. I: Brun, E., Høeg, O. A. og Sæther, O.A. Østensjøvannet. Østlandske naturvernforening, småskrift nr. 7. 111 s Økland, J. og Økland, K.A. 1991. Oslo rundt langs vann og vassdrag. Universitetetsforlaget, Oslo. 230 s

1/1 Natur | Krypdyr Krypdyr (reptiler) ved Østensjøvannet Krypdyrene er nok noe underrapportert fra miljøparken. Denne raske jegeren er det lett å overse, og den har som regel rukket å løpe i skjul før du er fremme der den satt. Dersom du sitter stille på varme vårdager kan det hende at du hører den rasle under løvet. Siden vi begynte å samle artsobservasjoner fra Østensjøområdet miljøpark er det kommet inn et par udokumenterte meldinger fra 2011. Men i mars 2012 var det heldigvis noen observante beboere som meldte om et individ som kom tuslende over grusgangen deres. Det viste seg å være en firfisle, som du ser bilder av her. Norges fem arter i klassen krypdyr: Orden skjellkrypdyr underorden øgler firfisle (Lacerta vivipara) stålorm (Anguis fragilis) underorden slanger hoggorm (Vipera berus) slettsnok (Coronella austriaca) buorm (Natrix natrix) Foto: Audun Brekke Skrindo

1/1 Kunnskap Østensjøvannets venner har samlet mye kunnskap om Østensjøvannet og området rundt. Her kan du lese mer om naturen, dyre- og plantelivet, vern av området og historien. Natur Vern Historie