Søk

1/1 Natur | Pattedyr Pattedyr ved Østensjøvannet Pattedyr er vanskeligere å oppdage enn mange av de andre dyregruppene. Under foreligger listen over de innrapporterte funn av pattedyr ved Østensjøvannet som er sendt inn til artsobservasjoner.no . Gå inn på nettsiden deres for å se på kartet hvor de ulike artene er observert. Når du er registrert bruker i denne portalen legger du inn dine observasjoner selv. Husk å koble observasjonen til prosjektet «Østensjøvannet i Oslo» som utføres underveis i registreringen. Dersom du observerer noe og ikke vil legge det inn i artsobservasjoner kan du sende det til post@ostensjovannet.no , så kan vi hjelpe til med å legge det inn for deg. Rødrev på turveien på østsiden av vannet, 2010. Foto: Hanne Kamilla Kveim Flaggermus Visste du at Østensjøvannet er kjent for sin forekomst av flaggermus, og at området er et av de bedre stedene for flaggermus i Norge? Norsk Zoologisk forening plasserte i 2002 ut flaggermuskasser hvor dyrene kan ha et sted å hvile og overnatte. Noen har kanskje lurt på hvordan fugler skal kunne utnytte de litt snodige kassene som er hengt opp ved Østensjøvannet. Svaret er altså at kassene er tiltenkt flaggermus og ikke fugler. Du finner mer informasjon om flaggermus hos Norsk Zoologisk Forening Artsliste for pattedyr ved Østensjøvannet Du kan lese mer om rødlista og rødlistestatus her . Art Vitenskapelig navn Rødlistestatus Info Piggsvin Erinaceus europeus NT Krattspissmus Sorex araneus Vannflaggermus Myotis daubentoni Skimmelflaggermus Vespertilio murinus NT Nordflaggermus Eptesicus nilssonii VU Storflaggermus Nyctalus noctula EN Dvergflaggermus Pipistrellus pygmeaus Hare Lepus timidus NT Sørhare Lepus europaeus Ekorn Sciurus vulgaris Liten skogmus Apodemus sylvaticus Fakta Rotte Rattus norvegicus Vånd Arvicola terrestris Rødrev Vulpes vulpes Fakta Grevling Meles meles Mink Mustela lutreola Ilder Mustela putorius VU Røyskatt Mustela erminea Snømus Mustela nivalis Elg Alces alces Fakta Rådyr Capreolus capreolus Fakta Bever Castor fiber

1/1 Forening | Arkiv Årsberetninger og årsmøteprotokoller for Østensjøvannets Venner: Årsberetninger 2024 2023 2022 2021/22 2020/21 2019/20 2018/19 2017/18 2016/17 2015/16 2014/15 2013/14 2012/13 2011/12 2010/11 2009/10 2008/09 2007/08 2006/07 2005/06 2004/05 2003/04 2002/03 2001/02 2000/01 Årsmøteprotokoller 2025 2024 2023 1/1

1/1 Natur | Fugler Fuglelivet Den store variasjonen i vegetasjonen og i kulturlandskapet rundt vannet gjør at området tiltrekkes av mange ulike fuglearter. I naturhistorisk sammenheng har fugleelskere vært hyppige gjester i over hundre år. Allerede i 1864 gjorde zoologen Robert Collet notater om fuglelivet. Det er registrert 220 (høsten 2009) forskjellige fuglearter i dette lille området. Tatt i betraktning størrelse og beliggenhet, er dette tallet meget høyt. Rundt 35 av disse hekker her hvert år. Enkelte ruger sjeldnere. Norsk Ornitologisk forening, avd. Oslo og Akershus foretar tellinger hver 14 dag gjennom det meste av året. Dette gir en god oversikt over fuglelivet ved vannet. I tillegg rapporteres det inn fugleobservasjoner hele tiden som du kan finne her på websidene. Toppdykker. Foto: Ellen Askum. Anlegg av plener på 1960 og 70-tallet har gitt en del endringer i fuglelivet. Samtidig ble det satt ut gjess i Osloområdet, og det førte til store problemer. Disse artene er vegetarianere og henter en vesentlig del av føden sin nettopp fra spirende plengress. Antallet gjess har økt enormt og har ført til en ubalanse mellom fugleartene. Det er greitt å være klar over at områdene rundt vannet gir et godt tilbud til det varierte fuglelivet, selv om livet på vannspeilet fanger størst oppmerksomhet til daglig. Den næringsrike innsjøen domineres av toppdykker, grågås, kanadagås, stokkand, toppand, sivhøne, sothøne og hettemåke. Disse foretrekker slike innsjøer. Toppdykkeren er vannspeilets majestet. I 1972 hekket den for første gang. Den har hatt en jevnt god bestandsutvikling frem til i dag. I trekktiden om høsten kan antall toppdykkere komme opp i 60 - 70 individer. Den mest iøynefallende fuglen er hettemåka. En var det en kjempekoloni på oppimot 1500 par som hekket ved vannet, men de siste årene har bestanden sunket noe! Med sin hese røst synes mange den er en plagsom gjest, men artens aggressive adferd har f. eks. toppdykker, toppand, sivhøne og sothøne store fordeler av, siden deres fiender blir lett oppdaget eller holder seg borte. Rev, hunder og vi tobente kan ikke komme for nær hekkeområdene før den er på vingene og bråker. Letter det en stor flokk hettemåker, er det viktig å være observant. Kast blikket opp og se etter rovfugl! Hettemåka er en mester i å jage luftens jegere på flukt under øredøvende spetakkel. Følgende av hettemåkas tilstedeværelse er at de andre fuglene kan hekke i fred. Uten hettemåka ville helt sikkert Østensjøvannets fugleliv vært fattigere. Hettemåka er forresten ganske ny i norsk fauna, men i motsetning til kanadagåsa har den kommet av seg selv. Vinteren Vinterstid går selvsagt antall fuglearter ned. Dersom råken mellom Østensjøvannet og Bogerudmyra ikke har frosset igjen, finner vi i underkant av 500 sultne stokkender her. I de siste par årene har flere sothøner overvintret enn noensinne. Noen kanadagjess venter også på mating. Av og til kan en brunnakke eller toppand prøve seg på overvintring, men dersom råken fryser igjen, forlater alle vannfuglene området En stjertand hunn har bodd sammen med stokkendene i flere vintre mellom 1999 og 2002. I løvskogen mot Bogerud samles store flokker grønnfink, gråsisik og grønnsisik for å spise frø fra trærne. Dumpe, rolig strofer fra dompapen lyder i hele Østensjøområdet. Granmeisen streifer omkring, og stjertmeisens knitring kan høres fra sivområdene eller i seljekjerrene. Spettmeisen har økt i antall de senere årene. Den glade klatreren beveger seg like greit nedover som oppover trestammene og kan observeres i skogområdene rundt hele vannet. Den vakre stillitsen er blitt mer og mer vanlig i takt med økningen av borre. Utover i mars høres artens nydelige triller fra seljekrattene. På isen observeres ofte store måkeflokker. Kråke og kaie kan også opptre i et stort antall. I Almedalen og på Tallberget oppdages trekryperen ved hell. En artig krabat som undersøker trestammene systematisk fra rot til topp for så å fly ned til rota på neste tre under sin evige jakt på insekter i stammebarken. Sidensvans dukker opp i relativt store flokker nesten hver vinter. Svarttrost og gråtrost overvintrer. I slutten av februar, begynnelsen av mars dukker de aller første trekkfuglene opp. Ringdua har de siste årene vært ekstremt tidlig ute, men så har den heller ikke så lang vei å fly da den kanskje har overvintret på Sørlandet, i Frankrike eller på den pyreneiske halvøya. Opp i lufta på jordene ved Østensjø eller Abildsø kan det høres en ustoppelig sang - ofte overdøvet av biltrafikken. Det er sanglerka. Selvom snøen skulle ligge på jordene slår den de kraftige trillene i det uendelige. Merkelig nok hekker ikke denne vanlige fuglen ved Østensjøvannet lenger. Stær, sivspurv og vipe er også tidlig ute. Mengder av ringduer kan passere i løpet av en dag. Jordene er gode rasteplasser for mange arter. Her finnes fortsatt spillkorn etter innhøstingen, eller annet spiselig. Heldigvis har menneskene fortsatt respekt for jordene. Her går man ikke, og derved er dette noen av trekkfuglenes aller viktigste fredlige pletter i friområdet. I april blir det mer fart over trekket. Vår kjente, kjære linerle tripper hurtig og utålmodig over gressplen og jorder på matsøk. Noen par blir igjen ved vannet, mens andre trekker videre. Heipiplerka, fjellets vanligste fugl, passerer i et stort antall. ”Tsit,” lyder det over plener og jorder - ”tsit”. Fra midten av mars har råkene rundt bekkeosene vokst. De fylles opp av hettemåker, stokkender, toppender, kvinender og gjess. Toppdykkeren kommer også i slutten av måneden. Vår Ettersom isen går, er det fascinerende å følge med på hannfuglenes frierier. Kvinanda, festkledd i kjole og hvitt, kaster hodet bakover på sin karakteristiske måte. Sothøna sprer stjerten i vifteform og gjør seg lekker. Toppdykkerne gjør seg til for hverandre i den såkalte "pingvindansen". Ikke minst på grunn av sin doble fjærtopp og den svarte og rødbrune halskragen, er dette parringsspillet usedvanlig vakkert å betrakte. I slutten av april er det mulig å se en del krikkender. Arten er vår minste gressand, bare 38 cm stor. Hannen er praktfull. En gul flekk på enden, tegninger på hodet i grønt, gult og rødbrunt avslører fuglen mens den virrer rundt på vannflaten ivrig opptatt med å innta planteplankton. På høsten er den også et fast innslag. Den sjeldne knekkanda er også innom oftest i mai. Den er en mester i å skjule seg, så du må følge godt med hvis du skal finne den. Laksanda dukker opp i mars/april. Vår største fiskeand er virkelig artig å observere der den svømmer hurtig av gårde for plutselig å dukke og forflytte seg langt under vann. Den er langt vanligere under trekkene nå enn på 1970-tallet. Stor var gleden da knoppsvanen i 2001 igjen hekket ved vannet. Denne arten har ikke hekket her på mange år, og vi håper den er tilbake for å bli. Paret fikk frem unger i 2002, også. De aller fleste av landets andearter er observert ved Østensjøvannet. Likevel er det bare stokkand og toppand som ruger årlig. Fuglene skifter fjær en til to ganger hvert år. Midtsommers kan det se ut som bare stokkendenes hunnfugler er tilstede. Imidlertid er både hann- og hunnfugler tilstede. Hannens fjærskifte er imidlertid så total at de ligner hunnen. Hannens gule nebbfarge avslører imidlertid kjønnet. Denne drakta kalles eklipsedrakt. Med april kommer en rekke fugler som gleder oss med sang fra områdets mange kratt og trær. Overalt lyder kjente strofer fra rødstrupe, rødvingetrost og bokfink. År om annet kan du oppdage en ringtrost eller to på gjennomreise. Denne trostefuglen som stort sett foretrekker å hekke i høyreliggende strøk, trekker gjerne en og en eller to og to. Derfor gjør den lite av seg under trekket. Følg med i maimåned. Brunnakke og skjeand opptrer vanligvis på vår- og høsttrekket. Taffelanda som var en vanlig gjest i 1970-årene, opptrer ikke så regelmessig lenger. Toppendene stortrives i hettemåkekoloniene i innsjøen som etter hvert har blitt en av østlandets viktigste leveområder for arten. Den kan telle over 100 individer i trekktida. Hannen har en karakteristisk svart nakketopp som henger ned fra hodet. I praktdrakt har den hvite sider og er ellers svart. Aprilmåned er også den beste rovfuglperioden. Spurvehauken er vanlig. Hettemåkene oppdager inntrengeren tidlig og jager den av gårde. Den returnerer oftest uten bytte under øredøvende spetakkel. På våren kan du også se hønsehauk i jakt lavt over vannflaten med en hale av hettemåker etter seg. Fiskeørnen har vært sjelden ved Østensjøvannet i de seinere år. Vadefuglene raster i et lite antall hver vår. Vipa er som nevnt tidligst ute, og enkeltbekkasinen følger etter i april. ”Mekregauken” som den også kalles, er brun og har et merkverdig langt nebb. Noen år er større flokker med storspove innom. Det er alltid spennende å se denne store vaderen med langt, nedoverbøyet nebb her midt i byen. Slektningen småspove hviler også en gang i blant på vårtrekket. En sjelden gang kan den dukke opp i et stort antall. Dessverre har antallet spover på trekk gått nedover i de to-tre siste tiårene. I slutten av april, begynnelsen av mai kommer snipene. De raster alle i et lite antall. Vanligst er strandsnipe og skogsnipe, men grønnstilk, rødstilk , gluttsnipe og brushane er også å registrere. Er man ekstra oppmerksom, kan en få se den bitte lille temmincksnipa rusle hvileløst omkring på matsøk på en av de små øyene. De fleste av vaderne har et felles trekk. De forlater området tidlig på morgenen, gjerne skremt av den første joggeren. Av sangerne besøker alltid gransangeren området tidligst. Allerede i slutten av april kan man lytte til fuglens ”zip-zap” lyder. De første svalene gjør sine elegante bevegelser i luftrommet i slutten av april. Insektsjakten få centimeter over vannflaten er fascinerende å se på. Farten til disse luftens baroner er stor, og manøvreringsevnen intet annet enn imponerende. Taksvaler og låvesvaler hekker ved vannet. Sandsvalen med sin korte stjert, hvite buk og brune brystbånd sveiver innom på insektsjakt. Ankomstdatoen for svalene og en del andre fugler er tidligere enn for 20 - 30 år siden. Mange ornitologer tror dette har med klimaendringene å gjøre. I begynnelsen av mai dukker gulerlene opp, noen ganger i store mengder. Vi finner dem på matsøk på jordene eller gressplenene ved fotballbanene gjerne sammen med slektningen linerle. Overnattingen skjer i takrørskogen ved vannet. Løvsangeren, Norges vanligste fugl, har nå også gjort sitt inntog. Nærmest bak hver busk kan du høre den vakre, melankolske sangen. Av utseende er den meget lik gransangeren, og det er først og fremst sangen man benytter for å skille artene fra hverandre. Munk, tornsanger, hagesanger og rørsanger innfinner seg etter hvert ved vannet. I utkanten av naturområdet vil du også kunne høre mølleren som har fått navnet sitt fordi sangen høres ut som to møllesteiner som gnis mot hverandre. Sivsanger og gulsanger kan dukke opp, men ikke hvert år. Myrsangeren har de senere årene vært en gjenganger. Sangen er melodiøs, livlig og full av etterligninger etter europeiske og afrikanske arters låter. Helt klart fuglenes Jan Garbarek! En tur grytidlig om morgenen rundt Østensjøvannet er en uforglemmelig opplevelse i denne perioden. Fuglen som kanskje er mest tilpasset et liv i luften er tårnseileren. Den er siste trekkfugl som ankommer. I tidligere tider het den tårnsvale fordi den ved første øyekast kan minne om svalene. Hele sommeren igjennom dukker det mengder med tårnseilere opp ved Østensjøvannet på matsøk. Spesielt ved dårlig vær er det best å fange insekter nettopp i slike områder. Antall tårnseilere kan da nærme seg tusen. På grunn av den store hastigheten disse fuglene flyr med, er det svært vanskelig å anslå mengden av arten. Tilsynelatende senker roen seg over Østensjøvannet utover i juni. Ser man etter i kulissene er aktiviteten høy. Fuglene er opptatt med å sørge for nok mat til fugleungene og seg selv. Alt virker roligere, fordi antall fuglearter i området har sunket drastisk da vårtrekket er over. Dessuten stilner sangen utover sommeren. Trekket Folk flest er ikke klar over at fugletrekket sydover for noen arter starter nesten med en gang hekkingen er avsluttet. Skogsnipehunnen drar mot syd straks eggene er klekket. Hannen overtar ansvaret for ungene. En etternøler fra trekket mot nord, kan faktisk krysse de første snipene på vei mot syd! Arter som storspove og gluttsnipe har tilsvarende mønster. Allerede i slutten av juni, begynnelsen av juli er enkelte trekkfugler på vei sydover. Til stadighet gir ornitologene oss ny viten om fuglelivet. Flere av artene man tidligere trodde trakk ut av landet, overvintrer langs kysten. Fugletrekket er altså langt mer nyansert enn man trodde for få år siden. I tillegg påvirker klimaendringene fuglelivet slik at flere nye arter dukker opp ulike steder i landet, mens andre går ned i antall. Moderne driftsformer i jord- og skogbruket spiller også en rolle. Naturen er svært sammensatt, og den har et vell av reaksjonsmønstre som vi burde lære oss mere om. Skogsnipe. Foto: Svein Walther Hiis Antall stokkender har sunket dramatisk fra april. Stokkandparene har flydd av gårde til hekkeplassene. Hunnen i paret bestemmer hvor hekkingen skal skje, og hun vil alltid hekke ved sitt fødested. Hannen blir med til hekkeplassen, men forlater henne relativt raskt etter parringen. Året etter har de nye partnere. De stokkendene man finner ved Østensjøvannet i juni, hekker her. Sothøna har sommeren igjennom opptatt med å ta vare på ungene sine. Sivhøna starter ofte på kull nummer to. Makrellterner er faste gjester hver sommer. Unghegrer kan en se på ettersommeren. Den nye vadedammen nord for Østensjøvannet ser ut til å kunne bli et nytt fiskested for denne tålmodige fuglen. Ved vannet er det som oftest bare strandsnipe og enkeltbekkasin av vaderne som er faste hvert år på trekket sydover. Antallet ender stiger sakte men sikkert gjennom sommeren. I august er det flest av stokkender, toppender og kvinender. Vadedammen har tiltrukket seg mange krikkender på høsttrekket. En gang ble det også sett hele tolv individer av den sjeldne skjeanda samtidig i den nye dammen. Brunnakke i et lite antall er innom på høsten. Den sjeldne lappfiskanda er antakelig fast gjest hver høst. I oktober har det enkelte år vært mulig å se godt over førti laksender som systematisk dykker etter fisk. På ettersommeren samler det seg store mengder med stær ved Østensjøvannet. I skumringen kommer flokk på flokk inn til området for overnatting. Av og til letter alle på en gang, og siluetten av flere tusen stær mot kveldshimmelen er et overveldende og karakteristisk syn som varsler at høsten er i anmarsj. Toppdykkeren er meget tallrik på denne tiden av året. Ungfuglene har krabbet ned fra mors rygg, og er lett kjennelige på svarte og hvite striper på hals og hode. Det er heller ikke mulig å ta feil av den intense lyden fra ungfuglenes strupe. Etter hvert forlater også toppdykkerne Østensjøvannet. Først i november flyr de siste av ”majestetene” sydover. Enkelte sangsvaner observeres på vannflaten utover høsten. Svalene og tårnseilerne forlater vannet i løpet av september. Jordene på Abildsø og Østensjø gård viser igjen hvor viktige de er som rasteplass for en del fuglearter på høsttrekket. Her får de fred og ro mens de hviler. Mengder av spillkorn sørger for lett mattilgang for arter som ringdue og skogdue. Gråtrost i store flokker observeres lett på jordene. Arter som ikke er like lett å få øye på der de søker mat i stubbåkeren, er heipiplerke, bjørkefink, bokfink, bergirisk m. fl. Store flokker pilfink er også på matsøk på åkrene. I buskas og kratt raster løvsangeren på vei mot syd. På 70-tallet ble en løvsanger som ble ringmerket ved Østensjøvann, skutt i Portugal 20 dager senere. Den lille krabaten hadde da tilbakelagt en strekning på 2380 km(!) på vei til overvintringslokaliteten. I løpet av november legger som oftest isen seg. De siste laksendene forsvinner. Nå kan sidensvansen igjen dukke opp fra nord. I råkene kan sothøne, kvinand, og toppand oppholde seg ennå en stund, men i løpet av desember er de som regel borte. Arter som stokkand og kanadagås kan overvintre dersom de finner åpent vann. Sist vinter trosset hele 8 sothøner kulda. Forstyrrelse Ornitologene forteller at all parkifiseringen har hatt negativ betydning for fuglelivet. Gangveisystemet rundt vannet går også for nær vannkanten slik at fuglene blir forstyrret i hekkeperioden. I og med at fuglelivet er en av områdets hovedattraksjoner, vil det være på sin plass å gjøre noen grep slik at en del tidligere hekkearter kan komme tilbake. Kunne publikum observere arter som storspove og småspove, ville området få enda en ny dimensjon. Et grep som burde gjøres, er å flytte veien på østsiden gå gjennom Østensjø gård. Da ville fuglene få et større areal uten forstyrrelser, og naturopplevelsene og rekreasjonsverdiene ville vokse for oss mennesker. Reiser man litt rundt og ser på fugl, kan en ikke unngå å bli slått av at at Østensjøområdet er utrolig lite i forhold til de fleste andre fuglesteder. Samtidig ligger det inneklemt nærmest midt i byen. Det er derfor av aller største betydning at de gjenværende områder nå for fred for all fremtid. Skrevet av Finn Gulbrandsen og Audun Brekke

1/1 Kunnskap Østensjøvannets venner har samlet mye kunnskap om Østensjøvannet og området rundt. Her kan du lese mer om naturen, dyre- og plantelivet, vern av området og historien. Natur Vern Historie

1/1 Historie | Østensjø gård Østensjø gård Østensjø gård har en lang og spennende historie. Nedenfor kan du lese mer om den. Er du interessert i å lære mer om Drengestua på Søndre Østensjø? Les denne artikkelen av Siri Hoem fra Søthøna nr. 21, 2001. Bildet er fra mai 2025. De første spor Området omkring Østensjøvannet er rikt på steinalderfunn. Hele ti steinalderøkser er funnet i nærheten. Fire av disse er funnet på Østensjø gårds jorder. To av dem er fra eldre steinalder og kan være fra perioden 5000 - 3000 f. Kr. De knyttes til jeger- og fangstkulturer. En tykknakket flintøks antas å være fra «stridsøks-kulturen», en jordbrukskultur fra omkring 2.500 år f. Kr. Disse funnene kan tyde på at har vært drevet jordbruk allerede fra yngre steinalder. Selve gården Østensjø ble antagelig bebygget i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e. Kr. Navnet Østensjø kommer av det gammelnorske «Austansjor».Navneforskerne mener at gården først fikk navnet sitt etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navnet etter gården - Østensjøvannet. I Håkon Håkonssons saga beskrives et slag i 1222 ved Ekornholmen i Mjøsa. Birkebeinerne og ribbungene tørnet sammen. Ribbungenes Audun Austansjor falt i slaget. Audun var med stor sikkerhet fra Østensjø gård. Ribbungene var en opprørsflokk med støtte blant mektige menn spesielt i Oslo-området. Opprørsflokken hadde også sterk tilslutning fra bøndene. Man regner med at ribbungehøvdingene opptrådte som småkonger når Kong Håkon Håkonsson ikke var på disse kanter av landet. Ribbungehøvdingen Audun Austansjor var en av disse mektige. Det er derfor rimelig å anta at Østensjø gård var en storgård med innflytelse på denne tiden. Gården fortsetter nok å ha en sterk posisjon. Svartedauen i 1349-50 la nesten hele Aker øde, men gårdene rundt Østensjøvannet slapp noe lettere unna. Østensjø gård hadde fast bosetning gjennom disse vanskelige årene. I løpet av 1300-tallet kom Østensjø inn under kirkens eiendomsemperie. Akkurat når vet man ikke. Historikerne er også uenige om hvordan dette har foregått. Med kirkens inntreden som jordeier, ble det også oversikt over eiendomsforholdene i Aker. Biskop Eystein Aslaksson i Oslo Bispedømme, fra 1386 - 1407, fikk laget «Røde bok» i1396- en oversikt over samtlige av bispesetets jordeiendommer. Østensjø var ført opp som bispegods. I 1876 kom det for dagen et pergamentbrev som viste at biskop Jon (1373 - 1385) i 1382 hadde makeskiftet et halvt merkebol i jord i Runå (Nes på Romerike) mot tilsvarende på Østensjø. I 1396 eide bispestolen langt mer enn dette. Rundt år 1400 regner man med at kirken eide 82% av all jord i Aker, mens 3% var eid av Kronen. Resten var i privat eie. Situasjonen var omtrent slik frem mot reformasjonen i 1536. Østensjø var bispegods. Gårdene på Etterstad, Vålerengen, Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud, Ryen og Ekeberg lå alle under Oslo bispestol frem til reformasjonen. Bispesetet dominerte med andre ord i dette området på 1400-tallet. Eiendomsforhold i Aker fra 1536 I 1536 ble reformasjonen innført ved påbud fra Kongen. Eiendommene som lå under den katolske kirke ble nesten alle overtatt av Kongen. Han var dermed den største godseier i Aker. Rundt århundreskiftet eide kronen godt over halvparten av all jorda. Ti prosent var privat og resten kontrollerte kirken. På grunn av pengemangel hadde ikke kronen annet valg enn å selge eller bygsle bort eiendommene. I 1660 ble eneveldet innført og salg av kronens gods skjøt stor fart. Eiendommer som tidligere var pantsatt, ble nå solgt til dem som hadde panterettigheter. Eiendomsforholdene i Oslo-området gjennomgikk derved endringer. Omkring 1700 eide kronen kun 1% av jordegodset i Aker. Rundt 85% av eiendommene var på private hender. Resten tilhørte kirken. Det var likevel ikke den alminnelige Aker-bonde som eide gårdene. Det var først og fremst velstående byborgere som hadde råd til å sikre seg krongodset. Kortfattet kan vi si at før 1650 var embedsmenn den ledende eiendomsgruppen. Deretter overtok de store skogeierne og den nye plankeadelen det meste av godset. Fram mot 1800-tallet overtok de rike handelsmennene i Christiania Akersgårdene. Jordeiendommene var samlet på relativt få hender. Det meste av kunnskapen om gårdene er naturlig nok om godseierne. Brukerne vet vi dessverre alt for lite om. Men utviklingen gikk som seg hør og bør i retning av at brukerne overtok gårdene. Omkring år 1800 eide bøndene ca. 40% av Aker-gårdene. Som vi skal se, gjelder denne utviklingen også Østensjø gård. Nordre Østensjø 1658-1730 Vi skal nå følge Nordre Østensjø gårds skjebne fram til 1730. Paul Torstensoon Arneberg fikk bygsle gården av Kronen allerede i 1658. I avtalen lå også leie av Ellingsrud gård nord i Østmarka. Den 16. April 1663 fikk han kjøpt Nordre Østensjø. Paul Torstensson og broren Oluf, som vi skal høre om senere, var fra den kjente Arnebergslekten. Arneberg gård i Hof i Solør var familiens hovedsete. De var blant denne rike jord- og skogbruksbygdas desidert største gårdeiere der de styrte over 21 større bruk. Trelasthandel var en av grunnpilarene i Arnebergfamiliens dominerende posisjon på 1600-tallet. Inngifte styrket deres plass blant gårdeierne i Solør ytterligere. Colbjørnssonslekten er en velkjent gren av Arnebergfamilien. Paul Torstensson ble født på Arneberg. Han reiste tidlig til Christiania og startet med handel. Han eide en del småbruk i forskjellige bygder. Jordegodset hans var neppe særlig verdifullt. Paul eide også Reppeshuus Jernverk i Vinger, og han ble omtalt som "Velfornem Handelsmann og Borger" i Christiania. I 1692 overtok sønnen Oluf Paulsson etter at Paul døde. Oluf hadde neppe farens evne til å styre økonomien og kom i pengemangel. Han måtte pantsette Tøyensaga ved Akerselva med sikkerhet i Nordre Østensjø. Obligasjonen ble senere overdratt til Cornelius Griflow mot 900 riksdaler da Oluf Paulsson ikke greide å løse ut gården igjen. Bytinget fastslo at da ingen betaling kunne mottas i minnelighet, tilfalt gården Griflow. Allerede 16. august 1712, snaut et år etter, ble obligasjonen overført til Magister Jonas Ramus, sogneprest i Norderhov på Ringerike. Ramus var i 1680-årene kapellan i Sørum kirke i Akershus. Her var Colbjørn Torstensson sogneprest. Jonas Ramus ble meget forelsket i sogneprestens datter, Anna Colbjørnsdatter. Da hun var 15 år (!), giftet de seg og allerede 5 år senere hadde paret fått 5 barn. Anna er bl.a. kjent for sin innsats i slaget ved Norderhov på Ringerike. Ved list lurte hun svenske tropper i bakhold. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev ”Norges Kongers historie". Samtidig passet han godt på arbeidet som prest. Boka ble menigmannens vanligste Norgeshistorie på den tiden. Jonas Ramus døde i 1718 og enken Anna solgte Nordre Østensjø til sin bror Jacob. Salgsavtalen mellom søsknene er et artig dokument å lese: "Kjender jeg gjør at jeg af fri Vilje og veberaad Hu og Sinde haver solgt, skjødt og afhændet, saasom jeg hermed aldeles sælder, skjøder og afhænder fra mig, mine Børn og Arvinger til min kjære Broder Jacob Colbjørssøn og hans Arvinger min halvpart udi den Gaard Østensiø, beliggende udi Agers Herred, som Haagen Jenssøn paabor, og skylder et halvt Skippund og halvtredie Lispund Tunge med Böxel og Herlighet, hvilke foreskrevne 12 1/2 Lispund Tunge udi nevnte Gaard Østensiø med Böxel, Landskyld og Herlighet udi Ager, Eng, Skoug og Mark, inden- og udengjerds, til Fields og Fiære, med alt hvis som nu tilliger og af Arilds Tid tilligget haver, intet medtagen i nogen Maade, herefter maa og skal følge min for ommeldte Broder Jacob Colbjørnssøn og hans Arvinger (som tilfera udi den anden Halvdel udi Gaarden Østensiø er den rette Odelsmand) til fast og fuld Odel og Eiendom, saasom min Broder haver efter vores Forening betalt mig fornøielig hvorfor jeg og mine arvinger kjender ingen Ret eller del af have til udi beskrevne 12 1/2 Lispund Tunge efter denne Dag, mens hermed jeg fra mig og mine Arvinger tilstaaer nevnte min Broder Jaco Colbrjønsson og hans Arvinger dette Kiøb under alle de Vilkaar, som lougens tilforplikter den Sælgende at kiende skadesløs for hver Mands tiltale i alle Maader. Til Bekreftelse under min egen Haand, saa og ombedes min Velærverdige Hr. Daniel Ramus samt min Broder Kield Colbjørnssøn tre yderligere Stadfestelse tillige med mig at underskrive og forsegle. Datum Nordrehous Prestegaard den 3 Augusty 1718 " Jacob Colbjørnssøn burde jo ut fra denne omstendelige og meget spesifiserte kontrakt beholdt Nordre Østensjø i årtier. Men den gang ei… Allerede 16. august 1720 solgte han gården til Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters sønn Daniel (!) etter avtalt pris, forteller kontrakten. Daniel Ramus hadde overtatt som sogneprest i Norderhov etter sin far. Daniel døde ugift i 17, og Nordre Østensjø ble nok en gang ført over til moren Anna Colbjørnsdatter. Tre år senere blir Nordre igjen solgt. Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre gård av den mektige Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet. Søndre Østensjø gård fra 1656 til 1730 Den 6. april 1662 ble det nedsatt en komité som tydeligvis skulle få fortgang i salg av Kongens Akersgårder. Komitéen sørget for at Oluf Torstensson fikk kjøpt Søndre Østensjø i 1666. Oluf var en eldre bror av Paul Torstenssøn, og Arnebergslekten eide derved begge Østensjøgårdene. Oluf var også en dyktig handelsmann, men neppe fullt så velstående som sin yngre bror. Torstenssønbrødrene drev ikke sine gårder selv, men forpaktet dem bort til ulike personer. En mann ved navn Peder Iversen forpaktet begge gårdene i lang tid. I 1697 døde Oluf Torstenssøn. Han hadde eid Søndre Østensjø i 31 år. Enken Christense solgte gården til Olufs nevø, pastor Jacob Colbjørnsson, bror til Anna Colbjørnsdatter. Altså var begge Østensjøgårdene fortsatt i Arnebergslektens eie. Frem til 1719 gikk alt vanlig for seg - Jacob Colbjørnssøn leide ut gården fra 1710 til 1719 til Haagen Jensson. Da skjedde det svært uvanlige at brukeren kjøpte gården av Jacob. Mye tyder på at Haagen Jenssøn feilberegnet sine økonomiske forpliktelser. Han måtte faktisk selge gården tilbake til Jacob Colbjørnssøn allerede året etter. Pastoren hadde jo omtrent samtidig solgt Nordre Østensjø til sin nevø Daniel Ramus. Jenssøn kom imidlertid meget sterkt tilbake, to år senere kjøpte han Søndre Østensjø, denne gang for godt. På den tiden var det sjelden at eieren av en gård drev den selv. Jenssøn sørget for at Søndre ble hans. Han og etterkommerne drev gården i ca. 60 år. Etter kjøpet av Nordre Østensjø i 1730 eide Haagen Jenssøn nå hele Østensjø gård. Han beholdt den fram til sin død åtte år senere. Vi minnes Anna Colbjørnsdatters beskrivelse av Østenjø i salgsdokumentet av 1718. La oss se nærmere på hva slags "herligheder" som fantes på Østensjø. En "Examinationsprotokoll" fra 1723 for Aker gir oss noe av svaret: Gårdsnummer 27, Østensjø 1 Husmandsplass Skoug til fornøden Gjerdsel og Brændsel. God Jord og Extraordinaire til Kor Sæd: 1 172 Tønde Blandkorn 12 Tønder Havre 50 Læs (lass) Hø 4 Hester 15 Creature 8 Sauer og 6 Gjæder Hvor denne husmannsplassen lå, vet vi ikke. Det lå en del skog under gården. Det var imidlertid ikke nok til å benytte tømmeret til salg. Fortegnelsen over viser at jorda var god og at Haagen Jenssøn må ha vært en dyktig jordbruker. Antall dyr på gården var stabilt i lengre tid. I 1657-58 var det flere hester på gården enn det vi ser over. Ved Haagen Jenssøns død i 1738 var det tyve kyr, fire hester, åtte voksne geiter, seksten sauer, fem voksne griser, fire grisunger og to gjess. Størst var fremgangen på såkornet seksten tønner havre. Det er tydelig at overtakelsen av hele Østensjø gård ga Haagen betydelig fremgang. Nordre og Søndre Østensjø gård ble styrt av Haagen Jenssøn og Berte Baatelsdatter fra 1730 til 1748. Haagen Jenssøn hadde med kjøpet av Nordre Østensjø, kontrollen over begge Østensjøgårdene. For kuriositetens skyld kan nevnes at det i 1738 fantes to bøker på gården - Dr. Casper Brochmans Huspostil og en bibel. Haagen døde i 1738. Berte Baatelsdatter, enken etter Jenssøn, satt selv med gården en tid etter mannens død. Den eldste sønnen, Jens på 22 år, stod antakelig for driften. Haagen Jenssøn og Berte hadde ytterligere seks barn - Lars, Anne, Maren, Jacob, Inger og Berta. Skifteretten påla Berte og farbroren å sørge for at barna fikk opplæring. "Forøvrig tilholdes Enken Berte Baatelsdatter at hun sine smaa og umyndige Børn udi Gruds frykt alle Christelige Dyder saaledes oplærer og opelsker, som hun for Gud i Himmelen og Øvrigheden paa Jorden vil være bekjendt og ansvarlig ". Søndre Østensjø fra 1748 til 1838 I en alder av 32 år kjøpte Jens Haagensøn Søndre Østensjø gård av sin mor. Overdragelsen fant sted den 17. mars 1748. Skjøtet forteller at sønnen skulle få "søndre Eng, item af Agre østre Jordet, Stuve og Kox-jordene". Selv behold Berte "nordre Engen og af Agre Mellem-Jordet, Baas og Løe-Jordene". Gården hadde fremdeles bare en husmannsplass. Den skulle de ha til felles nytte og bruk. Etter å ha vært eier og bruker av Søndre Østensjø i 34 år, solgte Jens Haagensøn gården til Karen Abrahamsdatter. Hun satt med gården fra 12. februar 1782 til 30. mars 1785. Da kjøpte Ditlev Wilhelm Falkenberg Søndre Østensjø. Han var apoteker i Kristiania, ugift og bodde på bruket. Akers folketelling fra 1801 forteller oss at Ditlev var gårdbruker på full tid. Jorbruksdriften kunne ikke ha gått så dårlig, for han hadde tre tjenere og en husholderske i sin tjeneste. Den tidligere apoteker var over 70 år da det nye århundrede tok til. Derfor er det sannsynlig at tjenerskapet også var aktive i gårdsdriften. Rundt 1800 fikk Falkenberg reist nåværende drengestue. Dette er den eldste bygningen som står på gården. Jørgen Young Ungkaren Ditlev Wilhelm døde i 1807, og søstersønnen Frantz Peckel arvet Søndre. Allerede 13. august 1811 kjøpte den meget kjente og omtalte Christianiaborger Jørgen Young gården. Kjøpmann Young var født i Vinger i 1784. Han var en meget dyktig forretningsmann og arbeidet seg fram til å bli en av byens fremste menn. Ifølge ligningen var han Christianias rikeste mann i årene 1833-34. Han ble valgt inn på Stortinget i 1821 sammen med Marcus Pløen og Even Stenersen. De tre nevnte var kjøpmenn, og med seg hadde de høyesterettsassessor Andreas Arntzen. Kremmerne var fra den såkalte "Christiania-opposisjonen" - en motpol til den kongetro kretsen rundt Paléet. Her bodde den svenske stattholderen. På denne tiden ble byen styrt av kongelige embetsmenn og en forsamling borgere på tolv Young satt fra1816 til 1835. I Storgata 1 holdt han et meget stort hus i fornem stil. Her holdt det til en opposisjonsklubb. I alt 7 tjenestejenter og 8 -gutter arbeidet i huset hans. Selv om han hadde slått seg fram på handel, var det bare en del av hans virksomhet. Denne geskjeftige forretningsmannen var skipsreder, drev trelasthandel, tegl- og fajanseverk på Ensjø, annen småindustri samt ølbryggeri, senere Schous bryggeri. Han sikret seg en rekke eiendommer i Christiania (f.eks. Youngsløkken - der Youngstorget ligger i dag) og i Aker bl.a. Rustad, Sarabråten, Ellingsrud, forpaktningsrett til Bogerud foruten Søndre Østensjø. I 1814 bygde Jørgen Young låven på gården. Det er verdt å merke seg at den ble bygget i empirestil som drengestua. I 1837 døde forretningsmannen. Svigerdatteren hans arvet gården og forpaktningsretten til Bogerud. I januar måned det påfølgende år solgte hun Søndre Østensjø og forpaktningsretten til Halvor Haagenssøn Tveter. En ny, lysende epoke i gårdens historie ble innledet. Nordre Østensjø gård fra 1748 til 1838 Etter å ha solgt Søndre Østensjø gård til sønnen Jens, beholdt Berte Baatelsdatter Nordre frem til 3. april 1861. Hun var gammel og svak og solgte gården til Lars Haagenssøn. Fjorten år etter døde Lars. Det ble såkalt samfrendeskifte. Nordre ble etter skiftet overført til enken Marthe Gundersdatter og barna Berte Larsdatter, Haagen og Lars Larssønner. I september 1792 overtok eldstesønnen Haagen gården alene. Folketellingen av 1801 forteller oss at atskilig flere personer bodde på Nordre Østensjø enn på Søndre. Det er derfor sannsynlig at Nordre var den største gården av disse to. Haagen Larssøn med kone og to barn, konas bror og to tjenestejenter, en dagleiet husmann uten jord, og Nils Larssøn med kona Marte bodde på gården. Den tidligere nevnte Elling Larssøn, hans kone Agnete og deres ugifte datter Maren nevnes som beboere på husmannsplassen. Nok et par personer nevnes tilhørende Nordre. Etter noen år overtok Haagens sønn, Lars Haagenssøn Østgaard gårdsbruket. Tveterfamiliens epoke innledes - Søndre Østensjø 1838 til 1875 Halvor Tveter ble født 1. januar 1807 på gården Tveter ved Semsvannet i Asker. Faren het Haagen Hansen og moren Eli Pedersdatter Berger. Slekten var stor og mektig og forbindes bl.a. med Ringi-, Oust-, Riis-, Stubberud-, Blindern- og Disen gård. Halvor vokste opp på Tveter og tok navn etter gården. Han var meget dyktig med hendene og kunne smi, snekre, tømre og dreie bedre enn de fleste. Etter opphold hos slektninger i Førde og ved Hamar dro han tilbake til Asker. Veien over åsen til Lier og gården Holtsmark var ikke lang, spesielt ikke for Halvor som hadde forelsket seg i datteren der. 20. juni 1834 giftet han seg med Nikoline Holtsmark. (Hun hadde med seg en gjev eikekiste inn i ekteskapet, rikt pyntet og forsynt med initialene NT og årstallet 1623. Den hadde tilhørt Karen Lucht, gift med Christianias første borgermester Nils Toller. Kisten er nå gitt av familien til Akershus slott der den kan beskues i Christian den 4.s sal). Den første tiden bodde de hos Halvors foreldre på Tveter. Deretter flyttet de til Semsvannets andre side. Her hadde Haagen en annen av sine eiendommer - gården Øvre Sem - der en av Landbrukshøyskolens avdelinger nå ligger. Hovedbygningen på Sem er reist av Halvor Tveter. Her ble ekteparets to første barn født. Halvor var til stadighet på jakt etter mer jord. Han slo raskt til da Søndre Østensjø skulle selges. Den 28. desember 1837 var kjøpet et faktum. Gården ble hans for 4000 spesiedaler - derav ble 1250 spd. betalt kontant til Karen Young. Eiendommen overtok Nikoline og Halvor med en gang og i løpet av sommeren var familien innstallert. På gården ved Østensjøvannet i Aker lå forholdene til rette for denne nevenyttige, unge manns virketrang. Det var nesten ikke måte på til aktivitet: Nytt våningshus, utvidelse og forbedring av jordene, nye jorder ble brudt opp, hage ble anlagt, trær tatt med fra Asker ble plantet, forpaktning av jorda ved Bogerudmyra. Som om ikke dette var nok, kjøpte Halvor Nordre Langerud på drøye 160 mål da han fordi han syntes gården var for liten. Selger var Jørgen Wetlesen på Abildsø. Prisen i 1845 var 155 spd. Ny grøfting, ny oppbrytning av jord, behov for mer lagerplass til jordas grøde, ny låve måtte bygges og ny adkomstvei, nå til Enebakkveien da den gamle over Oppsalåsen og Skøyengårdene var tungvin og i dårlig stand. Halvor forpaktet en del av Nordre Østensjø og makeskiftet denne jorda med Lars Haagenssøn Østgaard i 1846, slik at grensen mellom gårdene ble veien mellom tunene. Selv om alt dette høres voldsomt ut i dag, må en være klar over at Halvor Tveter var en forsiktig mann, men god planlegging og hardt arbeid ga resultater. Østensjø gård ble under ham en av Akers største og mest veldrevne gårder. Tveter var nysgjerrig på nye driftsmetoder og var blant landets første som dyrket turnips i stor målestokk. I 1862 vanket det til og med medalje for turnipsen fra Østensjø ved "The Royal Horticultural Society's" utstilling i London. I 1853 skaffet han seg en "Stationær Dampmaskine til Hakkelsesbeskjæring og Dampkogning av kreaturfoderet ". De alte opp krøtter på gården og solgte melk til byen.. Halvor Tveter ble betegnet som en statelig mann, med rank holdning, over middels høy med kraftig hårvekst og kinnskjegg, stillferdig, men lun og spøkefull. Mange jordbrukere spurte Tveter om råd. Unge menn fikk sin praktiske landbruksutdannelse på Østensjø. En så dyktig mann ble selvsagt benyttet til offentlige oppdrag. Han var medlem i formannskapet i Akeri flere år, av Akers sparebanks Direksjon fra 1857-71 (en ulønnet oppgave på denne tiden), medlem av Aker kommunes fattigkommisjon, medlem av takseringskommisjonen for Kongsvingerbanen, medlem av byggekomiteen for Østre Aker kirke, osv. osv. Ved den store veiutbyggingen i Aker som ble i 1855, ble Halvor Tveter valgt inn i anleggskomiteen for Østensjøveien og Lambertseterveien. Denne veiforlengelsen ble kalt "Polskpassveien" på folkemunne. Bygdesladderen ville ha det til at veien skulle gjøre det lettere for eierne av Manglerud, Skøyen, Hellerud og Østensjø å komme sammen for å spille kort. Nikoline Holtsmark Tveter var en røslig kone, stor, men rask og rørig med et utrolig godt humør. Hun nøt stor anseelse for sin dyktighet som husmor. Mange ungjenter kom til Østensjø for å lære av henne. Alltid var husholdningen på Østensjø usedvanlig stor. Den var et speilbilde av den enorme gårdsdriften. Husmennene og arbeiderne hadde kosten. I tillegg tok Nikoline imot ungdommen med åpne armer. "Mor Tveters" gjestfrihet var viden kjent. Nærmest til daglig kom fremmede innom. Som seg hør og bør deltok selvsagt Tveters i den store selskapeligh Tveter ble rammet usedvanlig hardt. I årene 1839-49 mistet Nikoline og Halvor seks barn. Spesielt sorgfullt var det i 1849 da Emilie Karoline, Anette Kamilla Augusta Kristine og Evenda Barbra Katinka alle døde i løpet av to måneder. De seks barna er gravlagt på Oslo kirkegård. Halvors foreldre sovnet også inn dette året, og de gamle på Østensjø ble nedbrudt av sorg og sykdom. Det var ikke på tale å overta gården Tveter i Asker. Den ble solgt. Nordre Østensjø gård Det var neppe mulig for eieren av Nordre Østensjø gård å konkurrere i begivenheter med Halvor Tveter på nabogården. Lars Haagenssøn Østgaard solgte gården til sin sønn, Halvor Larssønn Østgaard i 1850. Østgaard greidde ikke å styre økonomien sin, og 13. april 1868 var det tvangsauksjon. Ingen ringere enn konsul Thomas J. Heftye fikk tilslaget. Det viste seg snart at han først og fremst hadde interesse av Nordre Østensjøs skoger som grenset inntil eiendommen hans på Sarabråten. Derfor behold han skogen og solgte resten av Nordre til Halvor Tveter for 6050 spd. Østensjøgårdene var igjen samlet på to hender. 19. juni 1875 ble hele Østensjø gård solgt til Haakon Tveter - Nikoline og Halvors sønn. Østensjø under Haakon Tveter Haakon Tveter ble født 2. januar 1844 på Søndre Østensjø, foreldrene Halvor og Nikoline Tveters gård. Han kom til å føre farens jordbrukstradisjoner videre på en meget respektfull måte. Odelsgutten Haakon ble fra første stund oppdratt og utdannet med tanke på at han skulle bli jordbruker. Halvor passet på å ha ham med seg i daglig virke. Slik fikk Haakon en glimrende opplæring. I årene 186063 fikk han praksis hjemme på gården. Parallelt leste han engelsk og bokholderi og tok undervisning i hagebruk. I årene 1863 til 65 var han student på Landbruks-høyskolen på Ås. Der tok han «Examen med Udmerkelse». Kunskapene delte han med elevene fra Vinterlandbruksskolen. De var i praksis på Østensjø. I tillegg holdt han på med landmåling. I 1867 ble Haakon ansatt som forvalter av Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy Kongsgård). Der fikk han bruk for kunnskapene sine. Han drev Kongsgården frem til et mønsterbruk. Han fikk rikelige muligheter til å praktisere sine jordbrukskunnskaper. Gjennom utenlandsreiser besøkte han en rekke utstillinger og mønsterbruk. Han deltok også på utallige jordbruksmøter. Den 16. juli 1872 giftet han seg med sin utkårete, Agnes Rotnes. Haakon Tveter var derfor vel forberedt da han den 19. juni 1875 kjøpte Østensjøgårdene, Nordre Langerud og forpaktningsretten til Bogerudmyra av foreldrene sine. Kjøpesummen var 20 000 spesiedaler. De gamle flyttet inn i det nyrestaurerte våningshuset på Nordigården. Den 10. september samme år døde Halvor. Nikoline sovnet inn den 13. oktober 1883. Bare 17 dager etter at Halvor døde, fikk Østensjø gård et fornemt besøk. Hennes Majestet Dronning Sophie, kronprins Gustaf og tre prinsesser av Waldock hadde tatt veien opp fra Kristiania for å avlegge en visitt på gården. De kongelige med stort følge tilbrakte flere formiddagstimer på Østensjø. Det var litt av en storgård som trettiåringen overtok. Halvor hadde utvidet bruket fra 300 til 700 mark. I noen år forpaktet Haakon i tillegg Abildsø gård. Fra 1901 var også deler av Ulsrud gård i hans eie. Den unge mannen la mange av sine krefter inn på at Østensjø skulle drives som et moderne mønsterbruk. Oppgavene var mange. Han fortsatte også med å ta i mot landbrukselever; blant dem statråd Joh. E. Mellbye. Haakon Tveter satte navn på jordene. Tegning: Per Knoph. Tveters gjøremål utenom gårdsdriften Haakon Tveter var en naturbegavelse når det gjaldt administrasjon og organisering. Han fikk anledning til å utfolde sine talenter i et langt virke i kommunalpolitisk tjeneste. Vi lar avisen Akersposten berette for oss: «Ved sidste valg i Akers sparebank gik Sekretær Haakon Tveter, som før meddelt, ud av Bankens Direktion, efter at have været dens medlem uafbrudt i 28 Aar Endnu staar han derimod midt oppe i det kommunale Virke, men det var dog først efter sterke og indtrængende Opfordringer, Hr. Tveter for vel et Aar siden endnu en gang paatog sig det byrdefulde Hverv som medlem af Formanskabet og Viceordfører. I Anledning af hans Fratræden fra Bankens Direktion vil vi nedenfor gi en Oversigt over en virksomhed, som hører til de mest omfattende i Aker Kommunes Historie.».... Tveters dyktighet og arbeidsevne ble også benyttet i det offentlige liv. Fra han var ferdig på Ås og bortimot resten av sitt liv var han aktiv høyt og lavt i Aker kommune. Allerede i 1868 ble han medlem av Direksjonen for Aker Sogneselskab. Her satt fram til 1882. I de elleve siste årene var han enten formann eller viseformann. Rett fra Aker Sogneselskab gikk veien til Direksjonen i selskapet for Norges Vel der han var medlem i 1882 til 84. I 1884 ble han ansatt som sekretær i Norges Vel, en stilling han hadde i rundt 14 år. Selskapet gjennomgikk en betydelig omlegging under ledelse av Tveter. I perioden han var ansatt i her, var han også redaktør av selskapets tidsskrift. Fra 1882 og seksten år fremover redigerte han Morgenbladets Landbrugstidende. Han ble utnevnt som medlem av den kongelige kommisjon angående naborettsforhold i 82. Han representerte Akershus fylke på Stortinget fra 188991 og var statsrevisor i 189192. Tveter har innehatt bortimot alt av kommunale tillitsverv. Vi nevner skolekommisjonen 187594, medlem av kommunestyret i en 30-årsperiode fra 1877 sammenhengende! Han var kommunens ordfører fra 1881 til 89 og varaordfører fra 1905 til 1907. Den 27. februar 1878 ble det nedsatt en komité om deling av Akers herred. Innstillingen var klar 25. oktober 1879 og Tveter var en selvskreven deltaker. Videre var han medlem av skattelovskomitéen av 1880, veikomitéer i 1877, 80 og 83. De behandlet spørsmålet om naturalarbeidets avløsning. Aker kommune kjøpte skogene omkring Nøklevann i 1897. Tveter var formann i styret for disse skogene, medlem av Østre Akers kirketilsyn og styret for menighetenes lønningsfond. I en årrekke var han medlem av Akers og en kort tid av fattighetskomitéen. Tveter har antagelig vært innom alle mulige kommunale komitéer bortsett fra likningskommisjonen. Hvordan var han som politiker? Vi lar «Akersposten» overta igjen: «Hr. Tveters kommunale Virksomhed har strukket seg over et saa langt Tidsrum, at han har faaet se Kommunens Udvikling ske med en rivende Hurtighed fra en forholdsvis enkel Landkommune til en af Hovedstaden Nærhed sterkt paavirket Kommune med et stort administrativt Apparat. Ordførerstillingen er under alle Omstændigheder byrdefull og har altid været det; men Tveters Ordførertid har faldt i en Tid, da Formandskabets hele Kontorpersonale var en Sekretær som anvendte en del av sin Tid i Kommunens Tjeneste. Hvilket forøget Arbeide der under disse Omstændigheder maatte falde paa Ordføreren personlig, behøver ikke at paapeges. Den første tekniske Funktionær i Aker var Ingeniør Bay, der ansattes fra 1884 med 14 mod 14 Stemmer, i det Ordførerens (Tveters) Stemme gjorde Udslaget. Den Letsindighet at ansætte en Ingeniør i kommunen vakte dengang stor Forbitrelse og gav Anledning til en voldsom Agitation mod Tveter. Sagen var, at Tveter havde fuldt aabent Øie for de Krav, som Kommunens voksende Udvikling reiste; men da Nitiaarenes Flothedsraseri gik fra Kristiania ud i Aker og smittede det kommunale Styre ogsaa her, viste det seg , at Tveter ogsaa var det kolde, klare Hoved, som ikke lod seg rive med av Jobbefeberen. Han havde levet længe nok til at se disse periodisk tilbagevendende Bølgeslag i den økonomiske Udvikling, og han saa Nødvendigheden af at indrette sig med det for Øie, at der vilde komme magre aar efter de flotte. Han blev derfor i Nitiaarene Sparemanden, der stemte mod Oprettelse af den kommunale Pensionskasse. Han var mod Indførelsen af Byggereglerne. Under disse Afgjørelser staar Tveter ofte omtrent alene, og hans Modstand med alt dette var saagodtsom uden Virkning. Men senere Tiders sørgelige Erfaringer har allerede givet ham Ret i meget. Nu gaar Bestræbelserne ud paa at indskrænke Jobbetidens flotte Foranstaltninger, for hvilke Skatyderne nu maa svide. Men det er ingen let Sag. Tveter har under alt dette dog ikke godt træt; hans Arbeidsevne og Virkelyst synes uopslidelig. Han er ikke af de smidige Naturer, som føier sig elastisk efter de vekslende Strømninger og Stemninger. Tvertom har hele hans Livsvirke været baaret af et bestemt, udpræget individuelt Syn paa det offentlige Livs ledende Principer, og der kan neppe peges paa et eneste Exempel, hvor han har bøiet eller firet paa sin Overbevisning under Opinionens Tryk. En saadan Mand vil uvægerlig komme til at staa i mangen Dyst, og det vil ofte se ud for dem, der kun kommer i fjernere Berøring med ham, som han er en steil og lidet tilgjengelig Natur. For mange staar Tveter ogsaa i dette Lys, og det er et uudsletteligt Bevis for hans store dygtighed og for den ubegrænsede personlige Tillid han nyder, at han tiltrods herfor altid har været trukket frem af sine Sambygdinger ved alle Valg. Han staar i vort kommunale Liv tilbage fra en Tid, der udmerkede sig mere ved sterke Karakterer og udprægede Personligheder end den nærærende Tid, en staut og kraftig Skikkelse som virker sterkt kontrasterende mod de mange smidige og opportunistiske yngre Mænd som vor Tids parlamentariske og kommunale Liv gjennemgaaende har kaldt paa Skuepladsen, en Iakttagelse, der gjælder Aker saavel som kanske de fleste andre Valgkredse i vort Land. Tveter er Indehaver af Kongens Landbrugsmedalje fra 1876. Han blev Vasaridder i 1886, Olafsridder i 1904 og Danebrogsridder i 1906». På Østensjø gård gikk livet sin gang. Haakons kone, Agnes, skjenket ham seks døtre, Borghild, Haldis, Agnes, Dagny, Valborg og Aagot. Agnes hadde antagelig et sterkt sosialt sinnelag. Ved konge-lig resolusjon ble hun oppnevnt som medlem av kontrollkommi-sjonen for Dr. Dedichens sinnsykeasyl for et tidsrom av 6 år fra 1. januar 1909. I perioder ble store deler av gården leid bort. Dette var vel helt nødvendig dersom Haakon Tveter skulle rekke alle sine offentlige gjøremål. Den 30. januar 1930, like etter sin 86. fødselsdag døde Haakon Tveter på Østensjø gård. Et langt, rikt og arbeidssomt liv var slutt. En «høvding» var borte. Valborg Tveter overtok Dagny døde bare 22 år gammel. Agnes giftet seg med Simon Smith i 1903, og paret flyttet mye omkring i ladet, da mannen var offiser og bergingeniør. De øvrige søstrene ble boende på Østensjø gård. Valborg overtok ansvaret etter faren. Hun var utdannet husstellærer, og var spesielt dyktig i praktiske gjøremål. Dessuten behersket hun organiseringens kunst til fingerspissene. Hun elsket å være med faren og fikk god opplæring av ham om landbruk. Valborg var meget glad i barn og alles tante. Arbeidsfordelingen på gården var blant annet at Aagot hadde ansvar for lintøy og sølvtøy, Halldis hadde ansvaret for blomster, Borhild hadde ansvaret for oppvasken. Den tok hun alltid alene fordi hun likte å gjøre dette på sin egen måte. Halldis var kasserer i Akers sparebank i Grensen. Hun var en snill og ordentlig dame. I løpet av sin tid som kasserer opplevde hun å bli ranet. Det var det første ranet i Sparebankens historie. Borghild og Aagodt var adjunktutdannet og underviste i matematikk på henholdsvis Aars & Voss og Foss høyere skoler. Agnes og Simon Smith fikk fem barn. Dagny ble født i 1905. Deretter kom Haakon, Ditlef og Agnes med omtrent to års mellomrom. I 1920 ble den yngste, Anne Margrethe født. Valborg var dyktig til å holde familien samlet uten at det oppstod gnisninger. I 1954 døde hun. Aagot, som hadde gått av for aldersgrensen, overtok da ansvaret for gården. Besetningen var 8 melkekuer, 2 hester samt griser og høns. I 1963 sluttet de med dyr på gården. Haakon Smith drev jordveien frem til 1972. Han leverte lenge høy til vognmennenes hester i byen. Et kjent bilde av Haakon Smith der han kjører høyvogn i Akersgata i 1954 henger i Oslo bymuseum. Familien sørget for at hageanleggene på Nordre og Søndre til enhver tid var velstelte. Østensjøveien gikk mellom gårdsanleggene og i praksis over tunet på Nordre. Da den nye Østensjøveien åpnet i 1956, syntes Agnes det ble kjedelig at ingen biler kjørte gjennom gården lenger (!). I 1972 døde Aagot Tveter. Fra dette året ble Ditlef Smith bestyrer av sameiet Østensjø gård. Utviklingen presser på Bebyggelsen presset seg sakte, men sikkert ned mot Østensjøvannet. Østensjø gårds eiere måtte også selge unna en del av eiendommen. I begynnelsen av 50-årene ble åsen mot Bøler solgt, og bebyggelsen i Jøranstien og Protonveien kom. Området der Eterveien borettslag ligger, ble solgt for en billig penge til Oslo kommune i 1959. Avtalen var at det skulle bli hageparseller her. Kommunen brøt avtalen og bygde rekkehus. Familien prøvde å få det offenlige til å overta gården. De så potensialet i hva den kunne bli for allmennheten, men Stat og Kommune vendte det døve øret til. Ditlef døde 30. november 1991. Han og søsteren Anne Margrethe Møkleby ble tildelt ”Sothøneprisen” av Østensjøvannets Venner i 1990 på bakgrunn av sin postive innstilling for Østensjøområdet. I 1975 flyttet Anne Margrethe og hennes mann Bjarne inn i hovedhuset på Nordre. Hennes eldste bror Haakon bodde i 2. etasje. I 1997 ble gården solgt til familien Solbakken. De planlegger å åpne Søndre Østensjø for allmennheten så snart begge tun er restaurert. Litteratur "Østensjø gårds historie" av Lars Rogstad. Edvard Bull: Akers historie - Kristiania 1917 Henning Sollied: Akersgårder - Oslo 1947 Arno Berg: Den gamle bygningskulturen i Aker - Oslo 1955 Wilhelm Larsen: Norske stamtavler I - Kristiania 1868 Norsk biografisk leksikon - Kristiania 1923 "Sothøna" nr. 6 - om Anne Margrethe Møkleby av Marianne Østbye. St.Hallvard nr. 36: Vaterlandskongen - Oslo 1958 Haakon Tveter: Et hundrede aarsminde - opptegnelser for familien. Kristiania 1907 avisartikkel i Nordstrands Blad nr. 65 - 1065. Artikkel signert D.T. i Akersposten nr. 11, lørdag 10 mars 1906 Fortidskunst Østerdalen II av Johann Meyer Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters slekt - utgitt av Ringeriksmuséet. Oslo Bys historie, bind 3 av Jan Eivind Myhre) S.A.Sørensen: Om Gaarden Østensjø og Pladsen Bogerud i Aker Div. skrifter fra Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo Brev fra Byantikvaren av 31.10.96 Muntlige kilder: Anne Margrethe Møkleby og Gunnar Smith

1/1 Natur | Fisk Fiskesamfunnet i Østensjøvannet: artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer Åge Brabrand Zoologisk Museum Rapport nr. 179 - 1998 ISSN 0333-161x Sammendrag | Innledning | Problemstilling | Metoder | Resultater | Diskusjon | Litteratur Forord Østensjøvannet i Oslo har vært sterkt forurenset i flere tiår på grunn av stor tilførsel og tilsig av avløpsvann. Det er i perioden 1990-92 gjennomført en betydelig rehabilitering av ledningsnettet, og vannkvaliteten i tilløpsbekkene er forbedret. På tross av dette er vannkvaliteten i selve Østensjøvannet fortsatt preget av høye konsentrasjoner av næringssalter, massive algeoppblomstringer og lavt siktedyp. I Østensjøvannet har Oslo vann- og avløpsverk igangsatt en tiltaksplan i tre faser, der fase 1 har vært å innhente bakgrunnsmateriale, fase 2 har inneholdt praktiske undersøkelser og en fremtidig fase 3 med en tiltaksplan. De praktiske undersøkelser i fase 2 har bestått i å utrede alternative tiltak for å bedre vannkvaliteten i Østensjøvannet utover rehabilitering av avløpsledninger. Et mulig tiltak i innsjøer for å bedre vannkvaliteten er å endre på fiskebestander. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, har som en praktisk undersøkelse i fase 2 gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse av Østensjøvannet i 1998. Den foreliggende undersøkelsen har hatt en todelt målsetting. Den skal dokumentere tilstanden i fiskesamfunnet, og resultatene skal kunne brukes for å vurdere fiskens betydning for vannkvaliteten. Det er tatt kontakt med Reidar Borgstrøm (NLH), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Olav Skulberg og Bjørn Faafeng (begge NIVA) og Jan Økland (UiO) ved diverse problemstillinger underveis, og alle takkes for hyggelige og konstruktive diskusjoner. Oslo, 10.12.1998 Åge Brabrand Sammendrag Brabrand, Å. 1998. Fiskesamfunnet i Østensjøvannet, Oslo kommune: Artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Univ. i Oslo , 179, 19 s Det er gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse i Østensjøvannet for å klarlegge fiskeribiologisk status i innsjøen med tanke på artssammensetning og dominansforhold på den ene siden, og en vurdering av hvilket grunnlag fiskebestanden har til å påvirke vannkvaliteten på den andre. De fiskeartene som ble påvist var abbor, mort, gjedde og karuss. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst (basert på antall individer). Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens bunngarnserie ble det påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens bunngarnserie (supplert med 10 og 16 mm) i slutten av august var 3.5:1 basert på antall og 2.6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort av til dels betydelig størrelse, og største mort veide 1075 gr., med en totallengde på 38,5 cm. Mort viste ingen stagnasjon i vekst med økende alder. Dessuten manglet flere årsklasser, bl.a. mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger. Rekrutteringen og samlet bestandsstørrelse av mort er derfor trolig meget lav. Abbor dominerte fangstene, men de totale fangstene av abbor var også betydelig lavere enn forventet, ut fra innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste heller ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Av gjedde ble det fanget få individer, alle var hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet (mort og abbor med < 1 fisk/100 m2 garnflate pr. time på bunngarn i littoralsonen). Dette sammen med at mort, abbor og gjedde ikke har vekststagnasjon viser at fisketettheten er lav i forhold til produksjonspotensial. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede burde fangstene av mort ligget i størrelsesorden 250-300 /100 m2garnflate pr. time, og med total dominans av mort. I slike bestander er mort vanligvis næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Oksygensvinn som årsak til lave tettheter kan ikke utelukkes, men det er vanskelig å se at dette alene er den begrensende faktor, både fordi fiskedød uten påvist oksygenmangel ble påvist høsten 1995, og fordi målinger utført av OVA indikerer bedring av oksygenforholdene på ettervinteren på 1990-tallet sammenliknet med tidligere år. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør giftproduserende blågrønnalger anses som en mulighet. Vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Fisk har ingen mulighet for å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Når det periodevis utvikles meget høye forekomstene av blågrønnalger i Østensjøvannet vil dette kunne gi maksimal effekt av en eventuell algegift. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer, og biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser viser at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner. Den praktiske konsekvensen av en bedret vannkvalitet vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort Økt relativ andel av ungstadier i bestandene Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten. Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum, liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt og gjennomstrømning ved overføring fra Nøklevann. Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene. Økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Drenering av den lokale overflateavrenningen har trolig redusert den naturlige vanngjennomstrømningen som i utgangspunktet har vært liten. Bidrag fra Nøklevann gjennom overføring vil derfor fortsatt ha stor positiv betydning. Innledning Den foreliggende undersøkelse har som mandat å dokumentere fiskesamfunnets artssammensetning og mengdeforhold. Dette skal ses i sammenheng med vannkvaliteten, og resultatene kunne brukes senere for å vurdere fiskesamfunnets betydning for vannkvaliteten. I Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) ”Landsomfattende trofiundersøkelse av norske innsjøer” er det vist at Østensjøvannet er en av Norges mest forurensede innsjøer. Årsaken til dette er stor tilførsel av urenset avløpsvann over mange tiår, og i sommerperioden registreres høye konsentrasjoner av næringssalter, store algeoppblomstringer med dominans av blågrønne alger og et lavt siktedyp. På grunn av det rike fuglelivet er området fredet som naturreservat. Vannkvaliteten i Østensjøvannet og tilløpsbekkene er overvåket av Oslo vann- og avløpsverk (OVA) siden slutten av 1970-tallet. Det vises til OVA-rapport (1998) for nærmere beskrivelse av vannkvalitet og utviklingen av denne i de senere år. I perioden 1990-92 ble det gjennomført en betydelig forbedring av ledningsnettet i nedlagsfeltet til Østensjøvannet og til tilløpsbekkene. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at dette førte til en betydelig forbedring av vannkvaliteten i bekkene, mens vannkvaliteten nærmest er uforandret i selve innsjøen. I perioden 1979-94 var blågrønnalgene Anabaena spp., Oscillatoria agardhii og Microcystis spp. de dominerende gruppene. NIVA har påvist giftproduserende stammer innen slektene Anabaena ogMicrocystis fra Østensjøvannet (Skulberg, pers. med). Massedød av fugl kan i flere tilfeller settes i sammenheng med nærvær og inntak av giftprodusende blågrønnalger (Skulberg, pers. med). Det er dokumentert fiskedød ved en rekke anledninger i Østensjøvannet, og dette er ikke bare av ny dato. Allerede våren 1860 ble det funnet mengder av død ål langs breddene, og ålen regnes som utdødd i Østensjøvannet fra denne tiden, dels som en følge av kald vinter dette år, og at nyinnvandring av ålelarver fra sjøen til Østensjøvannet gjennom Loelva og Østensjøbekken ikke lenger var mulig pga. forurensning fra bebyggelse og spillvann fra industri (Brun, Høeg og Sæther 1965). I februar 1903 og 1909 ble det observert masseutvandring av fisk fra Østensjøvannet og ut gjennom Østensjøbekken. Dette er beskrevet i detalj av Huitfeldt-Kaas (1909). Det var her en omfattende utvandring av fisk, vesentlig mort, litt abbor og noen få gjedde. Morten var av alle størrelser fra ”½ mark vægtige ned til et par tommer lange yngel”. Det ble fisket opp betydelige mengder mort i utløpselva, anslagsvis 20 ”tønder”, iht. en avisnotis. Vannprøve samlet inn personlig av Huitfeldt-Kaas under dagene (ca 20 februar 1909) med utvandring av fisk og analysert av hr. stadskjemiker Schmeld viste en oksygenkonsentrasjon på 2,15 cm3/L, og Huitfeldt-Kaas anså det for bevist at årsaken til utvandring skyldes oksygenmangel i selve Østensjøvannet. Dette til tross for at en vannkjemisk analyse i 1901 ga ”meget tilfredsstillende resultat” og at isen fra vannet var gjenstand for salg og bruk ved brennevinsbrennerier helt fram til 1921 (Sæther 1965). Huitfeldt-Kaas setter mangelen på oksygen i forbindelse med at vannet er grunt, har liten gjennomstrømning og at det både i 1903 og 1909 var snøfattige vintre med betydelig barfrost. Dette medførte at isen var tykk og at tilførsel av vann fra de få og små bekkene og fra Bogerudmyra disse vintrene var minimal pga. gjenfrysing. I 1925 advarte imidlertid helserådet mot bruk av isen pga. kloakktilførsel pga. direkte utslipp av kloakk til vannet fra omkringliggende bebyggelse (Tveter 1925). Ørekyten ble regnet som utdødd i 1920-årene og dødelighet av mort ble observert ved flere anledninger i 1940-årene. Fiskedød i Østensjøvannet er senere påvist ved flere anledninger, uten at det har vært mulig å kunne dokumentere årsaken til disse med samme grad av nøyaktighet som de i 1903 og 1909. Siste dokumenterte fiskedød var i november 1995, med omfattende død av årsunger av abbor som da kunne observeres under isen. Som ved de fleste andre tilfellene ble det ikke funnet noen entydig årsak, men verken akutt utslipp eller infeksjoner ble ved denne anledningen angitt som sannsynlig årsak (Brabrand 1995). Det ble også foretatt oksygenmålinger av Geir Solheim (OVA) umiddelbart etter at død fisk ble observert, og forholdene viste tilfredsstillende forhold for fisk, noe som for så vidt måtte forventes så tidlig etter islegging. Det er derfor viktig å merke seg at omfattende fiskedød ved denne anledning har skjedd pga. av en annen årsak enn oksygensvinn. Periodevis lave oksygenkonsentrasjoner er imidlertid ofte observert i de bunnære vannmasser, både om vinteren og om sommeren (Sæther 1965, OVA 1995). Dette kan selvsagt gi direkte dødelighet, men gir også indirekte et betydelig mindre tilgjengelig vannvolum for fisk med sammentrengning og mulighet for betydelig predasjon på småfisk som resultat. Problemstilling I en innsjø med fiskedød vil omfang (hyppighet i tid, mengden av død fisk) og selektivitet (bestemte arter eller størrelser) ha avgjørende betydning for hvilket fiskesamfunn vi observerer i innsjøen. Aldersfordelingen kan vise den relative styrken på de enkelte årsklasser og derved angi overlevelse de enkelte år. En dødelighetsfaktor som ikke virker hvert år, eller som har forskjellig omfang fra år til år vil gi ujevnt sterke årsklasser. I tillegg vil en rekke biologiske forhold i den gjenværende bestand bli forandret, først og fremst næringskonkurranse, der liten bestand vil gi stor individuell vekst. Artssammen-setningen, artenes alderssammensetning og enkeltindividenes vekst kan derfor benyttes som en indikator for miljøforholdene i innsjøen, eller mer presist hvilke flaskehalser som fiskebestandene er påvirket av i tiden forut for observasjonen (flere år). Konkret vil hovedspørsmålet være om fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor eller om bestandene ikke har slike belastninger. Dersom fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor, vil bestandene ha lavere tetthet/biomasse enn bæreevnen skulle tilsi. Dette vil ytre seg i små fangster. Dersom faktoren er av betydning hvert år vil samtlige årsklasser være svake. Dersom det forekommer omfattende fiskedød bare enkelte år, og/eller denne virker selektivt på bestemte årsklasser eller arter, vil dette påvirke alderssammensetningen hos de arter som rammes. De arter som rammes av en dødelighetsfaktor som gir omfattende reduksjon i individtettheten vil kunne ha god individuell vekst i den gjenværende bestand. Dersom fiskebestandene er begrenset (negativ påvirkning uten dødelighet) av en faktor som er tilstedepermanent eller ofte, vil dette kunne gi dårlig vekst, men med jevnt sterke årsklasser tilstede. Utover disse indikatorene i enkeltbestander vil mengdeforholdet mellom fiskeartene og dominans kunne angi begrensende faktorer. Mengdeforhold og dominans vil også ha direkte innflytelse på den effekt fiskebestandene kan ha på vannkvaliteten gjennom nedbeiting av algespisende zooplankton og resirkulering av sedimentbundet fosfor. Dessuten vil en periode med god vannkvalitet eller en langtidsutvikling mot bedre vannkvalitet (mindre dødelighet) gi som resultat at tetthet og produksjon i bestandene (artsfordeling, størrelser) vil øke, og at innflytelsen av fisk på vannkvaliteten gjennom de nevnte mekanismene vil øke. Dette vil kunne forsinke den bedring av vannkvaliteten som ellers ville være forventet ut fra tiltak i nedbørfeltet, og for så vidt også av de vannkjemiske parametre fra selve innjøen. Metoder Settegarn Det er benyttet settegarn av typen nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensenserie (supplert med 16 mm og 10 mm maskevidde). Begge seriene ble benyttet ved land rett utenfor vegetasjonsbeltet og midt ute i innsjøen, se Fig. 1. Nordisk miljøgarnserie er et 30 m langt garn (høyde 1,5 m) bestående av følgende maskevidder innsydd i følgende rekkefølge: 43, 19.5, 6.25, 10, 55, 8, 12.5, 24, 15.5, 5, 35, 29 mm, der hver maskevidde er representert med 2,5 m. En slik lenke ble satt parallelt med land og en midt i innsjøen. Det ble fisket på dagtid og nattid. Modifisert Jensenserie besto av enkeltgarn med dimensjon 25*1,5 m, og følgende maskevidder ble benyttet: 10, 16, 19.5, 22.5, 26, 29, 35, 39, 45, 52 mm. Et garn av hver maskevidde ble satt fra land og rett ut. Dessuten ble en lenke bestående av et garn av hver maskevidde satt midt i innsjøen. Jensenserien ble satt kl. 16-18, og trukket påfølgende morgen kl. 9-11. Fangstmengde pr. innsats (CPUE) av de ulike artene for hver maskevidde ble beregnet. Fra samtlige fisk på både nordisk miljøgarnserie og på Jensenserie ble det tatt strukturer til aldersbestemmelse (karpefisk, abbor: gjellelokk og ørestein, fra gjedde: vingebein og ørestein). Not Det ble fisket med landnot 13.10.1998, etter at en del av vannvegetasjonen var noe redusert i omfang. Nota hadde en totallengde på 50 m, høyde 6 m og maskevidde 5 mm i notposen. Nottrekk var vanskelig å gjennomføre, idet strandvegetasjon hindret selve trekkingen mot land. Dessuten var bunnen så bløt at nota raskt ble fylt med mudder. Tre teknisk gode trekk ble gjennomført i den nord-østre del av innsjøen. Dykking Under notfisket ble det stedvis observert betydelig bestand av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis). Denne ble ansett som utdødd fra 1950-årene til den dukket opp igjen med enkelte individer i 1993 (Spikkerud 1994). Dybdeutbredelse av liten dammusling ble derfor undersøkt ved dykking i uke 43 langs 4 transekter som strakte seg fra land og ca 100 m ut. Fire tetthetskategorier ble benyttet ved direkte observasjon av dykker: Ikke tilstede < 1 individ / m2 1-10 individer / m2 10 individer / m2 Det ble tatt et tilfeldig utvalg av levende individer av vanlig dammusling for alderbestemmelse og lengdemåling (totallengde). Fig. 1. Østensjøvannet i Oslo kommune, med angivelse av områder for notfiske, prøvefiske med bunngarn nær land og midt ute i innsjøen og transekter for kartlegging av vanlig dammusling. Dybdekart fra Sæther (1963). Nottrekk:• . Transekt for undersøkelse av vanlig dammusling: A, B, C. Område for pelagisk fiske: Resultater Settegarnfangster Fangstresultat på Nordisk miljøgarnserie er vist i Tabell 1 og Tabell 2 og for modifisert Jensen serie i Tabell 3 og Tabell 4. I samtlige tabeller er vist antall fisk fanget av de ulike arter fordelt på garnas maskevidde, og det er beregnet fangst pr. innsatsenhet (CPUE) angitt som antall fanget fisk pr. 100 m2 og time. Det ble påvist gjedde, abbor, karuss og mort. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie jevnt over var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens garnserie ble det til sammen påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som selvsagt skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens modifiserte garnserie i slutten av august var 3,5:1 basert på antall og 2,6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort med til dels betydelig størrelse, og største mort var 1075 gr. med en totallengde på 38,5 cm. Tabell 1. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i strandområder av Østensjøvannet 28-29.7.1998. Tabell 2. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i pelagiske områder av Østensjøvannet 28-29.8.1998. Tabell 3. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for modifisert Jensen garnserie i strandområder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Tabell 4. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Jensen garnserie supplert med maskevidde 10 mm og 16 mm i pelagiske områder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Notfangster Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Aldersfordeling og vekst Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Fig. 2. Aldersfordeling av totalmaterialet av abbor og mort tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Aldersfordelingen for mort viste fravær av enkelte årsklasser (Fig. 2), men dette kan skyldes tilfeldigheter fordi totalfangsten av mort er lav. I materialet er det funnet mort opp til alder 13 år. Begge kjønn hos abbor viser god vekst, med lengde etter første vekstsesong på 69,5 mm (SD=19,5) for hunner og 66,2 mm (SD=9,6) for hanner (Fig. 3). For hunner observeres en jevnt avtagende vekst, uten at dette kan karakteriseres som vekststagnasjon. For de tre individene i materialet som oppnår alder på 10 år påvises økt lengde fra alder 7 til 10 år. Dette fremkommer tydeligere på individuelt vekstforløp (Fig. 5). Her fremkommer tydelig stor forskjell i individuell vekst, og ingen av individene har markert vekststagnasjon. Mort viser jevn vekst frem til alder på 3-4 år for hunner og frem til 3 år for hanner (Fig. 3). Det individuelle vekstforløpet varierer svært mye, og for hunner av mort er det variasjon i lengden fra ca 12 cm til 30 cm ved 6 års alder (Fig. 5). Dette bidrar til at gjennomsnittlig vekst for aldersgruppene 5 og 6 åringer reduseres av enkelte individer som har svært lav vekst. Verken for individer med lav vekst eller god vekst er det vekststagnasjon. For de eldste individene er det fortsatt lengdevekst selv etter alder 7 år og frem til 13 år. I Fig. 5 er vist individuell vekst for fire individer av karuss for å illustrere forskjell i vekstmønster. Tre individer har rask vekst frem til 3-5 års alder og viser deretter vekst-stagnasjon ved en lengde på ca 30 cm. Flere individer i materialet av karuss med lengde 35-37 cm viste en alder på 15-24 år, noe som antyder høy alder og vekststagnasjon for denne gruppen av karuss. Hvorvidt det finnes en gruppe karuss med et annet vekstmønster kan ikke angis med det foreliggende materialet. Materialet av gjedde består kun av tre individer, alle hunner (samlet vekst vist i Fig. 4 og individuell vekst i Fig. 5). Disse viste jevnt god vekst og ingen tegn til vekststagnasjon frem til alder 8 år. Det var imidlertid stor variasjon mellom de tre individene i første 20 individer var de fleste aldersgrupper representert, men med dominans av individer med 5 vintersoner, dvs. årsklassen fra 1993. Fig. 3. Tilbakeberegnet vekst hos hunner og hanner av abbor (over) og av mort (under) tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 4. Tilbakeberegnet vekst hos gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 5. Tilbakeberegnet vekst hos enkeltindivider av abbor, mort, karuss og gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Diskusjon De arter som i dag regnes som tilhørende i Østensjøvannet med regulære bestander er: Abbor Gjedde Mort Karuss Karuss er ikke nevnt av Huitfeldt-Kaas (1918), og det har ikke vært mulig å dokumentere om denne arten er oversett av han, eller om den er innført på et seinere tidspunkt. Han nevner imidlertid ål, ørekyt og 9-pigget stingsild, men disse regnes som utryddet, ål allerede på 1860 – tallet på grunn av vandringshinder i Østensjøbekken, ørekyt og stingsild sannsynligvis knyttet til forurensning på 1940-tallet. Huitfeldt-Kaas (1918) nevner forekomst av kreps i Loelva, men ikke spesielt i Østensjøvannet eller i Østensjøbekken. Kreps forekommer imidlertid i Nøklevann. På grunnlag av prøvefiske i Østensjøvannet med bunngarn i strandområder og ute i vannmassene ble det i juli og august 1998 påvist abbor, mort, karuss og gjedde. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst. Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Følgende forhold i resultatene poengteres: De totale fangstene av mort var små og mye mindre enn forventningen basert på innsjøens produksjonsforhold. Mort viste ingen vekststagnasjon. Dette sammen med fravær av mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger viser at rekrutteringen i mortebestanden er meget lav. Det var til dels meget stor variasjon i tilbakeberegnet vekst mellom individer av samme kjønn. Til tross for at abbor dominerte fangstene var de totale fangstene av abbor betydelig lavere enn forventet. Dette baserer seg både på innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet enkelte gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Det ble fanget 3 gjedder, alle hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet og at dette reflekterer liten bestand for abbor, gjedde og spesielt for mort. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede skulle det ut fra dette alene forventes total dominans av mort, og at totalfangstene var betydelig større og i en helt annen størrelsesorden. I slike bestander er mort næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Det er nærliggende å sammenligne fangstene med de som er rapportert fra Årungen. Denne innsjøen har lavere produktivitet, men har et fiskesamfunn bestående av mort, abbor, gjedde, ål og trolig karuss, dvs. forholdsvis likt det i Østensjøvannet. Årungen er imidlertid dypere og det er ikke rapportert om fiskedød. Fangstene ligger her på et helt annet nivå, 250-300 mort/100 m2 og time (Borgstrøm og Eie 1981), sammenliknet med Østensjøvannet som har < 1 fisk/100 m2 og time både for mort og abbor. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den typiske vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Derimot fortsetter veksten selv om individene er relativt gamle, men det er stor variasjon i selve forløpet mellom individene både hos mort og abbor. Hos karuss derimot antyder vekststagnasjon at bestanden er næringsbegrenset, og det er sannsynlig at bestandstettheten er større enn fangstene skulle tilsi. En faktor som periodevis oksygensvinn skulle forventes å virke på bestandene i denne retningen. Mort er følsom for oksygensvinn, og er mer følsom enn abbor. I tillegg kan karuss overleve korte perioder under nærmest anaerobe forhold. Liten totalbestand av mort og abbor, og med antatt dominans av karuss er derfor forventet fiskesamfunn dersom oksygensvinn er den begrensende faktor. Sekundæreffekter av dette er at fisk i perioder med dårlig oksygenkonsentrasjon vil søke til områder av innsjøen som fortsatt har tilfredsstillende forhold, noe som vil forventes å gi hard predasjon på småfisk og derved dårlig rekruttering. Men flere forhold tilsier at oksygensvinn i vannmassene alene ikke er den begrensende faktoren i årene forut for prøvefisket i 1998. Høsten 1995 ble det for det første påvist massiv dødelighet hos årsunger av abbor uten at oksygensvinn ble påvist. For det andre antyder oksygenmålinger utført av OVA på ettervinteren at forholdene er blitt bedre de 6-8 siste år sammenliknet med tilsvarende målinger på 1970- og 1980-tallet. Observasjon av større forekomster av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis) høsten 1998 med mange årsklasser tilstede viser for det tredje god overlevelse av disse organismene, og det har trolig også vært en markert økning i denne bestanden de siste 5 årene, idet bare få individer ble påvist i 1993. Bruk av vanlig dammusling som en indikasjon på oksygenforholdene må imidlertid gjøres med forsiktighet, fordi tålegrensene for oksygen ikke er avklart når det gjelder vanlig dammusling. Oksygensvinn anses imidlertid som årsaken til nærmest fravær av vanlig dammusling over flere tiår, selv om også gift fra blågrønnalger er nevnt (Økland & Økland 1991). En annen muslingart, svanemuslingen (Anodonta cygnea), har en viss toleranse ovenfor oksygensvinn, og det er vist at denne muslingarten tåler 7 døgn i oksygenfritt miljø i romtemperatur (Salanki 1977). Det må derfor regnes med at også vanlig dammusling har en viss toleranse overfor oksygensvinn, men det konkluderes med at god overlevelse og økning i bestanden av vanlig dammusling har skjedd de siste år som en følge av bedre oksygenforhold. På den andre siden utelukker ikke forekomst av vanlig dammusling at oksygensvinn fortsatt skjer og at dette kan gi dødelighet for fisk. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør andre faktorer vurderes, og giftproduserende blågrønnalger anses her som en mulighet. Selv om det ikke er dokumentert effekter av giftige blågrønnalger på fisk i Østensjøvannet, bør direkte dødelighet og/eller subletale effekter på fisk vurderes. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer i Østensjøvannet. De framtredende artene i perioden 1980-98 har vært innenfor slekteneAnabaena ogMicrocystis(Olav Skulberg, pers. medd.). Det er foretatt biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser som har vist at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner med effekt på lever og at dette er gifter som har en viss langtidsvirkning. Det er ikke kjent om dette har en virkning på fisk, men vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Dette gir ingen mulighet for fisk å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Disse forholdene sammen med høye konsentrasjoner av blågrønnalger som periodevis utvikles i Østensjøvannet skulle tilsi maksimal effekt av en eventuell algegift. Hvilken økologisk konsekvens dette skulle ha på fiskesamfunnet vil imidlertid bare være spekulasjoner, men det er lett å tenke seg at ungstadier har stor følsomhet, og at mort som konsumerer alger, deriblant blågrønnalger (Lessmark 1983), vil kunne bli mer påvirket enn abbor, både gjennom direkte dødelighet og gjennom subletale effekter. Det kan også spekuleres på om subletale effekter kan gi stor variasjon i vekstmønster mellom individene i populasjonen, ved at noen årsklasser blir mer eksponert enn andre. Den praktiske konsekvensen av dette vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort. Økt relativ andel av ungstadier i bestandene. Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten . Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum og lav gjennomstrømning som følge av liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt. Det henvises her til episoden med oksygensvinn i 1903 og 1909 (Huitfeldt-Kaas 1909). Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene, og økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Litteratur Borgstrøm, R. og Eie, J.A. 1981. Antall og biomasse av mort, Rutilus rutilus (L.), og abbor, Perca fluviatilis L., i Årungen i mai 1980. NLVF/Styringsutvalget for jordforskning, rapport nr. 7, 32 s. Brabrand, Å. 1996. Fiskedød i Østensjøvannet i Oslo. Laboratorium for ferskvnnsøkologi og innlandsfiske, Universitetet i Oslo. Internt notat, 3 s. Faafeng, B.A. 1995. Østensjøvannet – pryd eller pest? Norsk institutt for vannforskning. Rapport 3348-95, 13 s. Huitfeldt-Kaas, H. 1909. Hvorfor udvandrer fisken fra Østensjøvandet? Norsk Fiskeritidende. 257-263 Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge. Centraltrykkeriet, Kristiania. 106 s. Lessmark, O. 1983. Competition between perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus) in South Swedish lakes, unpubl. PhD thesis, University of Lund, 172 pp. Tveter, H. 1925. Østensjøvandet. En monografi. Stensil 19 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann med tilløpsbekker. Årsrapport 1994. 18 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann 1979-1994. Eutrofiering, plantenæringsstoffer og blågrønnalger. Rapport, 15 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1998. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt ”Renere Østensjøvann”. Under trykking. Salanki, J. 1977. Effects of environmental factors on the endogenous rythm of the freshwater mussels (Anodonta cygnea L.). Annales. Biol. Thihany 44, 126-131 Spikkerud, E. 1994. Østensjøvannet i Oslo – nytt studium av bunndyr og miljøforhold etter 30 år. Cand. scient. Hovedfagsoppgave i limnologi, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, 136 s. Sæther, O. A. 1963. Limnologi. I: Brun, E., Høeg, O. A. og Sæther, O.A. Østensjøvannet. Østlandske naturvernforening, småskrift nr. 7. 111 s Økland, J. og Økland, K.A. 1991. Oslo rundt langs vann og vassdrag. Universitetetsforlaget, Oslo. 230 s

1/1 Natur | Sopp Ny norsk skjermsopp, Plúteus aurantiorugósus , funnet i Oslo Gro Gulden Vekstssesongen 2002 var enestående lang og varm i Sør-Norge. Sommervarmen satte inn allerede tidlig i april og holdt seg til langt ut i september. Slik våren og forsommeren utviklet seg, med skiftende nedbør og varme, hadde jeg store forhåpninger til høstsesongen. Soppmycelene hadde hatt særdeles fine forhold for å vokse seg kraftige i starten av sesongen og ville gi rik ”fruktsetting” på høsten regnet jeg med. Men høsten ble for tørr og soppsesongen heller dårlig, bortsett fra en kort periode på senhøsten. Slike særpregede år gir imidlertid ofte overraskelser og i år dukket flere nye arter for landet opp. Interiør fra Almedalen, med substrat for Plúteus aurantiorugósus. Tenk å finne et knippe av intenst oransjerøde - skarlagensrøde sopper på en stubbe. Man kunne tro man var i tropene! Funnet ble gjort av Arve Græsdal ved Østensjøvannet i Oslo i oktober 2002. Beskrivelsen nedenfor bygger på det ferske materialet jeg fikk overlevert. Fotografiene er tatt av Arve Græsdal. Den vakre soppen fins avbildet i en av våre eldre sopphåndbøker under navnet Plúteus coccíneus (Soppflora av M. Lange, norsk utg. ved F.-E. Eckblad, fra 1964). ”Skarlagenskjermsopp” – parallelt til danskenes Skarlagen-skærmhat – foreslås som norsk navn. Plúteus aurantiorugósus, Oslo, i Almedalen ved Østensjøvann, 6 oktober 2002, leg. A. Græsdal. Beskrivelse Hatt: 2-4 cm bred, først konisk til konveks, til slutt ± plan med oppbøyd kant, overflaten matt, med alderen litt oppsprukket og ruglet-året i partier mot kanten, sterkt og livlig oransjerød - skarlagensrød, litt mørkere i sentrum enn i kanten. Skiver: frie, tette, opp til 7 mm høye, hvite med snev av gult, eggen ± erodert og gul. Stilk: 3,5-4 cm høy, 4-7 mm tykk, jevntykk eller litt tykkere nedover, tett, silkefibret, øverst hvit til gulaktig, nedre halvdel ± oransje, tydelig blekere enn hatten. Kjøtt: tynt i hatten, med svak, ubestemmelig lukt og mild smak. Sporer: 5,5-6,2 x 4,0-4,7 µm, bredt ellipsoide til subglobose. Basidier: 4-sporete, ca 27,3 x 7,8 µm. Cystider: i eggen og på skiveflatene, i eggen (cheilocystidene) mest kølle- til pæreformede, 30-70 mµ lange, 8-35 µm brede; på flatene (pleurocystidene) oftest mer ventrikose med kort, butt hals (utriforme - lageniforme), 30-58 x 10-20 µm, i eggen med ± gult innhold. Hatthud : av kølle- til pæreformede celler med gult innhold (i KOH). Hyfer uten bøyler. Funnet i Oslo: Almedalen ved Østensjøvann, nedre Østensjø gård, frodig bekkedal med mye alm og innslag av bjørk, ask, gran og noen få eiker (fig. 2); i knippe på råtne rester av nedre stammedeler etter en almelåg, 6. oktober 2002. På samme vedrester vokste også skrukkeøre (Auriculária mesentérica ) og vedtraktsopp (Clitócybe lignátilis ) og på samme lokalitet også punktfotskjermsopp (Plúteus podospíleus ). Utbredelse og økologi Plúteus aurantiorugósus er bedre kjent lenger syd i Europa, men synes å være sjelden over alt. I Norden er den tidligere kjent fra Danmark og Syd-Sverige, hvor den har noen få kjente voksesteder nord til Bohuslän og Västergötland. Arten er også kjent i Nord-Amerika og Øst-Asia. Den vokser på døde eller levende løvtrær (alm, ask, lønn, poppel). Den er rødlistet i Danmark, Nederland, Polen og Tyskland. Der den forekommer i Nederland er det særlig på styvede almer og på popler i parker og langs veier. Noe mer om skjermsopper Bortsett fra noen få vanlig arter som vanlig skjermsopp (Plúteus cervínus ) og kantskjermsopp (P. tricuspidátus) er det påvist ca 15 relativt sjeldne arter av skjermsopper her i landet. De aller fleste er knyttet til frodige løvskogshabitater på muld- og leirjord og ikke sjelden vokser flere arter på samme sted. De fleste er grå, brune eller hvite. Ingen andre ligner på ”skarlagenskjermsopp” - fargen er helt unik innen slekten, men vi har en vakkert gul art som heter gul skjermsopp (Plúteus leonínus ), som er funnet et tyvetalls ganger på Øst- og Sørlandet. Punktfotskjermsoppen (P. podospíleus ), som ble funnet sammen med ”skarlagenskjermsoppen”, har bare vært påvist fire steder tidligere: i Buskerud, Oslo og Østfold, men er kanskje heller oversett enn sjelden. Den hører til en gruppe av små, grå til brune skjermsopper med matt, cellulær hatthud, som ikke er helt enkle å skille fra hverandre. Typisk for punktfotskjermsoppen er at den har mer eller mindre av små, mørke skjell nederst på stilken. English summary Plúteus aurantiorugósus (Trog) Sacc. is reported for the fist time in Norway, from Oslo. The locality is a small river valley with rich stands of elm (Ulmus glabra ) mixed with birch (Bétula péndula/pubéscens) , ash (Fráxinus excélsior ), some spruce (Pícea ábies ) and a few oaks (Quercus robur/petraéa ).

1/1 Forening | Produkter Vil du støtte arbeidet vårt i Østensjøvannet miljøpark? Vi selger både en vakker og lærerik bok om Østensjøvannet og en flott T-skjorte! Østensjøboka Jørn Areklett Omre/Norske naturfotografer (NN) og Finn Arnt Gulbrandsen (tekst) har begge bodd mesteparten av sitt liv nær Østensjøvannet og brukt tusenvis av timer i området. Jørn nesten alltid med sitt trofaste fotoutstyr. Som man vil se, er han en særdeles dyktig fotograf med stor kjærlighet til vannet. Amund Kveim, leder av Østensjøvannets Venner, og Leif-Dan Birkemoe, redaktør av Sothøna, bidrar også i boka. Flott gave til familiemedlemmer, venner og forretningsforbindelser. KJØP BOKA og lær hvorfor vannet og naturen rundt i vårt nærmiljø er et naturdokument av internasjonal klasse! Boka er på over 200 sider og koster kun 375 kr. Bestill boka på post@ostensjovannet.no . Venneforeningen tar kontakt for overlevering. Ved postforsendelse kommer porto i tillegg. Den kan også kjøpes på «Østensjø Havn», Skullerudstua, Sørensen Sport, Norli Bryn, Norli Bøler, Norli Sentrum, Norli Oslo City, ARK Oppsal, ARK Tveita, ARK Manglerud og ARK Lambertseter. T-skjorte Østensjøvannets Venner har fått nye T-skjorter. Motivet er et stolt svanepar med sine 7 små barn mellom seg. Foreningens logo er også med. T-skjortene kan kjøpes på foreningens arrangementer for kr. 150. Kan også bestilles ved mail til post@ostensjovannet.no . Ved forsendelse kommer porto i tillegg. T-skjortene finnes i størrelsene 7-8 og 9-11 år, S, M, L, XL, og XXL.

1/1 Information in English Welcome to Østensjøvannet (Lake Østensjø)! Here you can find information about the Østensjø area, how to get here, and other streams and rivers you can visit in Oslo: Lake Østensjø - in a nutshell How to find Lake Østensjø Tourguide. How to find Oslos rivers and streams

1/1 Historie | 1900-1925 En monografi av Haakon Tveter, fra 1925 Monografi betyr skrift som behandler utførlig et spesielt emne. Denne monografien har Østensjøvannets Venner fått av Haakon Tveters etterkommere. Vi har valgt å gjengi den i opprinnelig språkdrakt. Vi får høre om hvordan livet ved Østensjøvannet var i perioden 1900 - 1925 med fiske- og badeliv om sommeren, om isskjæring og salg av is vintertid. Observasjoner av fugler, insekter og andre dyr omtales også. Vil du være med på oppdagelsen av en ny billeart, så heng på. Østensjø gaard (Austansjor) har naturligvis sit navn av at den ligger østenfor sjøen, gaarden har altsaa sit navn fra vandet, men ikke destomindre har vandet faat sit navn fra gaarden. "Østensjøvandet" er saaledes en dobbeltbetegnelse (tautologi). Vandet ligger i en liten dalsænkning, som fra Bryn strækker sig ret i syd, omtrent paralelt med Bundefjorden paa den andre siden av Ekebergfjeldet. Den nordre og største del ligger i Østre Akers prestegjæld, men den søndre ende stikker ind i Nordstrand, - fra Abildsø og sydover gaar delelinjen mellom disse to sogne efter vandets midtlinje. Høiden over havet er 105 m. Vandets længde er 1860 m, bredden varierer mellem 120 og 240 m. Regner man gjennomsnitsbredden til 200 m, skulle altså flateindholdet være 350 - 400 maal foruten flytetorven, der vel kan anslaaes til ca. 50 mål, hvilket skulde være det areal, der kunde indvindes ved en mulig uttapning av vandet. Det er ganske grundt, 2 - 4 m dypt ved almindelig vannstand; bunden bestaar av dynd (gjørme) til dels av betydelig mægtighed og da denne vesentlig skriver seg fra de omliggende dyrkede marker og forraadnede plantedele, indeholder den utvilsomt store mengder plantenæring, som vilde gjøre den velskikket som jordforbedringsmiddel paa den omliggende stive lerjord. Breddene bestaar næsten udelukkende av flytetorv, som fra den faste mark strækker sig længer og længer ut over vandet og truer med tilsidst at tildække dette helt. Flytetorven dannes av seigt plantevæv, som knapt kan bære en mand og som hæves og sænkes efter vandstanden, saa breddene blir uforandret, medens der indenfor ved forbindelsen med den faste mark dannes "flaarer" ved flom og derav følgende høivande. Følgende eiendomme støter til vandet, som altsaa eies av disse: Østensjø søndre og nordre, Opsal, østre og vestre (1), Skøien søndre, Manglerud søndre, Abilsø nordre og søndre og lille Langerud. De 3 siste i Nordstrand sog; den største strandkant tilhører Østensjøgaardene. Vandet har sit vigtigste tilløp fra Ulsrudbækken (2), som kommer østenfra over Bøler og danner et lidet vannfald paa Østensjø grund, hvor der tidligere stod en kværn; en stor grøft fra det lille Klopptjern paa Bogerudmyren, som ligger omtrent i samme niveau, dernæst en bæk (3) paa vestsiden, som kommer fra Langmosen (under Abildsø).Disse og en del smaabækker tilfører vandet saa meget vand , at utløpsrenden (4) ikke kan klare det, hvorav følgen blir hurtig stigning av vandet og oversvømmelse. Utløpet er en bæk fra vandets nordende, mellom Skøien og Manglerud og videre til Loelven (5) ved Bryn station i en længde av ca. 1250 m. Den danner paa veien et lidet fald, som er udnyttet til fabrikdrift; i 60 aarene av P.W.W. Kildal til Bridsel og kridtmølle, i den senere tid av Fett & Co til en fabrikk for bygningsartikler, tagpap etc. Utløpsrenden er som nevnt for trang; den har lidet fald i den første halvdel, som gaar gjennom jordmark til veibroen ved Rognerud; derefter gaar den i fjeldgrund med et samlet fall på 27 m til Loelven. For at sænke vandstanden og forebygge oversvømmelse er det flere gange foretat oprenskning og utdypning av utløpsrenden, hvilket ogsaa til dels har git gode resultater, men i stærk flom eller after usædvanlig nedbør formaar ikke utløpsrenden at ta imot det tilstrømmende vand, hvorfor oversvømmelse endnu kan indtræffe over de flate jorder på Østensjø og Abildsø. I den vaate høst 1923 steg saaledes vandet saa høit at et brakland og en turnipsaker paa nordre Østensjø var omtrent oversvømmet d. 22.-25. oktober. Paa søndre Østensjø gikk vandet op i den til dels uskaarne bygaker. Verst var det efter et vedholdende regn den 28. oktober da hele myren og veiene stod under vand. I det regnfulde aar 1924 var det samme tilfælde. Selv veien kan undertiden sættes under vand, skjønt den i den anledning er forhøiet. Skulde en effektiv regulering finde sted, maatte utløpsrenden i første halvdel gjøres betydelig bredere, hvilket nu vilde være forbundet med betydelige omkostninger. Helt at uttappe vandet, som ogsaa har været tale om, vilde ikke være heldig, da landskapet derved vilde tape betydelig i sin skjønhed. Vandet laa tidligere nok saa avsides og isolert, men efterat bygdeveien (6) i 1860 blev anlagt og sat i forbindelse med den tidligere anlagte vei om Østensjø til Enebakkveien, er adkomsten nu god paa østsiden, medens vestsiden fremdeles mangler veie; her er Manglerudaasen og Tallbergaasen med et større dyrket jorde mellem disse (7) som tilhører Manglerud; dette stykke ligger temmelig avsondret fra gaarden; tidligere stod her et utlade som brændte omkring 1880, nu benyttes det kun til havn, men vil vistnok i fremtiden avgi prægtige byggetomter, naar det engang blir anlagt vei paa vandets vestside, hvis byen fremdeles utvider sig som hittil. Forresten har bebyggelsen endnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimot høidene paa østsiden, Skøien og Opsalgaardene allerede er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vandets ende. Paa grund av vannets ringe dybde er dette underkastet stærke og hurtige temperaturforandringer; om sommeren blir vandet "lunkent" og om høsten lægger isen sig tidlig; man har saaledes skøiteis her før de fleste andre steder og den benyttes da ogsaa flittig de faa dage den er sikker før sneen kommer. I den snebare vinter (1922-23) har man mot sædvane hat en fin skøiteis næsten hele vinteren. I den mærkelige vinteren 1924-25 la isen sig vistnok omtrent paa sædvanlig tid, men allerede før jul var vandet aldeles isfrit og la sig igjen først i begyndelsen av januar 1925. Tidligere holdtes ogsaa travbane her oppe og den 5te februar 1863 holdtes det markedstravløp her da isen ikke var sikker paa Frognerkilen. Da Aker travklub ble dannet i1923 besluttede den at holde sine travløp paa Østensjøvandet. Det første blev berammet til søndag den 13de Januar 1924, men mildveir hindrede dette og efter flere utsættelser avholdtes det den 2. mars i stærkt snedrev. I 1925 holdtes travløpet den 1. februar, da isen endelig var stærk nok (10"). Løpet var vellykket og samlede en mængde tilskuere (6 á 7000). Isen danner ogsaa en udmærket vintervei, som flittig benyttes; tidligere gik den ned langs utløpsrenden til Bryn, men efterat Rognerud var utparcellert, er denne stængt og man maa nu kjøre op paa landeveien ved Opsal eller Skøien. Isen har har ogsaa utgjort en av vannets herligheder, idet den har været gjenstand for salg og eget forbruk. Av den før nævnte grund blir isen i regelen tyk - over 24" - og naar den holdes ren for sne til like klar og gjennemsigtig. Da adkomsten til vandet er let og veien til byen forholdsvis kort, begynte bryggeriene allerede tidlig at ta is derfra og betale grundeierne en liten godtgjørelse; det var da eierne i den nordlige ende som fik denne fordel paa grund av den lettere adkomst, men samtlige eiere sluttede tidlig den overenskomst om at det ved issalget indkomne beløp skulde deles efter en vedtat forholdsregel, medens halvparten skulde oplægges i et fælles fond - Isfondet - der skulde anvendes til oprensking av utløpet, forbedring av fiskebestanden og andre gavnlige foranstaltninger av fælles interesse. Allerede 1877 beløp dette isfond sig til kr. 959.80, hvorav i 1878 anvendtes kr. 73 til utløpsrendens oprenskning og kr. 35 til fiskeformerelse. Den 28de desember 1877 dannedes en nærmere formulert forening av grunneierne for Østensjø, nordre Opsal, Skøien, Manglerud og Abildsø, medens N. Young (8)som hadde kjøpt søndre Opsal isret, ikke ville være med, da han hadde solgt isretten til Christianias Aktiebryggeri for 100 Kr. aarlig i 10 aar. Denne kontrakt, som var gjældende i 8 aar fra 1ste januar 1878, blev tinglæst paa alle eiendomme den 19/7.78, 1884 anvendtes kr. 117 til oprenskning og den 19/11 85 fornyedes overenskomsten paa 5 aar med nogen smaa forandringer, hvoriblandt forholdstallet, idet N. Young nu tiltraadte foreningen som eier av Opsals rett. Han hadde avsluttet ny kontrakt med Christiania Aktiebryggeri om salg av is for kr. 100 aarlig, som nu gikk ind i foreningens regskap. Likeledes besluttedes det at det gamle fond, som nu utgjorde kr. 1083, skulde anvendes til utbedring av veien til Bryn; da Wetlesens på Abildsø ikke var enig heri, utbetaltes ham 1/6 med kr. 180,53. Man androg kommunene om omlægning av Kildalbkken, hvilket bifaldtes i 1987. 20/11 93 forelaa forslag til fornyelse av overenskomsten, men man blev ikke enig. Fondets formue var da kr. 615,61. Fra 1897 til 1907 hadde man ingen forening, enhver solgte is for egen regning, men den ¼ 1907 sammenkaldte Haakon Tveter et møte av grundeierne. Søndre Opsal hadde da solgt sin andel av vandets med tilhørende dyrket strandbred vestenfor veien til H. Helmen, Skøien for kr. 6 000. Man blev imidlertid da heller ikke enige. Isfondet utgjorde da kr. 1350,95, som besluttedes bibeholdt efter samme forholdstal; herav besluttedes anvendt kr. 200 til oprenskning og noget til politiopsyn. For at fastsætte eiendomsretten til isen blev i 1909 optat et kart over vannets nordre del. 20/2 1910 holdtes et møte paa Abildsø i anledning av en skrivelse fra Aker ingeniørvæsen med tilbud om et bidrag av kommunen stort kr. 300 til sænkning av vandet, som av ingeniør Stenersen var beregnet til 800 kr; Grunden hertil var at vandet fremdeles stod over veibanen i flomtiden; av isfondet bevilgedes kr. 400 foruten bidrag av kr. 50 fra hver av herrene H. Tveter, Langaker (S. Abildsø) og ingeniør Holst (9) for Bogerudmyrenes vedkommende. 1911 utførtes dette arbeide, som bestod i fordypningsgrøften og sænkning av broen ved Rognerud 0,5 m. Denne ombyggedes og gaves et sluk paa 3 m. Efter overenskomst av 3/6 10 tillotes de nedenfor liggende brukseiere, Fett & Co. Og Bryns væveri at opføre en naaledam straks ovenfor Rognerudbroen til regulering av vannstanden, saaledes at denne kunde stænges i vinterhalvaaret, medens den skulde staa aapen i sommerhalvaaret, kontrakten var bindene for 5 aar og opsagdes av Bryn Væveri d. 31/5 1915, da den viste sig uten nytte for begge parter. Istrafikken var i sin tid temmelig livlig, ikke alene til bryggeriene, men ogsaa til meierier og isoplag foruten til privatbruk. Den stærke iskjøring i vintertiden var ofte til stor gene for den almindelige færdsel. Da der i denne tid ikke var nogen forening av grundeierne, solgte disse is for egen regning saaledes begge Abildsøgaardene til A/S Hovind gaard, som imidlertid ikke benyttede sig herav, og Manglerud til W. Stenersen (10), begge for 5 aar. Man besluttede at søke en ny overenskomst istandbragt fra den tid, da disse kontrakter utløp. Efter længere forhandlinger lykkedes det endelig den 3/12 1917 at bli enige om en overenskomst, der foreløpig skulde gjælde for 1 aar ad gangen, men kunde opsiges, hvilket imidlertid endnu ikke er gjort. Efter denne skal 25 % av issalget gaa til isfondet og resten tilfalde grundeierne efter vedtett forholdstal. For 1918 beløp fondets andel sig til kr. 217, hvorefter dette utgjorde kr. 1618. I aarene 1920 og 21 solgte kun Skappel is efter kr. 20 pr. maal, dette utgjorde for disse to aar kr. 103, siden er ingen is solgt; fondet utgjorde den 1/1 25 kr. 1510.-.Efterspøselen efter is synes nu at være ophørt; det var bryggerierne som var de største og saa at si de eneste kunder, men disse har nu i regelen anskaffet sig frysemaskiner og bruker kunstig is. Privatforbruket monner lite og hertil kommer nu at helseraadet advarer mot bruken av is fra Østensjøvandet paa grund at den større bebyggelse omkring vandet, som medfører at flere kloaker har sitt utløp i dette. Visstnok utskilles en del forurensninger ved frysningen, saa isen allikevel kan være forholdsvis ren, men den er jo ikke særlig apetittelig. I 1901 blev en prøve av is indsendt til en kemisk undersøkelse med meget tilfredsstillende resultat. Det er ogsaa forsøkt lagring av is ved vandet og et par ishuse har været opsat, men de er nu revet ned. En anden herlighet ved vandet er Fisken. Vandet er temmelig fiskerikt; paa grund av tilsiget fra de dyrkede marker og bundforholdene findes der en masse smaadyr som er ypperlig fiskeføde, men fisken er lidet værdifuld. Det er væsentlig Abor og Mort , som findes i store mængder, men sjelden opnaar nogen videre størrelse, men er en udmærket føde for den graadige Gjedde , som er ganske velsmakende om vaaren, saalænge vandet endnu er koldt, senere blir den god. Den fiskes mest i isløsningen, da den under gytetiden gaar ind i de under flomtiden dannede "flaarer", hvor man med en stang fra land sætter ut korte garn. I gunstige aar kam man fiske nok saa godt- Størrelsen varierer som regel fra par op til 6 kg, som er det største jeg har faat, men det findes visstnok ogsaa større eksemplarer. Gjedden fanges ogsaa med sluk - faststaaende og roende og skytes om forsommeren, naar den i varmt veir staar oppe i vandskorpen. Den bedøves av skuddet, selv om den ikke træffes, og vender buken i veiret; skytteren maa da i al hast faa fat i den førend den atter kommer til besindelse; man kan faa to eller flere i et skud. Man skulde tro at den store gjeddemængde aldeles utryddet smaafisken, men denne formerer sig saa hurtig , at man ikke kan spore nogen avtagen, men som sagt, den opnaar sjelden nogen størrelse. Smaafisken tages mest ved stangfiske med metemark som agn; ogsaa finmaskede garn og ryser brukes. Ogsaa om vinteren drives fiske paa isen av folk som ikke har andet at bestille, thi utbyttet er visstnok tarvelig. Tidligere fandtes Aal i vandet; den var stor og fet; den fangedes med rev, en lang line med mange bøielige kroker og smaafisk som agn. Men omkring 1860 døde aalen ut; om vaaren fandtes der en mængde død aal langs breddene; aarsaken er aldrig helt opklaret, man gjættede paa at den stærke kulde hadde naaet ned til aalen, som formentlig laa i dyndet under flytetorven, men sikkert er det ikke, nok av det, en mængde død aal fløt op om vaaren; aalen forsvandt og er - saavidt vides - ikke fisket siden. Efter de nye forskninger formerer jo ikke aalen sig i ferskvand, men den smaa yngel søker op fra sjøen og opholder sig i ferskvandet til den blir avledyktig; da søker den atter ut i saltsjøen for at sætte kursen ut i Atlanterhavet for der at yngle; naar yngelen har naaet en vis størrelse søker den atter tilbake til de gamle steder for at vokse sig stor. Nu er forbindelsen mellem sjøen og Østensjøvandet stængt ved saa mange fabrikker og dammer at aaleyngelen ikke kommer frem, skjønt den skal kunne passere korte strækninger over land, saa det er nok saa forklarlig at aalen blev borte. Der er senere i 1890 slupet en del aaleyngel i vandet, men uten resultat. Foruten den omtalte store aaledød indtræffer der av og til stor dødelighet paa den anden fisk, idet der kreperer en masse, helst paa vaarsiden. Aarsaken er formentlig mangel paa luft og surstof under isen, og utvikling av skadelige gasarter fra den dyndede bund. Fisken søker da aapninger i isen og til utløpsrenden, hvor den i halvdød tilstand fanges i sækkevis; det er især abbor og mort som stryker med, men ogsaa den seiglivede gjedde. Man skulde tro at en saadan stordød rent vilde utrydde fisken, men efter et par aarsløp er bestanden like stor om end størrelsen er mindre. Disse fiskearter - abor, mort, gjedde og aal er visstnok de oprindelige i vandet; man har gjentagende forsøkt at forbedre fiskebestanden ved indførelse av værdifuldere arter, men hittil med lidet held. I Selskapet for Norges Vels direktionsmøte den 5te mars 1829 "fremla vicepræses et brev til Generalkrigskommisær Rode, Grosserer Young og Skipskaptein Trepka indeholdende nogle Spøørgsmaal betræffende Fiskeriene i Østensjøvandet, Nøklevandet og Lutvandet, hvorom den avtraadte Direktion var blevet enig, men som først nu er blevet ekspedert." Brevets indhold og sakens videre skjæbne er det ikke lykkedes at faa rede paa. Karus som er en almindelig damfisk, er forlængst med held sluppet i vandet og har formeret sig godt; der fiskes ofte noksaa store eksemplarer, men den smaker, ialfald om sommeren, av mudder. Efter konferance med autoriteter som professor Rasch og fiskeriinspektør Landmark nytter det ikke at forsøke med ørretagtige fiskearter, man maa holde sig til karpeaktige eller andre som trives paa mudderbund. Specielt anbefales Gjørs , en aborart som er en meget god fisk, særlig anseet i Sverige. Ved banemester Hønens bistand forskaffedes i 1878 en del av denne fiskeart fra Øieren, men saavidt mig bekjendt har man ikke senere seet noget til den. Fiskeretten tilhører naturligvis grundeieren, som kan forby fiske paa sin grund. Men dette respekteres ikke; specielt om vaaren og sommeren vrimler det av fiskere og skyttere, som traakker op de bløte jorder, graver mark, gjør op ild og anretter saa meget skade, at fiskeriet , som skulde være en herlighed for grundeierne, tværtimot har blevet en plage. Enkelte driver en dog fiskeri som næringsvei i sommertiden, da det er "hus under hver busk"; saaledes er det "Sophus paa flaaten" velkjendt, likesom "Dampkjøkkenet" i Manglerudaasen lyser i sommernatten. Man har forsøkt at hindre uvæsenet med fredning, forbud, opslag og avertissementer, men uten nytte. Et strængt opsyn er det eneste effektive, men det falder for kostbart, hvorfor man gjentagende har henvendt sig til politiet og ydet dette en ekstrabetaling for at føre opsyn i den værste tid, men selv dette har lidet formaaet, idet politiet selvfølgelig kun leilighetsvis kan være tilstede. Tidligere fandtes Krebs i utløpsrenden og ved den første store oprenskning i 50 aarene sankedes flere spand fulde, senere er den forsvundet men skal endnu findes i Loelven. Jeg slap engang en del krebs i kværnrenden (2) paa Østensjø, men har senere ikke seet noget til den. Av større dyr har ingen hat sit ophold ved vandet; det er kun leilighedsvis de besøker det. Saaledes hænder det ikke saa sjelden at elgsdyr svømmer over; i 1862 blev et saadant forfulgt med baater og dræpt paa en mindre human maate av landbrukselever paa Abildsø. Sidste gang en elg saaes svømmende over vandet var høsten 1921. En vinter holdt en hvitræv til paa isen og kunde sees hver morgen fra veien indtil den en vakker dag blev skudt. Av fugle er det derimot et større utvalg, dog ikke som standfugle, men som mer eller mindre kortvarige gjæster. Det er først og fremst forskjellige andearter fra stokanden til den lille krikand som endnu til dels hækker ved vandet, skjønt det nu blir mere og mere vanskelig for den at undgaa krybskytterne. Et par sjeldne andearter er skudt her. Tidligere saaes ofte Lom på vandet likesom enkelte større vadefugle, men nu er det kun Strandsnipen som holder til her. Vandets insektfulde overflate er naturligvis et godt jaktfelt for svaler og linerler . Efter stærk søndenvind kan enkelte <Fdligere kunde man om vinteren se den livlige Fossekal i bækken ved Rognerud, nu er den imidlertid forsvundet. I den bratte Tallberaas er en stor kløft, som gaar under navn av Carl XIIs hule, skjønt visstnok uten historisk grund; i den bratte fjellvæg har Taarnfalken i mange aar hatt rede og i mine guttedage bemægtigede senere general Ole Hansen og jeg os æggene ved hjælp av en lang stang med jernøse i den ene ende fra den motsatte side av kløften. Det var jo en begivenhet for os gutter, som ivrige ægsamlere. Høstens 1923 blev en sjelden Fugl skutt ved Østensjøvandet. Det var en Sultanhøne (porphhoria polischatus), som hører hjemme i Indien, og kun en gang før er truffet her i landet, nemlig ved Orevandet paa Jæren; det er en vadefugl av størrelse som en liten høne. Det smukke eksemplar er utstillet i det Zoologiske museum på Tøien. At der er en mængde vandrotter , salamandre , padder og lop er en selvfølge og det er nok saa livlig koncert av de sistnævnte under yngletiden om vaaren. En gang omkring 80-aarene var paa en eller anden uforklarlig maate en fremmed froskeart kommet ned i et myrhul paa Abildsøsiden og vakte vor store nysgjrrighet ved sin eiendommelige kvækken hver aften, indtil det lykkedes at fange den og bringe den til Universitetet. Det har imidlertid ikke lykkes mig at faa rede paa hvilken art det var. Flodperlemuslingen findes av ganske betydelig størrelse, men jeg har ikke hørt om noget funn av perler. Ang. insektlivet i og ved Østensjøvandet har den kjente entomolog bergmeister Ths. Münster velvillig meddelt følgende: "For mig har Østensjøvandet været et kjært sted, hvor hen jeg ofte har søkt for at studere faunaen, helt fra jeg i skoledagene omkring eller allerede før 1870 som en stadig ledsager av gamle gartner N. G. Moe paa Tøien paa hans turer i byens omegn avla mit første besøk deroppe. Jeg har ennu fra disse mine første turer dit erindring om hvorledes jeg paa et aspetræ like ved landeveien under de bratte hamrer under Opsal tok en sjelden praktbille, som netop var ifærd med at krype ut av stamme, hvor den hadde levet som larve, og om at vi nede paa myren utenfor fandt larvene av den store vakre sommerfugl Svalehalen (Papilio machaon) paa den der voksende Selsnæpe. I senere aar har jeg ogsaa ofte været deroppe og da har jeg særlig besøkt nordenden av vandet like øst for utløpet paa Manglerud grund, hvor undersøkelse av myren med vidiekrattene har leveret en stor mængde sjeldne for den slags lokaliteter eiendommelige former, særlig tidlig om vaaren like efter isløsningen var utbyttet stort. Her har jeg for første gang i 1897 fundet en for vitenskapen ny art, en liten kortvingedækket bille (en Staphylimide Amalium Münsteri) som er beskrevet av en Wienerentomolog og opkaldt efter mig og som først for et par aar siden er fundet et andet sted, nemlig Steinkjær - dens eneste nære slektning er fundet i Shanghai i Mongoliet. Foruten denne store raritet har omgivelserne her leveret en mængde andre sjeldne biller - det er kun disse jeg kjender og arbeider med. Det er selvfølgelig liten mening i at ramse op en hel del latinske navne som for fagfolk vilde være bevis for denne min paastand, men jeg tror, jeg uten at si for meget kan uttale, at faa lignende lokaliteter har bragt mig saa mange interessante arter som Østensjøvandet og det kunde derfor være fristende at slaa paa tanken om, at dele av vandets omgivelser burde fredes som naturpark, saa men derved holdt vedlike den interessante fauna som der findes. Man har nemlig her ved og i vandets rikt repræsenteret det dyreliv, som holder til saavel i hængemyrene og disses overgang indover til kratskogen som i selve vandet og i den rike sivvegetation som kanter dette. Jeg vil ikke si at ikke andre steder kunde være likesaa interessante, men derom vet vi jo litet, her er forholdene imidlertid kjendte." Plantevæksten i og omkring vandet er temmelig yppig og rikholdig. Det er naturligvis de mer almindelige sump- og vandplanter, som spiller hovedrollen, men der forekommer ogsaa mer aller mindre sjeldne arter, saa det er et rikt felt for botanikere. Da vandet for det meste er omgivet av dyrket mark, er det særlig vannkanten og flytetorven som fremviser det største antal arter. Kun delvis er stranden bevokst med større trær, navnlig bjerk , som har en mærkelig evne til at trives paa den tørreste fjeldknaus som i vandfyldt jordmon, men i de regnfulde aar 1923 og 24 maatte ogsaa en hel del av disse bukke under. På Opsals grund findes Svartor , til dels i store eksemplarer, men de største blev nedhugget 1921. At skogen i fortiden har strakt sig helt ned til vandet fremgaar av de mange røtter i de tilstøtende myrer. Flere vidjearter vokser like i vandkanten og danner store "kjærr". Paa dyrket mark nær vandet anla jeg i 1860 aarene en ganske betydelig pilplantning av brandpil (Salix viminalis & lancealata) og kurvpil (S. Purpurea). De trivdes utmerket og skjøt lange aarskud, som imidlertid til dels frøs i toppen. Det var nok saa livlig efterspørsel efter stiklinger, saa anlægget gav godt utbytte i en del aar, men det kunde ikke betale sig at levere materiale til bødkere og kurvbindere, arbeidet med renhold, skjæring og barkning blev for kostbart, hvorfor plantningen raseredes i 80 aarene. Paa landbruksutstillingen i Kristiania i 1877 fik jeg bronsemedalje for pil og produkter av samme: tøndebaand, kurvpil og derav flettede kurve etc. Envidere finnes Pors (myrica Gale) en buskartet plante, hvis stærkt lugtende blade brukes i medicinen og tidligere ogsaa til ølbrygning i stedet for humle. Av mer iøinefaldende planter er det Takrør (phragmites communis), Strandrør (Phalaris arundinacea) og Konglesiv (Scirpus), et tykt cylindrisk siv, som brukes til mattefletting og av bødtkerne, samt Typhaartene . Den smalbladede Tlancelata hører hjemme i vandet og har utbredt sig omtrent rundt det hele. Den store bredbladede T. Latifolia er derimot indplantet av mig, visstnok i 1868 fra Lysakertjernet; den trives utmærket og har utbredt sig paa et større omraade paa Østensjø grund. Medens den smalbladede vokser ute i vandet, vokser den bredbladede i selve flytetorven; dens blade er meget eftersøkt av bødkerne, som lægger dem mellem stavene for at faa tønderne tætte; de betaler derfor gjerne noget for at faa skjære disse om høsten. De brune "Dunkjevler " er meget efterstræbt til pynt og leketøi og frembydes endog til salgs paa torvet. Saa har vi Kalmusroten (Acorus calamus); denne er ogsaa indplantet av mig ved utløpet av kværnrenden, hvor den nu danner en hel skog eller rettere eng, men det er sjelden at finde de karakteristiske kongler-blomsterstand og frukt, som vokser ut paa bladets skarpe kant. Roten brukes som bekjendt i medicinen. Det var i 1867 jeg bragte noen røtter med mig fra en dam i Aas. Calla palustris vokser frodig rundt omkring vandet, medens den gule Sværdlilje (Iris pseudacorus) saavidt mig bekjent kun findes ved Opsallandet. Likeledes har jeg plantet Elvekonge (glyceria aquatica), et ansælig græs, som jeg i sin tid forskrev fra Sverige, og om trives godt. Forskjellige Calamagrostisarter i forbindelse med Sølvbunke (Aira cæspitorsa) og flere Carex og Juncusarter , pindsvinkop (sparganium) Kjærringrok , (Equisetum) og Myruld (Eriphorum) skaffer et brukbart kreaturfor, der tidligere høstedes av gaardens husmænd, som her fik et velkomment tilskud til sin forbeholdning; nu faar det i regelen staa i fred, da arbeidet falder for kostbart og husmændene er forsvundet. Av andre planter skal nævnes den praktfulde Kattehale (Lythrum salicornia) og den gule Fredløs (Lysimachai vulgaris), Soleihov (Catha palustris) og Bukkeblad (menyathes trifoliata) med sine smukke hyancintlignende blomster samt Myrhat (Comarum palustre) med sine rødbrune blomster. I flytetorvens mosedække finder vi Tranebær (Oxycoccos palustris), hvis syrlige bær først er modne næste vaar, Rosmarin (Andremeda polifolia) og de smaa insektfangende Soldugg -planter (Drosera rotundfolia & longifolia) foruten den hvite Ljaablom (Parnassia palustris). I vandkanten ha vi den giftige Selsnæpe (Cicuta virosa), som synes rigtig at befinde sig vel her; Det er som bekjendt den eiendommelige celledelte rot som er særlig giftig og for en del aar siden blev et par bygutter, som hadde smakt paa den, alvorlig syke. Den skjælnes let - især ved roten - fra den noget lignende Melkeurt (peucedanum palustre), som findes i mængde ved siden av Selsnæpen. Ute i vandet har vi den vakre hvide Nøkkerose (Nymphea alba) og den beskednere gule (Nuphar luteum) som især har stor utbredelse; dessuten Vandaks (Potomogeton) og Andemat (Lemna). I 1861 foreskrev Selskapet for Norges Vel frø av Vandhavre (Zizonia aquatica) fra Amerika. Professor Schübeler fordelte dette og en portion blev ogsaa saaet i Østensjøvandet, men den kom ikke op. 1922 sendte en Nordmand i Amerika, Dr. Daae, frø av den vakre Lotusblomst (Nelumbium speciossum) til professor Wille, som fik det til at gro paa Tøien, hvorefter de spæde planter blev sat i mosfyldte staaltraddkurve og nædsenket i Østensjøvandet, men desværre har man ikke set mer til Lotusplanten. Der holdes naturligvis baater i vande; tidligere hadde hver gaard sin "Eke, men da det nu ikke er mulig at ha dem i fred, er det færre av dem; til gjengjæld har en del av nybyggerne baater, men ret hertil har alene grundeierne. I 1876 tok Halvard Torgersen (11) herop en gammel seilbaat, som før var benyttet i Frognerkilen; det er sannsynligvis den største farkost som har været i vandet. Det har ogsaa været minder seilbaater, men seiling er vanskelig i det smale vandet. ------------ Man kan av det før meddelte forstaa at det ikke er noget ideelt badevand; kun faa steder er det fast strand, hvorfra kan bades; vandet er grundt og bunden gjørme. Ikke desto mindre er der badende nok i sommervarmen. Et par badehuse har ogsaa været opsat, et paa stolper paa Abildsøsiden i 60 aarene og et paa flytende tønder paa Østensjøsiden, men de er længst forsvundne. --------- Trods den ringe dybde er der i aarenes løp indtruffet flere drukningsulykker, til dels under badning. En søn av Gustafsen paa Abildsø druknede saaledes i 90 aarene og et par gutter under badning for nogen aar siden. -------- Prof. Edv. Bull fortæller i sin Akers Historie s. 214: "Om Løvedal, U.F. Gyldenløve (12) og Sophie Urnes søn, statholder 1710 - 12 fortæller den samtidige Carl Deichmann (13) at han havde en "amour" med Frøken Wilster, som han traf paa en maskerade paa Hoved (tangen eller -øen) hvor hun forestillede en Hyrdinde (Schäferinn); men hende "Capot opfandtes ved vandet, ligesom hun hadde gjort av med sig selv". Hans katholske frue, som ikke forstod norsk, skal have spurgt hva jaloux het paa norsk. Frøken Wilster var datter av oberst P.J. Wilster som eiet Abildsø fra 1889 - 1720, da oberst (senere general) Michael Sundt kjøpte gaarden." --------- Paa begge sider av vandet har det tidligere været brændevinsbrænderier like ved stranden. Paa Abildsøsiden staar endnu en del av de massive graastensmure (14) igjen, medens det paa Østensjø, som opførtes av Jørgen Young, forlængst er forsvundet; kun en del teglsten, som av og til graves op av jorden og navnet "brænderiteigen" minder om stedet. -------- Jeg kan ikke avslutte denne monografi over Østensjøvandet uten at omtale det storartede prosjekt, som kanaldirektør Sæthren i sin tid utarbeidet og fremla paa jubilæumsutstillinge 1914 ledsaget av tegninger og beregninger. Ifølge dette skulde Øierens vand gjennem tuneller og kanaler ledes ned i Østensjøvandet, som ved en ny tunel gjennem Ekebergaasen skulde sættes i forbindelse med sjøen ved Bækkelaget. Hensigten hermed var at avlaste trælastfabrikken fra Lillestrøm paa jernbanen og sende denne gjennem tunellen ned i Østensjøvandet, hvor den skulde avhentes av skibe, som kom op gjennem den med sluser utstyrede tunel fra sjøen. Planen var vistnok men alvorlig av forslagsstilleren, men maa vel nærmest henregnes til luftkastellernes verden. En anden plan som hadde større sandsynlighed for at komme til utførelse var en forbindelse mellem hovdebanen ved Alnabru og sydbanen ved Ljabru for at undgaa at sende al trælast, som skulde sydover, om Kristiania. Banen skulde gaa over Skøien, Opsal, Østensjø og Bøleraasen om Rustad og Skullerud, men den har vist lange udsigter. Derimot er sporveien over Bryn til Opsal og Østensjø underarbeide og forhaapentlig ikke saa fjern helt frem. Haakon Tveter En analyse av mudderet har givet følgende resultat ved Statens kemiske kontrolstation i Oslo, 12. mars 1925. Vand Organisk stoff Aske Kvælstof i oprindelig stof. Prøve I 65.77 % 4.28 % 29.95 % 0.18 i lufttøret stof. Prøve II 77.37 % 4.54 % 18.09 % 0.20 Prøve I 2.20 % 12.23 % 85.57 % 0.52 Prøve II 3.69 % 19.93 € 76.98 % 0.83 Webredaksjonenes merknader: (1) Betegnes siden som søndre og nordre. (2) I dag heter den Bølerbekken. (3) Smedbergbekken. (4) Østensjøbekken. (5) Alna. (6) Østensjøveien retning nordover fra Østensjø gård. (7) Sølie("Slåttenga"). (8) Eieren av Teisen gård, gift med Haakon Tveters søster Karen Amalie. (9) Direktøren på Den norske eterfabrikk. (10) Eieren av Tveten gård. (11) Svigersønn til Minna og Fredrik Wetlesen på Abildsø gård. (12) Stattholder på slutten av 1600-tallet. (13) Kanselliråd. Han la grunnlaget for opprettelsen av Deichmanske bibliotek. (14) Ruinene står fortsatt ved gangveien nord for Smedbergbekken.

1/1 Historie | Abildsø gård Våningshuset på Abildsø - ei skadd perle som nå har fått nytt liv! Huset, som denne artikkelen skal handle om, ble bygd mot slutten av 1700-tallet, og er altså over 200 år – en anselig alder for en bygning. Gården lå da godt utenfor byen, men var nok på mange måter preget av den bynære beliggenheten. Den gang - som nå - var byen avhengig av matforsyninger utenfra, men da måtte spiskammerset være rett i nærheten – ikke som nå hvor maten kan fraktes fra alle landsdeler og verdensdeler! Transport av mat var den gang ingen enkel sak! Gården er først nevnt i ”Den røde bok” – biskop Eysteins jordebok. Han levde fra 1337 til 1407. Allerede før 1400 var gården kirkegods, men i 1663 ble gården kjøpt av Christianias første praktiserende lege – Peder Alfsen. Etter det har gården vært eid av byfolk. Da familien Wetlesen kjøpte gården i 1847 innledes ei ny epoke. Først med landbruksskole – den andre i slik skole i landet. Etter 20 år ble den avløst av Europas første husholdningsskole for kvinner ledet av Minna Wetlesen. Så til dette anlegget knytter det seg ikke minst også kvinnehistorie! Dagens våningshus er et verdifullt eksempel på hvordan et stort våningshus på et av byborgernes gårdsbruk ble bygd. Det ble satt opp mot slutten av 1700-tallet, men i 1847 ble det bygd om – det var da taket ble hevet og det ble satt inn vinduer etter modell fra det nye slottet! Når bygningen nå blir satt i stand, er det først og fremst disse to byggetrinnene eller epokene som blir gjenskapt. For selvfølgelig har det skjedd endringer opp gjennom årene også, men heldigvis for oss som setter pris på gamle bygg, har man for det meste satt det nye utenpå det gamle. Slik ligger gamle paneler, tapeter, gulvbord og malingslag under nyere overflater. I en beskrivelse fra 1686 omtales ”det store huset”. Dette huset skal ha styrtet sammen ei stormnatt i 1754. Det skal så ha blitt satt opp et nytt våningshus i utmurt bindingsverk (bindingsverk med teglmur mellom stenderne) på fundamentene av det gamle huset. Deretter skal datidens eier, kaptein Brochmann, rett før 1800 ha bygd et nytt våningshus – eller kanskje ble bare det gamle bygd om og på? I alle fall er det bygningsdeler fra før 1800 bevart i huset i dag, men det skal jeg komme tilbake til seinere i artikkelen. Det er to kjellere i huset – en liten til høyre for inngangdøra og en større til venstre under kjøkkenet. Den lille er nok eldre enn kjøkkenkjelleren – kanskje er det en kjeller som kan stamme fra huset som knakk sammen en stormnatt i 1754? Våningshuset er en ruvende trebygning med klassisistisk preget med streng symmetri og orden i fasadene. De er oppdelt av pilastre som løper opp til takskjegget, og vinduene er regelmessig plassert. Inngangen fra tunet omtrent midt på bygget fører inn i trappegangen. Inngangsdøra er en perle – tofløyet med Louis-seize dekor. Da Jørgen Wetlesen overtok bygningen i 1847 ble husene på gården bygd om. Han kom da fra en forvalterstilling ved Linderud gård og bygde om hovedbygningen med Linderud som forbilde. Ta dere en tur til Linderud – her vil dere se de samme små vinduene i loftsetasjen – samme type som på slottet. Slottet ble oppført 1825-48 – så dette var høyeste mote og her lå ikke eierne av de store gårdene i Gamle Aker etter! Det er nå gjennomført et stort restaureringsarbeide på gården. Drengestua, sidebygningen og uthus er satt i stand, men den største utfordringen var hovedhuset. Her var det store skader i lafteveggene – vann hadde kommet til i overgangen fra grunnmuren og i underkant av vinduene, tak og vannrenner hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt slik at vann hadde rent inn. Så her sto man overfor store reparasjoner. Samtidig skulle anlegget få en moderne bruk. Anlegget er fredet etter kulturminneloven - det fører til at Byantikvaren skal godkjenne alle endringer. Prinsippene for bygningsvernet skulle følges – mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares, inngrepene skal være så små som mulige, tradisjonelle materialer og metoder skal brukes ved vedlikehold og reparasjoner, og skjulte deler av bygningen er like viktige å ta vare på som de synlige. En såpass gammel trebygning som dette vil selvfølgelig har skader, og da kommer spørsmålet opp: – Skal man skifte ut de gamle tekniske oppbyggingsmåtene med nye standardløsninger som er utprøvd i 10-20 år? Er de nye bedre? Vil de holde i så lang tid som de gamle gjorde før skadene kom? Og hvorfor kom skadene – var det dårlige tekniske løsninger eller manglende vedlikehold gjennom tiår etter tiår? Utfordringene var mange, men nå er huset nesten ferdig-restaurert med et flott resultat. Det er lagt ned store ressurser i farge- og bygningsundersøkelser innvendig. Oppussingen var en glimrende anledning til å skrape seg ned til tidligere malingslag og farger, for så å gjenskape dette når ny overflatebehandling skulle til. Når bygninger skifter eier eller bruk skjer det gjerne større istandsettinger eller oppussinger. Slik vil anleggets ulike eiere og ulik bruk kunne leses når man gjennomfører slike undersøkelser. For denne bygningen kom følgende dekorasjonshistoriske perioder fram: 1790-årene – byggeår, 1847 – ny eier, landbruksskole, 1865 – husholdningsskole, 1865 til 1891 – ulike oppussinger, 1891 – ny eier, og mindre endringer på 1900-tallet. Når undersøkelsene er gjennomført, må man så bestemme hvilken epoke det vil være mest riktig å gjenskape. Det er naturlig å velge den epoken som i størst grad har gitt preg til rommet, gjerne den tidligst mulige epoken som kunne gjenskapes uten å måtte fjerne yngre verdifulle bygningselementer For eksempel ble det bestemt at kjøkkenet skal tilbakeføres til den første oppmalingen etter at husstellskolen ble etablert i 1865. Det var da rommet fikk dagens karakter med panel på veggene, stort spiskammers og skapinnredning. Og dette passer jo hånd i hanske med ønske om å bevare spor av husstellskolen! Salen i 2. etasje har brystningspanel fra to epoker – gamle paneler under vinduene og nyere mellom – og da kan man jo ikke velge tapet fra den første perioden. Tapeten blir valgt ut fra den siste ”brystningspanel-epoken. Dørene inn fra trappegangen er for det meste flotte to-fløyede dører typisk for 1790-1800, men andre, mindre synlige steder i bygningen, finner vi eldre dører. Dører som fargeundersøkelsene avslører at har hatt en ”historie” før de ble plassert der de står i dag. Sannsynligvis dører fra det tidligere huset på stedet, som man ville bruke, men ikke i de representative rommene - der man tok i mot gjester. I samme salen som brystningspanelene er, dukket det opp enda en skatt: Himlingsbordene bak det trukne taket viste seg å ha malte motiver! Disse bordene er gjenbrukt i himlingen, og har nok opprinnelig vært veggpaneler. Noen av panelene til og med to lag motiver: Det eldste motivet er kraftfulle ranker malt i oljemaling, antakelig fra 1600-tallet, over dette et nytt dekorlag med bilder av landskap med bygninger, trær og busker, typisk for rokokkoperioden 1755-90. I tillegg er det noen paneler med malte draperier ”bundet” opp med vridde bånd med dusker antakelig fra samme periode. En tredje form for dekor er sjakkmønster som også kan være fra 1600-tallet. Lignende eksempler på dekor er funnet på andre stor-gårder i Oslo og i landet for øvrig. Det store spørsmålet er: Hvor kommer dette fra? Er det rester fra de gamle bygningene som har stått på stedet? Dette får vi nok aldri et sikkert svar på, men det er høyst sannsynlig. Hvor skulle panelene ellers komme fra? Og det er nærliggende å bruke slikt ”gammelt rusk” der det ikke vil synes i den nye og moderne bygningen for å spare på innsatsen. Særlig i ei tid da produksjon av materialer og bygningsdeler var langt med tidkrevende enn i dag.

1/1 Natur | Vassdrag Vassdraget Østensjøvannet og Bogerudmyra er en del av Alna-vassdraget. Svært mye av Oslos elver og bekker ble på 1800- og 1900-tallet dessverre lagt i rør. Avløpet fra Østensjøvannet i Alna er ved Bryn jernbanestasjon. De mange store og små tilløpsbekkene kommer fra hele nedbørsfeltet som er på 12 kvadratkilometer, fra Brannfjell i vest til Østmarksetra i øst, og fra Godlia i nord til Skullerud i sør. På NVE’s hjemmesider kan man se vannets nedbørsfelt. Zoom inn, klikk på nordenden av vannet. I dialogboksen som kommer opp velger man «2» ned til høyre. På dette kartet kan du se de historiske bekkeløpene. Zoom inn på området du ønsker å se. Åpne bekker er markert i blått, rørlagte bekker i rødt. Mange av bekkene er lagt i rør, og det er et langsiktig mål både for Østensjøvannets Venner og Oslo kommune å få bekkene opp i dagen. Kommunene har laget et eget styringsdokument som skal bidra til dette arbeidet. Dokumentet og mer om Oslos elver og bekker finner du på Oslo Elveforums hjemmesider og på Oslo kommunes side om elver og bekker. Les mer om bekkene: Bølerbekken Smedbergbekken Ulsrudbekken Langerudbekken Godliabekken Bogerudbekken Manglerudbekken Rustadbekken Grønlibekken Østensjøbekken Utsnitt fra NVEs temakart: Østensjøvannets nedbørsfelt Bølerbekken Bekken har sine nordligste kilder en noen små myrdrag i Østmarka øst for Trasop. Øst for krysset Eftasåsen/Hellerudveien passerer bekken unnarennet til den gamle Bjartbakken, Espen Bredesens gamle hjemmebane. Videre får den tilførsel fra Skøyenputten. Der oppe er det en gammel demning fra slutten av 1800-tallet som skulle bidra til å regulere vannføringen til Bryn mølle. Fra markagrensen, omtrent ved Østmarkveien, forsvinner bekken ned i rør. Fra Ulsrudvann kommer en sidebekk ned Beverlia. Dette stedsnavnet viser at her har nok beveren holdt til i gammel tid. Der Haraløkka idrettsanlegg er i dag, lå det tidligere et lite vann, kalt Bølerputten og Holteputten (etter den gamle plassen Holtet like ved). Putten ble gjenfylt, men bekken derfra ligger fortsatt i bakken og kommer ned mellom Ulsrud og Bøler skole der den møter Bølerbekken. Det var også en mindre sidebekk omtrent der Bølerlia går i dag. Det er denne, og litt overvann, vi ser komme opp i dagen ved p-plassen til Bøler kirke. Nede i skråningen nedenfor kirke, kommer hovedløpet opp i dagen øst for Eterveien. Da Den norske Eterfabrikk ble anlagt i 1900 ble det hentet kjølevann til produksjonsprosessen herfra. Etter å ha krysset Eterveien stuper bekken ned Bølerfossen. Åkernavnet Kvernjordet like ved forteller oss at det har vært kvern her i gammel tid. Ut over stedsnavnet har vi hverken dokumentasjon eller rester av kvernen, så den kan neppe ha vært stor. Bølerbekken er en av Østensjøvannets to viktigste tilløpsbekker, og den har potensiale for bekkeåpning mesteparten av strekningen fra markagrensen til Bøler kirke. Bølerbekken renner stille ut mot Østensjøvannet etter å ha passert under broen i Valborgs vei. Fra høyre kommer det inn en liten sidebekk kalt Smiejordebekken. Bølerfossen Smedbergbekken Bekken har navn etter husmannsplassen Smedberg under Abildsø gård. Hovedløpet går fra Abildsømyra og østover langs Smedbergveien, krysser Enebakkveien og går åpen videre ned langs nordsiden av Abildsøfeltet og munner ut i vannet der det nå er bygget en fugleobservasjonsbu. Fra Abildsømyra er det i hovedsak to sideløp. I sør går bekken langs E-6, vannskillet (mot Ljanselva) er omtrent ved Skeidar. Den går gjennom Bjørnsensskogen (oppkalt etter eieren av Multehaug), krysser Lambertseterveien ved CircleK og videre gjennom Abildsømyra. Både Bjørnsenskogen og Abildsømyra er fine våtmarksområder som er viktige randsoner for Østensjøvannet. I nord ligger bekken i rør langs E6. Flere steder, både i nord og sør, kommer små sidebekker fra Lambertseterplatået. Nede ved Smedberveien kommer en sidebekk fra Manglerudområdet i rør under jordene på Abildsø gård. Myrdragene som lå der E6 nå går, fra Ryen til Skulleruddumpa ble tidligere kalt Langemosen, og er nevnt allerede i sagatiden som innfartsåre til Oslo. Fra turveibroen er det fin sikt til der Smedbergbekken renner ut i Østensjøvannet. Fugleobservasjonsbua ligger på høyre side av bekken. Ulsrudbekken Denne bekken har sine kilder på Oppsalplatået, der stedsnavnet Fuglemyra enda er kjent. Den ligger i sin helhet i rør ned til der den har krysset Østmarkveien. Derfra går den åpen ca. 150 meter sørvestover til den kommer ned til T-banelinjen. Derfra ligger bekken i rør i den bratte dalen mellom Bøler/Ulsrud og Oppsal. Etter å ha passert under Østensjøveien rett nordvest for Nordre Østensjø gård, går den åpen ned Almedalen, over jordene og ut i Østensjøvannet. I Almedalen er det en gammel dam. Bilde: Ulsrudbekken går gjennom gjennom Almedalen etter at den har passert dammen rett nedenfor Østensjøveien. Langerudbekken Denne bekken har sine kilder opp mot Langerud gård, og ligger i rør under Løvsetdalen. Rett nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen, men den følger nok ikke sitt opprinnelige løp. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten, før den munner ut i Bogerudmyra. Herfra går vannet videre til Østensjøvannet. Bildet fra 1950 viser Langerudbekken i søkket i Løvsetdalen. Nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten nedenfor Bakkehavn. Godliabekken Vannskillet i nord er i området ved Godlia T-banestasjon. Bekken ligger i sin helhet i rør, langs Låveveien til Håkon Tveters vei og videre under Østensjøveien. Bekken har åpningspotensiale og burde ideelt sett munne ut i Vadedammen, en kunstig anlagt dam rett nord for Østensjøvannet. Fra gammelt av hadde bekken sitt utløp i vannet omtrent midt på nordenden, der man ser en kulvert i vannkanten. Pr. nå er vannet fremdeles så forurenset av vannet styres ned i kulverten som fører vannet fra Østensjøvannet ned til Alna. Bekken har åpningspotensiale. Bilde: Bekken ligger i sin helhet i rør, eller som her i kulvert, utenfor Låveveien 27. Bildet er tatt ifm. graving i 2025 til spillvannsledningen som ikke har noen forbindelse med bekken. Bogerudbekken Denne rørlagte bekken gikk nordover langs jordene til Bogerud gård. Den gikk så vestover, og kommer i dag opp i dagen i skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien. Herfra går den ned lia og renner ut i Bogerudmyra. Bilde: I skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien kommer bekken opp i dagen. Vannføringen varierer og renner ned i lia og ut i Bogerudmyra. Manglerudbekken Denne lille bekken har sine kilder i området Manglerud skole og idrettsanlegget. Den går åpen er kort stykke før den munner ut i Østensjøvannets nordvestre hjørne. Bilde: Manglerudbekken renner på det siste stykket, etter å ha krysset under turveien til Manglerud, bratt ned lia til Østensjøvannet. Rustadbekken I sør har bekken to løp, det ene langs turveien fra Skullerud skole, og det andre i senkningen fra Skullerud T-banestasjon. Ved Rustad skole i Paal Bergs vei møtes de to løpene, og bekken går deretter over Rustadfeltet til den munner ut i sørenden av Bogerudmyra. Bekken går så å si hele veien i rør, med unntak av det vestre løpet som er åpent noen meter sørvest for skolen. Bekken har åpningspotensiale. Rustadbekken går over Rustadfeltet og renner ut i sørenden av Bogerudmyra. Rustadbekken ble delvis åpnet i 2004 ved anlegg av kunstgress på Rustadfeltet. Grønlibekken Denne lille bekken er i sin helhet lagt i rør. Den har navn etter husmannsplassen Grønlia under Skøyen gård. Bekken har sitt utløp i Østensjøvannet rett sør for vannets nordøstre hjørne. Bilde: For noen år siden ble overvannsrøret med Grønlibekken spylt på østsiden av Grønlibakken etter kryssing av Østensjøveien rett ved utløpet i Østensjøvannet. Østensjøbekken Dette er den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet. Fra vannet ligger den i rør nordover til den har passert de to turveiene ved Vadedammens vestside. Deretter går den i flatt lende nordover det området som fra gammelt ble kalt Slora. Plassen Slora lå ved turveien opp mot Manglerud. Bekken passerer unnarennet til den gamle hoppbakken Rognerudbakken og renner videre nordover på østsiden av Granhekkveien. Etter å ha passert under Harry Fetts vei er bekken rørlagt et kort stykke før den munner ut i mølledammen ved Christinedal. Her dannet dammen grunnlag for ulik industriell virksomhet. Fra Mølledammen ligger bekken i rør ned til Alna ved Bryn jernbanestasjon. Den har også en sidebekk som kommer ned fra området opp mot Høyenhall skole. Denne ligger i sin helhet i rør. Fra 1960-tallet har hovedvannføringen fra Østensjøvannet gått gjennom en tunnel fra Østensjøvannets nordvestre hjørne. Den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet renner rolig med liten vannføring nordover mot Granhekkveien. Damhuset i nordvestre hjørne ble bygget i forbindelse med ny damluke i 2015 for hovedvannføringen fra Østensjøvannet i tunnel.