Søk

1/1 Natur | Fisk Fisk i Østensjøvannet Ved Østensjøvannet er det funnet fire fiskearter: Gjedde Abbor Mort Karuss Tips oss dersom du har dokumentasjon på funn av andre arter! Les mer om fiskemiljøet i Østensjøvannet denne rapporten , skrevet av Åge Brabrand (zoologisk museum i Oslo) i 1998. Fiske i Østensjøvannet På en av de første dagene i 2002 ble det gjort en pen fangst av en isfisker på besøk ved vannet (se bildet til høyre). To gjedder på ca. 2 kg og en abbor på ca. 400 gram ble trukket opp av vannet i løpte av et par timer. Fiskeren hadde også fått opp flere mindre abbor, men de ble sluppet ut igjen. Isfiskeren så frem til en god middag. Foto: Leif Dan Birkemoe Informasjon om fiskeartene: Gjedde (Esox lucius) Jevnstor rygg og gattfinne langt bak på kroppen, bred lang snute Gjedda kan i ekstreme tilfeller bli nesten 2m lang og veie 20 kg. Utbredt over hele Europa, og trivs i grunne vegetasjonsrike vann og elver. Kjent som en glupsk predator som spiser mange andre fiskearter. Individer som er blitt 30 år er kjent. Gjedda er utmerket matfisk, men ikke i Norge mest utnyttet til sportsfiske Abbor Abbor (Perca fluviatilis ) Høy og sammentrykt kropp, piggstråler i fremre del av ryggfinnen, rødoransje buk- og gattfinne. Kan bli 50 cm. Hannen sjelden mer enn 0.5 kg. Finnes i mesteparten av Europa og østover til Sibir. Stimfisk. Tilpasningsdyktig, finnes i både sure og næringsrike vann. Som liten spises mest plankton, og går seinere over til krepsdyr og noen ganger ørretyngel. Velsmakende matfisk og viktig sportsfisk på landsbasis. Populær hos isfiskere. Mort Mort (Rutilus rutilus) Slank høyrygget. Rød iris på øyet, butt snute med tykke lepper. Sølvgrå kropp med rødlige finner. Opptil 40 cm, og 1 kg, men vanligvis 10-20 cm) Utbredelse i det nordlige Europa og øst til det Kaspiske hav. I Norge; vanlig på østlandet nord til Tynset, vest til Drammenselva. Kan gå i brakkvann. Stimfisk som lever av insektlarver, krepsdyr, snegler og planter. Ikke viktig matfisk, men viktig som føde for gjedde. Karuss Karuss (Carassius carassius) Høy og sammentrykt, typisk karpefisk. Opptil 45 cm, 3,5 kg, men i Norge sjelden over 15 cm. Finnes i mesteparten av Europa og østover til Kina. Mange bøker nevner at forekomster i Norge er utsatt. Det foreligger derimot klare indiser på at også denne arten, som så mange andre fiskearter vi finner i Norge idag, invandret fra øst dengang Østersjøen strakk seg langt inn i dent som nå er Sverige. Arten foretrekker stille vann med rik vegetasjon. Arten tåler lavt oksygeninnhold og kan redusere aktiviteten til et minimum om vinteren, uten at den går helt over i dvale. For Østensjøvannets del, hvor det er nok oksygen, er karussen aktiv hele året. Føden består av smådyr, insekter, insektlarver og planter. Kan bli gammel (opptil 40 år). Ingen betydning som matfisk, men brukes noe til agnfisk. Kilde: Fisker (Naturen i farger), Aschehoug, 1989

1/1 Historie | Kulturkart Østensjø kulturkart Dette kartet ble utarbeidet sammen med Østensjø Historielag tilbake i 2007. Det er for tiden under oppdatering. Kartet viser 55 objekter av kulturell interesse i Østensjø bydel. Kartet ligger p.t. på historielagets sider: Gå videre til Østensjø kulturkart her.

1/1 Natur | Sommerfugler Dagsommerfugler og smygere Tekst og foto: Audun Brekke Sommerfuglene er, sammen med billene, en av de aller største insektordner, med 150 000 arter på verdensbasis. De mange familiene grupperes i 8 overfamilier for å forenkle oversikten og to av disse skal vi se nærmere på her: smygere (Hesperiidae ) og dagsommerfugler (Papilionoidea ). Smygere og dagsommerfugler kjennes lett på kraftige farger, oftest aktive på dagen, kølleformete antenner og at de ofte hviler med vingene loddrett opp (når de ikke solbader for å samle varme). Sommerfuglene har sugesnabel og drikker nektar fra blomster. Fugl og snylteveps er blant deres viktigste fiender. Artene har som regel 2 hvilestadier (egg og puppe). Eggene som legges blir til larver som ofte har en helt annen diett enn de voksne individene. Når larven har utviklet seg ferdig, forpupper den seg. Enten ved å vikle seg inn i beskyttende objekter eller bare feste seg selv opp ned under en gren/blad. Så skjer den fantastiske forvandlingen som ender med at det kommer en fiks ferdig sommerfugl ut, med et helt annet utseende og funksjon enn larven den nettopp var. For en total systematisk gjennomgang av denne insektordenen, se Sommerfugler i Norge (Zoolgisk Museum/Norsk Entomologisk forening). Les også om andre typer sommerfugler, og se bilder av en flott sommerfugl larve nederst på siden . Nedenfor følger en gjennomgang av de fotograferte sommerfuglartene ved Østensjøvannet. Overfamilie Smygere Det finnes bare én familie smygere, som til gjengjeld har 3000 arter i verden. I Norge ca. 10 arter. Engsmyger Overfamilie Dagsommerfugler 4 familier med tilsammen ; svalestjerter, hvitvinger, glansvinger og nymfevinger. Svalestjerter Svalestjertene har gått drastisk tilbake i nord-Europa og er totalfredet. ikke sett ved Østensjøvannet siden Tveter fant larver i 1925. Larven er hovedsaklig grønn og svart med flere oransje prikker i rader, for den som skal ut å lete. Hvitvinger Stor kålsommerfugl Rapssommerfugl Liten kålsommerfugl Aurorasommerfugl Foto: Odd Bruce Hansen Sitronsommerfugl Glansvinger Ildgullvinge Nymfevinger Dagpåfugløye Tistelsommerfugl Neslesommerfugl Grønnvinge Admiral Hvit C Gullringvinge Bergringvinge Bilde ikke fremskaffet ennå. Andre sommerfugler Noen av de mest kjente insektene er sommerfuglene. Mange tror at det er bare de fargerike og relativt store insektene som er sommerfugler. Men de som mange forbinder med sommerfugler kalles dagsommerfugler. Men det er mange flere enn disse som tilhører denne gruppen. Svermere, møll, tussmørkesvermere osv er også sommerfugler (Lepidoptera ). 14. aug. 2001 fant Finn Gulbrandsen og Audun Brekke Skrindo denne sommerfugllarven. Arten heter Stor snabelsvermer (Deilephila elpenor ). Larven kan være både grønn og gråbrun. Etter puppestadiet blir den til en stor svermer med vingespenn mellom 5 og 7 cm. Fargen hos det voksne dyret er brunt med mye lille, fordelt på vinger og kropp. Arten ble gjenfunnet både nord for Østensjø gård av Skrindo og Bård Bredesen ved Langerudbekken 28.07.2007. Frampart Bakpart

1/1 Natur | Sopp Sopp ved Østensjøvannet Ved Østensjøvannet er det funnet hele 325 forskjellige arter av sopp! Se listen over alle soppartene her. Østensjøvannets Venner er interessert i å komme i kontakt med soppentusiaster som kan hjelpe til med overvåkning, registrering og ikke minst guiding på sopptur ved vannet. Ta kontakt med oss på post@ostensjovannet.no . Vil du lære mer om sopp eller komme i kontakt med andre soppinteresserte, kan du besøke nettsiden til Norges sopp- og nyttevekstforbund. I 2002 ble det funnet en ny soppart for Norge i Almedalen ved Østensjøvannet. Her kan du lese historien om dette funnet.

1/1 Forening | Samarbeidspartnere Våre kontakter og samarbeidspartnere Skadd fugl, forurensning og uregelmessigheter: Ved oljeutslipp o.l. kontaktes Vann- og avløpsetatens døgnvakt: 23 44 09 00. Skadet vilt meldes politiet 02 800. Andre uregelmessigheter meldes kommunen via www.bymelding.no . Skadd fugl kan også meldes til Fuglehjelpen 911 65 789. Besøkssenter våtmark Oslo Nettside: https://www.vatmarkoslo.no/ Facebook: https://www.facebook.com/vatmark/ E-post: post@vatmarkoslo.no Østensjø lokalhistoriske bilder Nettside: https://ostensjo-hist.no/omeka/ E-post: post@ostensjovannet.no Oslo Elveforum Nettside: https://www.osloelveforum.org/ Facebook: https://www.facebook.com/Osloelveforum/ E-post: post@osloelveforum.no BirdLife Oslo og Akershus Nettside: https://oa.birdlife.no/ Facebook: https://www.facebook.com/oafugl/ E-post: leder@oa.birdlife.no Østensjø Historielag Nettsisde: https://www.ostensjo-hist.no/# Facebook: https://www.facebook.com/groups/708705099144493/ E-post: histlag@online.no Søndre Aker historielag Nettside: https://sondreaker.no/ E-post: styret@sondreaker.no Oslo og omland friluftsråd Nettside: https://www.osloogomlandfriluftsrad.no/ Facebook: https://www.facebook.com/Osloogomlandfriluftsrad/ E-post: oof@friluftsrad.no Abildsø gård Nettside: https://www.abildso.org/ Facebook: https://www.facebook.com/Abilds%C3%B8-G%C3%A5rd-100064482144657/ Østensjø Husflidslag Nettside: https://husflid.no/lag/oslo-regionhusflidslag/ostensjo-husflidslag/ Facebook: https://www.facebook.com/Ostensjo/ Østensjø bydel Nettside: https://www.oslo.kommune.no/bydeler/bydel-ostensjo/ Facebook: https://www.facebook.com/bydelostensjo/ Bymiljøetaten Nettside: https://www.oslo.kommune.no/etater-foretak-og-ombud/bymiljoetaten/ Facebook: https://www.facebook.com/bymiljoetaten/ E-post: postmottak@bym.oslo.kommune.no Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus Nettside: https://www.statsforvalteren.no/ostfold-buskerud-oslo-og-akershus/ Facebook: https://www.facebook.com/sfos.no/followers/ Statens naturoppsyn Nettside: https://www.miljodirektoratet.no/om-oss/miljodirektoratets-organisasjon/statens- naturoppsyn/ Vann- og avløpsetaten Nettside: https://www.oslo.kommune.no/etater-foretak-og-ombud/vann-og-avlopsetaten/ E-post: postmottak@vav.oslo.kommune.no Sabima Nettside: https://www.sabima.no/ Facebook: https://www.facebook.com/SABIMANorge/ E-post: sabima@sabima.no ADOPSJONSSKOLENE Følgende skoler har «adoptert» hver sin del av Østensjøvannet gjennom Oslo Elveforums adopsjonsprogram: Østensjø, Abildsø, Rustad, Oppsal, Manglerud, Bøler og Nøklevann. Disse, samt Høyenhall skole deltar bl.a. i foreningens årlige Ruskenaksjon.

1/1 Natur | Vassdrag Vassdraget Østensjøvannet og Bogerudmyra er en del av Alna-vassdraget. Svært mye av Oslos elver og bekker ble på 1800- og 1900-tallet dessverre lagt i rør. Avløpet fra Østensjøvannet i Alna er ved Bryn jernbanestasjon. De mange store og små tilløpsbekkene kommer fra hele nedbørsfeltet som er på 12 kvadratkilometer, fra Brannfjell i vest til Østmarksetra i øst, og fra Godlia i nord til Skullerud i sør. På NVE’s hjemmesider kan man se vannets nedbørsfelt. Zoom inn, klikk på nordenden av vannet. I dialogboksen som kommer opp velger man «2» ned til høyre. På dette kartet kan du se de historiske bekkeløpene. Zoom inn på området du ønsker å se. Åpne bekker er markert i blått, rørlagte bekker i rødt. Mange av bekkene er lagt i rør, og det er et langsiktig mål både for Østensjøvannets Venner og Oslo kommune å få bekkene opp i dagen. Kommunene har laget et eget styringsdokument som skal bidra til dette arbeidet. Dokumentet og mer om Oslos elver og bekker finner du på Oslo Elveforums hjemmesider og på Oslo kommunes side om elver og bekker. Les mer om bekkene: Bølerbekken Smedbergbekken Ulsrudbekken Langerudbekken Godliabekken Bogerudbekken Manglerudbekken Rustadbekken Grønlibekken Østensjøbekken Utsnitt fra NVEs temakart: Østensjøvannets nedbørsfelt Bølerbekken Bekken har sine nordligste kilder en noen små myrdrag i Østmarka øst for Trasop. Øst for krysset Eftasåsen/Hellerudveien passerer bekken unnarennet til den gamle Bjartbakken, Espen Bredesens gamle hjemmebane. Videre får den tilførsel fra Skøyenputten. Der oppe er det en gammel demning fra slutten av 1800-tallet som skulle bidra til å regulere vannføringen til Bryn mølle. Fra markagrensen, omtrent ved Østmarkveien, forsvinner bekken ned i rør. Fra Ulsrudvann kommer en sidebekk ned Beverlia. Dette stedsnavnet viser at her har nok beveren holdt til i gammel tid. Der Haraløkka idrettsanlegg er i dag, lå det tidligere et lite vann, kalt Bølerputten og Holteputten (etter den gamle plassen Holtet like ved). Putten ble gjenfylt, men bekken derfra ligger fortsatt i bakken og kommer ned mellom Ulsrud og Bøler skole der den møter Bølerbekken. Det var også en mindre sidebekk omtrent der Bølerlia går i dag. Det er denne, og litt overvann, vi ser komme opp i dagen ved p-plassen til Bøler kirke. Nede i skråningen nedenfor kirke, kommer hovedløpet opp i dagen øst for Eterveien. Da Den norske Eterfabrikk ble anlagt i 1900 ble det hentet kjølevann til produksjonsprosessen herfra. Etter å ha krysset Eterveien stuper bekken ned Bølerfossen. Åkernavnet Kvernjordet like ved forteller oss at det har vært kvern her i gammel tid. Ut over stedsnavnet har vi hverken dokumentasjon eller rester av kvernen, så den kan neppe ha vært stor. Bølerbekken er en av Østensjøvannets to viktigste tilløpsbekker, og den har potensiale for bekkeåpning mesteparten av strekningen fra markagrensen til Bøler kirke. Bølerbekken renner stille ut mot Østensjøvannet etter å ha passert under broen i Valborgs vei. Fra høyre kommer det inn en liten sidebekk kalt Smiejordebekken. Bølerfossen Smedbergbekken Bekken har navn etter husmannsplassen Smedberg under Abildsø gård. Hovedløpet går fra Abildsømyra og østover langs Smedbergveien, krysser Enebakkveien og går åpen videre ned langs nordsiden av Abildsøfeltet og munner ut i vannet der det nå er bygget en fugleobservasjonsbu. Fra Abildsømyra er det i hovedsak to sideløp. I sør går bekken langs E-6, vannskillet (mot Ljanselva) er omtrent ved Skeidar. Den går gjennom Bjørnsensskogen (oppkalt etter eieren av Multehaug), krysser Lambertseterveien ved CircleK og videre gjennom Abildsømyra. Både Bjørnsenskogen og Abildsømyra er fine våtmarksområder som er viktige randsoner for Østensjøvannet. I nord ligger bekken i rør langs E6. Flere steder, både i nord og sør, kommer små sidebekker fra Lambertseterplatået. Nede ved Smedberveien kommer en sidebekk fra Manglerudområdet i rør under jordene på Abildsø gård. Myrdragene som lå der E6 nå går, fra Ryen til Skulleruddumpa ble tidligere kalt Langemosen, og er nevnt allerede i sagatiden som innfartsåre til Oslo. Fra turveibroen er det fin sikt til der Smedbergbekken renner ut i Østensjøvannet. Fugleobservasjonsbua ligger på høyre side av bekken. Ulsrudbekken Denne bekken har sine kilder på Oppsalplatået, der stedsnavnet Fuglemyra enda er kjent. Den ligger i sin helhet i rør ned til der den har krysset Østmarkveien. Derfra går den åpen ca. 150 meter sørvestover til den kommer ned til T-banelinjen. Derfra ligger bekken i rør i den bratte dalen mellom Bøler/Ulsrud og Oppsal. Etter å ha passert under Østensjøveien rett nordvest for Nordre Østensjø gård, går den åpen ned Almedalen, over jordene og ut i Østensjøvannet. I Almedalen er det en gammel dam. Bilde: Ulsrudbekken går gjennom gjennom Almedalen etter at den har passert dammen rett nedenfor Østensjøveien. Langerudbekken Denne bekken har sine kilder opp mot Langerud gård, og ligger i rør under Løvsetdalen. Rett nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen, men den følger nok ikke sitt opprinnelige løp. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten, før den munner ut i Bogerudmyra. Herfra går vannet videre til Østensjøvannet. Bildet fra 1950 viser Langerudbekken i søkket i Løvsetdalen. Nord for Bakkehavn er bekken hentet opp i dagen. Bekken er lagt i slyng med rensedammer på sletten nedenfor Bakkehavn. Godliabekken Vannskillet i nord er i området ved Godlia T-banestasjon. Bekken ligger i sin helhet i rør, langs Låveveien til Håkon Tveters vei og videre under Østensjøveien. Bekken har åpningspotensiale og burde ideelt sett munne ut i Vadedammen, en kunstig anlagt dam rett nord for Østensjøvannet. Fra gammelt av hadde bekken sitt utløp i vannet omtrent midt på nordenden, der man ser en kulvert i vannkanten. Pr. nå er vannet fremdeles så forurenset av vannet styres ned i kulverten som fører vannet fra Østensjøvannet ned til Alna. Bekken har åpningspotensiale. Bilde: Bekken ligger i sin helhet i rør, eller som her i kulvert, utenfor Låveveien 27. Bildet er tatt ifm. graving i 2025 til spillvannsledningen som ikke har noen forbindelse med bekken. Bogerudbekken Denne rørlagte bekken gikk nordover langs jordene til Bogerud gård. Den gikk så vestover, og kommer i dag opp i dagen i skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien. Herfra går den ned lia og renner ut i Bogerudmyra. Bilde: I skogkanten ved et lite friområde på vestsiden av Bogerudveien kommer bekken opp i dagen. Vannføringen varierer og renner ned i lia og ut i Bogerudmyra. Manglerudbekken Denne lille bekken har sine kilder i området Manglerud skole og idrettsanlegget. Den går åpen er kort stykke før den munner ut i Østensjøvannets nordvestre hjørne. Bilde: Manglerudbekken renner på det siste stykket, etter å ha krysset under turveien til Manglerud, bratt ned lia til Østensjøvannet. Rustadbekken I sør har bekken to løp, det ene langs turveien fra Skullerud skole, og det andre i senkningen fra Skullerud T-banestasjon. Ved Rustad skole i Paal Bergs vei møtes de to løpene, og bekken går deretter over Rustadfeltet til den munner ut i sørenden av Bogerudmyra. Bekken går så å si hele veien i rør, med unntak av det vestre løpet som er åpent noen meter sørvest for skolen. Bekken har åpningspotensiale. Rustadbekken går over Rustadfeltet og renner ut i sørenden av Bogerudmyra. Rustadbekken ble delvis åpnet i 2004 ved anlegg av kunstgress på Rustadfeltet. Grønlibekken Denne lille bekken er i sin helhet lagt i rør. Den har navn etter husmannsplassen Grønlia under Skøyen gård. Bekken har sitt utløp i Østensjøvannet rett sør for vannets nordøstre hjørne. Bilde: For noen år siden ble overvannsrøret med Grønlibekken spylt på østsiden av Grønlibakken etter kryssing av Østensjøveien rett ved utløpet i Østensjøvannet. Østensjøbekken Dette er den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet. Fra vannet ligger den i rør nordover til den har passert de to turveiene ved Vadedammens vestside. Deretter går den i flatt lende nordover det området som fra gammelt ble kalt Slora. Plassen Slora lå ved turveien opp mot Manglerud. Bekken passerer unnarennet til den gamle hoppbakken Rognerudbakken og renner videre nordover på østsiden av Granhekkveien. Etter å ha passert under Harry Fetts vei er bekken rørlagt et kort stykke før den munner ut i mølledammen ved Christinedal. Her dannet dammen grunnlag for ulik industriell virksomhet. Fra Mølledammen ligger bekken i rør ned til Alna ved Bryn jernbanestasjon. Den har også en sidebekk som kommer ned fra området opp mot Høyenhall skole. Denne ligger i sin helhet i rør. Fra 1960-tallet har hovedvannføringen fra Østensjøvannet gått gjennom en tunnel fra Østensjøvannets nordvestre hjørne. Den gamle utløpsbekken fra Østensjøvannet renner rolig med liten vannføring nordover mot Granhekkveien. Damhuset i nordvestre hjørne ble bygget i forbindelse med ny damluke i 2015 for hovedvannføringen fra Østensjøvannet i tunnel.

1/1 Natur | Edderkoppnett Edderkoppnett - forskjellige typer Blant edderkoppdyrene er det bare de ekte edderkoppene som har kjertelen som lager den fine silketråden. Det er stor forskjell på hvordan edderkoppene utnytter denne silketråden, men den mest kjente er å spre ut et nett som insekter og annet spiselig setter seg fast i når de kommer flyvende. Det er mulig å gjenkjenne forskjellige hovedtyper av slike edderkoppnett, etter hvordan de ser ut. La oss se på noen få eksempler: Klassiske nett - hjulspinnere De klassiste nettene som alle kjenner til blir laget av familien hjulspinnere (Araneidae). I denne familien finner vi den kjente korsedderkoppen. Traktnett Familien traktedderkopper (Aglenidae) lager ikke nettet på den måten at man nødvendigvis skal sette seg fast i det, men heller ledes inn til den jaktende eieren av nettet. Silketråden spinnes så tett at det blir gulv, tak og vegger i en trakt. Du finner denne typen nett oftest i forbindelse med steinurer, gjerder og andre steder hvor det er naturlig hulldannelse i terrenget. "Klusternett" Disse nettene er større assymetriske klynger, gjerne rundt en blomt eller lignende. Edderkoppen spinner ikke noen spesiell struktur, men passer på å feste trådene til forskjellige viktige strukturer i terrenget. Når byttedyr passerer kommer de enten borti selve nettet eller planten som nettet er festet til. De familiene som benytter denne teknikken kan vi blant annet finne i familiene Rovedderkopper (Pisauridae) og Theridiosomatidae. Edderkoppen kan kjenne retning og avstanden til byttet gjennom rystelsene i nettet. Den kan også vurdere byttets størrelse og bevegelser utfra de samme rystelsene. Deretter setter den avgårde hvis det virker lovende...

1/1 Historie | Abildsø gård Abildsø gård Abildsø gårds er tett knyttet til Wetlesen-familien, men gården har røtter helt tilbake til jernalderen. Her kan du lese mer om gårdens historie. Er du interessert i å lære mer om våningshuset på Abildsø? Les denne artikkelen av Marte Boro fra Søthøna nr. 22, 2002. Abildsø gård Gården har en praktfull beliggenhet på vestsiden av Østensjøvannet. Den behersker omgivelsene i vid omkrets. Fagfolk mener at beliggenheten viser klart særpreget i bygningskulturen den norske bonde har nedarvet gjennom generasjoner. Samspillet mellom bygninger og landskapet gir oss en gedigen opplevelse av kulturlandsskapet. Alt dette pirrer nygjerrigheten til å undersøke gårdens historie nærmere: Gården er antakelig fra eldre jernalder, eller kanskje enda eldre. I skriftlige kilder er det først i Røde Bok vi finner den omtalt. Navnet Abildsø er avledet fra det gammelnorske Apaldasin - enga der det gror villepler. Første del kommer av apaldr som betyr epletre. Siste del fra vin som betyr eng, slette. I tiden Norge var under Danmark skjedde det en fordanskning av navnet. Av biskop Øysteins jordebok går det fram at gården før 1396 tilhørte Oslo Domkapitel. Som de fleste gårdene i Akler, ble Abildsø overtatt av Kronen etter reformasjonen. Thomas Bugge er det første navnet vi finner tilknyttet gården i 1578. Han bosatte seg her. Christianias første lege, dr. Peder Alfsen, bygslet gården . Gjennom et bytte fikk Selio Marselis gården av Kongen i 1651. Marselis var opprinnelig hollender og benyttet Abildsø og nabogården Haslefet til hestehold. Slik ble disse to gårdene knyttet sammen. Hestene skulle benyttes til drift på Eidsvoll Verk. Selius Marselis ble generalpostmester i Norge og senere oberbergamtsråd. Han hadde en praktfull hollandsk hage der Eidsvolls nå ligger. Sammen med sin bror Gabriel drev han handel og de ble begge store eiendomsbesittere. Brødrenes forretninger ble gransket, og det viste seg at de hadde bedratt Kronen. Noe rettslig etterspill ble det aldri. Knut Frandsen overtok gården i 1663. Han var den første som fikk skjøte, og eiendommen omfattet fra denne tid Haslefet formelt. Via rittmester Henrik August v. Brockdorff knyttes Langerud til Abildsø gård. Tidspunktet var 1689 da generalmajor Peter Jacob Wilster kjøpte gårdene. Vår berømte sjøhelt, PeterWessel Tordenskiold, skal ha svinget seg i dansen under en stor fest på begynnelsen av 1700-tallet.Det ble fortalt at stattholder Waldemar Løvendals datter forelsket seg i Wilsters smellvakre datter under en maskerade. De var borte en tid fra gården. Hun reiste bort. ”Hendes Capot opfandtes ved Abelsø ved vandet, ligesom hun hadde gjort det af med sig selv.” Wilster var en meget dyktig militær som eide Abildsø helt fram til 1720. På grunn av sitt yrke og sterke militære interesser tjenestegjorde han både i Trondheim og på Kongsvinger. Familien bodde på Abildsø. I årene 1712-16 var Fredrikstad festning under hans ledelse, Militært bør han huskes for sin dyktighet. I Kristiania i 1716 bidro hans kommando sterkt til at svenskene under Karl den 12. ledelse måtte trekke seg tilbake. Han ble beordret til tjeneste i Danmark. Han skal ha vært hatt et vanskelig sinn og liten evne til å lytte på andre. Kort sagt var han en vrang person. Han flyttet til Hamburg etter at han måtte slutte i det militære. En annen militær - oberst Michael Sundt kjøpte gården. Mye av den miltære korrespondansen ble undertegnet på Abildsø. Sundt eide også Rustad gård sydvest for Østensjøvannet. Det viste seg at også Sundt var mann det var vanskelig å samarbeide med. Militært avansert han til generalløytnant. I 1727 flyttet han til Evje ved Moss.Han opplevde å bli adlet av kong Kristian den 6. Gården ble solgt til Michaels brorsønn Michael Jansen Sundt som også ble svigersønn. Anne Margrethe Sundt og Michael fikk tre barn sammen. De døde i meget ung alder, og da mannen også sovnet stille inn, ble gården lagt ut for salg. En rik trelasthandler fra Kristiania, Christen Brochmann ble den heldige kjøper, og han og hans etterkommere satte sitt preg på Abildsø i hele 75 år. Den nye eieren flyttet inn så snart det var mulig. I den gamle hovedbygningen var det et karnapp. Over dette lå gjesteværelset. Et overnaturlig vesen besøkte ofte gjesteværelset og utførte ”pek” overfor gjestene. Disse var uskyldige. Men ille nok for dem det angikk. Han trakk dyna av de sovende om natten, slo alarm og gjorde liknende ting som skremte gjestene. Han ble beskrevet som en utgave av en nisse eller ”poltergeist” med tettsittende drakt av tettvevd tøy som dekket både kroppen, ansiktet og hendeneBrochmanns svoger, major Hegermanns med frue hadde hatt den tvilsomme fornøyelse av å oppleve ”Karnappmannen” uten hode! Det overnaturlige vesen var den gang så pågående og ubehagelig at ekteparet måtte forlate gjesteværelset gjennom vinduet! Deretter banket de på hovedinngangen for å få losji i et annet værelse. Kort tid etter dro ekteparet til Holsten der Hegermannen skulle slutte seg til troppene som var stasjonert her på grunn av frykt for krig. Her døde Hegermann. Hadde den hodeløse forvarslet om majorens kommende død? En natt var det fryktelig støy og larm i den gamle hovedbygningen på Abildsø. Ingen på den ærverdige gården fikk sove. Flyttet ”Karnappmannen”? Natten etter suste det i askene rundt bygningene. Vinden dro og slet i tak og gesims. Det braket i tømmer og plank. Bygningen fra 1664 raste sammen. Sannsynligvis var det et uvær som utløste sammenbruddet, men sikre er man ikke.... Det skal også ha vært ansatt en synsk tjenestejente på Abildsø på denne tiden. Hun fikk beskjed av ”draugene” om at fru Brochmanns bror var falt i et slag i Kollin i 1757. Jenta hadde sett så vel hans død som begravelse. Historiens ble beriktiget lenge etter. Selv husbonden selv, Christen Bochmann, opplevde litt av vært. Etter et bybesøk valgte han å legge veien hjem over Åkerberg. Deretter svingte han mot Ryenberget. Da en del av veien var tilbakelagt, ble han oppmerksom på en hvit skikkelse som svevde i mot ham. Hvem ønsker vel å møte noen overnaturlige? Christen Brochmann gjorde som de fleste ville ha gjort, valgte en annen vei. Han valg falt på en sti som dreide mot sydvest, retning Bispegården. Han tuslet litt skremt forsiktig videre... Ikke lenge etter kom den hvite skikkelsen igjen langsomt svevende mot ham. Brochmann vendte nesen mot byen og overnattet hos svigerforeldrene. Dagen etter benyttet han til forretninger. Mot kvelden valgte han den vanlige veien opp Ryenberget. Den hvite skikkelsen lot vente på seg. En mann med kniv i hånden overfalt ham nærmere toppen av berget. Christen klarte så vidt å holde ham inntil han fikk hjelp av forbipasserende. Overfallsmannen var en av Brochmanns ansatte som bar nag til ham og hadde bestemt seg for å likvidere ham. Mannen hadde også ligget på lur kvelden før. Brochmann betraktet i etterkant den hvite skikkelsen som et varsel som hadde hindret ham i å bli drept. I en dialog med biskopen fortalte han om hendelsen. Biskopen skal visstnok ha sagt at han ikke ville benekte at den hvite skikkelsen var et varsel. Han hadde til og med selv sett en slik hvit skikkelse utenfor Bispegården den aktuelle kvelden. Skikkelsen hadde forsvunnet ned i Bispegårdens kjeller der det var funnet en hvit gevant dagen etter. På Abildsø og med beboerne skjedde det de merkeligste ting....' I 1780 overtok den eldste sønnen, Didrik Hegermann Brochmann, gården. Han drev gården fram til 1825. Under hans eie ble dagens hovedbygning reist. Emil Ferdinand v. Trepka kjøpte Abildsø av Brochmanns. Wetlesenepoken Jørgen von Senden Wetlesen ble født på Hornæs i Skjeberg 9. mars 1787. Han hadde en tid vært kjøpmann i Kristiania, deretter var han feierinspektør i Fredrikstad distrikt. En periode drev og eide de Solberg gård i Borre. I 1811 giftet han seg med Marie Elisabeth Glad. Hun var datter av rittmester Fredrik Glad som eide Grefsen gård. Sønnen Fredrik ble født i Kristiania 17. september 1825. I tiden i Fredrikstad fødte Marie Nils Backe den 3. april 1821. 8.november 1845 kjøpte Jørgen Wetlesen Abildsø gård. Hagen og åkerdriften var forsømt på gården. Han kom fra Linderud gård der han hadde vært bestyrer. Med tanke på landbruket var dette den rette tid. De harde årene etter 1814 var over. Landets økonomi gikk den rette veien, og det lå i luften at landbruket også fikk nyte godt av dette. Landbruksskolen på Sem utdannet dyktige agronomer, men den hadde liten kapasitet. Økte teoretiske kunnskaper var nødvendig for å drive en gård godt. Sterke interesser kom derfor i gang for å få startet flere landbruksskoler, og Stortinget vedtok å bevilge 2 400 spesiedaler årlig fra 1842 for å få opprettet åkerbruksseminarer. Akershus amt søkte om støtte, fikk det og besluttet å innhente anbud fra interesserte gårdbrukere. Amtets komité besluttet å tegne kontrakt Jørgen Wetlesen på Abildsø. I begrunnelsen for valget het det bl. a.: ”Som Menneske og Christen har han et ganske ualmindeligt Vidnesbyrd i Andragendet vedlagte Attest. Prøvet i Modgangs og trange Kaars lærerige Skole, vant til Nøisomhed og anstrengt Arbeide, ved christelig Udholdenhed, og Tillid til Gud seierrig over Tidens Trængsler, maa han som familieoverhoved, og Ungdommens Leder, fortjene ganske særdeles Tillid. Den almindelige Fordannelse, hvoraf han er i besiddelse, og som har sat ham i stand til at kunne læse og fordøie de bedste skrifter om Landvæsenet, og den lange Tid, hvor han, som praktisk Jordbruger, har have Anledning til at prøve, anvende og bedømme det Læste, i Forening med hans alvorlige, rolige Ydre, synes at give den sikreste Garantie for hans Dyktighed som skolens Bestyrer, og sætte ham i stand til at indtage og hævde sin Stilling som saadan, uden hverken af Medlærere eller Elever, endten ved virkelig eller indbildt Overlegenhed, at forføies ellert tilsidesættes.” Hvilket skussmål! Slik havnet landets andre landbruksskole på Abildsø. Wetlesen fikk 300 spesiedaler av amtet det første året og 200 for hvert av de neste to påfølgende år. Staten bidro med tilsvarende. Allerede i januar hadde Jørgen tatt opp 10 privatelever og på høsten startet skolen for fullt med 11 elever. To av elevene fikk gratis skolegang. De resterende betalte 4 spesiedaler i måneden. Dyktige og praktiske Wetlesen ønsket å drive skolen på en forsvarlig måte. Han søkte til stadighet skolens styre om mer støtte. Tross det eksklusive skussmål ved valg av bestyrer ble forholdet til styret etter hvert anstrengt. De klaget over hans urimelige krav til støtte og at han ikke overholdt avtaler. Gården var betydelig av størrelse. Med sine 1600 mål innmark var det neppe mange gårder i Aker som overgikk Abildsø. Man hage og jordveier var forsømt, og det var ville koste mye å få gården på fote igjen. Jørgen Wetlesen hadde god hjelp av sine to sønner, Fredrik og Niels. På denne tiden hadde det naturlig nokmvært vanskelig å skaffe seg landbruksutdanning. Fredrik og Niels hadde imidlertid annen skolegang. De hadde avlagt examen artium. I tillegg hadde de bakgrunn i mekanikk og naturvitenskapelige studier. I tillegg til praktiske fag, fikk elevene ved landbruksskolen undervisning i husdyrlære, agronomi, norsk, mekanikk, regning, geometi, naturfag og kjemi. Fra 1847 overtok sønnene driften av hele skolen. Samarbeidsforholdene utad bedret seg raskt og de forbedret ytterligere den praktiske undervisningen. Fredrik hadde hovedansvaret for denne delen av skolegangen ved siden av driften av gården. Niels tok grepet om den teoretiske undervisningen. Han ble meget respektert som en usedvanlig pedagog. Han ble bl. a. leder av Aker Sogneselskap, en organisasjon der de store godseierne i Aker satt. Brødrene fulgte godt med i tiden. De var lydhøre for kritikk. Skolens anseelse ble etter hvert betydelig. Flere og flere søkte om plass ved skolen, og i 1857 ble 19 elever tatt inn. Først og fremst søkte man å utdanne bondegutter, men en og annen bygutt søkte seg også til skolen i den første tiden. Det sies at disse ike ar så velsett, og at flere av dem ble skoletrette og sløyfet å gå opp til eksamen. Kursene var toårige. Undervisningsplanen hadde som formål å utdanne ”kristelige og dyktige avlskarle og vordene husfedre”. I 1852 fikk de sveitseren Kundert til å gi elevene opplæring i melkestell og i tilberedning av sveitserost og engelsk ost. Gården ble etter hvert utstyrt med nye og moderne bygninger. Elevene fikk være med på bygningsarbeidene. Dervad fikk de gode kunnskaper om moderne driftsbygninger. I fjøset var det både hønse- og grisehus og kokeri. Hønsehuset ble varmet opp av røykgangen fra kokeriet. Dyreforet ble fraktet i vogner på skinner. Med slike effektiviseringstiltak måtte det bli gode driftsresultater. Fra styrets side ble dett etter hvert nesten bare rosende ord å høre. Mye av den mest interessante utviklingen foregikk i forbindelse med husdyra. Interessen var stor for den norske ferasen, og de lyktes godt med å foredle den. Melkeproduksjonen gikk i været. Elevene var med i det meste av arbeidet i fjøs og stell fra forebyggende arbeid til teori. Derfor var de gode bidragsytere til fremskrittet i husdyrbruket hos brødrene Wetlesen. Etter ønske fra elevene ble også teoriundervisningen på skolen styrket. I 1857 underviste dr. Schübeler ved Botanisk have i gartnerlære. Elevene fikk også undervisning i birøkt - noe samtiden så på som svært viktig. To år senere skrev styret at det ”i alle Dele have havt Grund til at være tiolfreds med den practiske og theoretiske Undervisning.” Fredriks kone Minna var en aktivt medspiller. På mange måter trakk hun elevene inn i familien. Det sies at hun var som en mor for dem. Hun var som skapt for skolens målsetting. Elevene fikk være med i sangøveløser, de fikk oppleve avansert høytlesing og de deltok i selskapelige sammenkomster som Wetlesens arrangerte. Deres sans for kultur medførte også en søknad om støtte 50 spesiedaler til sangundervisning:. ”Sangens dannede og forædlende Indflydelse er saa almindelig erkjendt at vi anseer det som ufornødent at uthæve det samme, ligesom det for Elevene vilde være gavnlig og nyttiog Adspredelse i deres Fritid .” Amtsformannskapet bevilget 25 spd. Landbruksskolens styret fikk ingen innflytelse i å være med på å avgjøre skolens ulike driftsmåter. Heller ikke regnskapene fikk de innsyn i. Naturlig nok irriterte dette styret. I 1860-årene begynte flere å snakke om at amtets landbruksskole burde flyttes. Abildsø lå for nær Kristiania, var en oppfatning. Wetlesens synes tvert i mot at dette var en fordel. Amtstinget nedsatte i 1862 en komité som skulle se på saken. Ønsket om å plassere landbruksskolen på Romerike var et sterkt ønske hos flere. Niels Wetlesen døde i 1863, bare 42 år gammel. Dette var et stort tap, både for familien og landbruksskolen. Niels kunne ikke erstattes av hjelpelærere. Komitéen arbeidet med flyttetankene og de annonserte at de ønsket en ny landbruksskole. Blant de 17 nye søkerne falt valget på Klykken gård i Ullensaker. Året etter flyttet landbrukskolens ti elever til Romerike. I løpet av de 20 årene skolen holdt til på Abildsø, ble 170 elever uteksaminert derfra. 208 elever hadde blitt tatt opp på skolen. Flere som hadde tatt eksamen på gården ved Østensjøvannet, havnet i ledende stillinger i ulike kommuner. Niels Wetlesen og hans glødende interesse for skolevesenet For drøye 140 år siden startet arbeidet med å gjenoppbygge skolen i Aker. Bøndene i bygda hadde latt skolevesenet forfalle. Lærernes lønninger var over 100 spesiedaler i mange bygder. Bærum betalte 152 spd. Aker betalte pedagogene 40 spd. pr. år. I 1853 var det om lag 70 barn pr. lærer i landet. I Aker var gjennomsnittet 233 elever pr. lærer. Situasjonen for læremidler og på andre felt innen skoleverket var tilsvarende. Adam Hjort, eieren av Nydalen fabrikker, hadde deltatt i skolestyret og visste hvilken forfatning Akerskolen var i. S med en annen fabrikkeier opprettet han skole i Nydalen. Hiort betalte læreren 175 spd. i året samt fri bolig. For øvrig stod også lokalene, utstyr m.m. høyt over det som var vanlig i bygda. Den 5. august 1857 vedtok Stortinget at Christianias forsteder skulle innlemmes i byen. Seks uker etter foreslo Aker skolestyre at man ville søke lån av ”Oplysningsvesents fond” for å bygge opp skolen. Niels Wetlesen, landbruksbestyreren på Abildsø, fikk reist et folkekrav om modernisering av skolen i Aker. Allerede fjorten dager etter skolestyrets vedtak skrev han brev til Aker sogneselskap om ”at der må foretages noget for at afhjelpe den mangelfulde skoleordning inden sognet, da den tiltagende mængde børn, vesentlig fra den fattige arbeidstok, der tilhører Christianias forstæder, var udestængt fra at nyde undervisning, udover et lidet antal uger i aaret.” Wetlesen foreslo valg av en komié bestående av fem medlemmer. Sogneselskapet vedtok dette, og landbruksbestyreren ble en av dem. Wetlesen hadde et klart mål -faste skoler i hele Aker med to til tre lærere. I januar holdt han et gnistrende foredrag i sogneselskapet der han trakk opp linjene i planen sin. Gode skoler ville spare fattigutgiftene. ”Forøede udgifter til almueskolevesenet erstattes med mindre fattigudgifter. Disse postene staar alltid i omvendt forhold til hinannen.” Almueskolen må bli så god at bøndene ville se seg tjent med å la sine barn gå der. Gårdeierne ville spare i forhold til sitt private skolehold. Niels Wetlesen bar fram sine tanker om at kvinnen måtte inn i skolen. Kvinnen var oppdrageren i hjemmet. Med kvinnen kom det hygge. Kom det kvinner i skolen ville arbeiderklassens barn lære orden og renslighet - dyd og moral også. Da kunne gårdeieren trygt la sine barn gå på skolen sammen med husmannens. Det var radikale tanker på denne tiden. Også på dette feltet var Wetlesen en pioner i Aker. Gårdeierne skulle holde tilbake fire skilling hver uke av lønnen til husmennen. Pengen skulle gå til skolen. Foredraget inneholdt i detaljhvordan de nye skolene skulle være - bygninger, innredning, åkerlapp til lærerne, håndarbeidsundervisning osv. Wetlesen kjente sine kolleger i sogneselskapet. Han visste hvordan han skulle bygge opp argumentasjonen som ikke innholdt et ord om kultur, åndsliv eller lignende Den røde tråden i foredraget var at det skulle lønne seg for bøndene. Komitéen ble utvidet med tre medlemmer. I juni 1858 ble innstillingen vedtatt i sogneselskapet med disse målene: Hele Aker skal få faste skoler. Hver skole skal ha to klasserom, et stort og et lite, samt bolig til to lærere. Det ansettes en skoleinspektør. To lærere ansettes ved hver skole. En åkerlapp på minst ti mål . Wetlesen ønsket at lærerne som skulle ansettes ved hver skole skulle være en mann og en kvinne. Forslaget fikk en stemme - Wetlesens egen. Direksjonen i Aker sogneselskpa sendte planen over til skoestyret med anmodning om raskest mulig behandling. Selv om skolestyret var innstilt på å få gjort noe med skole, var det preget av rot og handlingslammelse. Wetlesens plan ga dem noe håndfast å arbeide med, og planen ble vedtatt. Han ønsket også en ansvarlig på hver skole. Hans tanker om skolen lå langt forut for sin tid. Skolelovene av 1860 og 1889 inneholdt flere av hans idéer. Familien Wetlesen skjenket en skoletomt til Aker kommune. Her stod Abildsø skole ferdig i 1859. Ved første valg ble Wetlesen stemt inn i kommunestyret, to år etter også i formannskapet. Det var ingen tvil om hva folk mente om hans fremragende innsats for skolen i Aker. Det er heller ingen tvil om at hans innsats gjenreiste skolen i Aker i forrige århundrede. Tilbake på Abildsø satt Fredrik og hans kone Minna. Fredrik var kunnskapsrik. Hans hukommelse var fenomenal. Helst ville han blitt ingeniør. Han var meget interessert i mekanikk og maskinlære. Han bygde bl. annet en mølle i Sande. Da faren kjøpte Abildsø, ble det til at han flyttet med og bidro til å drive skolen. I 1845 giftet han seg med vakre Annette Wilhelmine Bülow. Fredrik fridde til henne to år tidligere, og Minna ga sitt ”ja”. Hun var en usedvanlig godt utrustet kvinne født i 1821 i Danmark. Hun hadde danske foreldre, og hennes far drev rederi i Drammen. Faren døde da hun var 13 år. Moren hadde hele tiden hatt hjemlengsel, så hun bestemte seg for å flytte tilbake til Danmark. Unge Minna måtte selvsagt flytte med. Vel hjemme i det yndige land, måtte hun bidra økonomisk med finere håndarbeid. Tilfeldigvis fikk jun greie på at det var mer å hente på å sy regimentskjorter for det militære. Det sies at den ansvarlige oberst vennlig sa til henne: ” Nei min pie, De har alt for smukt ansigt til at sidde og sy regimentsskjorter.” Hun la på sprang fra det militære. Hun hadde en usedvanlig vakker sangstemme. En professor i København tilbød seg å spandere en operautdanning for henne. Heller ikke dette ble aktuelt, og hun søkte på jobb som guvernante i Norge, da hun lengtet tilbake. Skjebnen ville at hun møtte Fredrik Wetlesen, og Deres gjensidige kjærlighet gjorde at hun havnet på Abildsø. Niels Wetlesen var død, og landbruksskolen hadde blitt flyttet. Egentlig hadde de mer enn nok med driften av gården. Abildsø var blitt en av de største gårdene i Aker. Minna og Fredrik var imidlertid glødende opptatt av opplæring av ungdom. Minna tenkte på å utnytte sine krefter for å utdanne unge kvinner. Var det mulig å gi jentene et skoletilbud i husholdning? Drøfting hadde foregått i tidsskrifter og aviser en tid, men ingen i landet hadde satt ut i livet slike tanker før, og den idérike og virkelystne kvinnen på Abildsø skulle komme til å konkretiserte det hele. ”Wetlesens på Abildsø akter å opprette en skole for bondepiker med hustrus og voksne døtres hjelp. Det opptas 6 elever og læretiden bli to år. Fagene er kjøkkenstell, hagestell, skreddersøm, husholdningsregnskap, bokførsel, historie og geosgrafi. Det betales 2 spd. pr. måned, for hvilket det også fåes kost og losji,” lød kunngjøringen i bladet ”Den norske Folkeskole” i tidlig i 1865. Allerede 17. mars samme år var den første husholdningsskolen i Europa i gang på Abildsø. Hele 56 jenter meldte sin interesse. Sju ble tatt opp på skolen. Økonomien var trang, men Akers Sparebank, og Landhusholdningsselskapet bidro med 150 spd. I tillegg kom det overraskende 50 spd. fra Hoff Rosencrone til Rosendal. Minna Wetlesen viste sine uomstvistelige lederegenskaper. Hennes evne til å strukturere arbeidet la grunnlaget for en imponerende orden ved skolen. Det gode og stabile humør og den enorme arbeidsgleden hun var i besittelse av, smittet over på alle hjelpere og elever. Det var en vanskelig tid i Norge. At skoen i det hele tatt kom i gang og greidde å holde de gående, skyldes først og fremst Minnas eminente lederegenskaper og arbeidsevne. Hun og ektemannen hadde planlagt skole for jenter fra mindre gårdsbruk med lavere utkomme. Av den grunn var målet å søke å holde skolepengene på et nivå så lavt som mulig. Man forutsatte at det offentlige støttet opp så godt som mulig. I 1867 kunne ikke Akers Sparebank støtte opp om skolen økonomisk lenger. Wetlesens søkte amtet om bidrag. Herfra ble det avslag til tross for at amtet til stadighet berømmet skolen. En ny søknad to år etter led samme skjebne. Landhusholdningsselskapet, amtene Opland, Bergenshus og Romsdal var behjelpelig med stipender under forutsetning av at stipendiatene virket som reisende matstellslærere i to år i hjembygdene. Noen elever var i stand til å betale plassen selv. Norsk Folkeblad skildret et besøk på Abildsø gård i 1860-årene slik: ” Oppholdet ved skolen er bestemt til to år, men det var under overveielse om det ikke for sakens skyld, under særegne omstendigheter, ville være godt å nedsette læretiden noe, dog så man allikevel holdt på den oprinnelige bestemmelse som hovedregel. " Skolen har for tiden 8 elever, men kan ta inntil 12, som etter bestyrerinnens formening var det største antall en slik skole burde ha. For ble tallet større, bemerket hun, så ville hele anstalten gå opp i bare ”skole,” mens den annen side av skolens mål, det huslige og familiære element, altså dens beste, men også vanskeligste side, vil tre for meget i bakgrunnen. Elevene var ved vår inntreden fodt 40 melkekuer, foruten ungfe, kalver, og høns osv. Budeiene var fra Hallingdal. Her ville elevene under husmorens veiledning just ikke lære selv å opptre som budeir, men de kunne få se hvorledes et velordnet fjøs så ut, hvorledes kus, ungfeet og kalvene skulle stelles, hvorledes foret skulle behandles og hvorledes oppsynet i et fjøs på en bondegård skulle føres. Ble elevenes stilling senere i livet slik at de selv måtte stelle kuene sine, så ville den veiledning de fikk her så langt fra gjøre dem for store på det til selv en budeies dont, at den tvert imot nettopp ville virke det motsatte. Nøysomhet i sin stilling og troskap til å utføre de plikter den medfører. Fra fjøset begav vi oss tilbake til huset og beså elevenes soveværelser. De var to og to om hvert værelse. Elevene måtte selv re sengene, lappe sine klær og holde sitt værelse i puss og pynt. I skoleværelset fantes en nett liten boksamling, dels til bruk for eleven selv i fristundene, dels for å lese høyt i for læressøstrene.... Etter bestyrerinnens oppgivende var den grunnregel innført at utenfor de egentlige undervisningstimer var elevene fordelt slik at fire og fire skiftevis hver sin uke stelte i fjøset og innvendig i huset, således at to stadig stelte i kjøkkenet, hvorav den ene måtte passe på at maten var ferdi til et bestemt klokkeslett til alle dagens måltider, mens den annen hadde å tilse. Alt fornødent i spiskammer og melkekjeller samt å påse at spisestuen og alt som skulle brukes der var rent og fantes på sin rette plass. I vask, stryking, baking og ysting deltok de skiftevis. Gjennom det hele gikk det, syntes jeg, det dype grundrag. ”Bønn og arbeid” er betingelsen for livets sanne lykke. Det ville holdes meg til gode at atskillg ved denne gode skole, som jeg enten på grunn av den korte tid som var levnet meg, eller av mangel på riktig skjønn på slike ting, forbigikk min oppmerksomhet. Min hensikt har ikke vørt å rose eller dadle, men å gjøre den kjent. Gud gi vi med det første må få en slik skole i hvert amt, dernest i hvert fogderi og så en i hvert herred. Når så disse i en mannsalder eller to har arbeidet, så vil de ha oppfylt sin bestemmelse, og de fleste husmødre være blitt så flinke at de selv kunne gi sine døtre den oppdragelse som skolen på Abelsø har til formål å gi. De åtte elver som for tiden oppholder seg ved skolen, hørte hjemme: en fra Lom i Gudbrandsdalen, en fra Vinger i Solør, en fra Løyten på Hedemark, en fra Hurdalen, to fra Slidre i Valdres. Med hensyn til elevenes fordannelse, så beklaget bestyrerinnen at flere endog manglet ferdighet i å kunne lese en bok, en simpel følge av det elendige standpunkt hvorpå vårt almueskolevesen mange steds hittil har stått. En god del av den tid som kunne vært benyttet til en videregående og mer spesiell utdannelse, måtte således anvendes til ting som best og rettest hørte hjemme i elementærskolen. Men denne mangel vil nå med hvert år mer og mer bli avhjulpet, så anstalten på Abildsø kan få legge all sin kraft på hva det er dens egentlige mål: kvinnelig utdannelse.” Det måtte en personlighet til som Minna Wetlesen, for å holde hjulene i gang på husholdningsskolen. Hun var som en mor for elevene, og talte deres sak når det var nødvendig. Formålet med skolen var å gi de unge jentene en kristen oppdragelse, lære dem at flid og nøysomhet var viktige egenskaper slik at de kunne oppfylle arbeidet i huset. Minna var en sterkt troende person med et lyst og vennlig sinn. ”Bønn og arbeid” var valgspråket hun levde etter. Hennes evne til å ta seg av andre, bry seg om medmenneskene gjorde at arbeidet på skolen gikk med liv og lyst. Hun var den fødte pedagog, la vekt på elevenes gode sider og styrket dem i troen på dem selv. Resultatet var at alle gjorde arbeidet sitt på skolen med positiv innstilling, grundighet og interesse. Minnas evne til å bry seg om andre og den energien og viljen hun hadde til å få gjennomført det meste, smittet over på alle. Hun skal ha vært gnistrende dyktig til å undervise, hun hadde en egen evne til å motivere og ”tenne” andre på en god sak. Til tross for at hun hadde en nærmest uuttømmelig energi, var hun en del syk. Det var hennes sterke tro og ukuelige vilje som hjalp henne til å greie så mye. Selv om hun la ned et enormt arbeid med husholdningsskolen, var hjemmet, Fredrik og døtrene det viktigste for Minna. De støttet henne også i ett og alt. Det ble sagt av hennes samtidige at ”hennes hjertelag gav varme, hennes lyse sinn spredete liv og hygge”. Wetlesens hjem ble et kulturhjem. Søndagskveldene på Abildsø der mange kjente kom med bidrag, var kjent som de reneste feststunder. Minna selv bidro med sitt lyse sinn og sin vakre sangstemme. I dagspressen ble det skrevet at ”hun var skolens gode ånd, freidig og munter og dertil dypt religiøs som hun var kunne hun temme det voldsomste sinn, og her hjalp sangen henne aller mest”. Gjennom det hun oppnådde på Abildsø, så hun hvilken enorm betydning som husholdningsskolen hadde for de unge jentene som var elever. Hun skrev derfor til Søren Jaabæk på Stortinget i et forsøk på å få opprettet flere skoler utover landet. Han var meget interessert i undervisning på denne tiden. Jaabæk svarte Minna førte en glimrende penn, men tiden var nok ennå ikke inne til at det kunne gjøre noe for kvinnene. Arbeidet med skolen og gården var ikke nok for fru Wetlesen. Folk var meget opptatt av håndarbeide i Aker på denne tiden, og med sin bakgrunn var det en selvfølge at Minna engasjerte seg. Hun var også levende opptatt at faget måtte styrkes i skolen. Fredrik satt i skoestyret. Minna foret ham med idéer og forslag som han trofast fremmet. Medpolitikere fleipet med Wetlesen. Det var best å få ham ut av skolestyret fordi han fant på så mye nytt som kostet penger! Minna mente at skolene måtte få store rom ril håndarbeidsundervisningen. Rokker og vevstoler fikk man ikke plass til i de små rommene undervisningen foregikk. Dette fikk de ikke igjennom i kommunestyret. Da startet hun opp ”Foreningen til hjelp og støtte for den oppvoksende ungdom.” Her kunne en lære stråfletting, spinning og veving. For å stimulere undervisningen ble det holdt utstillinger. Disse skulle også bidra til at undervisningen ble lik i skolene. Det ble i 1881 også dannet en husflidskomité. Haakon Tveter på Østensjø var formann og Minna medlem. Det ble også startet med sløyd-undervisning for gutter. Etter hvert kom det i gang undervisning i stopping og lapping for gutter ved skolene i Aker. Fru Wetlesen med sin fremragende evne til å få andre til å forstå nytten av skolegang, fikk etter hvert også en ekstraoppgave. Da flere foreldre på den tiden ikke så nytten av skolegang, holdt de barna sine hjemme. Fru Wetlesen fikk beskjed fra skolen, dro avgårde og med sine talegaver fikk hun foreldrene til å sende barna til skolen. I 1882 ble Minna tidelt Selskabet for Norges Vels store sølvmedalje for hennes pionerarbeid. Skolen ble etter hvert flyttet til Berger i Asker. Her ble kapasiteten større. Datteren Fredrikke og svigersønnen Halvard Torgersen sto for driften. Minna flyttet med og døde her den 14. mars 1891. Minna fikk også tid til å skrive en del, men ettertiden har ikke greid å gjøre litteraturen nok kjent. Nevnes bø Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd fra 1891. Boka er også oversatt til svensk. ”Minna Wetlesen døde i 1891 - skaperen av håndarbeidsundervisningen i Aker - hun sm reiste den første husholdningsskolen i Europa - som gikk i hytter og hus, snakket med småfolk og viste vei mot lysere tider - som holdt sin skole oppe om støttene falt fra - hun som ingen motsstand kunne knekke - en ildsjel, et herlig menneske, Akers største kvinne gjennom hundre år: ” skrev Johan Evje om Minna Wetlesen i Aker Kommunes historie i 1937. Bedre skussmål er det vel umulig å få, eller hva? Etter Minnas død solgte barna gården til svensken Karl Gustafson og kona Margrethe Abelsen fra Larvik. Gården ble overtatt i 1891. Dessverre forfalt gården en del på slutten av Wetlesenepoken. Gustafson var et arbeidsjern av de sjeldne, og han fikk gården på fote. Det ble satset på melkeproduksjon som bærebjelke i gårdsdriften. I år 1900 hadde rundt femten mennesker sitt hjem på gården. Her fantes Gustafsons og deres fem barn. Det var ansatt en gårdsgutt, en sveiser, en melkekjører, ei kokke, en barnepike og en kvegrøkter. I tillegg bodd Karls mor der. Broren bodde ofte på Abildsø. Margrethe fødte seks barn. En av guttene skal ha druknet i Østensjøvannet. Det sies at han aldri ble funnet. Den førstefødte, Gustaf Adolf Gustafson, overtok gården etter Karl. Etter at han avsluttet studiene ved Sem landbruksskole i 1904, dro han til Amerika. Der utdannet han seg videre til landbruksingeniør. Vel tilbake på Abildsø, la han om gårdsdriften. Først fikk han lagt inn vann i hovedhuset. Deretter kom en ny, gigantisk låve som la grunnlaget for høyproduksjon i stor stil. Låven var bygd etter amerikanske idéer. Uthuset som fortsatt står, ga plass til kyr og hester til eget bruk. Hans kone Sigrid Holtan Gustafson kom fra Åsgårdsstrand. Hun omtales som en av kvinnene på broen på ikke ukjente Edvard Munchs maleri. Hun deltok meget aktivt på lokalplanet. Som drivende kraft i tilsynsutvalget på Abildsø skole og forstanderskapet ved Nordstrand Høyere skole, har lokalsamfunnet meget å takke henne for. Hun representerte Høyre i kommunestyret og rakk så langt politisk at hun var vararepresentant på Stortinget i åtte år. Hennes mann styrte økonomien dårlig. Det endte med at hun måtte ta kommandoen i den økonomiske styringen på en slik måte at hun refinansierte det hele. Fra 1926 satt hun som den formelle eier av gården. Etter andre verdenskrig ble de kommunale myndigheter svært interessert i å kjøpe gården. Oslo og Aker kommune ble slått sammen, og man så til stadighet etter tomter for å løse den store bolignøden i Oslogryta. Gustafsons var i mot å selge, men måtte godta en ekspropriasjon av 240 mål et godt stykke nord for hovedbølet. Dette gikk svært hardt innpå Gustaf og Sigrid. De hadde lagt ned mye slit og arbeid for å nedbetale gjeld. Ekspropriasjonen var et slag i ansiktet på familien. Lyst og motivasjon for fortsatt drift forsvant, men de var ikke alene om en slik situasjon. Akergård på Akergård led samme skjebne. Den tidligere jordbruksbygda ble lagt under asfalt og betong. For Akerbøndene var dette den rene tortur. Derfor flyttet mange av gårdbrukerne. På den annen side ga dette grunnlaget for mange moderne nye hjem. Folk som hadde vokst opp i sosial nød, fikk endelig et anstendig liv. Oslo vokste til en moderne storby. Etterkommerne til Gustafson tok navnet Abildsø. Stein Abildsø var flyver under siste krig. Hans innsats var storartet. Fra base på Island var han med i eskortetjenest for konvoiene til de allierte. I dag (2006) drives gården av Asgeir Føyen. Stedet kan også leies som konferansesenter.

1/2 Vern | Naturreservatet Østensjøvannet naturreservat Østensjøvannet naturreservat ble opprettet i 1992. Formålet med vernet er «å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området .» Reservatet består av selve Østensjøvannet med en kantsone rundt og Bogerudmyra. Til sammen har dette et areal på 539 dekar (209 dekar land og 330 dekar vann). Store naturverdier Østensjøvannet naturreservat har store og viktige naturverdier. Det er en naturlig næringsrik innsjø som er svært rik på bunndyr. Østensjøvannet er også en av Norges rikeste innsjøer når det gjelder vann- og sumpplanter. Naturreservatet har stor betydning for fugl, særlig som raste- og hvileplass for fugler under vår- og høsttrekket. I tillegg er det hekke- og oppvekstområde for mange fuglearter, og et viktig område for flaggermus. Få mer informasjon om naturreservatet og naturverdiene i faktaark fra Naturbase. Les mer om naturen og artene i Østensjøområdet på våre natur-sider. Vernebestemmelser og regler for ferdsel Naturreservatet har sin egen forskrift med bestemmelser for området. Dette er de viktigste bestemmelsene for besøkende til Østensjøvannet: All vegetasjon i vann og på land er vernet mot skade og ødeleggelse. Dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er vernet mot skade og ødeleggelse. Hunder skal holdes i bånd. Fiske er bare tillatt når det ligger is på vannet. Det er ikke lov å bruke robåt, kano eller noen form for motorisert ferdsel i naturreservatet. Du kan lese hele forskriften her. Visste du at Østensjøvannet naturreservat er et av Norges mest besøkte naturreservat? Det er registrert over 250 000 besøkende årlig! Det er derfor viktig at alle som ferdes i området, følger bestemmelsene i forskriften. Ikke forstyrr fuglene eller tråkk ned sårbare planter! Det er satt opp et taugjerde rundt deler av vannet, med noen åpninger der du kan komme helt ned til vannet for å nyte utsikten, ta bilder eller gå ut på isen. Holder du deg på utsiden av taugjerdet, tar du vare på plantene, fuglene og dyrene i naturreservatet. Det er Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus som er forvaltningsmyndighet for naturreservatet. Statens naturoppsyn er ansvarlig for oppsyn. Forvaltningen av området skjer i samarbeid med Oslo kommune som har ansvaret for miljøparken rundt. Østensjøvannets venner samarbeider med Statsforvalteren og kommunen, - vi sørger blant annet for skjøtsel, beiting og bekjempelse av fremmede plantearter. Les mer om forvaltningsplanen for naturreservatet og miljøparken her . Kartutsnitt fra Miljødirektoratets naturbase Forvaltning av naturreservatet Utvidelse av naturreservatet? Statsforvalteren varslet igangsetting av supplerende vern i 2024. Her foreslår de betydelige utvidelser av Østensjøvannet naturreservat. Blant annet er det foreslått å inkludere Vadedammen og Bølerbekkdalen i naturreservatet, samt en rekke andre områder rundt Østensjøvannet og Bogerudmyra. Les mer om den foreslåtte utvidelsen og se kart i denne artikkelen fra Sothøna nr 68 .

1/1 Historie | Østensjø gård Østensjø gård Østensjø gård har en lang og spennende historie. Nedenfor kan du lese mer om den. Er du interessert i å lære mer om Drengestua på Søndre Østensjø? Les denne artikkelen av Siri Hoem fra Søthøna nr. 21, 2001. Bildet er fra mai 2025. De første spor Området omkring Østensjøvannet er rikt på steinalderfunn. Hele ti steinalderøkser er funnet i nærheten. Fire av disse er funnet på Østensjø gårds jorder. To av dem er fra eldre steinalder og kan være fra perioden 5000 - 3000 f. Kr. De knyttes til jeger- og fangstkulturer. En tykknakket flintøks antas å være fra «stridsøks-kulturen», en jordbrukskultur fra omkring 2.500 år f. Kr. Disse funnene kan tyde på at har vært drevet jordbruk allerede fra yngre steinalder. Selve gården Østensjø ble antagelig bebygget i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e. Kr. Navnet Østensjø kommer av det gammelnorske «Austansjor».Navneforskerne mener at gården først fikk navnet sitt etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navnet etter gården - Østensjøvannet. I Håkon Håkonssons saga beskrives et slag i 1222 ved Ekornholmen i Mjøsa. Birkebeinerne og ribbungene tørnet sammen. Ribbungenes Audun Austansjor falt i slaget. Audun var med stor sikkerhet fra Østensjø gård. Ribbungene var en opprørsflokk med støtte blant mektige menn spesielt i Oslo-området. Opprørsflokken hadde også sterk tilslutning fra bøndene. Man regner med at ribbungehøvdingene opptrådte som småkonger når Kong Håkon Håkonsson ikke var på disse kanter av landet. Ribbungehøvdingen Audun Austansjor var en av disse mektige. Det er derfor rimelig å anta at Østensjø gård var en storgård med innflytelse på denne tiden. Gården fortsetter nok å ha en sterk posisjon. Svartedauen i 1349-50 la nesten hele Aker øde, men gårdene rundt Østensjøvannet slapp noe lettere unna. Østensjø gård hadde fast bosetning gjennom disse vanskelige årene. I løpet av 1300-tallet kom Østensjø inn under kirkens eiendomsemperie. Akkurat når vet man ikke. Historikerne er også uenige om hvordan dette har foregått. Med kirkens inntreden som jordeier, ble det også oversikt over eiendomsforholdene i Aker. Biskop Eystein Aslaksson i Oslo Bispedømme, fra 1386 - 1407, fikk laget «Røde bok» i1396- en oversikt over samtlige av bispesetets jordeiendommer. Østensjø var ført opp som bispegods. I 1876 kom det for dagen et pergamentbrev som viste at biskop Jon (1373 - 1385) i 1382 hadde makeskiftet et halvt merkebol i jord i Runå (Nes på Romerike) mot tilsvarende på Østensjø. I 1396 eide bispestolen langt mer enn dette. Rundt år 1400 regner man med at kirken eide 82% av all jord i Aker, mens 3% var eid av Kronen. Resten var i privat eie. Situasjonen var omtrent slik frem mot reformasjonen i 1536. Østensjø var bispegods. Gårdene på Etterstad, Vålerengen, Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud, Ryen og Ekeberg lå alle under Oslo bispestol frem til reformasjonen. Bispesetet dominerte med andre ord i dette området på 1400-tallet. Eiendomsforhold i Aker fra 1536 I 1536 ble reformasjonen innført ved påbud fra Kongen. Eiendommene som lå under den katolske kirke ble nesten alle overtatt av Kongen. Han var dermed den største godseier i Aker. Rundt århundreskiftet eide kronen godt over halvparten av all jorda. Ti prosent var privat og resten kontrollerte kirken. På grunn av pengemangel hadde ikke kronen annet valg enn å selge eller bygsle bort eiendommene. I 1660 ble eneveldet innført og salg av kronens gods skjøt stor fart. Eiendommer som tidligere var pantsatt, ble nå solgt til dem som hadde panterettigheter. Eiendomsforholdene i Oslo-området gjennomgikk derved endringer. Omkring 1700 eide kronen kun 1% av jordegodset i Aker. Rundt 85% av eiendommene var på private hender. Resten tilhørte kirken. Det var likevel ikke den alminnelige Aker-bonde som eide gårdene. Det var først og fremst velstående byborgere som hadde råd til å sikre seg krongodset. Kortfattet kan vi si at før 1650 var embedsmenn den ledende eiendomsgruppen. Deretter overtok de store skogeierne og den nye plankeadelen det meste av godset. Fram mot 1800-tallet overtok de rike handelsmennene i Christiania Akersgårdene. Jordeiendommene var samlet på relativt få hender. Det meste av kunnskapen om gårdene er naturlig nok om godseierne. Brukerne vet vi dessverre alt for lite om. Men utviklingen gikk som seg hør og bør i retning av at brukerne overtok gårdene. Omkring år 1800 eide bøndene ca. 40% av Aker-gårdene. Som vi skal se, gjelder denne utviklingen også Østensjø gård. Nordre Østensjø 1658-1730 Vi skal nå følge Nordre Østensjø gårds skjebne fram til 1730. Paul Torstensoon Arneberg fikk bygsle gården av Kronen allerede i 1658. I avtalen lå også leie av Ellingsrud gård nord i Østmarka. Den 16. April 1663 fikk han kjøpt Nordre Østensjø. Paul Torstensson og broren Oluf, som vi skal høre om senere, var fra den kjente Arnebergslekten. Arneberg gård i Hof i Solør var familiens hovedsete. De var blant denne rike jord- og skogbruksbygdas desidert største gårdeiere der de styrte over 21 større bruk. Trelasthandel var en av grunnpilarene i Arnebergfamiliens dominerende posisjon på 1600-tallet. Inngifte styrket deres plass blant gårdeierne i Solør ytterligere. Colbjørnssonslekten er en velkjent gren av Arnebergfamilien. Paul Torstensson ble født på Arneberg. Han reiste tidlig til Christiania og startet med handel. Han eide en del småbruk i forskjellige bygder. Jordegodset hans var neppe særlig verdifullt. Paul eide også Reppeshuus Jernverk i Vinger, og han ble omtalt som "Velfornem Handelsmann og Borger" i Christiania. I 1692 overtok sønnen Oluf Paulsson etter at Paul døde. Oluf hadde neppe farens evne til å styre økonomien og kom i pengemangel. Han måtte pantsette Tøyensaga ved Akerselva med sikkerhet i Nordre Østensjø. Obligasjonen ble senere overdratt til Cornelius Griflow mot 900 riksdaler da Oluf Paulsson ikke greide å løse ut gården igjen. Bytinget fastslo at da ingen betaling kunne mottas i minnelighet, tilfalt gården Griflow. Allerede 16. august 1712, snaut et år etter, ble obligasjonen overført til Magister Jonas Ramus, sogneprest i Norderhov på Ringerike. Ramus var i 1680-årene kapellan i Sørum kirke i Akershus. Her var Colbjørn Torstensson sogneprest. Jonas Ramus ble meget forelsket i sogneprestens datter, Anna Colbjørnsdatter. Da hun var 15 år (!), giftet de seg og allerede 5 år senere hadde paret fått 5 barn. Anna er bl.a. kjent for sin innsats i slaget ved Norderhov på Ringerike. Ved list lurte hun svenske tropper i bakhold. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev ”Norges Kongers historie". Samtidig passet han godt på arbeidet som prest. Boka ble menigmannens vanligste Norgeshistorie på den tiden. Jonas Ramus døde i 1718 og enken Anna solgte Nordre Østensjø til sin bror Jacob. Salgsavtalen mellom søsknene er et artig dokument å lese: "Kjender jeg gjør at jeg af fri Vilje og veberaad Hu og Sinde haver solgt, skjødt og afhændet, saasom jeg hermed aldeles sælder, skjøder og afhænder fra mig, mine Børn og Arvinger til min kjære Broder Jacob Colbjørssøn og hans Arvinger min halvpart udi den Gaard Østensiø, beliggende udi Agers Herred, som Haagen Jenssøn paabor, og skylder et halvt Skippund og halvtredie Lispund Tunge med Böxel og Herlighet, hvilke foreskrevne 12 1/2 Lispund Tunge udi nevnte Gaard Østensiø med Böxel, Landskyld og Herlighet udi Ager, Eng, Skoug og Mark, inden- og udengjerds, til Fields og Fiære, med alt hvis som nu tilliger og af Arilds Tid tilligget haver, intet medtagen i nogen Maade, herefter maa og skal følge min for ommeldte Broder Jacob Colbjørnssøn og hans Arvinger (som tilfera udi den anden Halvdel udi Gaarden Østensiø er den rette Odelsmand) til fast og fuld Odel og Eiendom, saasom min Broder haver efter vores Forening betalt mig fornøielig hvorfor jeg og mine arvinger kjender ingen Ret eller del af have til udi beskrevne 12 1/2 Lispund Tunge efter denne Dag, mens hermed jeg fra mig og mine Arvinger tilstaaer nevnte min Broder Jaco Colbrjønsson og hans Arvinger dette Kiøb under alle de Vilkaar, som lougens tilforplikter den Sælgende at kiende skadesløs for hver Mands tiltale i alle Maader. Til Bekreftelse under min egen Haand, saa og ombedes min Velærverdige Hr. Daniel Ramus samt min Broder Kield Colbjørnssøn tre yderligere Stadfestelse tillige med mig at underskrive og forsegle. Datum Nordrehous Prestegaard den 3 Augusty 1718 " Jacob Colbjørnssøn burde jo ut fra denne omstendelige og meget spesifiserte kontrakt beholdt Nordre Østensjø i årtier. Men den gang ei… Allerede 16. august 1720 solgte han gården til Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters sønn Daniel (!) etter avtalt pris, forteller kontrakten. Daniel Ramus hadde overtatt som sogneprest i Norderhov etter sin far. Daniel døde ugift i 17, og Nordre Østensjø ble nok en gang ført over til moren Anna Colbjørnsdatter. Tre år senere blir Nordre igjen solgt. Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre gård av den mektige Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet. Søndre Østensjø gård fra 1656 til 1730 Den 6. april 1662 ble det nedsatt en komité som tydeligvis skulle få fortgang i salg av Kongens Akersgårder. Komitéen sørget for at Oluf Torstensson fikk kjøpt Søndre Østensjø i 1666. Oluf var en eldre bror av Paul Torstenssøn, og Arnebergslekten eide derved begge Østensjøgårdene. Oluf var også en dyktig handelsmann, men neppe fullt så velstående som sin yngre bror. Torstenssønbrødrene drev ikke sine gårder selv, men forpaktet dem bort til ulike personer. En mann ved navn Peder Iversen forpaktet begge gårdene i lang tid. I 1697 døde Oluf Torstenssøn. Han hadde eid Søndre Østensjø i 31 år. Enken Christense solgte gården til Olufs nevø, pastor Jacob Colbjørnsson, bror til Anna Colbjørnsdatter. Altså var begge Østensjøgårdene fortsatt i Arnebergslektens eie. Frem til 1719 gikk alt vanlig for seg - Jacob Colbjørnssøn leide ut gården fra 1710 til 1719 til Haagen Jensson. Da skjedde det svært uvanlige at brukeren kjøpte gården av Jacob. Mye tyder på at Haagen Jenssøn feilberegnet sine økonomiske forpliktelser. Han måtte faktisk selge gården tilbake til Jacob Colbjørnssøn allerede året etter. Pastoren hadde jo omtrent samtidig solgt Nordre Østensjø til sin nevø Daniel Ramus. Jenssøn kom imidlertid meget sterkt tilbake, to år senere kjøpte han Søndre Østensjø, denne gang for godt. På den tiden var det sjelden at eieren av en gård drev den selv. Jenssøn sørget for at Søndre ble hans. Han og etterkommerne drev gården i ca. 60 år. Etter kjøpet av Nordre Østensjø i 1730 eide Haagen Jenssøn nå hele Østensjø gård. Han beholdt den fram til sin død åtte år senere. Vi minnes Anna Colbjørnsdatters beskrivelse av Østenjø i salgsdokumentet av 1718. La oss se nærmere på hva slags "herligheder" som fantes på Østensjø. En "Examinationsprotokoll" fra 1723 for Aker gir oss noe av svaret: Gårdsnummer 27, Østensjø 1 Husmandsplass Skoug til fornøden Gjerdsel og Brændsel. God Jord og Extraordinaire til Kor Sæd: 1 172 Tønde Blandkorn 12 Tønder Havre 50 Læs (lass) Hø 4 Hester 15 Creature 8 Sauer og 6 Gjæder Hvor denne husmannsplassen lå, vet vi ikke. Det lå en del skog under gården. Det var imidlertid ikke nok til å benytte tømmeret til salg. Fortegnelsen over viser at jorda var god og at Haagen Jenssøn må ha vært en dyktig jordbruker. Antall dyr på gården var stabilt i lengre tid. I 1657-58 var det flere hester på gården enn det vi ser over. Ved Haagen Jenssøns død i 1738 var det tyve kyr, fire hester, åtte voksne geiter, seksten sauer, fem voksne griser, fire grisunger og to gjess. Størst var fremgangen på såkornet seksten tønner havre. Det er tydelig at overtakelsen av hele Østensjø gård ga Haagen betydelig fremgang. Nordre og Søndre Østensjø gård ble styrt av Haagen Jenssøn og Berte Baatelsdatter fra 1730 til 1748. Haagen Jenssøn hadde med kjøpet av Nordre Østensjø, kontrollen over begge Østensjøgårdene. For kuriositetens skyld kan nevnes at det i 1738 fantes to bøker på gården - Dr. Casper Brochmans Huspostil og en bibel. Haagen døde i 1738. Berte Baatelsdatter, enken etter Jenssøn, satt selv med gården en tid etter mannens død. Den eldste sønnen, Jens på 22 år, stod antakelig for driften. Haagen Jenssøn og Berte hadde ytterligere seks barn - Lars, Anne, Maren, Jacob, Inger og Berta. Skifteretten påla Berte og farbroren å sørge for at barna fikk opplæring. "Forøvrig tilholdes Enken Berte Baatelsdatter at hun sine smaa og umyndige Børn udi Gruds frykt alle Christelige Dyder saaledes oplærer og opelsker, som hun for Gud i Himmelen og Øvrigheden paa Jorden vil være bekjendt og ansvarlig ". Søndre Østensjø fra 1748 til 1838 I en alder av 32 år kjøpte Jens Haagensøn Søndre Østensjø gård av sin mor. Overdragelsen fant sted den 17. mars 1748. Skjøtet forteller at sønnen skulle få "søndre Eng, item af Agre østre Jordet, Stuve og Kox-jordene". Selv behold Berte "nordre Engen og af Agre Mellem-Jordet, Baas og Løe-Jordene". Gården hadde fremdeles bare en husmannsplass. Den skulle de ha til felles nytte og bruk. Etter å ha vært eier og bruker av Søndre Østensjø i 34 år, solgte Jens Haagensøn gården til Karen Abrahamsdatter. Hun satt med gården fra 12. februar 1782 til 30. mars 1785. Da kjøpte Ditlev Wilhelm Falkenberg Søndre Østensjø. Han var apoteker i Kristiania, ugift og bodde på bruket. Akers folketelling fra 1801 forteller oss at Ditlev var gårdbruker på full tid. Jorbruksdriften kunne ikke ha gått så dårlig, for han hadde tre tjenere og en husholderske i sin tjeneste. Den tidligere apoteker var over 70 år da det nye århundrede tok til. Derfor er det sannsynlig at tjenerskapet også var aktive i gårdsdriften. Rundt 1800 fikk Falkenberg reist nåværende drengestue. Dette er den eldste bygningen som står på gården. Jørgen Young Ungkaren Ditlev Wilhelm døde i 1807, og søstersønnen Frantz Peckel arvet Søndre. Allerede 13. august 1811 kjøpte den meget kjente og omtalte Christianiaborger Jørgen Young gården. Kjøpmann Young var født i Vinger i 1784. Han var en meget dyktig forretningsmann og arbeidet seg fram til å bli en av byens fremste menn. Ifølge ligningen var han Christianias rikeste mann i årene 1833-34. Han ble valgt inn på Stortinget i 1821 sammen med Marcus Pløen og Even Stenersen. De tre nevnte var kjøpmenn, og med seg hadde de høyesterettsassessor Andreas Arntzen. Kremmerne var fra den såkalte "Christiania-opposisjonen" - en motpol til den kongetro kretsen rundt Paléet. Her bodde den svenske stattholderen. På denne tiden ble byen styrt av kongelige embetsmenn og en forsamling borgere på tolv Young satt fra1816 til 1835. I Storgata 1 holdt han et meget stort hus i fornem stil. Her holdt det til en opposisjonsklubb. I alt 7 tjenestejenter og 8 -gutter arbeidet i huset hans. Selv om han hadde slått seg fram på handel, var det bare en del av hans virksomhet. Denne geskjeftige forretningsmannen var skipsreder, drev trelasthandel, tegl- og fajanseverk på Ensjø, annen småindustri samt ølbryggeri, senere Schous bryggeri. Han sikret seg en rekke eiendommer i Christiania (f.eks. Youngsløkken - der Youngstorget ligger i dag) og i Aker bl.a. Rustad, Sarabråten, Ellingsrud, forpaktningsrett til Bogerud foruten Søndre Østensjø. I 1814 bygde Jørgen Young låven på gården. Det er verdt å merke seg at den ble bygget i empirestil som drengestua. I 1837 døde forretningsmannen. Svigerdatteren hans arvet gården og forpaktningsretten til Bogerud. I januar måned det påfølgende år solgte hun Søndre Østensjø og forpaktningsretten til Halvor Haagenssøn Tveter. En ny, lysende epoke i gårdens historie ble innledet. Nordre Østensjø gård fra 1748 til 1838 Etter å ha solgt Søndre Østensjø gård til sønnen Jens, beholdt Berte Baatelsdatter Nordre frem til 3. april 1861. Hun var gammel og svak og solgte gården til Lars Haagenssøn. Fjorten år etter døde Lars. Det ble såkalt samfrendeskifte. Nordre ble etter skiftet overført til enken Marthe Gundersdatter og barna Berte Larsdatter, Haagen og Lars Larssønner. I september 1792 overtok eldstesønnen Haagen gården alene. Folketellingen av 1801 forteller oss at atskilig flere personer bodde på Nordre Østensjø enn på Søndre. Det er derfor sannsynlig at Nordre var den største gården av disse to. Haagen Larssøn med kone og to barn, konas bror og to tjenestejenter, en dagleiet husmann uten jord, og Nils Larssøn med kona Marte bodde på gården. Den tidligere nevnte Elling Larssøn, hans kone Agnete og deres ugifte datter Maren nevnes som beboere på husmannsplassen. Nok et par personer nevnes tilhørende Nordre. Etter noen år overtok Haagens sønn, Lars Haagenssøn Østgaard gårdsbruket. Tveterfamiliens epoke innledes - Søndre Østensjø 1838 til 1875 Halvor Tveter ble født 1. januar 1807 på gården Tveter ved Semsvannet i Asker. Faren het Haagen Hansen og moren Eli Pedersdatter Berger. Slekten var stor og mektig og forbindes bl.a. med Ringi-, Oust-, Riis-, Stubberud-, Blindern- og Disen gård. Halvor vokste opp på Tveter og tok navn etter gården. Han var meget dyktig med hendene og kunne smi, snekre, tømre og dreie bedre enn de fleste. Etter opphold hos slektninger i Førde og ved Hamar dro han tilbake til Asker. Veien over åsen til Lier og gården Holtsmark var ikke lang, spesielt ikke for Halvor som hadde forelsket seg i datteren der. 20. juni 1834 giftet han seg med Nikoline Holtsmark. (Hun hadde med seg en gjev eikekiste inn i ekteskapet, rikt pyntet og forsynt med initialene NT og årstallet 1623. Den hadde tilhørt Karen Lucht, gift med Christianias første borgermester Nils Toller. Kisten er nå gitt av familien til Akershus slott der den kan beskues i Christian den 4.s sal). Den første tiden bodde de hos Halvors foreldre på Tveter. Deretter flyttet de til Semsvannets andre side. Her hadde Haagen en annen av sine eiendommer - gården Øvre Sem - der en av Landbrukshøyskolens avdelinger nå ligger. Hovedbygningen på Sem er reist av Halvor Tveter. Her ble ekteparets to første barn født. Halvor var til stadighet på jakt etter mer jord. Han slo raskt til da Søndre Østensjø skulle selges. Den 28. desember 1837 var kjøpet et faktum. Gården ble hans for 4000 spesiedaler - derav ble 1250 spd. betalt kontant til Karen Young. Eiendommen overtok Nikoline og Halvor med en gang og i løpet av sommeren var familien innstallert. På gården ved Østensjøvannet i Aker lå forholdene til rette for denne nevenyttige, unge manns virketrang. Det var nesten ikke måte på til aktivitet: Nytt våningshus, utvidelse og forbedring av jordene, nye jorder ble brudt opp, hage ble anlagt, trær tatt med fra Asker ble plantet, forpaktning av jorda ved Bogerudmyra. Som om ikke dette var nok, kjøpte Halvor Nordre Langerud på drøye 160 mål da han fordi han syntes gården var for liten. Selger var Jørgen Wetlesen på Abildsø. Prisen i 1845 var 155 spd. Ny grøfting, ny oppbrytning av jord, behov for mer lagerplass til jordas grøde, ny låve måtte bygges og ny adkomstvei, nå til Enebakkveien da den gamle over Oppsalåsen og Skøyengårdene var tungvin og i dårlig stand. Halvor forpaktet en del av Nordre Østensjø og makeskiftet denne jorda med Lars Haagenssøn Østgaard i 1846, slik at grensen mellom gårdene ble veien mellom tunene. Selv om alt dette høres voldsomt ut i dag, må en være klar over at Halvor Tveter var en forsiktig mann, men god planlegging og hardt arbeid ga resultater. Østensjø gård ble under ham en av Akers største og mest veldrevne gårder. Tveter var nysgjerrig på nye driftsmetoder og var blant landets første som dyrket turnips i stor målestokk. I 1862 vanket det til og med medalje for turnipsen fra Østensjø ved "The Royal Horticultural Society's" utstilling i London. I 1853 skaffet han seg en "Stationær Dampmaskine til Hakkelsesbeskjæring og Dampkogning av kreaturfoderet ". De alte opp krøtter på gården og solgte melk til byen.. Halvor Tveter ble betegnet som en statelig mann, med rank holdning, over middels høy med kraftig hårvekst og kinnskjegg, stillferdig, men lun og spøkefull. Mange jordbrukere spurte Tveter om råd. Unge menn fikk sin praktiske landbruksutdannelse på Østensjø. En så dyktig mann ble selvsagt benyttet til offentlige oppdrag. Han var medlem i formannskapet i Akeri flere år, av Akers sparebanks Direksjon fra 1857-71 (en ulønnet oppgave på denne tiden), medlem av Aker kommunes fattigkommisjon, medlem av takseringskommisjonen for Kongsvingerbanen, medlem av byggekomiteen for Østre Aker kirke, osv. osv. Ved den store veiutbyggingen i Aker som ble i 1855, ble Halvor Tveter valgt inn i anleggskomiteen for Østensjøveien og Lambertseterveien. Denne veiforlengelsen ble kalt "Polskpassveien" på folkemunne. Bygdesladderen ville ha det til at veien skulle gjøre det lettere for eierne av Manglerud, Skøyen, Hellerud og Østensjø å komme sammen for å spille kort. Nikoline Holtsmark Tveter var en røslig kone, stor, men rask og rørig med et utrolig godt humør. Hun nøt stor anseelse for sin dyktighet som husmor. Mange ungjenter kom til Østensjø for å lære av henne. Alltid var husholdningen på Østensjø usedvanlig stor. Den var et speilbilde av den enorme gårdsdriften. Husmennene og arbeiderne hadde kosten. I tillegg tok Nikoline imot ungdommen med åpne armer. "Mor Tveters" gjestfrihet var viden kjent. Nærmest til daglig kom fremmede innom. Som seg hør og bør deltok selvsagt Tveters i den store selskapeligh Tveter ble rammet usedvanlig hardt. I årene 1839-49 mistet Nikoline og Halvor seks barn. Spesielt sorgfullt var det i 1849 da Emilie Karoline, Anette Kamilla Augusta Kristine og Evenda Barbra Katinka alle døde i løpet av to måneder. De seks barna er gravlagt på Oslo kirkegård. Halvors foreldre sovnet også inn dette året, og de gamle på Østensjø ble nedbrudt av sorg og sykdom. Det var ikke på tale å overta gården Tveter i Asker. Den ble solgt. Nordre Østensjø gård Det var neppe mulig for eieren av Nordre Østensjø gård å konkurrere i begivenheter med Halvor Tveter på nabogården. Lars Haagenssøn Østgaard solgte gården til sin sønn, Halvor Larssønn Østgaard i 1850. Østgaard greidde ikke å styre økonomien sin, og 13. april 1868 var det tvangsauksjon. Ingen ringere enn konsul Thomas J. Heftye fikk tilslaget. Det viste seg snart at han først og fremst hadde interesse av Nordre Østensjøs skoger som grenset inntil eiendommen hans på Sarabråten. Derfor behold han skogen og solgte resten av Nordre til Halvor Tveter for 6050 spd. Østensjøgårdene var igjen samlet på to hender. 19. juni 1875 ble hele Østensjø gård solgt til Haakon Tveter - Nikoline og Halvors sønn. Østensjø under Haakon Tveter Haakon Tveter ble født 2. januar 1844 på Søndre Østensjø, foreldrene Halvor og Nikoline Tveters gård. Han kom til å føre farens jordbrukstradisjoner videre på en meget respektfull måte. Odelsgutten Haakon ble fra første stund oppdratt og utdannet med tanke på at han skulle bli jordbruker. Halvor passet på å ha ham med seg i daglig virke. Slik fikk Haakon en glimrende opplæring. I årene 186063 fikk han praksis hjemme på gården. Parallelt leste han engelsk og bokholderi og tok undervisning i hagebruk. I årene 1863 til 65 var han student på Landbruks-høyskolen på Ås. Der tok han «Examen med Udmerkelse». Kunskapene delte han med elevene fra Vinterlandbruksskolen. De var i praksis på Østensjø. I tillegg holdt han på med landmåling. I 1867 ble Haakon ansatt som forvalter av Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy Kongsgård). Der fikk han bruk for kunnskapene sine. Han drev Kongsgården frem til et mønsterbruk. Han fikk rikelige muligheter til å praktisere sine jordbrukskunnskaper. Gjennom utenlandsreiser besøkte han en rekke utstillinger og mønsterbruk. Han deltok også på utallige jordbruksmøter. Den 16. juli 1872 giftet han seg med sin utkårete, Agnes Rotnes. Haakon Tveter var derfor vel forberedt da han den 19. juni 1875 kjøpte Østensjøgårdene, Nordre Langerud og forpaktningsretten til Bogerudmyra av foreldrene sine. Kjøpesummen var 20 000 spesiedaler. De gamle flyttet inn i det nyrestaurerte våningshuset på Nordigården. Den 10. september samme år døde Halvor. Nikoline sovnet inn den 13. oktober 1883. Bare 17 dager etter at Halvor døde, fikk Østensjø gård et fornemt besøk. Hennes Majestet Dronning Sophie, kronprins Gustaf og tre prinsesser av Waldock hadde tatt veien opp fra Kristiania for å avlegge en visitt på gården. De kongelige med stort følge tilbrakte flere formiddagstimer på Østensjø. Det var litt av en storgård som trettiåringen overtok. Halvor hadde utvidet bruket fra 300 til 700 mark. I noen år forpaktet Haakon i tillegg Abildsø gård. Fra 1901 var også deler av Ulsrud gård i hans eie. Den unge mannen la mange av sine krefter inn på at Østensjø skulle drives som et moderne mønsterbruk. Oppgavene var mange. Han fortsatte også med å ta i mot landbrukselever; blant dem statråd Joh. E. Mellbye. Haakon Tveter satte navn på jordene. Tegning: Per Knoph. Tveters gjøremål utenom gårdsdriften Haakon Tveter var en naturbegavelse når det gjaldt administrasjon og organisering. Han fikk anledning til å utfolde sine talenter i et langt virke i kommunalpolitisk tjeneste. Vi lar avisen Akersposten berette for oss: «Ved sidste valg i Akers sparebank gik Sekretær Haakon Tveter, som før meddelt, ud av Bankens Direktion, efter at have været dens medlem uafbrudt i 28 Aar Endnu staar han derimod midt oppe i det kommunale Virke, men det var dog først efter sterke og indtrængende Opfordringer, Hr. Tveter for vel et Aar siden endnu en gang paatog sig det byrdefulde Hverv som medlem af Formanskabet og Viceordfører. I Anledning af hans Fratræden fra Bankens Direktion vil vi nedenfor gi en Oversigt over en virksomhed, som hører til de mest omfattende i Aker Kommunes Historie.».... Tveters dyktighet og arbeidsevne ble også benyttet i det offentlige liv. Fra han var ferdig på Ås og bortimot resten av sitt liv var han aktiv høyt og lavt i Aker kommune. Allerede i 1868 ble han medlem av Direksjonen for Aker Sogneselskab. Her satt fram til 1882. I de elleve siste årene var han enten formann eller viseformann. Rett fra Aker Sogneselskab gikk veien til Direksjonen i selskapet for Norges Vel der han var medlem i 1882 til 84. I 1884 ble han ansatt som sekretær i Norges Vel, en stilling han hadde i rundt 14 år. Selskapet gjennomgikk en betydelig omlegging under ledelse av Tveter. I perioden han var ansatt i her, var han også redaktør av selskapets tidsskrift. Fra 1882 og seksten år fremover redigerte han Morgenbladets Landbrugstidende. Han ble utnevnt som medlem av den kongelige kommisjon angående naborettsforhold i 82. Han representerte Akershus fylke på Stortinget fra 188991 og var statsrevisor i 189192. Tveter har innehatt bortimot alt av kommunale tillitsverv. Vi nevner skolekommisjonen 187594, medlem av kommunestyret i en 30-årsperiode fra 1877 sammenhengende! Han var kommunens ordfører fra 1881 til 89 og varaordfører fra 1905 til 1907. Den 27. februar 1878 ble det nedsatt en komité om deling av Akers herred. Innstillingen var klar 25. oktober 1879 og Tveter var en selvskreven deltaker. Videre var han medlem av skattelovskomitéen av 1880, veikomitéer i 1877, 80 og 83. De behandlet spørsmålet om naturalarbeidets avløsning. Aker kommune kjøpte skogene omkring Nøklevann i 1897. Tveter var formann i styret for disse skogene, medlem av Østre Akers kirketilsyn og styret for menighetenes lønningsfond. I en årrekke var han medlem av Akers og en kort tid av fattighetskomitéen. Tveter har antagelig vært innom alle mulige kommunale komitéer bortsett fra likningskommisjonen. Hvordan var han som politiker? Vi lar «Akersposten» overta igjen: «Hr. Tveters kommunale Virksomhed har strukket seg over et saa langt Tidsrum, at han har faaet se Kommunens Udvikling ske med en rivende Hurtighed fra en forholdsvis enkel Landkommune til en af Hovedstaden Nærhed sterkt paavirket Kommune med et stort administrativt Apparat. Ordførerstillingen er under alle Omstændigheder byrdefull og har altid været det; men Tveters Ordførertid har faldt i en Tid, da Formandskabets hele Kontorpersonale var en Sekretær som anvendte en del av sin Tid i Kommunens Tjeneste. Hvilket forøget Arbeide der under disse Omstændigheder maatte falde paa Ordføreren personlig, behøver ikke at paapeges. Den første tekniske Funktionær i Aker var Ingeniør Bay, der ansattes fra 1884 med 14 mod 14 Stemmer, i det Ordførerens (Tveters) Stemme gjorde Udslaget. Den Letsindighet at ansætte en Ingeniør i kommunen vakte dengang stor Forbitrelse og gav Anledning til en voldsom Agitation mod Tveter. Sagen var, at Tveter havde fuldt aabent Øie for de Krav, som Kommunens voksende Udvikling reiste; men da Nitiaarenes Flothedsraseri gik fra Kristiania ud i Aker og smittede det kommunale Styre ogsaa her, viste det seg , at Tveter ogsaa var det kolde, klare Hoved, som ikke lod seg rive med av Jobbefeberen. Han havde levet længe nok til at se disse periodisk tilbagevendende Bølgeslag i den økonomiske Udvikling, og han saa Nødvendigheden af at indrette sig med det for Øie, at der vilde komme magre aar efter de flotte. Han blev derfor i Nitiaarene Sparemanden, der stemte mod Oprettelse af den kommunale Pensionskasse. Han var mod Indførelsen af Byggereglerne. Under disse Afgjørelser staar Tveter ofte omtrent alene, og hans Modstand med alt dette var saagodtsom uden Virkning. Men senere Tiders sørgelige Erfaringer har allerede givet ham Ret i meget. Nu gaar Bestræbelserne ud paa at indskrænke Jobbetidens flotte Foranstaltninger, for hvilke Skatyderne nu maa svide. Men det er ingen let Sag. Tveter har under alt dette dog ikke godt træt; hans Arbeidsevne og Virkelyst synes uopslidelig. Han er ikke af de smidige Naturer, som føier sig elastisk efter de vekslende Strømninger og Stemninger. Tvertom har hele hans Livsvirke været baaret af et bestemt, udpræget individuelt Syn paa det offentlige Livs ledende Principer, og der kan neppe peges paa et eneste Exempel, hvor han har bøiet eller firet paa sin Overbevisning under Opinionens Tryk. En saadan Mand vil uvægerlig komme til at staa i mangen Dyst, og det vil ofte se ud for dem, der kun kommer i fjernere Berøring med ham, som han er en steil og lidet tilgjengelig Natur. For mange staar Tveter ogsaa i dette Lys, og det er et uudsletteligt Bevis for hans store dygtighed og for den ubegrænsede personlige Tillid han nyder, at han tiltrods herfor altid har været trukket frem af sine Sambygdinger ved alle Valg. Han staar i vort kommunale Liv tilbage fra en Tid, der udmerkede sig mere ved sterke Karakterer og udprægede Personligheder end den nærærende Tid, en staut og kraftig Skikkelse som virker sterkt kontrasterende mod de mange smidige og opportunistiske yngre Mænd som vor Tids parlamentariske og kommunale Liv gjennemgaaende har kaldt paa Skuepladsen, en Iakttagelse, der gjælder Aker saavel som kanske de fleste andre Valgkredse i vort Land. Tveter er Indehaver af Kongens Landbrugsmedalje fra 1876. Han blev Vasaridder i 1886, Olafsridder i 1904 og Danebrogsridder i 1906». På Østensjø gård gikk livet sin gang. Haakons kone, Agnes, skjenket ham seks døtre, Borghild, Haldis, Agnes, Dagny, Valborg og Aagot. Agnes hadde antagelig et sterkt sosialt sinnelag. Ved konge-lig resolusjon ble hun oppnevnt som medlem av kontrollkommi-sjonen for Dr. Dedichens sinnsykeasyl for et tidsrom av 6 år fra 1. januar 1909. I perioder ble store deler av gården leid bort. Dette var vel helt nødvendig dersom Haakon Tveter skulle rekke alle sine offentlige gjøremål. Den 30. januar 1930, like etter sin 86. fødselsdag døde Haakon Tveter på Østensjø gård. Et langt, rikt og arbeidssomt liv var slutt. En «høvding» var borte. Valborg Tveter overtok Dagny døde bare 22 år gammel. Agnes giftet seg med Simon Smith i 1903, og paret flyttet mye omkring i ladet, da mannen var offiser og bergingeniør. De øvrige søstrene ble boende på Østensjø gård. Valborg overtok ansvaret etter faren. Hun var utdannet husstellærer, og var spesielt dyktig i praktiske gjøremål. Dessuten behersket hun organiseringens kunst til fingerspissene. Hun elsket å være med faren og fikk god opplæring av ham om landbruk. Valborg var meget glad i barn og alles tante. Arbeidsfordelingen på gården var blant annet at Aagot hadde ansvar for lintøy og sølvtøy, Halldis hadde ansvaret for blomster, Borhild hadde ansvaret for oppvasken. Den tok hun alltid alene fordi hun likte å gjøre dette på sin egen måte. Halldis var kasserer i Akers sparebank i Grensen. Hun var en snill og ordentlig dame. I løpet av sin tid som kasserer opplevde hun å bli ranet. Det var det første ranet i Sparebankens historie. Borghild og Aagodt var adjunktutdannet og underviste i matematikk på henholdsvis Aars & Voss og Foss høyere skoler. Agnes og Simon Smith fikk fem barn. Dagny ble født i 1905. Deretter kom Haakon, Ditlef og Agnes med omtrent to års mellomrom. I 1920 ble den yngste, Anne Margrethe født. Valborg var dyktig til å holde familien samlet uten at det oppstod gnisninger. I 1954 døde hun. Aagot, som hadde gått av for aldersgrensen, overtok da ansvaret for gården. Besetningen var 8 melkekuer, 2 hester samt griser og høns. I 1963 sluttet de med dyr på gården. Haakon Smith drev jordveien frem til 1972. Han leverte lenge høy til vognmennenes hester i byen. Et kjent bilde av Haakon Smith der han kjører høyvogn i Akersgata i 1954 henger i Oslo bymuseum. Familien sørget for at hageanleggene på Nordre og Søndre til enhver tid var velstelte. Østensjøveien gikk mellom gårdsanleggene og i praksis over tunet på Nordre. Da den nye Østensjøveien åpnet i 1956, syntes Agnes det ble kjedelig at ingen biler kjørte gjennom gården lenger (!). I 1972 døde Aagot Tveter. Fra dette året ble Ditlef Smith bestyrer av sameiet Østensjø gård. Utviklingen presser på Bebyggelsen presset seg sakte, men sikkert ned mot Østensjøvannet. Østensjø gårds eiere måtte også selge unna en del av eiendommen. I begynnelsen av 50-årene ble åsen mot Bøler solgt, og bebyggelsen i Jøranstien og Protonveien kom. Området der Eterveien borettslag ligger, ble solgt for en billig penge til Oslo kommune i 1959. Avtalen var at det skulle bli hageparseller her. Kommunen brøt avtalen og bygde rekkehus. Familien prøvde å få det offenlige til å overta gården. De så potensialet i hva den kunne bli for allmennheten, men Stat og Kommune vendte det døve øret til. Ditlef døde 30. november 1991. Han og søsteren Anne Margrethe Møkleby ble tildelt ”Sothøneprisen” av Østensjøvannets Venner i 1990 på bakgrunn av sin postive innstilling for Østensjøområdet. I 1975 flyttet Anne Margrethe og hennes mann Bjarne inn i hovedhuset på Nordre. Hennes eldste bror Haakon bodde i 2. etasje. I 1997 ble gården solgt til familien Solbakken. De planlegger å åpne Søndre Østensjø for allmennheten så snart begge tun er restaurert. Litteratur "Østensjø gårds historie" av Lars Rogstad. Edvard Bull: Akers historie - Kristiania 1917 Henning Sollied: Akersgårder - Oslo 1947 Arno Berg: Den gamle bygningskulturen i Aker - Oslo 1955 Wilhelm Larsen: Norske stamtavler I - Kristiania 1868 Norsk biografisk leksikon - Kristiania 1923 "Sothøna" nr. 6 - om Anne Margrethe Møkleby av Marianne Østbye. St.Hallvard nr. 36: Vaterlandskongen - Oslo 1958 Haakon Tveter: Et hundrede aarsminde - opptegnelser for familien. Kristiania 1907 avisartikkel i Nordstrands Blad nr. 65 - 1065. Artikkel signert D.T. i Akersposten nr. 11, lørdag 10 mars 1906 Fortidskunst Østerdalen II av Johann Meyer Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters slekt - utgitt av Ringeriksmuséet. Oslo Bys historie, bind 3 av Jan Eivind Myhre) S.A.Sørensen: Om Gaarden Østensjø og Pladsen Bogerud i Aker Div. skrifter fra Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo Brev fra Byantikvaren av 31.10.96 Muntlige kilder: Anne Margrethe Møkleby og Gunnar Smith

1/1 Natur | Fisk Fiskesamfunnet i Østensjøvannet: artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer Åge Brabrand Zoologisk Museum Rapport nr. 179 - 1998 ISSN 0333-161x Sammendrag | Innledning | Problemstilling | Metoder | Resultater | Diskusjon | Litteratur Forord Østensjøvannet i Oslo har vært sterkt forurenset i flere tiår på grunn av stor tilførsel og tilsig av avløpsvann. Det er i perioden 1990-92 gjennomført en betydelig rehabilitering av ledningsnettet, og vannkvaliteten i tilløpsbekkene er forbedret. På tross av dette er vannkvaliteten i selve Østensjøvannet fortsatt preget av høye konsentrasjoner av næringssalter, massive algeoppblomstringer og lavt siktedyp. I Østensjøvannet har Oslo vann- og avløpsverk igangsatt en tiltaksplan i tre faser, der fase 1 har vært å innhente bakgrunnsmateriale, fase 2 har inneholdt praktiske undersøkelser og en fremtidig fase 3 med en tiltaksplan. De praktiske undersøkelser i fase 2 har bestått i å utrede alternative tiltak for å bedre vannkvaliteten i Østensjøvannet utover rehabilitering av avløpsledninger. Et mulig tiltak i innsjøer for å bedre vannkvaliteten er å endre på fiskebestander. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, har som en praktisk undersøkelse i fase 2 gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse av Østensjøvannet i 1998. Den foreliggende undersøkelsen har hatt en todelt målsetting. Den skal dokumentere tilstanden i fiskesamfunnet, og resultatene skal kunne brukes for å vurdere fiskens betydning for vannkvaliteten. Det er tatt kontakt med Reidar Borgstrøm (NLH), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Olav Skulberg og Bjørn Faafeng (begge NIVA) og Jan Økland (UiO) ved diverse problemstillinger underveis, og alle takkes for hyggelige og konstruktive diskusjoner. Oslo, 10.12.1998 Åge Brabrand Sammendrag Brabrand, Å. 1998. Fiskesamfunnet i Østensjøvannet, Oslo kommune: Artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Univ. i Oslo , 179, 19 s Det er gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse i Østensjøvannet for å klarlegge fiskeribiologisk status i innsjøen med tanke på artssammensetning og dominansforhold på den ene siden, og en vurdering av hvilket grunnlag fiskebestanden har til å påvirke vannkvaliteten på den andre. De fiskeartene som ble påvist var abbor, mort, gjedde og karuss. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst (basert på antall individer). Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens bunngarnserie ble det påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens bunngarnserie (supplert med 10 og 16 mm) i slutten av august var 3.5:1 basert på antall og 2.6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort av til dels betydelig størrelse, og største mort veide 1075 gr., med en totallengde på 38,5 cm. Mort viste ingen stagnasjon i vekst med økende alder. Dessuten manglet flere årsklasser, bl.a. mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger. Rekrutteringen og samlet bestandsstørrelse av mort er derfor trolig meget lav. Abbor dominerte fangstene, men de totale fangstene av abbor var også betydelig lavere enn forventet, ut fra innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste heller ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Av gjedde ble det fanget få individer, alle var hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet (mort og abbor med < 1 fisk/100 m2 garnflate pr. time på bunngarn i littoralsonen). Dette sammen med at mort, abbor og gjedde ikke har vekststagnasjon viser at fisketettheten er lav i forhold til produksjonspotensial. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede burde fangstene av mort ligget i størrelsesorden 250-300 /100 m2garnflate pr. time, og med total dominans av mort. I slike bestander er mort vanligvis næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Oksygensvinn som årsak til lave tettheter kan ikke utelukkes, men det er vanskelig å se at dette alene er den begrensende faktor, både fordi fiskedød uten påvist oksygenmangel ble påvist høsten 1995, og fordi målinger utført av OVA indikerer bedring av oksygenforholdene på ettervinteren på 1990-tallet sammenliknet med tidligere år. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør giftproduserende blågrønnalger anses som en mulighet. Vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Fisk har ingen mulighet for å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Når det periodevis utvikles meget høye forekomstene av blågrønnalger i Østensjøvannet vil dette kunne gi maksimal effekt av en eventuell algegift. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer, og biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser viser at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner. Den praktiske konsekvensen av en bedret vannkvalitet vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort Økt relativ andel av ungstadier i bestandene Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten. Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum, liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt og gjennomstrømning ved overføring fra Nøklevann. Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene. Økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Drenering av den lokale overflateavrenningen har trolig redusert den naturlige vanngjennomstrømningen som i utgangspunktet har vært liten. Bidrag fra Nøklevann gjennom overføring vil derfor fortsatt ha stor positiv betydning. Innledning Den foreliggende undersøkelse har som mandat å dokumentere fiskesamfunnets artssammensetning og mengdeforhold. Dette skal ses i sammenheng med vannkvaliteten, og resultatene kunne brukes senere for å vurdere fiskesamfunnets betydning for vannkvaliteten. I Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) ”Landsomfattende trofiundersøkelse av norske innsjøer” er det vist at Østensjøvannet er en av Norges mest forurensede innsjøer. Årsaken til dette er stor tilførsel av urenset avløpsvann over mange tiår, og i sommerperioden registreres høye konsentrasjoner av næringssalter, store algeoppblomstringer med dominans av blågrønne alger og et lavt siktedyp. På grunn av det rike fuglelivet er området fredet som naturreservat. Vannkvaliteten i Østensjøvannet og tilløpsbekkene er overvåket av Oslo vann- og avløpsverk (OVA) siden slutten av 1970-tallet. Det vises til OVA-rapport (1998) for nærmere beskrivelse av vannkvalitet og utviklingen av denne i de senere år. I perioden 1990-92 ble det gjennomført en betydelig forbedring av ledningsnettet i nedlagsfeltet til Østensjøvannet og til tilløpsbekkene. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at dette førte til en betydelig forbedring av vannkvaliteten i bekkene, mens vannkvaliteten nærmest er uforandret i selve innsjøen. I perioden 1979-94 var blågrønnalgene Anabaena spp., Oscillatoria agardhii og Microcystis spp. de dominerende gruppene. NIVA har påvist giftproduserende stammer innen slektene Anabaena ogMicrocystis fra Østensjøvannet (Skulberg, pers. med). Massedød av fugl kan i flere tilfeller settes i sammenheng med nærvær og inntak av giftprodusende blågrønnalger (Skulberg, pers. med). Det er dokumentert fiskedød ved en rekke anledninger i Østensjøvannet, og dette er ikke bare av ny dato. Allerede våren 1860 ble det funnet mengder av død ål langs breddene, og ålen regnes som utdødd i Østensjøvannet fra denne tiden, dels som en følge av kald vinter dette år, og at nyinnvandring av ålelarver fra sjøen til Østensjøvannet gjennom Loelva og Østensjøbekken ikke lenger var mulig pga. forurensning fra bebyggelse og spillvann fra industri (Brun, Høeg og Sæther 1965). I februar 1903 og 1909 ble det observert masseutvandring av fisk fra Østensjøvannet og ut gjennom Østensjøbekken. Dette er beskrevet i detalj av Huitfeldt-Kaas (1909). Det var her en omfattende utvandring av fisk, vesentlig mort, litt abbor og noen få gjedde. Morten var av alle størrelser fra ”½ mark vægtige ned til et par tommer lange yngel”. Det ble fisket opp betydelige mengder mort i utløpselva, anslagsvis 20 ”tønder”, iht. en avisnotis. Vannprøve samlet inn personlig av Huitfeldt-Kaas under dagene (ca 20 februar 1909) med utvandring av fisk og analysert av hr. stadskjemiker Schmeld viste en oksygenkonsentrasjon på 2,15 cm3/L, og Huitfeldt-Kaas anså det for bevist at årsaken til utvandring skyldes oksygenmangel i selve Østensjøvannet. Dette til tross for at en vannkjemisk analyse i 1901 ga ”meget tilfredsstillende resultat” og at isen fra vannet var gjenstand for salg og bruk ved brennevinsbrennerier helt fram til 1921 (Sæther 1965). Huitfeldt-Kaas setter mangelen på oksygen i forbindelse med at vannet er grunt, har liten gjennomstrømning og at det både i 1903 og 1909 var snøfattige vintre med betydelig barfrost. Dette medførte at isen var tykk og at tilførsel av vann fra de få og små bekkene og fra Bogerudmyra disse vintrene var minimal pga. gjenfrysing. I 1925 advarte imidlertid helserådet mot bruk av isen pga. kloakktilførsel pga. direkte utslipp av kloakk til vannet fra omkringliggende bebyggelse (Tveter 1925). Ørekyten ble regnet som utdødd i 1920-årene og dødelighet av mort ble observert ved flere anledninger i 1940-årene. Fiskedød i Østensjøvannet er senere påvist ved flere anledninger, uten at det har vært mulig å kunne dokumentere årsaken til disse med samme grad av nøyaktighet som de i 1903 og 1909. Siste dokumenterte fiskedød var i november 1995, med omfattende død av årsunger av abbor som da kunne observeres under isen. Som ved de fleste andre tilfellene ble det ikke funnet noen entydig årsak, men verken akutt utslipp eller infeksjoner ble ved denne anledningen angitt som sannsynlig årsak (Brabrand 1995). Det ble også foretatt oksygenmålinger av Geir Solheim (OVA) umiddelbart etter at død fisk ble observert, og forholdene viste tilfredsstillende forhold for fisk, noe som for så vidt måtte forventes så tidlig etter islegging. Det er derfor viktig å merke seg at omfattende fiskedød ved denne anledning har skjedd pga. av en annen årsak enn oksygensvinn. Periodevis lave oksygenkonsentrasjoner er imidlertid ofte observert i de bunnære vannmasser, både om vinteren og om sommeren (Sæther 1965, OVA 1995). Dette kan selvsagt gi direkte dødelighet, men gir også indirekte et betydelig mindre tilgjengelig vannvolum for fisk med sammentrengning og mulighet for betydelig predasjon på småfisk som resultat. Problemstilling I en innsjø med fiskedød vil omfang (hyppighet i tid, mengden av død fisk) og selektivitet (bestemte arter eller størrelser) ha avgjørende betydning for hvilket fiskesamfunn vi observerer i innsjøen. Aldersfordelingen kan vise den relative styrken på de enkelte årsklasser og derved angi overlevelse de enkelte år. En dødelighetsfaktor som ikke virker hvert år, eller som har forskjellig omfang fra år til år vil gi ujevnt sterke årsklasser. I tillegg vil en rekke biologiske forhold i den gjenværende bestand bli forandret, først og fremst næringskonkurranse, der liten bestand vil gi stor individuell vekst. Artssammen-setningen, artenes alderssammensetning og enkeltindividenes vekst kan derfor benyttes som en indikator for miljøforholdene i innsjøen, eller mer presist hvilke flaskehalser som fiskebestandene er påvirket av i tiden forut for observasjonen (flere år). Konkret vil hovedspørsmålet være om fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor eller om bestandene ikke har slike belastninger. Dersom fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor, vil bestandene ha lavere tetthet/biomasse enn bæreevnen skulle tilsi. Dette vil ytre seg i små fangster. Dersom faktoren er av betydning hvert år vil samtlige årsklasser være svake. Dersom det forekommer omfattende fiskedød bare enkelte år, og/eller denne virker selektivt på bestemte årsklasser eller arter, vil dette påvirke alderssammensetningen hos de arter som rammes. De arter som rammes av en dødelighetsfaktor som gir omfattende reduksjon i individtettheten vil kunne ha god individuell vekst i den gjenværende bestand. Dersom fiskebestandene er begrenset (negativ påvirkning uten dødelighet) av en faktor som er tilstedepermanent eller ofte, vil dette kunne gi dårlig vekst, men med jevnt sterke årsklasser tilstede. Utover disse indikatorene i enkeltbestander vil mengdeforholdet mellom fiskeartene og dominans kunne angi begrensende faktorer. Mengdeforhold og dominans vil også ha direkte innflytelse på den effekt fiskebestandene kan ha på vannkvaliteten gjennom nedbeiting av algespisende zooplankton og resirkulering av sedimentbundet fosfor. Dessuten vil en periode med god vannkvalitet eller en langtidsutvikling mot bedre vannkvalitet (mindre dødelighet) gi som resultat at tetthet og produksjon i bestandene (artsfordeling, størrelser) vil øke, og at innflytelsen av fisk på vannkvaliteten gjennom de nevnte mekanismene vil øke. Dette vil kunne forsinke den bedring av vannkvaliteten som ellers ville være forventet ut fra tiltak i nedbørfeltet, og for så vidt også av de vannkjemiske parametre fra selve innjøen. Metoder Settegarn Det er benyttet settegarn av typen nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensenserie (supplert med 16 mm og 10 mm maskevidde). Begge seriene ble benyttet ved land rett utenfor vegetasjonsbeltet og midt ute i innsjøen, se Fig. 1. Nordisk miljøgarnserie er et 30 m langt garn (høyde 1,5 m) bestående av følgende maskevidder innsydd i følgende rekkefølge: 43, 19.5, 6.25, 10, 55, 8, 12.5, 24, 15.5, 5, 35, 29 mm, der hver maskevidde er representert med 2,5 m. En slik lenke ble satt parallelt med land og en midt i innsjøen. Det ble fisket på dagtid og nattid. Modifisert Jensenserie besto av enkeltgarn med dimensjon 25*1,5 m, og følgende maskevidder ble benyttet: 10, 16, 19.5, 22.5, 26, 29, 35, 39, 45, 52 mm. Et garn av hver maskevidde ble satt fra land og rett ut. Dessuten ble en lenke bestående av et garn av hver maskevidde satt midt i innsjøen. Jensenserien ble satt kl. 16-18, og trukket påfølgende morgen kl. 9-11. Fangstmengde pr. innsats (CPUE) av de ulike artene for hver maskevidde ble beregnet. Fra samtlige fisk på både nordisk miljøgarnserie og på Jensenserie ble det tatt strukturer til aldersbestemmelse (karpefisk, abbor: gjellelokk og ørestein, fra gjedde: vingebein og ørestein). Not Det ble fisket med landnot 13.10.1998, etter at en del av vannvegetasjonen var noe redusert i omfang. Nota hadde en totallengde på 50 m, høyde 6 m og maskevidde 5 mm i notposen. Nottrekk var vanskelig å gjennomføre, idet strandvegetasjon hindret selve trekkingen mot land. Dessuten var bunnen så bløt at nota raskt ble fylt med mudder. Tre teknisk gode trekk ble gjennomført i den nord-østre del av innsjøen. Dykking Under notfisket ble det stedvis observert betydelig bestand av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis). Denne ble ansett som utdødd fra 1950-årene til den dukket opp igjen med enkelte individer i 1993 (Spikkerud 1994). Dybdeutbredelse av liten dammusling ble derfor undersøkt ved dykking i uke 43 langs 4 transekter som strakte seg fra land og ca 100 m ut. Fire tetthetskategorier ble benyttet ved direkte observasjon av dykker: Ikke tilstede < 1 individ / m2 1-10 individer / m2 10 individer / m2 Det ble tatt et tilfeldig utvalg av levende individer av vanlig dammusling for alderbestemmelse og lengdemåling (totallengde). Fig. 1. Østensjøvannet i Oslo kommune, med angivelse av områder for notfiske, prøvefiske med bunngarn nær land og midt ute i innsjøen og transekter for kartlegging av vanlig dammusling. Dybdekart fra Sæther (1963). Nottrekk:• . Transekt for undersøkelse av vanlig dammusling: A, B, C. Område for pelagisk fiske: Resultater Settegarnfangster Fangstresultat på Nordisk miljøgarnserie er vist i Tabell 1 og Tabell 2 og for modifisert Jensen serie i Tabell 3 og Tabell 4. I samtlige tabeller er vist antall fisk fanget av de ulike arter fordelt på garnas maskevidde, og det er beregnet fangst pr. innsatsenhet (CPUE) angitt som antall fanget fisk pr. 100 m2 og time. Det ble påvist gjedde, abbor, karuss og mort. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie jevnt over var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens garnserie ble det til sammen påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som selvsagt skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens modifiserte garnserie i slutten av august var 3,5:1 basert på antall og 2,6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort med til dels betydelig størrelse, og største mort var 1075 gr. med en totallengde på 38,5 cm. Tabell 1. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i strandområder av Østensjøvannet 28-29.7.1998. Tabell 2. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i pelagiske områder av Østensjøvannet 28-29.8.1998. Tabell 3. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for modifisert Jensen garnserie i strandområder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Tabell 4. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Jensen garnserie supplert med maskevidde 10 mm og 16 mm i pelagiske områder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Notfangster Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Aldersfordeling og vekst Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Fig. 2. Aldersfordeling av totalmaterialet av abbor og mort tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Aldersfordelingen for mort viste fravær av enkelte årsklasser (Fig. 2), men dette kan skyldes tilfeldigheter fordi totalfangsten av mort er lav. I materialet er det funnet mort opp til alder 13 år. Begge kjønn hos abbor viser god vekst, med lengde etter første vekstsesong på 69,5 mm (SD=19,5) for hunner og 66,2 mm (SD=9,6) for hanner (Fig. 3). For hunner observeres en jevnt avtagende vekst, uten at dette kan karakteriseres som vekststagnasjon. For de tre individene i materialet som oppnår alder på 10 år påvises økt lengde fra alder 7 til 10 år. Dette fremkommer tydeligere på individuelt vekstforløp (Fig. 5). Her fremkommer tydelig stor forskjell i individuell vekst, og ingen av individene har markert vekststagnasjon. Mort viser jevn vekst frem til alder på 3-4 år for hunner og frem til 3 år for hanner (Fig. 3). Det individuelle vekstforløpet varierer svært mye, og for hunner av mort er det variasjon i lengden fra ca 12 cm til 30 cm ved 6 års alder (Fig. 5). Dette bidrar til at gjennomsnittlig vekst for aldersgruppene 5 og 6 åringer reduseres av enkelte individer som har svært lav vekst. Verken for individer med lav vekst eller god vekst er det vekststagnasjon. For de eldste individene er det fortsatt lengdevekst selv etter alder 7 år og frem til 13 år. I Fig. 5 er vist individuell vekst for fire individer av karuss for å illustrere forskjell i vekstmønster. Tre individer har rask vekst frem til 3-5 års alder og viser deretter vekst-stagnasjon ved en lengde på ca 30 cm. Flere individer i materialet av karuss med lengde 35-37 cm viste en alder på 15-24 år, noe som antyder høy alder og vekststagnasjon for denne gruppen av karuss. Hvorvidt det finnes en gruppe karuss med et annet vekstmønster kan ikke angis med det foreliggende materialet. Materialet av gjedde består kun av tre individer, alle hunner (samlet vekst vist i Fig. 4 og individuell vekst i Fig. 5). Disse viste jevnt god vekst og ingen tegn til vekststagnasjon frem til alder 8 år. Det var imidlertid stor variasjon mellom de tre individene i første 20 individer var de fleste aldersgrupper representert, men med dominans av individer med 5 vintersoner, dvs. årsklassen fra 1993. Fig. 3. Tilbakeberegnet vekst hos hunner og hanner av abbor (over) og av mort (under) tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 4. Tilbakeberegnet vekst hos gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 5. Tilbakeberegnet vekst hos enkeltindivider av abbor, mort, karuss og gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Diskusjon De arter som i dag regnes som tilhørende i Østensjøvannet med regulære bestander er: Abbor Gjedde Mort Karuss Karuss er ikke nevnt av Huitfeldt-Kaas (1918), og det har ikke vært mulig å dokumentere om denne arten er oversett av han, eller om den er innført på et seinere tidspunkt. Han nevner imidlertid ål, ørekyt og 9-pigget stingsild, men disse regnes som utryddet, ål allerede på 1860 – tallet på grunn av vandringshinder i Østensjøbekken, ørekyt og stingsild sannsynligvis knyttet til forurensning på 1940-tallet. Huitfeldt-Kaas (1918) nevner forekomst av kreps i Loelva, men ikke spesielt i Østensjøvannet eller i Østensjøbekken. Kreps forekommer imidlertid i Nøklevann. På grunnlag av prøvefiske i Østensjøvannet med bunngarn i strandområder og ute i vannmassene ble det i juli og august 1998 påvist abbor, mort, karuss og gjedde. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst. Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Følgende forhold i resultatene poengteres: De totale fangstene av mort var små og mye mindre enn forventningen basert på innsjøens produksjonsforhold. Mort viste ingen vekststagnasjon. Dette sammen med fravær av mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger viser at rekrutteringen i mortebestanden er meget lav. Det var til dels meget stor variasjon i tilbakeberegnet vekst mellom individer av samme kjønn. Til tross for at abbor dominerte fangstene var de totale fangstene av abbor betydelig lavere enn forventet. Dette baserer seg både på innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet enkelte gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Det ble fanget 3 gjedder, alle hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet og at dette reflekterer liten bestand for abbor, gjedde og spesielt for mort. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede skulle det ut fra dette alene forventes total dominans av mort, og at totalfangstene var betydelig større og i en helt annen størrelsesorden. I slike bestander er mort næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Det er nærliggende å sammenligne fangstene med de som er rapportert fra Årungen. Denne innsjøen har lavere produktivitet, men har et fiskesamfunn bestående av mort, abbor, gjedde, ål og trolig karuss, dvs. forholdsvis likt det i Østensjøvannet. Årungen er imidlertid dypere og det er ikke rapportert om fiskedød. Fangstene ligger her på et helt annet nivå, 250-300 mort/100 m2 og time (Borgstrøm og Eie 1981), sammenliknet med Østensjøvannet som har < 1 fisk/100 m2 og time både for mort og abbor. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den typiske vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Derimot fortsetter veksten selv om individene er relativt gamle, men det er stor variasjon i selve forløpet mellom individene både hos mort og abbor. Hos karuss derimot antyder vekststagnasjon at bestanden er næringsbegrenset, og det er sannsynlig at bestandstettheten er større enn fangstene skulle tilsi. En faktor som periodevis oksygensvinn skulle forventes å virke på bestandene i denne retningen. Mort er følsom for oksygensvinn, og er mer følsom enn abbor. I tillegg kan karuss overleve korte perioder under nærmest anaerobe forhold. Liten totalbestand av mort og abbor, og med antatt dominans av karuss er derfor forventet fiskesamfunn dersom oksygensvinn er den begrensende faktor. Sekundæreffekter av dette er at fisk i perioder med dårlig oksygenkonsentrasjon vil søke til områder av innsjøen som fortsatt har tilfredsstillende forhold, noe som vil forventes å gi hard predasjon på småfisk og derved dårlig rekruttering. Men flere forhold tilsier at oksygensvinn i vannmassene alene ikke er den begrensende faktoren i årene forut for prøvefisket i 1998. Høsten 1995 ble det for det første påvist massiv dødelighet hos årsunger av abbor uten at oksygensvinn ble påvist. For det andre antyder oksygenmålinger utført av OVA på ettervinteren at forholdene er blitt bedre de 6-8 siste år sammenliknet med tilsvarende målinger på 1970- og 1980-tallet. Observasjon av større forekomster av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis) høsten 1998 med mange årsklasser tilstede viser for det tredje god overlevelse av disse organismene, og det har trolig også vært en markert økning i denne bestanden de siste 5 årene, idet bare få individer ble påvist i 1993. Bruk av vanlig dammusling som en indikasjon på oksygenforholdene må imidlertid gjøres med forsiktighet, fordi tålegrensene for oksygen ikke er avklart når det gjelder vanlig dammusling. Oksygensvinn anses imidlertid som årsaken til nærmest fravær av vanlig dammusling over flere tiår, selv om også gift fra blågrønnalger er nevnt (Økland & Økland 1991). En annen muslingart, svanemuslingen (Anodonta cygnea), har en viss toleranse ovenfor oksygensvinn, og det er vist at denne muslingarten tåler 7 døgn i oksygenfritt miljø i romtemperatur (Salanki 1977). Det må derfor regnes med at også vanlig dammusling har en viss toleranse overfor oksygensvinn, men det konkluderes med at god overlevelse og økning i bestanden av vanlig dammusling har skjedd de siste år som en følge av bedre oksygenforhold. På den andre siden utelukker ikke forekomst av vanlig dammusling at oksygensvinn fortsatt skjer og at dette kan gi dødelighet for fisk. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør andre faktorer vurderes, og giftproduserende blågrønnalger anses her som en mulighet. Selv om det ikke er dokumentert effekter av giftige blågrønnalger på fisk i Østensjøvannet, bør direkte dødelighet og/eller subletale effekter på fisk vurderes. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer i Østensjøvannet. De framtredende artene i perioden 1980-98 har vært innenfor slekteneAnabaena ogMicrocystis(Olav Skulberg, pers. medd.). Det er foretatt biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser som har vist at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner med effekt på lever og at dette er gifter som har en viss langtidsvirkning. Det er ikke kjent om dette har en virkning på fisk, men vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Dette gir ingen mulighet for fisk å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Disse forholdene sammen med høye konsentrasjoner av blågrønnalger som periodevis utvikles i Østensjøvannet skulle tilsi maksimal effekt av en eventuell algegift. Hvilken økologisk konsekvens dette skulle ha på fiskesamfunnet vil imidlertid bare være spekulasjoner, men det er lett å tenke seg at ungstadier har stor følsomhet, og at mort som konsumerer alger, deriblant blågrønnalger (Lessmark 1983), vil kunne bli mer påvirket enn abbor, både gjennom direkte dødelighet og gjennom subletale effekter. Det kan også spekuleres på om subletale effekter kan gi stor variasjon i vekstmønster mellom individene i populasjonen, ved at noen årsklasser blir mer eksponert enn andre. Den praktiske konsekvensen av dette vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort. Økt relativ andel av ungstadier i bestandene. Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten . Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum og lav gjennomstrømning som følge av liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt. Det henvises her til episoden med oksygensvinn i 1903 og 1909 (Huitfeldt-Kaas 1909). Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene, og økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Litteratur Borgstrøm, R. og Eie, J.A. 1981. Antall og biomasse av mort, Rutilus rutilus (L.), og abbor, Perca fluviatilis L., i Årungen i mai 1980. NLVF/Styringsutvalget for jordforskning, rapport nr. 7, 32 s. Brabrand, Å. 1996. Fiskedød i Østensjøvannet i Oslo. Laboratorium for ferskvnnsøkologi og innlandsfiske, Universitetet i Oslo. Internt notat, 3 s. Faafeng, B.A. 1995. Østensjøvannet – pryd eller pest? Norsk institutt for vannforskning. Rapport 3348-95, 13 s. Huitfeldt-Kaas, H. 1909. Hvorfor udvandrer fisken fra Østensjøvandet? Norsk Fiskeritidende. 257-263 Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge. Centraltrykkeriet, Kristiania. 106 s. Lessmark, O. 1983. Competition between perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus) in South Swedish lakes, unpubl. PhD thesis, University of Lund, 172 pp. Tveter, H. 1925. Østensjøvandet. En monografi. Stensil 19 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann med tilløpsbekker. Årsrapport 1994. 18 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann 1979-1994. Eutrofiering, plantenæringsstoffer og blågrønnalger. Rapport, 15 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1998. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt ”Renere Østensjøvann”. Under trykking. Salanki, J. 1977. Effects of environmental factors on the endogenous rythm of the freshwater mussels (Anodonta cygnea L.). Annales. Biol. Thihany 44, 126-131 Spikkerud, E. 1994. Østensjøvannet i Oslo – nytt studium av bunndyr og miljøforhold etter 30 år. Cand. scient. Hovedfagsoppgave i limnologi, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, 136 s. Sæther, O. A. 1963. Limnologi. I: Brun, E., Høeg, O. A. og Sæther, O.A. Østensjøvannet. Østlandske naturvernforening, småskrift nr. 7. 111 s Økland, J. og Økland, K.A. 1991. Oslo rundt langs vann og vassdrag. Universitetetsforlaget, Oslo. 230 s

1/1 Natur | Fremmede arter Fremmede planter ved Østensjøvannet Fremmede planter er arter som er spredt ved hjelp av menneskelig aktivitet til områder der de ikke hører naturlig hjemme. Noen av dem er en trussel mot det biologiske mangfoldet i Norge (kilde: Artsdatabanken). Ved Østensjøvannet er det blant annet disse fremmede artene som er problematiske: Blankmispel Sibirkornell Alaskakornell Fagerfredløs Hvitsteinkløver Legesteinkløver Rødhyll Platanlønn Kjempespringsfrø Russekål Hagelupin Vasspest Amerikamjølke Parkslirekne Rynkerose Kanadagullris Ullborre Kjempebjørnekjeks Edelgran Kjempebjørnekjeks Edelgran I samarbeid med Bymiljøetaten i Oslo kommune bekjemper Østensjøvannets Venner miljøparken og omegn disse artene. Dette gjøres hver sommer og vi oppfordrer alle tilå hjelpe til slik at disse artene ikke utkonkurrerer eksisterende vegetasjon. I tillegg til plantearter er det mange andre som er fremmed i norsk natur. Brunskogsnegle (tidligere feilaktig kalt iberiaskogsnegle) er vel kjent for hageeiere, og den finnes dessverre også i store mengder rundt vannet. Et annet godt kjent eksempel er kanadagås. Les mer om fremmede arter og fremmedartslista hos Artsdatabanken. Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot biologisk mangfold, globalt, nasjonalt og lokalt her hos oss. Skal vi klare å beholde den stedegne vegetasjonen rundt vannet, må plantene bekjempes. Dette er en stor utfordring. I 2024 brukte Østensjøvannets Venner 1.100 timer på dette arbeidet. Hvordan spres artene? Spredningen er et resultat av menneskelig aktivitet. Fremmede arter har vært importert, solgt og plantet ut i norske hager. Herfra sprer de seg enten med vinden, med fugler eller ved at hageavfall dumpes i grøntområder. Derfor blir disse artene omtalt som «hagerømlinger». Forsøk på bekjempelse kan gjøre vondt verre om det ikke gjøres på riktig måte. I vårt arbeid har vi prioritert å hindre videre spredning. Etter hvert som vi har fått kontroll på dette, har vi startet med å fjerne plantene helt ved oppgraving. Et stort problem er at artene finnes i utallige hager og kan spre seg over store avstander. Vi oppfordrer derfor private grunneiere til å fjerne plantene fra egen eiendom. Generelt ber vi om at hageavfall leveres på hageavfallsmottak på Grønmo eller Haraldrud. Er man helt sikker på at det ikke inneholder fremmede arter, kan det komposteres. Fremmede arter skal legges i tette poser og kastes som restavfall. Har du fremmede arter i hagen er viktig at blomstene kastes i restavfall før de slipper frø. Vi tar gjerne mot informasjon om forekomster både på offentlig og privat grunn. Kontakt oss om du ønsker råd. Østensjøvannets Venner bekjemper de fleste nevnte artene. Bymiljøetaten tar seg av bl.a. parkslirekne, kjempebjørnekjeks, kjempespringfrø, mongolspringfrø m.fl. Her kan du lese om hvorledes vi så på situasjonen i 2007 (Sothøna nr. 33) . Siden da har situasjonen forverret seg og bekjempelsen er intensivert. Mer informasjon om enkelte fremmede arter: Russekål Denne arten har vist seg å være svært vanskelig å bekjempe. En enkelt plante kan årlig produsere opptil 10.000 frø og roten kan stikke opptil 1,5 meter ned i bakken. Den er derfor vanskelig å fjerne, og det beste vi kan gjøre er å hindre den fra ytterligere spredning og la hvert enkeltindivid etter hvert dø. Planten er flerårig, men ikke eviglevende. Dersom planten har fått stå uten bekjempelse, er det en betydelig risiko for at spiredyktige frø finnes på bakken lenge etter at vi har luket. Området må derfor kontrolleres i flere år etter at bestanden tilsynelatende er borte. Les mer om russekål på Fagus. Kanadagullris Denne arten er seiglivet, men etter mange års bekjempelse er den i klar tilbakegang i vårt område. Den lar seg grave opp, men det mest effektive har vært å luke før planten setter frø. En enkeltplante kan årlig produsere opptil 10.000 frø som lett føres vekk med vinden. Vi er derfor avhengig av å bekjempe arten i en stor buffersone rundt våre naturområder. Les mer om kanadagullris på Fagus. Sibirkornell Denne arten finnes i mange hager, og den sprer seg først og fremst ved at fugl tar med seg bær , potensielt over lange avstander. Dette forklarer hvorfor vi har funnet store bestander ute på Bogerudmyra. Les mer om sibirkornell på Store Norske Leksikon. Hagelupin Dette er en pen, lettgjenkjennelig hageplante som har spredd seg mye i naturen takket være oss mennesker. Heldigvis sprer den seg bare lokalt, med mindre menneskelige tiltak innebærer flytting av frø eller jordmasser inneholdende frø. Den er også relativt lett å spa opp, men frø som allerede har falt på bakken har dessverre spireevne i flere tiår. Det er derfor tidkrevende å bekjempe forekomster. I Østensjøområdet er det nå bare i Bakkehavnområdet det er gjenstående bestander av betydning. Disse bekjempes sakte men sikkert. Les mer om arten på Fagus. Parkslirekne Denne arten er særdeles besværlig å bekjempe, og bruk av gift (glyfosat) er av og til siste utvei. Dette er ikke noe folk flest kan drive med. Det er svært få gjenværende forekomster i miljøparken. Eventuelle observasjoner kan meldes til Østensjøvannets Venner eller Oslo kommune, Bymiljøetaten. Les mer om arten på Fagus.