1/1 Historie | 1900-1925 En monografi av Haakon Tveter, fra 1925 Monografi betyr skrift som behandler utførlig et spesielt emne. Denne monografien har Østensjøvannets Venner fått av Haakon Tveters etterkommere. Vi har valgt å gjengi den i opprinnelig språkdrakt. Vi får høre om hvordan livet ved Østensjøvannet var i perioden 1900 - 1925 med fiske- og badeliv om sommeren, om isskjæring og salg av is vintertid. Observasjoner av fugler, insekter og andre dyr omtales også. Vil du være med på oppdagelsen av en ny billeart, så heng på. Østensjø gaard (Austansjor) har naturligvis sit navn av at den ligger østenfor sjøen, gaarden har altsaa sit navn fra vandet, men ikke destomindre har vandet faat sit navn fra gaarden. "Østensjøvandet" er saaledes en dobbeltbetegnelse (tautologi). Vandet ligger i en liten dalsænkning, som fra Bryn strækker sig ret i syd, omtrent paralelt med Bundefjorden paa den andre siden av Ekebergfjeldet. Den nordre og største del ligger i Østre Akers prestegjæld, men den søndre ende stikker ind i Nordstrand, - fra Abildsø og sydover gaar delelinjen mellom disse to sogne efter vandets midtlinje. Høiden over havet er 105 m. Vandets længde er 1860 m, bredden varierer mellem 120 og 240 m. Regner man gjennomsnitsbredden til 200 m, skulle altså flateindholdet være 350 - 400 maal foruten flytetorven, der vel kan anslaaes til ca. 50 mål, hvilket skulde være det areal, der kunde indvindes ved en mulig uttapning av vandet. Det er ganske grundt, 2 - 4 m dypt ved almindelig vannstand; bunden bestaar av dynd (gjørme) til dels av betydelig mægtighed og da denne vesentlig skriver seg fra de omliggende dyrkede marker og forraadnede plantedele, indeholder den utvilsomt store mengder plantenæring, som vilde gjøre den velskikket som jordforbedringsmiddel paa den omliggende stive lerjord. Breddene bestaar næsten udelukkende av flytetorv, som fra den faste mark strækker sig længer og længer ut over vandet og truer med tilsidst at tildække dette helt. Flytetorven dannes av seigt plantevæv, som knapt kan bære en mand og som hæves og sænkes efter vandstanden, saa breddene blir uforandret, medens der indenfor ved forbindelsen med den faste mark dannes "flaarer" ved flom og derav følgende høivande. Følgende eiendomme støter til vandet, som altsaa eies av disse: Østensjø søndre og nordre, Opsal, østre og vestre (1), Skøien søndre, Manglerud søndre, Abilsø nordre og søndre og lille Langerud. De 3 siste i Nordstrand sog; den største strandkant tilhører Østensjøgaardene. Vandet har sit vigtigste tilløp fra Ulsrudbækken (2), som kommer østenfra over Bøler og danner et lidet vannfald paa Østensjø grund, hvor der tidligere stod en kværn; en stor grøft fra det lille Klopptjern paa Bogerudmyren, som ligger omtrent i samme niveau, dernæst en bæk (3) paa vestsiden, som kommer fra Langmosen (under Abildsø).Disse og en del smaabækker tilfører vandet saa meget vand , at utløpsrenden (4) ikke kan klare det, hvorav følgen blir hurtig stigning av vandet og oversvømmelse. Utløpet er en bæk fra vandets nordende, mellom Skøien og Manglerud og videre til Loelven (5) ved Bryn station i en længde av ca. 1250 m. Den danner paa veien et lidet fald, som er udnyttet til fabrikdrift; i 60 aarene av P.W.W. Kildal til Bridsel og kridtmølle, i den senere tid av Fett & Co til en fabrikk for bygningsartikler, tagpap etc. Utløpsrenden er som nevnt for trang; den har lidet fald i den første halvdel, som gaar gjennom jordmark til veibroen ved Rognerud; derefter gaar den i fjeldgrund med et samlet fall på 27 m til Loelven. For at sænke vandstanden og forebygge oversvømmelse er det flere gange foretat oprenskning og utdypning av utløpsrenden, hvilket ogsaa til dels har git gode resultater, men i stærk flom eller after usædvanlig nedbør formaar ikke utløpsrenden at ta imot det tilstrømmende vand, hvorfor oversvømmelse endnu kan indtræffe over de flate jorder på Østensjø og Abildsø. I den vaate høst 1923 steg saaledes vandet saa høit at et brakland og en turnipsaker paa nordre Østensjø var omtrent oversvømmet d. 22.-25. oktober. Paa søndre Østensjø gikk vandet op i den til dels uskaarne bygaker. Verst var det efter et vedholdende regn den 28. oktober da hele myren og veiene stod under vand. I det regnfulde aar 1924 var det samme tilfælde. Selv veien kan undertiden sættes under vand, skjønt den i den anledning er forhøiet. Skulde en effektiv regulering finde sted, maatte utløpsrenden i første halvdel gjøres betydelig bredere, hvilket nu vilde være forbundet med betydelige omkostninger. Helt at uttappe vandet, som ogsaa har været tale om, vilde ikke være heldig, da landskapet derved vilde tape betydelig i sin skjønhed. Vandet laa tidligere nok saa avsides og isolert, men efterat bygdeveien (6) i 1860 blev anlagt og sat i forbindelse med den tidligere anlagte vei om Østensjø til Enebakkveien, er adkomsten nu god paa østsiden, medens vestsiden fremdeles mangler veie; her er Manglerudaasen og Tallbergaasen med et større dyrket jorde mellem disse (7) som tilhører Manglerud; dette stykke ligger temmelig avsondret fra gaarden; tidligere stod her et utlade som brændte omkring 1880, nu benyttes det kun til havn, men vil vistnok i fremtiden avgi prægtige byggetomter, naar det engang blir anlagt vei paa vandets vestside, hvis byen fremdeles utvider sig som hittil. Forresten har bebyggelsen endnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimot høidene paa østsiden, Skøien og Opsalgaardene allerede er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vandets ende. Paa grund av vannets ringe dybde er dette underkastet stærke og hurtige temperaturforandringer; om sommeren blir vandet "lunkent" og om høsten lægger isen sig tidlig; man har saaledes skøiteis her før de fleste andre steder og den benyttes da ogsaa flittig de faa dage den er sikker før sneen kommer. I den snebare vinter (1922-23) har man mot sædvane hat en fin skøiteis næsten hele vinteren. I den mærkelige vinteren 1924-25 la isen sig vistnok omtrent paa sædvanlig tid, men allerede før jul var vandet aldeles isfrit og la sig igjen først i begyndelsen av januar 1925. Tidligere holdtes ogsaa travbane her oppe og den 5te februar 1863 holdtes det markedstravløp her da isen ikke var sikker paa Frognerkilen. Da Aker travklub ble dannet i1923 besluttede den at holde sine travløp paa Østensjøvandet. Det første blev berammet til søndag den 13de Januar 1924, men mildveir hindrede dette og efter flere utsættelser avholdtes det den 2. mars i stærkt snedrev. I 1925 holdtes travløpet den 1. februar, da isen endelig var stærk nok (10"). Løpet var vellykket og samlede en mængde tilskuere (6 á 7000). Isen danner ogsaa en udmærket vintervei, som flittig benyttes; tidligere gik den ned langs utløpsrenden til Bryn, men efterat Rognerud var utparcellert, er denne stængt og man maa nu kjøre op paa landeveien ved Opsal eller Skøien. Isen har har ogsaa utgjort en av vannets herligheder, idet den har været gjenstand for salg og eget forbruk. Av den før nævnte grund blir isen i regelen tyk - over 24" - og naar den holdes ren for sne til like klar og gjennemsigtig. Da adkomsten til vandet er let og veien til byen forholdsvis kort, begynte bryggeriene allerede tidlig at ta is derfra og betale grundeierne en liten godtgjørelse; det var da eierne i den nordlige ende som fik denne fordel paa grund av den lettere adkomst, men samtlige eiere sluttede tidlig den overenskomst om at det ved issalget indkomne beløp skulde deles efter en vedtat forholdsregel, medens halvparten skulde oplægges i et fælles fond - Isfondet - der skulde anvendes til oprensking av utløpet, forbedring av fiskebestanden og andre gavnlige foranstaltninger av fælles interesse. Allerede 1877 beløp dette isfond sig til kr. 959.80, hvorav i 1878 anvendtes kr. 73 til utløpsrendens oprenskning og kr. 35 til fiskeformerelse. Den 28de desember 1877 dannedes en nærmere formulert forening av grunneierne for Østensjø, nordre Opsal, Skøien, Manglerud og Abildsø, medens N. Young (8)som hadde kjøpt søndre Opsal isret, ikke ville være med, da han hadde solgt isretten til Christianias Aktiebryggeri for 100 Kr. aarlig i 10 aar. Denne kontrakt, som var gjældende i 8 aar fra 1ste januar 1878, blev tinglæst paa alle eiendomme den 19/7.78, 1884 anvendtes kr. 117 til oprenskning og den 19/11 85 fornyedes overenskomsten paa 5 aar med nogen smaa forandringer, hvoriblandt forholdstallet, idet N. Young nu tiltraadte foreningen som eier av Opsals rett. Han hadde avsluttet ny kontrakt med Christiania Aktiebryggeri om salg av is for kr. 100 aarlig, som nu gikk ind i foreningens regskap. Likeledes besluttedes det at det gamle fond, som nu utgjorde kr. 1083, skulde anvendes til utbedring av veien til Bryn; da Wetlesens på Abildsø ikke var enig heri, utbetaltes ham 1/6 med kr. 180,53. Man androg kommunene om omlægning av Kildalbkken, hvilket bifaldtes i 1987. 20/11 93 forelaa forslag til fornyelse av overenskomsten, men man blev ikke enig. Fondets formue var da kr. 615,61. Fra 1897 til 1907 hadde man ingen forening, enhver solgte is for egen regning, men den ¼ 1907 sammenkaldte Haakon Tveter et møte av grundeierne. Søndre Opsal hadde da solgt sin andel av vandets med tilhørende dyrket strandbred vestenfor veien til H. Helmen, Skøien for kr. 6 000. Man blev imidlertid da heller ikke enige. Isfondet utgjorde da kr. 1350,95, som besluttedes bibeholdt efter samme forholdstal; herav besluttedes anvendt kr. 200 til oprenskning og noget til politiopsyn. For at fastsætte eiendomsretten til isen blev i 1909 optat et kart over vannets nordre del. 20/2 1910 holdtes et møte paa Abildsø i anledning av en skrivelse fra Aker ingeniørvæsen med tilbud om et bidrag av kommunen stort kr. 300 til sænkning av vandet, som av ingeniør Stenersen var beregnet til 800 kr; Grunden hertil var at vandet fremdeles stod over veibanen i flomtiden; av isfondet bevilgedes kr. 400 foruten bidrag av kr. 50 fra hver av herrene H. Tveter, Langaker (S. Abildsø) og ingeniør Holst (9) for Bogerudmyrenes vedkommende. 1911 utførtes dette arbeide, som bestod i fordypningsgrøften og sænkning av broen ved Rognerud 0,5 m. Denne ombyggedes og gaves et sluk paa 3 m. Efter overenskomst av 3/6 10 tillotes de nedenfor liggende brukseiere, Fett & Co. Og Bryns væveri at opføre en naaledam straks ovenfor Rognerudbroen til regulering av vannstanden, saaledes at denne kunde stænges i vinterhalvaaret, medens den skulde staa aapen i sommerhalvaaret, kontrakten var bindene for 5 aar og opsagdes av Bryn Væveri d. 31/5 1915, da den viste sig uten nytte for begge parter. Istrafikken var i sin tid temmelig livlig, ikke alene til bryggeriene, men ogsaa til meierier og isoplag foruten til privatbruk. Den stærke iskjøring i vintertiden var ofte til stor gene for den almindelige færdsel. Da der i denne tid ikke var nogen forening av grundeierne, solgte disse is for egen regning saaledes begge Abildsøgaardene til A/S Hovind gaard, som imidlertid ikke benyttede sig herav, og Manglerud til W. Stenersen (10), begge for 5 aar. Man besluttede at søke en ny overenskomst istandbragt fra den tid, da disse kontrakter utløp. Efter længere forhandlinger lykkedes det endelig den 3/12 1917 at bli enige om en overenskomst, der foreløpig skulde gjælde for 1 aar ad gangen, men kunde opsiges, hvilket imidlertid endnu ikke er gjort. Efter denne skal 25 % av issalget gaa til isfondet og resten tilfalde grundeierne efter vedtett forholdstal. For 1918 beløp fondets andel sig til kr. 217, hvorefter dette utgjorde kr. 1618. I aarene 1920 og 21 solgte kun Skappel is efter kr. 20 pr. maal, dette utgjorde for disse to aar kr. 103, siden er ingen is solgt; fondet utgjorde den 1/1 25 kr. 1510.-.Efterspøselen efter is synes nu at være ophørt; det var bryggerierne som var de største og saa at si de eneste kunder, men disse har nu i regelen anskaffet sig frysemaskiner og bruker kunstig is. Privatforbruket monner lite og hertil kommer nu at helseraadet advarer mot bruken av is fra Østensjøvandet paa grund at den større bebyggelse omkring vandet, som medfører at flere kloaker har sitt utløp i dette. Visstnok utskilles en del forurensninger ved frysningen, saa isen allikevel kan være forholdsvis ren, men den er jo ikke særlig apetittelig. I 1901 blev en prøve av is indsendt til en kemisk undersøkelse med meget tilfredsstillende resultat. Det er ogsaa forsøkt lagring av is ved vandet og et par ishuse har været opsat, men de er nu revet ned. En anden herlighet ved vandet er Fisken. Vandet er temmelig fiskerikt; paa grund av tilsiget fra de dyrkede marker og bundforholdene findes der en masse smaadyr som er ypperlig fiskeføde, men fisken er lidet værdifuld. Det er væsentlig Abor og Mort , som findes i store mængder, men sjelden opnaar nogen videre størrelse, men er en udmærket føde for den graadige Gjedde , som er ganske velsmakende om vaaren, saalænge vandet endnu er koldt, senere blir den god. Den fiskes mest i isløsningen, da den under gytetiden gaar ind i de under flomtiden dannede "flaarer", hvor man med en stang fra land sætter ut korte garn. I gunstige aar kam man fiske nok saa godt- Størrelsen varierer som regel fra par op til 6 kg, som er det største jeg har faat, men det findes visstnok ogsaa større eksemplarer. Gjedden fanges ogsaa med sluk - faststaaende og roende og skytes om forsommeren, naar den i varmt veir staar oppe i vandskorpen. Den bedøves av skuddet, selv om den ikke træffes, og vender buken i veiret; skytteren maa da i al hast faa fat i den førend den atter kommer til besindelse; man kan faa to eller flere i et skud. Man skulde tro at den store gjeddemængde aldeles utryddet smaafisken, men denne formerer sig saa hurtig , at man ikke kan spore nogen avtagen, men som sagt, den opnaar sjelden nogen størrelse. Smaafisken tages mest ved stangfiske med metemark som agn; ogsaa finmaskede garn og ryser brukes. Ogsaa om vinteren drives fiske paa isen av folk som ikke har andet at bestille, thi utbyttet er visstnok tarvelig. Tidligere fandtes Aal i vandet; den var stor og fet; den fangedes med rev, en lang line med mange bøielige kroker og smaafisk som agn. Men omkring 1860 døde aalen ut; om vaaren fandtes der en mængde død aal langs breddene; aarsaken er aldrig helt opklaret, man gjættede paa at den stærke kulde hadde naaet ned til aalen, som formentlig laa i dyndet under flytetorven, men sikkert er det ikke, nok av det, en mængde død aal fløt op om vaaren; aalen forsvandt og er - saavidt vides - ikke fisket siden. Efter de nye forskninger formerer jo ikke aalen sig i ferskvand, men den smaa yngel søker op fra sjøen og opholder sig i ferskvandet til den blir avledyktig; da søker den atter ut i saltsjøen for at sætte kursen ut i Atlanterhavet for der at yngle; naar yngelen har naaet en vis størrelse søker den atter tilbake til de gamle steder for at vokse sig stor. Nu er forbindelsen mellem sjøen og Østensjøvandet stængt ved saa mange fabrikker og dammer at aaleyngelen ikke kommer frem, skjønt den skal kunne passere korte strækninger over land, saa det er nok saa forklarlig at aalen blev borte. Der er senere i 1890 slupet en del aaleyngel i vandet, men uten resultat. Foruten den omtalte store aaledød indtræffer der av og til stor dødelighet paa den anden fisk, idet der kreperer en masse, helst paa vaarsiden. Aarsaken er formentlig mangel paa luft og surstof under isen, og utvikling av skadelige gasarter fra den dyndede bund. Fisken søker da aapninger i isen og til utløpsrenden, hvor den i halvdød tilstand fanges i sækkevis; det er især abbor og mort som stryker med, men ogsaa den seiglivede gjedde. Man skulde tro at en saadan stordød rent vilde utrydde fisken, men efter et par aarsløp er bestanden like stor om end størrelsen er mindre. Disse fiskearter - abor, mort, gjedde og aal er visstnok de oprindelige i vandet; man har gjentagende forsøkt at forbedre fiskebestanden ved indførelse av værdifuldere arter, men hittil med lidet held. I Selskapet for Norges Vels direktionsmøte den 5te mars 1829 "fremla vicepræses et brev til Generalkrigskommisær Rode, Grosserer Young og Skipskaptein Trepka indeholdende nogle Spøørgsmaal betræffende Fiskeriene i Østensjøvandet, Nøklevandet og Lutvandet, hvorom den avtraadte Direktion var blevet enig, men som først nu er blevet ekspedert." Brevets indhold og sakens videre skjæbne er det ikke lykkedes at faa rede paa. Karus som er en almindelig damfisk, er forlængst med held sluppet i vandet og har formeret sig godt; der fiskes ofte noksaa store eksemplarer, men den smaker, ialfald om sommeren, av mudder. Efter konferance med autoriteter som professor Rasch og fiskeriinspektør Landmark nytter det ikke at forsøke med ørretagtige fiskearter, man maa holde sig til karpeaktige eller andre som trives paa mudderbund. Specielt anbefales Gjørs , en aborart som er en meget god fisk, særlig anseet i Sverige. Ved banemester Hønens bistand forskaffedes i 1878 en del av denne fiskeart fra Øieren, men saavidt mig bekjendt har man ikke senere seet noget til den. Fiskeretten tilhører naturligvis grundeieren, som kan forby fiske paa sin grund. Men dette respekteres ikke; specielt om vaaren og sommeren vrimler det av fiskere og skyttere, som traakker op de bløte jorder, graver mark, gjør op ild og anretter saa meget skade, at fiskeriet , som skulde være en herlighed for grundeierne, tværtimot har blevet en plage. Enkelte driver en dog fiskeri som næringsvei i sommertiden, da det er "hus under hver busk"; saaledes er det "Sophus paa flaaten" velkjendt, likesom "Dampkjøkkenet" i Manglerudaasen lyser i sommernatten. Man har forsøkt at hindre uvæsenet med fredning, forbud, opslag og avertissementer, men uten nytte. Et strængt opsyn er det eneste effektive, men det falder for kostbart, hvorfor man gjentagende har henvendt sig til politiet og ydet dette en ekstrabetaling for at føre opsyn i den værste tid, men selv dette har lidet formaaet, idet politiet selvfølgelig kun leilighetsvis kan være tilstede. Tidligere fandtes Krebs i utløpsrenden og ved den første store oprenskning i 50 aarene sankedes flere spand fulde, senere er den forsvundet men skal endnu findes i Loelven. Jeg slap engang en del krebs i kværnrenden (2) paa Østensjø, men har senere ikke seet noget til den. Av større dyr har ingen hat sit ophold ved vandet; det er kun leilighedsvis de besøker det. Saaledes hænder det ikke saa sjelden at elgsdyr svømmer over; i 1862 blev et saadant forfulgt med baater og dræpt paa en mindre human maate av landbrukselever paa Abildsø. Sidste gang en elg saaes svømmende over vandet var høsten 1921. En vinter holdt en hvitræv til paa isen og kunde sees hver morgen fra veien indtil den en vakker dag blev skudt. Av fugle er det derimot et større utvalg, dog ikke som standfugle, men som mer eller mindre kortvarige gjæster. Det er først og fremst forskjellige andearter fra stokanden til den lille krikand som endnu til dels hækker ved vandet, skjønt det nu blir mere og mere vanskelig for den at undgaa krybskytterne. Et par sjeldne andearter er skudt her. Tidligere saaes ofte Lom på vandet likesom enkelte større vadefugle, men nu er det kun Strandsnipen som holder til her. Vandets insektfulde overflate er naturligvis et godt jaktfelt for svaler og linerler . Efter stærk søndenvind kan enkelte <Fdligere kunde man om vinteren se den livlige Fossekal i bækken ved Rognerud, nu er den imidlertid forsvundet. I den bratte Tallberaas er en stor kløft, som gaar under navn av Carl XIIs hule, skjønt visstnok uten historisk grund; i den bratte fjellvæg har Taarnfalken i mange aar hatt rede og i mine guttedage bemægtigede senere general Ole Hansen og jeg os æggene ved hjælp av en lang stang med jernøse i den ene ende fra den motsatte side av kløften. Det var jo en begivenhet for os gutter, som ivrige ægsamlere. Høstens 1923 blev en sjelden Fugl skutt ved Østensjøvandet. Det var en Sultanhøne (porphhoria polischatus), som hører hjemme i Indien, og kun en gang før er truffet her i landet, nemlig ved Orevandet paa Jæren; det er en vadefugl av størrelse som en liten høne. Det smukke eksemplar er utstillet i det Zoologiske museum på Tøien. At der er en mængde vandrotter , salamandre , padder og lop er en selvfølge og det er nok saa livlig koncert av de sistnævnte under yngletiden om vaaren. En gang omkring 80-aarene var paa en eller anden uforklarlig maate en fremmed froskeart kommet ned i et myrhul paa Abildsøsiden og vakte vor store nysgjrrighet ved sin eiendommelige kvækken hver aften, indtil det lykkedes at fange den og bringe den til Universitetet. Det har imidlertid ikke lykkes mig at faa rede paa hvilken art det var. Flodperlemuslingen findes av ganske betydelig størrelse, men jeg har ikke hørt om noget funn av perler. Ang. insektlivet i og ved Østensjøvandet har den kjente entomolog bergmeister Ths. Münster velvillig meddelt følgende: "For mig har Østensjøvandet været et kjært sted, hvor hen jeg ofte har søkt for at studere faunaen, helt fra jeg i skoledagene omkring eller allerede før 1870 som en stadig ledsager av gamle gartner N. G. Moe paa Tøien paa hans turer i byens omegn avla mit første besøk deroppe. Jeg har ennu fra disse mine første turer dit erindring om hvorledes jeg paa et aspetræ like ved landeveien under de bratte hamrer under Opsal tok en sjelden praktbille, som netop var ifærd med at krype ut av stamme, hvor den hadde levet som larve, og om at vi nede paa myren utenfor fandt larvene av den store vakre sommerfugl Svalehalen (Papilio machaon) paa den der voksende Selsnæpe. I senere aar har jeg ogsaa ofte været deroppe og da har jeg særlig besøkt nordenden av vandet like øst for utløpet paa Manglerud grund, hvor undersøkelse av myren med vidiekrattene har leveret en stor mængde sjeldne for den slags lokaliteter eiendommelige former, særlig tidlig om vaaren like efter isløsningen var utbyttet stort. Her har jeg for første gang i 1897 fundet en for vitenskapen ny art, en liten kortvingedækket bille (en Staphylimide Amalium Münsteri) som er beskrevet av en Wienerentomolog og opkaldt efter mig og som først for et par aar siden er fundet et andet sted, nemlig Steinkjær - dens eneste nære slektning er fundet i Shanghai i Mongoliet. Foruten denne store raritet har omgivelserne her leveret en mængde andre sjeldne biller - det er kun disse jeg kjender og arbeider med. Det er selvfølgelig liten mening i at ramse op en hel del latinske navne som for fagfolk vilde være bevis for denne min paastand, men jeg tror, jeg uten at si for meget kan uttale, at faa lignende lokaliteter har bragt mig saa mange interessante arter som Østensjøvandet og det kunde derfor være fristende at slaa paa tanken om, at dele av vandets omgivelser burde fredes som naturpark, saa men derved holdt vedlike den interessante fauna som der findes. Man har nemlig her ved og i vandets rikt repræsenteret det dyreliv, som holder til saavel i hængemyrene og disses overgang indover til kratskogen som i selve vandet og i den rike sivvegetation som kanter dette. Jeg vil ikke si at ikke andre steder kunde være likesaa interessante, men derom vet vi jo litet, her er forholdene imidlertid kjendte." Plantevæksten i og omkring vandet er temmelig yppig og rikholdig. Det er naturligvis de mer almindelige sump- og vandplanter, som spiller hovedrollen, men der forekommer ogsaa mer aller mindre sjeldne arter, saa det er et rikt felt for botanikere. Da vandet for det meste er omgivet av dyrket mark, er det særlig vannkanten og flytetorven som fremviser det største antal arter. Kun delvis er stranden bevokst med større trær, navnlig bjerk , som har en mærkelig evne til at trives paa den tørreste fjeldknaus som i vandfyldt jordmon, men i de regnfulde aar 1923 og 24 maatte ogsaa en hel del av disse bukke under. På Opsals grund findes Svartor , til dels i store eksemplarer, men de største blev nedhugget 1921. At skogen i fortiden har strakt sig helt ned til vandet fremgaar av de mange røtter i de tilstøtende myrer. Flere vidjearter vokser like i vandkanten og danner store "kjærr". Paa dyrket mark nær vandet anla jeg i 1860 aarene en ganske betydelig pilplantning av brandpil (Salix viminalis & lancealata) og kurvpil (S. Purpurea). De trivdes utmerket og skjøt lange aarskud, som imidlertid til dels frøs i toppen. Det var nok saa livlig efterspørsel efter stiklinger, saa anlægget gav godt utbytte i en del aar, men det kunde ikke betale sig at levere materiale til bødkere og kurvbindere, arbeidet med renhold, skjæring og barkning blev for kostbart, hvorfor plantningen raseredes i 80 aarene. Paa landbruksutstillingen i Kristiania i 1877 fik jeg bronsemedalje for pil og produkter av samme: tøndebaand, kurvpil og derav flettede kurve etc. Envidere finnes Pors (myrica Gale) en buskartet plante, hvis stærkt lugtende blade brukes i medicinen og tidligere ogsaa til ølbrygning i stedet for humle. Av mer iøinefaldende planter er det Takrør (phragmites communis), Strandrør (Phalaris arundinacea) og Konglesiv (Scirpus), et tykt cylindrisk siv, som brukes til mattefletting og av bødtkerne, samt Typhaartene . Den smalbladede Tlancelata hører hjemme i vandet og har utbredt sig omtrent rundt det hele. Den store bredbladede T. Latifolia er derimot indplantet av mig, visstnok i 1868 fra Lysakertjernet; den trives utmærket og har utbredt sig paa et større omraade paa Østensjø grund. Medens den smalbladede vokser ute i vandet, vokser den bredbladede i selve flytetorven; dens blade er meget eftersøkt av bødkerne, som lægger dem mellem stavene for at faa tønderne tætte; de betaler derfor gjerne noget for at faa skjære disse om høsten. De brune "Dunkjevler " er meget efterstræbt til pynt og leketøi og frembydes endog til salgs paa torvet. Saa har vi Kalmusroten (Acorus calamus); denne er ogsaa indplantet av mig ved utløpet av kværnrenden, hvor den nu danner en hel skog eller rettere eng, men det er sjelden at finde de karakteristiske kongler-blomsterstand og frukt, som vokser ut paa bladets skarpe kant. Roten brukes som bekjendt i medicinen. Det var i 1867 jeg bragte noen røtter med mig fra en dam i Aas. Calla palustris vokser frodig rundt omkring vandet, medens den gule Sværdlilje (Iris pseudacorus) saavidt mig bekjent kun findes ved Opsallandet. Likeledes har jeg plantet Elvekonge (glyceria aquatica), et ansælig græs, som jeg i sin tid forskrev fra Sverige, og om trives godt. Forskjellige Calamagrostisarter i forbindelse med Sølvbunke (Aira cæspitorsa) og flere Carex og Juncusarter , pindsvinkop (sparganium) Kjærringrok , (Equisetum) og Myruld (Eriphorum) skaffer et brukbart kreaturfor, der tidligere høstedes av gaardens husmænd, som her fik et velkomment tilskud til sin forbeholdning; nu faar det i regelen staa i fred, da arbeidet falder for kostbart og husmændene er forsvundet. Av andre planter skal nævnes den praktfulde Kattehale (Lythrum salicornia) og den gule Fredløs (Lysimachai vulgaris), Soleihov (Catha palustris) og Bukkeblad (menyathes trifoliata) med sine smukke hyancintlignende blomster samt Myrhat (Comarum palustre) med sine rødbrune blomster. I flytetorvens mosedække finder vi Tranebær (Oxycoccos palustris), hvis syrlige bær først er modne næste vaar, Rosmarin (Andremeda polifolia) og de smaa insektfangende Soldugg -planter (Drosera rotundfolia & longifolia) foruten den hvite Ljaablom (Parnassia palustris). I vandkanten ha vi den giftige Selsnæpe (Cicuta virosa), som synes rigtig at befinde sig vel her; Det er som bekjendt den eiendommelige celledelte rot som er særlig giftig og for en del aar siden blev et par bygutter, som hadde smakt paa den, alvorlig syke. Den skjælnes let - især ved roten - fra den noget lignende Melkeurt (peucedanum palustre), som findes i mængde ved siden av Selsnæpen. Ute i vandet har vi den vakre hvide Nøkkerose (Nymphea alba) og den beskednere gule (Nuphar luteum) som især har stor utbredelse; dessuten Vandaks (Potomogeton) og Andemat (Lemna). I 1861 foreskrev Selskapet for Norges Vel frø av Vandhavre (Zizonia aquatica) fra Amerika. Professor Schübeler fordelte dette og en portion blev ogsaa saaet i Østensjøvandet, men den kom ikke op. 1922 sendte en Nordmand i Amerika, Dr. Daae, frø av den vakre Lotusblomst (Nelumbium speciossum) til professor Wille, som fik det til at gro paa Tøien, hvorefter de spæde planter blev sat i mosfyldte staaltraddkurve og nædsenket i Østensjøvandet, men desværre har man ikke set mer til Lotusplanten. Der holdes naturligvis baater i vande; tidligere hadde hver gaard sin "Eke, men da det nu ikke er mulig at ha dem i fred, er det færre av dem; til gjengjæld har en del av nybyggerne baater, men ret hertil har alene grundeierne. I 1876 tok Halvard Torgersen (11) herop en gammel seilbaat, som før var benyttet i Frognerkilen; det er sannsynligvis den største farkost som har været i vandet. Det har ogsaa været minder seilbaater, men seiling er vanskelig i det smale vandet. ------------ Man kan av det før meddelte forstaa at det ikke er noget ideelt badevand; kun faa steder er det fast strand, hvorfra kan bades; vandet er grundt og bunden gjørme. Ikke desto mindre er der badende nok i sommervarmen. Et par badehuse har ogsaa været opsat, et paa stolper paa Abildsøsiden i 60 aarene og et paa flytende tønder paa Østensjøsiden, men de er længst forsvundne. --------- Trods den ringe dybde er der i aarenes løp indtruffet flere drukningsulykker, til dels under badning. En søn av Gustafsen paa Abildsø druknede saaledes i 90 aarene og et par gutter under badning for nogen aar siden. -------- Prof. Edv. Bull fortæller i sin Akers Historie s. 214: "Om Løvedal, U.F. Gyldenløve (12) og Sophie Urnes søn, statholder 1710 - 12 fortæller den samtidige Carl Deichmann (13) at han havde en "amour" med Frøken Wilster, som han traf paa en maskerade paa Hoved (tangen eller -øen) hvor hun forestillede en Hyrdinde (Schäferinn); men hende "Capot opfandtes ved vandet, ligesom hun hadde gjort av med sig selv". Hans katholske frue, som ikke forstod norsk, skal have spurgt hva jaloux het paa norsk. Frøken Wilster var datter av oberst P.J. Wilster som eiet Abildsø fra 1889 - 1720, da oberst (senere general) Michael Sundt kjøpte gaarden." --------- Paa begge sider av vandet har det tidligere været brændevinsbrænderier like ved stranden. Paa Abildsøsiden staar endnu en del av de massive graastensmure (14) igjen, medens det paa Østensjø, som opførtes av Jørgen Young, forlængst er forsvundet; kun en del teglsten, som av og til graves op av jorden og navnet "brænderiteigen" minder om stedet. -------- Jeg kan ikke avslutte denne monografi over Østensjøvandet uten at omtale det storartede prosjekt, som kanaldirektør Sæthren i sin tid utarbeidet og fremla paa jubilæumsutstillinge 1914 ledsaget av tegninger og beregninger. Ifølge dette skulde Øierens vand gjennem tuneller og kanaler ledes ned i Østensjøvandet, som ved en ny tunel gjennem Ekebergaasen skulde sættes i forbindelse med sjøen ved Bækkelaget. Hensigten hermed var at avlaste trælastfabrikken fra Lillestrøm paa jernbanen og sende denne gjennem tunellen ned i Østensjøvandet, hvor den skulde avhentes av skibe, som kom op gjennem den med sluser utstyrede tunel fra sjøen. Planen var vistnok men alvorlig av forslagsstilleren, men maa vel nærmest henregnes til luftkastellernes verden. En anden plan som hadde større sandsynlighed for at komme til utførelse var en forbindelse mellem hovdebanen ved Alnabru og sydbanen ved Ljabru for at undgaa at sende al trælast, som skulde sydover, om Kristiania. Banen skulde gaa over Skøien, Opsal, Østensjø og Bøleraasen om Rustad og Skullerud, men den har vist lange udsigter. Derimot er sporveien over Bryn til Opsal og Østensjø underarbeide og forhaapentlig ikke saa fjern helt frem. Haakon Tveter En analyse av mudderet har givet følgende resultat ved Statens kemiske kontrolstation i Oslo, 12. mars 1925. Vand Organisk stoff Aske Kvælstof i oprindelig stof. Prøve I 65.77 % 4.28 % 29.95 % 0.18 i lufttøret stof. Prøve II 77.37 % 4.54 % 18.09 % 0.20 Prøve I 2.20 % 12.23 % 85.57 % 0.52 Prøve II 3.69 % 19.93 € 76.98 % 0.83 Webredaksjonenes merknader: (1) Betegnes siden som søndre og nordre. (2) I dag heter den Bølerbekken. (3) Smedbergbekken. (4) Østensjøbekken. (5) Alna. (6) Østensjøveien retning nordover fra Østensjø gård. (7) Sølie("Slåttenga"). (8) Eieren av Teisen gård, gift med Haakon Tveters søster Karen Amalie. (9) Direktøren på Den norske eterfabrikk. (10) Eieren av Tveten gård. (11) Svigersønn til Minna og Fredrik Wetlesen på Abildsø gård. (12) Stattholder på slutten av 1600-tallet. (13) Kanselliråd. Han la grunnlaget for opprettelsen av Deichmanske bibliotek. (14) Ruinene står fortsatt ved gangveien nord for Smedbergbekken.

< Tilbake til oversikt Nummer 57 Juni 2019 Les utgaven i PDF Utvidet innholdsfortegnelse med stikkord Leder Side 3 Vil det ingen ende ta? Utbyggingsplaner, artsobservasjoner, møte med Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen Eterfabrikken – utbyggingsplanen avvist Side 4 Byråd og bystyre avviser JM’s planer om 112 boenheter Viktige politiske vedtak Side 5 Eterfabrikken, bilvei i miljøparken på Manglerud, kommuneplan, hensynssoner ved Østensjøvannet, bekkeåpningsmuligheter, ny forvaltningsplan under arbeid, reservatet bør utvides Årsmøtet og Sothøneprisen Side 6 Sothøneprisen til Leif-Dan Birkemoe Insekter – Østensjøvannets små superhelter Side 7 Av professor ved NMBU Tone Birkemoe Nedgang i insektbestandene Høyblokker i Låveveien – hva med Godliabekken Side 11 Nødvendig turveiomlegging ved Bølerbekken Side 12 Turveiomlegging, platting, dam Turguide Side 13 Utgitt av Oslo Elveforum, hvordan finne frem til Oslos elver, bekker og Østensjøvannet Rydding i Smedbergbekken Side 14 Lokal dugnad, et halvt tonn søppel fjernet, Smedbergbekkens løp Miljøhovedstaden Side 15 Oslo Europas miljøhovedstad 2019, guidede turer og aktiviteter Omgangsskolelæreren som ble godseier Side 16 Av Leif-Dan Birkemoe, Nordre Skøyen hovedgårds siste eierrekke, lokalhistorie, Hans Pedersen Aas Flisens fordeler Side 21 SNO, fliskutter, bruk av flis «Bekkjesongen» Side 22 Dikteren Olav Nygard, Beverlia, Bølerbekken Honningpoplene ringbarket Side 23 Popler Abildsøfeltet Natur- og kulturkvaliteter på Søndre og Nordre Østensjø gård Side 24 Av Finn A. Gulbrandsen Lokalhistorie, empiretun, Almedalen, almesyke, navn på jordstykker St. Hallvard-medaljen til to elvevoktere Side 28 Oslo Elveforum, Ida Fossum Tønnesen, Sissel Rønbeck Årsmøte i Oslo Elveforum Side 29 Per Østvold gjenvalgt Bjeller på tamkatter Side 29 Av Audun Brekke Skrindo Katter tar fugl Fuglene i Østensjøområdet miljøpark 2018 Side 30 Antall arter observert 133, sædgås, havelle, lappfiskand, dverglo, dobbeltbekkasin, positiv bestandsutvikling hettemåker, fugleboken Vårsang Side 31 Dikt HP Mitt Østensjøvann – Audun Brekke Skrindo Side 32 Film om Østensjøvannet, fugletellinger, fugleboken Oppsal i støpeskjeen Side 36 Utbygging, områderegulering, Oppsal sykehjem, Oppsal gård, Lillejordet midlertidige barnehage Inngrep i miljøparken – bit for bit Side 37 Vei nord for Manglerud skole Oslo er europeisk miljøhovedstad i 2019 Side 38 Dugnadene er Venneforeningens gave til byen, dugnadsgjengen, ØX, kornell Gummigranulat på Abildsøfeltet Side 40 Banen rehabilitert og gummigranulat innført Blokker i Bogerudveien Side 41 Bogerudveien 15, forslag om 50 boenheter, Bogerudheimen, BUP Nyoppdagete arter i miljøparken 2027 og 2018 Side 42 Antall nye arter 18, vannspissmus, flatfotflue Lindneromyia dorsalis, karplante Broddtjønnaks, sopp almeskinn, sopp Svart stubbegulp, sopp gul prikktåre «Grønn hverdag» Side 42 Humlekassesnekring på Bryn Senter, «plogging» Snødeponi og søppel ved Bølerbekken Side 43 Ulsrudenga, slåtteng, Venstre-dugnad, Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen, ulovlig snødeponi Ny art for Østensjøvannet – Egretthegre Side 44 Gjenbruksstasjonen på Ryen Side 45 Hageavfall, fremmede arter Havørn – en sjelden fugl over Østensjøvannet Side 45 Torvmasser fra Abildsømyra til Hovinbekken Side 46 «Havnesjef» i Østensjøvannet Side 47 Havnesjefen i Os ved Bergen, knoppsvane med aggressiv adferd, mating av fugl Ruskens «unge øyne» Side 47 Av Lise Johansen Rustad skole, elever rydder søppel Sammen for vannet Side 50 Regional vannforvaltningsplan Kart miljøparken Side 52 Forrige Innholdsfortegnelse Leder 3 Eterfabrikken – utbygningsplanen avvist 4 Viktige politiske vedtak 5 Årsmøte og Sothøne-prisen 6 Insekter – Østensjøvannets små superhelter 7 Høyblokker i Låveveien – hva med Godliabekken? 11 Nødvendig turveiomlegging ved Bølerbekken 12 Turguide – til Oslos bekker, elver og Østensjøvannet 13 Rydding i Smedbergbekken 14 Miljøhovedstaden 15 Omgangsskolelæreren som ble godseier 16 Flisens fordeler 21 «Bekkjesongen» - om Olav Nygard 22 Honningpoplene ringbarket 23 Natur- og kulturkvaliteter på Søndre og Nordre Østensjø gård 24 St Halvards-medaljen til to elvevoktere 28 Årsmøte i Oslo Elveforum 29 Bjeller på tamkatter 29 Fuglene i Østensjøområdet miljøpark 2018 30 Vårsang – dikt av HP 31 Mitt Østensjøvann – intervju med Audun Brekke Skrindo 32 Oppsal i støpeskjeen 36 Inngrep i miljøparken – bit for bit 37 Dugnadene vinteren og våren 2019 38 Gummigranulat på Abildsøfeltet 40 Blokker i Bogerudveien 41 Nyoppdagete arter i miljøparken 42 «Grønn hverdag» på Bryn senter 44 Snødeponi og søppel ved Bølerbekken 45 Egretthegre – ny art for Østensjøvannet 46 Gjenbruksstasjonen på Ryen 47 Havørn – sjelden fugl over Østensjøvannet 47 Torvmasser fra Abildsømyra til Hovinbekken 48 «Havnesjef» i Østensjøvannet? 49 Ruskens «unge øyne» 49 Sammen for vannet 50 Neste

1/1 Natur | Lav og mose Lav og mose ved Østensjøvannet Østensjøvannet er en av naturperlene innenfor Oslos byggesone. Vannet er mest kjent for det rike fuglelivet og selve vannet er vernet som naturreservat. Også i kantsonene rundt vannet og omegnen rundt for øvrig finnes ulike artsrike naturtyper. Botaniske undersøkelser er foretatt tidligere i området og karplantefloraen er godt kjent, men ingen undersøkelser med vekt på moser og lav er så langt publisert. For å få bedre kjennskap til dette artsmangfoldet fikk Østensjøvannets Venner i 2010 utarbeidet en liste over moser og lav ved Østensjøvannet. Arbeidet ble utført av Harald Bratli og Reidar Haugan. Det er registrert 246 lavarter og 117 mosearter rundt Østensjøvannet. Interessert i å lære mer om dette? Last ned rapporten om lav og mose . Har du bilder av lav og mose som du vil supplere oss med, tar vi gjerne imot en e-postbeskjed om det. Send oss en melding på post@ostensjovannet.no

1/1 Natur | Virvelløse dyr Virvelløse dyr Mangfoldet blant de virvelløse dyrene (invertebratene) er enormt. Det tar lang tid å sette seg inn i egenskaper og utbredelse til disse dyregruppene. Vi tar her sikte på å gjengi beskrivelser og bilder av dyr som er funnet ved Østensjøvannet. Begrepet "virvelløst dyr" henspeiler på at organismen ikke har noen ryggsøyle (ofte med forbenete virvler omkring), slik f.eks. fugl, fisk og pattedyr (du!) har. I dyreriket er det mange flere rekker med virvelløse dyr enn de som har ryggvirvler. Mange av disse rekkene kjenner du sikkert godt, mens andre har du kanskje aldri hørt om. Vi skal ikke gå igjennom alle her, men noen av rekkene blir behandlet nærmere der vi har informasjon om arter og individer ved Østensjøvannet. Først kommer de som kanskje er minst kjent for deg, mens på slutten av listen kommer de gruppene som er bedre kjent. Ringet strandblomsterflue. Foto: Michael Hundeide. Les og lær mer om insektene som lever ved Østensjøvannet Finn ut litt mer om muslinger og snegler Noen av dyrerikets rekker Leddyr med underrekkene Insekter Dagsommerfugler Krepsdyr Edderkoppdyr Edderkoppnett Svamper: små, primitive, fastsittende dyr, med uregelmessig form. Har ikke indre organer, men ett ytre lag oppstivet av forkalkede celler og et indre lag fyllt med en geléaktig masse. Representert i ferskvann med familien Spongillidae. Ferskvannssvamper sitter på stein eller planter, som brune eller grågrønne klumper. 5 arter i Norge. Nesledyr: mest kjente grupper er maneter og koraller som kun lever i sjøen. Ferskvannsarter finnes i klassen småmaneter (Hydrozoa). Sylinderformet kropp, kun to cellelag (indre og ytre) der mellomrommet er fyllt med en gele. Neslecellene, som har gitt rekken navn, inneholder små pigger (stiletter) med giftstoff som sprøytes inn i byttedyret. Dette utløses ved berøring. Artene i slektene Hydra og Chlorohydra kan bli 1-3 cm lange. Flatormer: ormer og mark som oftest flattrykt horisontalt. Mange lever som parasitter i andre større organismer. Eksempler; flimmerormer, ikter og bendelormer. Slimormer: Forekomst av ferskvannsarter i Norge er lite kjent. Hjuldyr: Flesteparten av artene i denne gruppen lever i ferskvann, fuktig jord eller mose. Opptil 1mm lange. Tross størrelsen har de en avansert struktur, hvor et av kjennetegnene er en krans av flimmerhår (cilier) foran, som både fører mat inn i munnen og driver dyret fremover i vannet. Overlever tørkeperioder ved å gå i dvale. Krassere: Ormlignende parasitter i tarmen hos virveldyr (særlig fisk). Størrelse 1-3 cm. Et av kjennetegnene er at hodet er dekket av pigger, som hjelper til å komme rundt i vertsdyret. Taglormer: Flesteparten av artene lever i ferskvann. Påfallende lik hår (f.eks. hestetagl). Kroppen dekket av et vokslignende lag (kutikula). Kan bli 30-50 cm lang. Bukhåringer: Dyrene i denne gruppen har små flimmerhår (cilier) på buksiden. Opptil 1 mm lange. Mange arter lever i ferskvann og fuktig jord. Rundormer: Langstrakte ormer, som oftest hvite eller gjennomsiktige, som er spisse i begge ender. Den enkle kroppsbygningen kan tilpasses mange levesett. Finnes i jord, vann, råtnende organisk materiale eller snylter som indre parasitt på virveldyr. Eksempler er Trikiner i kjøtt og menneskets spolorm. Noen lever inni planter, der en kjent art er potetål, som snylter røttene til potet. 15 000 arter beskrevet. Leddormer: Leddelte ormer med bløt og langstrakt kropp. Alle ledd har omtrent samme bygning. Rekken har tre klasser: flerbørstemark (bare i havet), fåbørstemark (i jord og ferskvann, bl.a. meitemark) og igler (flest arter i ferskvann). Mosdyr: Små kolonidannende dyr, som regel i havet. 7 ferskvannsarter. Små og uanselige, men veldig vanlige. Dekker som oftest blad, røtter og pinner. Bjørnedyr: Små (0,2-0,5 mm) dyr med 4 par bein og en klumpete kropp. Tåler uttørking, og kan i uttørket tilstand overleve -200°C. 60 arter kjent i Norge, men utbredelse lite kjent. Bløtdyr med blant annet klassene muslinger og snegler Rapporter om virvelløse dyr: Invertebraer mm. ved Østensjøvannet Oversikt over edderkoppdyr og insekter sett ved Østensjøvannet etter år 2000

1/1 Information in English Welcome to Østensjøvannet (Lake Østensjø)! Here you can find information about the Østensjø area, how to get here, and other streams and rivers you can visit in Oslo: Lake Østensjø - in a nutshell How to find Lake Østensjø Tourguide. How to find Oslos rivers and streams

1/1 Natur | Fisk Fiskesamfunnet i Østensjøvannet: artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer Åge Brabrand Zoologisk Museum Rapport nr. 179 - 1998 ISSN 0333-161x Sammendrag | Innledning | Problemstilling | Metoder | Resultater | Diskusjon | Litteratur Forord Østensjøvannet i Oslo har vært sterkt forurenset i flere tiår på grunn av stor tilførsel og tilsig av avløpsvann. Det er i perioden 1990-92 gjennomført en betydelig rehabilitering av ledningsnettet, og vannkvaliteten i tilløpsbekkene er forbedret. På tross av dette er vannkvaliteten i selve Østensjøvannet fortsatt preget av høye konsentrasjoner av næringssalter, massive algeoppblomstringer og lavt siktedyp. I Østensjøvannet har Oslo vann- og avløpsverk igangsatt en tiltaksplan i tre faser, der fase 1 har vært å innhente bakgrunnsmateriale, fase 2 har inneholdt praktiske undersøkelser og en fremtidig fase 3 med en tiltaksplan. De praktiske undersøkelser i fase 2 har bestått i å utrede alternative tiltak for å bedre vannkvaliteten i Østensjøvannet utover rehabilitering av avløpsledninger. Et mulig tiltak i innsjøer for å bedre vannkvaliteten er å endre på fiskebestander. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo, har som en praktisk undersøkelse i fase 2 gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse av Østensjøvannet i 1998. Den foreliggende undersøkelsen har hatt en todelt målsetting. Den skal dokumentere tilstanden i fiskesamfunnet, og resultatene skal kunne brukes for å vurdere fiskens betydning for vannkvaliteten. Det er tatt kontakt med Reidar Borgstrøm (NLH), Bjørn Mejdell Larsen (NINA), Olav Skulberg og Bjørn Faafeng (begge NIVA) og Jan Økland (UiO) ved diverse problemstillinger underveis, og alle takkes for hyggelige og konstruktive diskusjoner. Oslo, 10.12.1998 Åge Brabrand Sammendrag Brabrand, Å. 1998. Fiskesamfunnet i Østensjøvannet, Oslo kommune: Artssammensetning, dominans og vurdering av begrensende faktorer. Rapp. Lab. Ferskv.Økol. Innlandsfiske, Univ. i Oslo , 179, 19 s Det er gjennomført en fiskeribiologisk undersøkelse i Østensjøvannet for å klarlegge fiskeribiologisk status i innsjøen med tanke på artssammensetning og dominansforhold på den ene siden, og en vurdering av hvilket grunnlag fiskebestanden har til å påvirke vannkvaliteten på den andre. De fiskeartene som ble påvist var abbor, mort, gjedde og karuss. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst (basert på antall individer). Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens bunngarnserie ble det påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens bunngarnserie (supplert med 10 og 16 mm) i slutten av august var 3.5:1 basert på antall og 2.6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort av til dels betydelig størrelse, og største mort veide 1075 gr., med en totallengde på 38,5 cm. Mort viste ingen stagnasjon i vekst med økende alder. Dessuten manglet flere årsklasser, bl.a. mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger. Rekrutteringen og samlet bestandsstørrelse av mort er derfor trolig meget lav. Abbor dominerte fangstene, men de totale fangstene av abbor var også betydelig lavere enn forventet, ut fra innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste heller ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Av gjedde ble det fanget få individer, alle var hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet (mort og abbor med < 1 fisk/100 m2 garnflate pr. time på bunngarn i littoralsonen). Dette sammen med at mort, abbor og gjedde ikke har vekststagnasjon viser at fisketettheten er lav i forhold til produksjonspotensial. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede burde fangstene av mort ligget i størrelsesorden 250-300 /100 m2garnflate pr. time, og med total dominans av mort. I slike bestander er mort vanligvis næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Oksygensvinn som årsak til lave tettheter kan ikke utelukkes, men det er vanskelig å se at dette alene er den begrensende faktor, både fordi fiskedød uten påvist oksygenmangel ble påvist høsten 1995, og fordi målinger utført av OVA indikerer bedring av oksygenforholdene på ettervinteren på 1990-tallet sammenliknet med tidligere år. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør giftproduserende blågrønnalger anses som en mulighet. Vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Fisk har ingen mulighet for å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Når det periodevis utvikles meget høye forekomstene av blågrønnalger i Østensjøvannet vil dette kunne gi maksimal effekt av en eventuell algegift. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer, og biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser viser at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner. Den praktiske konsekvensen av en bedret vannkvalitet vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort Økt relativ andel av ungstadier i bestandene Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten. Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum, liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt og gjennomstrømning ved overføring fra Nøklevann. Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene. Økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Drenering av den lokale overflateavrenningen har trolig redusert den naturlige vanngjennomstrømningen som i utgangspunktet har vært liten. Bidrag fra Nøklevann gjennom overføring vil derfor fortsatt ha stor positiv betydning. Innledning Den foreliggende undersøkelse har som mandat å dokumentere fiskesamfunnets artssammensetning og mengdeforhold. Dette skal ses i sammenheng med vannkvaliteten, og resultatene kunne brukes senere for å vurdere fiskesamfunnets betydning for vannkvaliteten. I Norsk institutt for vannforsknings (NIVA) ”Landsomfattende trofiundersøkelse av norske innsjøer” er det vist at Østensjøvannet er en av Norges mest forurensede innsjøer. Årsaken til dette er stor tilførsel av urenset avløpsvann over mange tiår, og i sommerperioden registreres høye konsentrasjoner av næringssalter, store algeoppblomstringer med dominans av blågrønne alger og et lavt siktedyp. På grunn av det rike fuglelivet er området fredet som naturreservat. Vannkvaliteten i Østensjøvannet og tilløpsbekkene er overvåket av Oslo vann- og avløpsverk (OVA) siden slutten av 1970-tallet. Det vises til OVA-rapport (1998) for nærmere beskrivelse av vannkvalitet og utviklingen av denne i de senere år. I perioden 1990-92 ble det gjennomført en betydelig forbedring av ledningsnettet i nedlagsfeltet til Østensjøvannet og til tilløpsbekkene. Hovedkonklusjonen fra dette arbeidet er at dette førte til en betydelig forbedring av vannkvaliteten i bekkene, mens vannkvaliteten nærmest er uforandret i selve innsjøen. I perioden 1979-94 var blågrønnalgene Anabaena spp., Oscillatoria agardhii og Microcystis spp. de dominerende gruppene. NIVA har påvist giftproduserende stammer innen slektene Anabaena ogMicrocystis fra Østensjøvannet (Skulberg, pers. med). Massedød av fugl kan i flere tilfeller settes i sammenheng med nærvær og inntak av giftprodusende blågrønnalger (Skulberg, pers. med). Det er dokumentert fiskedød ved en rekke anledninger i Østensjøvannet, og dette er ikke bare av ny dato. Allerede våren 1860 ble det funnet mengder av død ål langs breddene, og ålen regnes som utdødd i Østensjøvannet fra denne tiden, dels som en følge av kald vinter dette år, og at nyinnvandring av ålelarver fra sjøen til Østensjøvannet gjennom Loelva og Østensjøbekken ikke lenger var mulig pga. forurensning fra bebyggelse og spillvann fra industri (Brun, Høeg og Sæther 1965). I februar 1903 og 1909 ble det observert masseutvandring av fisk fra Østensjøvannet og ut gjennom Østensjøbekken. Dette er beskrevet i detalj av Huitfeldt-Kaas (1909). Det var her en omfattende utvandring av fisk, vesentlig mort, litt abbor og noen få gjedde. Morten var av alle størrelser fra ”½ mark vægtige ned til et par tommer lange yngel”. Det ble fisket opp betydelige mengder mort i utløpselva, anslagsvis 20 ”tønder”, iht. en avisnotis. Vannprøve samlet inn personlig av Huitfeldt-Kaas under dagene (ca 20 februar 1909) med utvandring av fisk og analysert av hr. stadskjemiker Schmeld viste en oksygenkonsentrasjon på 2,15 cm3/L, og Huitfeldt-Kaas anså det for bevist at årsaken til utvandring skyldes oksygenmangel i selve Østensjøvannet. Dette til tross for at en vannkjemisk analyse i 1901 ga ”meget tilfredsstillende resultat” og at isen fra vannet var gjenstand for salg og bruk ved brennevinsbrennerier helt fram til 1921 (Sæther 1965). Huitfeldt-Kaas setter mangelen på oksygen i forbindelse med at vannet er grunt, har liten gjennomstrømning og at det både i 1903 og 1909 var snøfattige vintre med betydelig barfrost. Dette medførte at isen var tykk og at tilførsel av vann fra de få og små bekkene og fra Bogerudmyra disse vintrene var minimal pga. gjenfrysing. I 1925 advarte imidlertid helserådet mot bruk av isen pga. kloakktilførsel pga. direkte utslipp av kloakk til vannet fra omkringliggende bebyggelse (Tveter 1925). Ørekyten ble regnet som utdødd i 1920-årene og dødelighet av mort ble observert ved flere anledninger i 1940-årene. Fiskedød i Østensjøvannet er senere påvist ved flere anledninger, uten at det har vært mulig å kunne dokumentere årsaken til disse med samme grad av nøyaktighet som de i 1903 og 1909. Siste dokumenterte fiskedød var i november 1995, med omfattende død av årsunger av abbor som da kunne observeres under isen. Som ved de fleste andre tilfellene ble det ikke funnet noen entydig årsak, men verken akutt utslipp eller infeksjoner ble ved denne anledningen angitt som sannsynlig årsak (Brabrand 1995). Det ble også foretatt oksygenmålinger av Geir Solheim (OVA) umiddelbart etter at død fisk ble observert, og forholdene viste tilfredsstillende forhold for fisk, noe som for så vidt måtte forventes så tidlig etter islegging. Det er derfor viktig å merke seg at omfattende fiskedød ved denne anledning har skjedd pga. av en annen årsak enn oksygensvinn. Periodevis lave oksygenkonsentrasjoner er imidlertid ofte observert i de bunnære vannmasser, både om vinteren og om sommeren (Sæther 1965, OVA 1995). Dette kan selvsagt gi direkte dødelighet, men gir også indirekte et betydelig mindre tilgjengelig vannvolum for fisk med sammentrengning og mulighet for betydelig predasjon på småfisk som resultat. Problemstilling I en innsjø med fiskedød vil omfang (hyppighet i tid, mengden av død fisk) og selektivitet (bestemte arter eller størrelser) ha avgjørende betydning for hvilket fiskesamfunn vi observerer i innsjøen. Aldersfordelingen kan vise den relative styrken på de enkelte årsklasser og derved angi overlevelse de enkelte år. En dødelighetsfaktor som ikke virker hvert år, eller som har forskjellig omfang fra år til år vil gi ujevnt sterke årsklasser. I tillegg vil en rekke biologiske forhold i den gjenværende bestand bli forandret, først og fremst næringskonkurranse, der liten bestand vil gi stor individuell vekst. Artssammen-setningen, artenes alderssammensetning og enkeltindividenes vekst kan derfor benyttes som en indikator for miljøforholdene i innsjøen, eller mer presist hvilke flaskehalser som fiskebestandene er påvirket av i tiden forut for observasjonen (flere år). Konkret vil hovedspørsmålet være om fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor eller om bestandene ikke har slike belastninger. Dersom fiskebestanden er begrenset av en eller annen dødelighetsfaktor, vil bestandene ha lavere tetthet/biomasse enn bæreevnen skulle tilsi. Dette vil ytre seg i små fangster. Dersom faktoren er av betydning hvert år vil samtlige årsklasser være svake. Dersom det forekommer omfattende fiskedød bare enkelte år, og/eller denne virker selektivt på bestemte årsklasser eller arter, vil dette påvirke alderssammensetningen hos de arter som rammes. De arter som rammes av en dødelighetsfaktor som gir omfattende reduksjon i individtettheten vil kunne ha god individuell vekst i den gjenværende bestand. Dersom fiskebestandene er begrenset (negativ påvirkning uten dødelighet) av en faktor som er tilstedepermanent eller ofte, vil dette kunne gi dårlig vekst, men med jevnt sterke årsklasser tilstede. Utover disse indikatorene i enkeltbestander vil mengdeforholdet mellom fiskeartene og dominans kunne angi begrensende faktorer. Mengdeforhold og dominans vil også ha direkte innflytelse på den effekt fiskebestandene kan ha på vannkvaliteten gjennom nedbeiting av algespisende zooplankton og resirkulering av sedimentbundet fosfor. Dessuten vil en periode med god vannkvalitet eller en langtidsutvikling mot bedre vannkvalitet (mindre dødelighet) gi som resultat at tetthet og produksjon i bestandene (artsfordeling, størrelser) vil øke, og at innflytelsen av fisk på vannkvaliteten gjennom de nevnte mekanismene vil øke. Dette vil kunne forsinke den bedring av vannkvaliteten som ellers ville være forventet ut fra tiltak i nedbørfeltet, og for så vidt også av de vannkjemiske parametre fra selve innjøen. Metoder Settegarn Det er benyttet settegarn av typen nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensenserie (supplert med 16 mm og 10 mm maskevidde). Begge seriene ble benyttet ved land rett utenfor vegetasjonsbeltet og midt ute i innsjøen, se Fig. 1. Nordisk miljøgarnserie er et 30 m langt garn (høyde 1,5 m) bestående av følgende maskevidder innsydd i følgende rekkefølge: 43, 19.5, 6.25, 10, 55, 8, 12.5, 24, 15.5, 5, 35, 29 mm, der hver maskevidde er representert med 2,5 m. En slik lenke ble satt parallelt med land og en midt i innsjøen. Det ble fisket på dagtid og nattid. Modifisert Jensenserie besto av enkeltgarn med dimensjon 25*1,5 m, og følgende maskevidder ble benyttet: 10, 16, 19.5, 22.5, 26, 29, 35, 39, 45, 52 mm. Et garn av hver maskevidde ble satt fra land og rett ut. Dessuten ble en lenke bestående av et garn av hver maskevidde satt midt i innsjøen. Jensenserien ble satt kl. 16-18, og trukket påfølgende morgen kl. 9-11. Fangstmengde pr. innsats (CPUE) av de ulike artene for hver maskevidde ble beregnet. Fra samtlige fisk på både nordisk miljøgarnserie og på Jensenserie ble det tatt strukturer til aldersbestemmelse (karpefisk, abbor: gjellelokk og ørestein, fra gjedde: vingebein og ørestein). Not Det ble fisket med landnot 13.10.1998, etter at en del av vannvegetasjonen var noe redusert i omfang. Nota hadde en totallengde på 50 m, høyde 6 m og maskevidde 5 mm i notposen. Nottrekk var vanskelig å gjennomføre, idet strandvegetasjon hindret selve trekkingen mot land. Dessuten var bunnen så bløt at nota raskt ble fylt med mudder. Tre teknisk gode trekk ble gjennomført i den nord-østre del av innsjøen. Dykking Under notfisket ble det stedvis observert betydelig bestand av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis). Denne ble ansett som utdødd fra 1950-årene til den dukket opp igjen med enkelte individer i 1993 (Spikkerud 1994). Dybdeutbredelse av liten dammusling ble derfor undersøkt ved dykking i uke 43 langs 4 transekter som strakte seg fra land og ca 100 m ut. Fire tetthetskategorier ble benyttet ved direkte observasjon av dykker: Ikke tilstede < 1 individ / m2 1-10 individer / m2 10 individer / m2 Det ble tatt et tilfeldig utvalg av levende individer av vanlig dammusling for alderbestemmelse og lengdemåling (totallengde). Fig. 1. Østensjøvannet i Oslo kommune, med angivelse av områder for notfiske, prøvefiske med bunngarn nær land og midt ute i innsjøen og transekter for kartlegging av vanlig dammusling. Dybdekart fra Sæther (1963). Nottrekk:• . Transekt for undersøkelse av vanlig dammusling: A, B, C. Område for pelagisk fiske: Resultater Settegarnfangster Fangstresultat på Nordisk miljøgarnserie er vist i Tabell 1 og Tabell 2 og for modifisert Jensen serie i Tabell 3 og Tabell 4. I samtlige tabeller er vist antall fisk fanget av de ulike arter fordelt på garnas maskevidde, og det er beregnet fangst pr. innsatsenhet (CPUE) angitt som antall fanget fisk pr. 100 m2 og time. Det ble påvist gjedde, abbor, karuss og mort. Basert på innsjøens generelle produksjon og de fiskearter som var tilstede var hovedinntrykket at fangstene både på Nordisk miljøgarnserie og på Jensens bunngarnserie jevnt over var svært lave. På Nordisk miljøgarnserie i juli ble det tatt usedvanlig lite fisk totalt sett, men noe abbor ble tatt rett utenfor vegetasjonsbeltet. Kun en mort ble tatt her, mens det ikke ble påvist fisk ute i de pelagiske områder, til tross for 20 timers fiske. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på nordisk miljøgarnserie i slutten av juli 1998 var 70:1 basert på antall og 165:1 basert på vekt. Med Jensens garnserie ble det til sammen påvist abbor, gjedde, karuss og mort i de strandnære områder, mens det i pelagiske områder ble påvist mort, abbor og karuss. Totalfangstene var her noe større i antall, noe som selvsagt skyldes større garnflate totalt sett, men fangst pr. innsatsenhet var svært lav. Mengdeforholdet mellom fangster av abbor og mort på Jensens modifiserte garnserie i slutten av august var 3,5:1 basert på antall og 2,6:1 basert på vekt. Det ble tatt enkeltindivider av mort med til dels betydelig størrelse, og største mort var 1075 gr. med en totallengde på 38,5 cm. Tabell 1. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i strandområder av Østensjøvannet 28-29.7.1998. Tabell 2. Fangstresultat (antall) og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Nordisk miljøgarnserie i pelagiske områder av Østensjøvannet 28-29.8.1998. Tabell 3. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for modifisert Jensen garnserie i strandområder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Tabell 4. Fangstresultat og fangstmengde pr. 100 m2 garnflate og time (CPUE) for Jensen garnserie supplert med maskevidde 10 mm og 16 mm i pelagiske områder av Østensjøvannet 26-27.8.1998. Notfangster Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Aldersfordeling og vekst Det ble foretatt tre teknisk gode notdrag på dagtid. Det ble tatt abbor i lite antall i samtlige trekk, men ingen andre arter ble påvist med not. En abbor på 32 cm ble tatt, mens resten var årsunger i lengdeintervallet 6,4-7,2 cm. Fig. 2. Aldersfordeling av totalmaterialet av abbor og mort tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Aldersfordelingen for mort viste fravær av enkelte årsklasser (Fig. 2), men dette kan skyldes tilfeldigheter fordi totalfangsten av mort er lav. I materialet er det funnet mort opp til alder 13 år. Begge kjønn hos abbor viser god vekst, med lengde etter første vekstsesong på 69,5 mm (SD=19,5) for hunner og 66,2 mm (SD=9,6) for hanner (Fig. 3). For hunner observeres en jevnt avtagende vekst, uten at dette kan karakteriseres som vekststagnasjon. For de tre individene i materialet som oppnår alder på 10 år påvises økt lengde fra alder 7 til 10 år. Dette fremkommer tydeligere på individuelt vekstforløp (Fig. 5). Her fremkommer tydelig stor forskjell i individuell vekst, og ingen av individene har markert vekststagnasjon. Mort viser jevn vekst frem til alder på 3-4 år for hunner og frem til 3 år for hanner (Fig. 3). Det individuelle vekstforløpet varierer svært mye, og for hunner av mort er det variasjon i lengden fra ca 12 cm til 30 cm ved 6 års alder (Fig. 5). Dette bidrar til at gjennomsnittlig vekst for aldersgruppene 5 og 6 åringer reduseres av enkelte individer som har svært lav vekst. Verken for individer med lav vekst eller god vekst er det vekststagnasjon. For de eldste individene er det fortsatt lengdevekst selv etter alder 7 år og frem til 13 år. I Fig. 5 er vist individuell vekst for fire individer av karuss for å illustrere forskjell i vekstmønster. Tre individer har rask vekst frem til 3-5 års alder og viser deretter vekst-stagnasjon ved en lengde på ca 30 cm. Flere individer i materialet av karuss med lengde 35-37 cm viste en alder på 15-24 år, noe som antyder høy alder og vekststagnasjon for denne gruppen av karuss. Hvorvidt det finnes en gruppe karuss med et annet vekstmønster kan ikke angis med det foreliggende materialet. Materialet av gjedde består kun av tre individer, alle hunner (samlet vekst vist i Fig. 4 og individuell vekst i Fig. 5). Disse viste jevnt god vekst og ingen tegn til vekststagnasjon frem til alder 8 år. Det var imidlertid stor variasjon mellom de tre individene i første 20 individer var de fleste aldersgrupper representert, men med dominans av individer med 5 vintersoner, dvs. årsklassen fra 1993. Fig. 3. Tilbakeberegnet vekst hos hunner og hanner av abbor (over) og av mort (under) tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 4. Tilbakeberegnet vekst hos gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Fig. 5. Tilbakeberegnet vekst hos enkeltindivider av abbor, mort, karuss og gjedde tatt under prøvefiske med bunngarn (nordisk miljøgarnserie og modifisert Jensen garnserie) i Østensjøvannet i juli og august 1998. Diskusjon De arter som i dag regnes som tilhørende i Østensjøvannet med regulære bestander er: Abbor Gjedde Mort Karuss Karuss er ikke nevnt av Huitfeldt-Kaas (1918), og det har ikke vært mulig å dokumentere om denne arten er oversett av han, eller om den er innført på et seinere tidspunkt. Han nevner imidlertid ål, ørekyt og 9-pigget stingsild, men disse regnes som utryddet, ål allerede på 1860 – tallet på grunn av vandringshinder i Østensjøbekken, ørekyt og stingsild sannsynligvis knyttet til forurensning på 1940-tallet. Huitfeldt-Kaas (1918) nevner forekomst av kreps i Loelva, men ikke spesielt i Østensjøvannet eller i Østensjøbekken. Kreps forekommer imidlertid i Nøklevann. På grunnlag av prøvefiske i Østensjøvannet med bunngarn i strandområder og ute i vannmassene ble det i juli og august 1998 påvist abbor, mort, karuss og gjedde. Av de totale fangstene dominerte abbor med 80% forekomst. Mort og karuss utgjorde henholdsvis 8,6% og 9,3%, mens gjedde utgjorde 2,1%. Følgende forhold i resultatene poengteres: De totale fangstene av mort var små og mye mindre enn forventningen basert på innsjøens produksjonsforhold. Mort viste ingen vekststagnasjon. Dette sammen med fravær av mort med 1, 2 og 3 vekstsesonger viser at rekrutteringen i mortebestanden er meget lav. Det var til dels meget stor variasjon i tilbakeberegnet vekst mellom individer av samme kjønn. Til tross for at abbor dominerte fangstene var de totale fangstene av abbor betydelig lavere enn forventet. Dette baserer seg både på innsjøens produksjonsevne og at bestanden av mort er lav. Abbor var tilstede med alle årsklasser representert opp til 10 år. Aldersfordelingen viste jevn årlig rekruttering. Abbor viste ikke vekststagnasjon, men det var stor variasjon mellom vekstforløp hos individene i materialet. Karuss er lite fangbar på garn og denne arten er sannsynligvis underrepresentert i garnfangstene. Det ble funnet enkelte gamle individer (18-24 år) med lengde 35-37 cm. Det inntrer vekststagnasjon hos karuss eldre enn 3-5 år. Lengden er da 25-32 cm. Forekomst av damkaruss med annet vekstforløp kan ikke utelukkes. Det ble fanget 3 gjedder, alle hunner med jevn vekst uten vekststagnasjon. Det konkluderes med at fangstene er merkelig små i forhold til innsjøens produktivitet og at dette reflekterer liten bestand for abbor, gjedde og spesielt for mort. Basert på innsjøens høye produksjonsevne og de fiskeartene som er tilstede skulle det ut fra dette alene forventes total dominans av mort, og at totalfangstene var betydelig større og i en helt annen størrelsesorden. I slike bestander er mort næringsbegrenset, og viser derved vekststagnasjon. Av abbor og mort har bare abbor jevn årlig rekruttering, og verken abbor eller mort viser stagnasjon i vekst, noe som nærmest bekrefter at disse bestandene ikke er næringsbegrenset. Det er nærliggende å sammenligne fangstene med de som er rapportert fra Årungen. Denne innsjøen har lavere produktivitet, men har et fiskesamfunn bestående av mort, abbor, gjedde, ål og trolig karuss, dvs. forholdsvis likt det i Østensjøvannet. Årungen er imidlertid dypere og det er ikke rapportert om fiskedød. Fangstene ligger her på et helt annet nivå, 250-300 mort/100 m2 og time (Borgstrøm og Eie 1981), sammenliknet med Østensjøvannet som har < 1 fisk/100 m2 og time både for mort og abbor. Både mort og abbor synes derfor begrenset av en annen faktor enn næring. Fangstmengde, vekstforløp og alderssammensetning antyder at disse artene i årene forut for 1998 har vært begrenset av en eller annen faktor som begrenser rekrutteringen uten at veksten hos de gjenværende individer viser den typiske vekststagnasjonen som er typisk for tette bestander. Derimot fortsetter veksten selv om individene er relativt gamle, men det er stor variasjon i selve forløpet mellom individene både hos mort og abbor. Hos karuss derimot antyder vekststagnasjon at bestanden er næringsbegrenset, og det er sannsynlig at bestandstettheten er større enn fangstene skulle tilsi. En faktor som periodevis oksygensvinn skulle forventes å virke på bestandene i denne retningen. Mort er følsom for oksygensvinn, og er mer følsom enn abbor. I tillegg kan karuss overleve korte perioder under nærmest anaerobe forhold. Liten totalbestand av mort og abbor, og med antatt dominans av karuss er derfor forventet fiskesamfunn dersom oksygensvinn er den begrensende faktor. Sekundæreffekter av dette er at fisk i perioder med dårlig oksygenkonsentrasjon vil søke til områder av innsjøen som fortsatt har tilfredsstillende forhold, noe som vil forventes å gi hard predasjon på småfisk og derved dårlig rekruttering. Men flere forhold tilsier at oksygensvinn i vannmassene alene ikke er den begrensende faktoren i årene forut for prøvefisket i 1998. Høsten 1995 ble det for det første påvist massiv dødelighet hos årsunger av abbor uten at oksygensvinn ble påvist. For det andre antyder oksygenmålinger utført av OVA på ettervinteren at forholdene er blitt bedre de 6-8 siste år sammenliknet med tilsvarende målinger på 1970- og 1980-tallet. Observasjon av større forekomster av vanlig dammusling (Anodonta piscinalis) høsten 1998 med mange årsklasser tilstede viser for det tredje god overlevelse av disse organismene, og det har trolig også vært en markert økning i denne bestanden de siste 5 årene, idet bare få individer ble påvist i 1993. Bruk av vanlig dammusling som en indikasjon på oksygenforholdene må imidlertid gjøres med forsiktighet, fordi tålegrensene for oksygen ikke er avklart når det gjelder vanlig dammusling. Oksygensvinn anses imidlertid som årsaken til nærmest fravær av vanlig dammusling over flere tiår, selv om også gift fra blågrønnalger er nevnt (Økland & Økland 1991). En annen muslingart, svanemuslingen (Anodonta cygnea), har en viss toleranse ovenfor oksygensvinn, og det er vist at denne muslingarten tåler 7 døgn i oksygenfritt miljø i romtemperatur (Salanki 1977). Det må derfor regnes med at også vanlig dammusling har en viss toleranse overfor oksygensvinn, men det konkluderes med at god overlevelse og økning i bestanden av vanlig dammusling har skjedd de siste år som en følge av bedre oksygenforhold. På den andre siden utelukker ikke forekomst av vanlig dammusling at oksygensvinn fortsatt skjer og at dette kan gi dødelighet for fisk. Utover oksygensvinn som mulig dødelighetsfaktor bør andre faktorer vurderes, og giftproduserende blågrønnalger anses her som en mulighet. Selv om det ikke er dokumentert effekter av giftige blågrønnalger på fisk i Østensjøvannet, bør direkte dødelighet og/eller subletale effekter på fisk vurderes. NIVA har foretatt spredte observasjoner av forekomsten av blågrønnalger og toxinproduserende stammer i Østensjøvannet. De framtredende artene i perioden 1980-98 har vært innenfor slekteneAnabaena ogMicrocystis(Olav Skulberg, pers. medd.). Det er foretatt biotester for akutt toksisitet og kjemiske analyser som har vist at blågrønnalger i Østensjøvannet produserer cyanotoksiner med effekt på lever og at dette er gifter som har en viss langtidsvirkning. Det er ikke kjent om dette har en virkning på fisk, men vannet er meget grunt og har svært liten gjennomstrømning. Dette gir ingen mulighet for fisk å rømme ned under det algeproduserende sjikt eller til innløpsos i kritiske perioder. Disse forholdene sammen med høye konsentrasjoner av blågrønnalger som periodevis utvikles i Østensjøvannet skulle tilsi maksimal effekt av en eventuell algegift. Hvilken økologisk konsekvens dette skulle ha på fiskesamfunnet vil imidlertid bare være spekulasjoner, men det er lett å tenke seg at ungstadier har stor følsomhet, og at mort som konsumerer alger, deriblant blågrønnalger (Lessmark 1983), vil kunne bli mer påvirket enn abbor, både gjennom direkte dødelighet og gjennom subletale effekter. Det kan også spekuleres på om subletale effekter kan gi stor variasjon i vekstmønster mellom individene i populasjonen, ved at noen årsklasser blir mer eksponert enn andre. Den praktiske konsekvensen av dette vil være at de begrensende faktorer vil endre karakter etterhvert som vannkvaliteten eventuelt bedres. Fra å være begrenset av en faktor som periodevis gir dødelighet (oksygensvinn, algegift) eller dårlig vekst, forventes det at bestandene etter hvert vil bli næringsbegrenset. Dette innebærer følgende endringer: Økning i antall og biomasse av fisk opp til det nivå som defineres av produksjonsnivået. Endring i forholdet mellom mort og abbor til fordel for mort. Økt relativ andel av ungstadier i bestandene. Økt biomasse og antall av fisk vil innebære at den relative betydningen av fiskens bidrag til eutrofiering vil øke. Dette vil være prosesser som må karakteriseres som langtidsendringer og som vil gå parallelt med en eventuell bedring av vannkvaliteten . Forholdene i innsjøen må uansett karakteriseres som ustabile, også på lang sikt. Ustabiliteten mht. fisk henger sammen med at perioder med oksygensvinn opplagt kan inntreffe som en følge av høy produksjon og naturgitte forhold som lite vannvolum og lav gjennomstrømning som følge av liten tilførsel fra det lokale nedbørfelt. Det henvises her til episoden med oksygensvinn i 1903 og 1909 (Huitfeldt-Kaas 1909). Gjennomstrømning og tilførsel av vann er trolig en nøkkelfaktor for å stabilisere forholdene, og økt gjennomstrømning kan gi økt overlevelse av fisk i kritiske perioder. Litteratur Borgstrøm, R. og Eie, J.A. 1981. Antall og biomasse av mort, Rutilus rutilus (L.), og abbor, Perca fluviatilis L., i Årungen i mai 1980. NLVF/Styringsutvalget for jordforskning, rapport nr. 7, 32 s. Brabrand, Å. 1996. Fiskedød i Østensjøvannet i Oslo. Laboratorium for ferskvnnsøkologi og innlandsfiske, Universitetet i Oslo. Internt notat, 3 s. Faafeng, B.A. 1995. Østensjøvannet – pryd eller pest? Norsk institutt for vannforskning. Rapport 3348-95, 13 s. Huitfeldt-Kaas, H. 1909. Hvorfor udvandrer fisken fra Østensjøvandet? Norsk Fiskeritidende. 257-263 Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge. Centraltrykkeriet, Kristiania. 106 s. Lessmark, O. 1983. Competition between perch (Perca fluviatilis) and roach (Rutilus rutilus) in South Swedish lakes, unpubl. PhD thesis, University of Lund, 172 pp. Tveter, H. 1925. Østensjøvandet. En monografi. Stensil 19 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann med tilløpsbekker. Årsrapport 1994. 18 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1995. Østensjøvann 1979-1994. Eutrofiering, plantenæringsstoffer og blågrønnalger. Rapport, 15 s. Oslo vann- og avløpsverk, 1998. Restaurering av Østensjøvannet. Prosjekt ”Renere Østensjøvann”. Under trykking. Salanki, J. 1977. Effects of environmental factors on the endogenous rythm of the freshwater mussels (Anodonta cygnea L.). Annales. Biol. Thihany 44, 126-131 Spikkerud, E. 1994. Østensjøvannet i Oslo – nytt studium av bunndyr og miljøforhold etter 30 år. Cand. scient. Hovedfagsoppgave i limnologi, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, 136 s. Sæther, O. A. 1963. Limnologi. I: Brun, E., Høeg, O. A. og Sæther, O.A. Østensjøvannet. Østlandske naturvernforening, småskrift nr. 7. 111 s Økland, J. og Økland, K.A. 1991. Oslo rundt langs vann og vassdrag. Universitetetsforlaget, Oslo. 230 s

1/1 Historie | Gravskikker Gravhauger og gravskikker Lær mer om oldtidsfunn og oldtidsveier i Østensjøområdet. Tidsepoker: Eldre steinalder 10 000 - 4 000 f.Kr. Yngre steinalder 4 000 - 1800 f.Kr. Traktbegerkulturen Jordbruket spredte seg sørfra og nordover i yngre steinalder. Noe før 4000 f. Kr. er det sannsynlig at folk fra den såkalte Ertebøllekulturen i Danmark hadde begynt med jordbruk. Funn viser at fiske og jakt var viktigere enn korndyrking og husdyr. Folk var mer samlere og jegere enn bønder. På samme tid var det folk nord i Europa og sør i Skandinavia hvis hovednæring var jordbruk. Keramikken de laget, ga navnet traktbegerkulturen. Traktbegerfolket la de døde under flat mark. Gravene ble etter hvert utviklet til større kammer av steinblokker, og disse kan fortsatt sees på høydedrag i Danmark. Denne kulturen fantes i hele Danmark, Sør- og Midt-Sverige før år 4 000 f. Kr. Boplassene hadde store langhus med lengde opptil 85 m. Tegn etter jordbruk er faktisk påvist omtrent like tidlig i Norge, tydeligst i Oslofjordområdet. Av redskapen som ble brukt, kan nevnes slipte stein- og flintøkser. De blir kalt tynn-nakkete økser. De hadde hull for skjefting på treskaft. Øksene var av samme sort som traktbegerfolket brukte i de nevnte naboland. Av denne grunn har kulturen fått navnet traktbegerkulturen til tross for at selve begeret er så godt som ukjent i Norge. Det kan ha vært en mulighet for at jegere fra Nøstvedt var blant de aller første jordbrukere i landet på bakgrunn av sin kontakt med traktbegerfolket i nabolandet. Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vann. Ved Grefsenåsen lå en flintknoll og tre store tynn-nakkete flintøkser på samme sted i en myr. Dette offerfunnet har klare likhetstrekk med liknende funn i Danmark som man knytter til fruktbarhetsritualer. Fra Østensjøområdet er en tynnakket øks fra Lambertseter og en fra Ryen knyttet til Traktbegerkulturen 3 800 - 2 800 f. Kr. Arkeologer og historikere mener det antagelig har ligget en boplass fra yngre steinalder i nærheten av Østensjøvannet. Bøndene i Øst-Norge har hatt en kulturform som viser at de har hatt forbindelse med traktbegerfolket. Her er det imidlertid ikke funnet hustufter, store fellesgraver eller keramikk, så en må si at de første jordbrukerne i Norge utviklet en egen kultur beslektet med traktbegerkulturen. Øvrige funn av steinøkser fra Østensjøområdet: En tykknakket flintøks fra ca. 2 500 f. Kr.m er fra da såkalte stridsøkskulturen, også en jordbrukskultur. Eldre steinalder : trinnøks av bergart fra Lambertseter, trinnøks fra Manglerud, trinnøks (steinøks uten hull)fra Østensjø, trinnøks (buttnakket steinøks) fra Østensjø. Disse øksene er fra 6 - 4 000 år f. Kr. Yngre steinalder: Tykknakket flintøks fra Østensjø, 2 500 f. Kr. Enkel skafthulløks fra Ryen, halv skafthulløks fra Østensjø. Eggfragment av enkel skafthulløks fra Manglerud, enekl skafthulløks av lys grå bergart, Østensjøvannet. Disse øksene er fra 2 500 - 1800 f. Kr. Gravhauger og gravskikker I hht kulturminneloven § 4 er gravminner fra før 1537 automatisk fredet. Yngre steinalder 4 000 - 1 800 f. Kr. Dysser og storsteinsgraver fantes i Danmark og Sverige. Disse gravtypene er nesten ukjente hos oss, men vi finner noen få eksempler i Østfold i grensetraktene mot Sverige. Eks. Skjeltorp i Skjeberg. Noen hellekister. Funn fra Vistehulen i Rogaland og Grønehelleren i Sogn - skjeletter i avfallslagene. De døde ble muligens gravlagt i huler og hellere. Eldre bronsealder 1 800 - 1 000 f. Kr. De døde legges i store gravrøyser. De fleste gjenværende røyser ligger langs kysten, øverst på åsene, nesten alltid alene. Sees bare en dal fra haugen, har antakelig en fjordgang buktet seg innover i landet en gang i tiden. Bronsealderrøysene er de tidligste gravminner som setter synlige spor etter seg i landsdel etter landsdel. De gir de første bildene av gravskikkene i Norge i større målestokk. Haugene har ofte monumental virkning. Var de flotte plasseringene til heder for de døde? Yngre bronsealder 1 000 - 500 f. Kr. Likbrenning ble vanlig i Norge, faktisk enerådende. Dette var den viktigste grunnen til dele mellom yngre og eldre bronsealder. Lekte man med tanken om et nytt liv etter døden da legemet forsvant i bålet? Restene ble gravd ned i bakken enten i en gravurne eller rett og slett lagt ned i en grop. Var årsaken at bøndene hadde fått dårligere tider pga endrede klimaforhold, avspeilet den nye skikken utjevning i bondesamfunnet, eller....? Graven ble skjult for øynene våre. Det er få funn fra denne tiden. Vest i landet ble ofte urnen satt i en gammel gravrøys. Det er funnet en skafthulløks fra bronsealderen ved Østensjøvannet. Eldre jernalder 500 f. Kr. - 570 e. Kr. Førromersk jernalder (500 -0): I Vest-Norge forble gravskikken fra yngre bronsealder nesten uendret. I Øste-Norge var det to gravtradisjoner. Urnegraver der urnene ble satt i små gravrom. Likbrenning der rester fra bålet ble lagt i leirkar eller lignende. Deretter ble karene lagt i enkle groper i bakken, under flat mark, lave hauger eller steinlegginger. Romersk jernalder (0-400) og folkevandringstiden (400-570) Gravfunn har gitt det viktigste grunnlaget for vår kunnskap om kultur og samfunnsforhold fra denne tiden. Det har vært påvirkning fra landene i Nord-Europa også vedrørende gravskikker. I det første århundrede etter Kristi fødsel, begynte man å gravlegge de døde uten likbrenning. De nye skikkene kommer til Danmark og Syd-Sverige tidlig etter år 0. Om lag midt i det første århundrede kommer skikken til Norge. Folk fra høyere sosiale lag ble lagt ubrent i gravhauger. Andre ble kremert. Størrelsen på gravminnet forteller oss om den sosiale status til den gravlagte. Omkring år 400 var igjen branngravene enkelt utstyrt, foretrukket over hele Skandinavia. Det kom en reaksjon på de overdådige gravene. Innover i landet holdt de lengre på skikken å gravlegge uten likbrenning. Gravfelt flere steder i landet bestod av en blanding av branngraver, gravhauger og groper. Gravrøyser ved vann innover i landet er oftest fra jernalderen. (jfr. bronsealderen) Yngre jernalder 570 - 1050 e. Kr. Merovingertid (570 - 800): Det er få gravfunn fra denne tiden. Flatmarksgraver ble vanligere enn tidligere. Hauger og røyser ble laget små. På Vestlandet finnes skipsgraver fra 700-tallet. Gravhauger og gravskikker Gravhauger i Østensjøområdet. I Østensjøområdet finner du en rekke gravhauger. På Tallbergåsen er det rester etter fem hauger. De andre har en diameter på 5-6 meter. Den største har måler hele 16 meter i diameter, men den kan likevel være vaskelig å se da den og de andre har vært utsatt for gravrøving. Arkeologer antar at de er anlagt i jernalderen, trolig 200 - 900 e. Kr. I Eikelunden (Abellunden) er det også fem hauger. Ved Bakkehavn finner du to og i hagen på Østensjø gård en flott gravhaug. Ved Langerud sykehjem finner du rester etter hele 9 gravhauger. Det er også funnet en spydspiss av jern og et vevlodd av kleber fra jernalderen ved Østensjøvannet. Gravhaugene gir en utmerket anledning til undervisning om gravskikker, eller til å filosofere og sammenligne tidligere tiders og våre egne skikker. Kilder Norges historie, bind 1, Forhistorien, Bente Magnus og Bjørn Myhre. Cappelen. Norges kulturhistorie, bind 1, Vår fjerne fortid, De titusen år, Erling Johannesen. Aschehoug. ”Ti steinøkser fra steinalderen ved Østensjøvannet.” Einar Østmoe, amanuensis ved Universitetets oldsakssamling. Sothøna nr. 6. Finn Gulbrandsen

1/1 Forening | Arkiv Årsberetninger og årsmøteprotokoller for Østensjøvannets Venner: Årsberetninger 2024 2023 2022 2021/22 2020/21 2019/20 2018/19 2017/18 2016/17 2015/16 2014/15 2013/14 2012/13 2011/12 2010/11 2009/10 2008/09 2007/08 2006/07 2005/06 2004/05 2003/04 2002/03 2001/02 2000/01 Årsmøteprotokoller 2025 2024 2023 1/1

1/1 Kunnskap Østensjøvannets venner har samlet mye kunnskap om Østensjøvannet og området rundt. Her kan du lese mer om naturen, dyre- og plantelivet, vern av området og historien. Natur Vern Historie

1/1 Besøk vannet | Adkomst Hvordan finner jeg fram til Østensjøvannet? Østensjøvannet ligger veldig nært Oslo sentrum. Hvis man drar en rett strek fra Oslo S til Vadedammen i nordenden av vannet blir streken bare 4,6 km lang. Fra Oslo sentrum Hvis du kommer fra Oslo sentrum er den raskeste adkomsten å ta T-bane nummer 3 (Mortensrud) som passerer fra nord til sør på østsiden av vannet. Vannet er langt, og du kan benytte alle de fire holdeplassene Skøyenåsen, Oppsal, Bøler og Bogerud til ankomstpunkter, avhengig av om du vil starte fra nord eller fra syd ved vannet. Fra Skøyenåsen T-banestasjon går du Haakon Tveters vei rett ned til vannets nordende. Fra Oppsal følger du Oppsalveien til Østensjø gård. Fra Bøler følger du General Ruges vei/Eterveien, men det finnes også en snarvei forbi Bøler kirke. Fra Bogerud stasjon kan du følge Bogerudveien som svinger ned mot Bogerudmyra i sør. Flere stier fører ned mot miljøparken fra denne veien. Adkomst på vestsiden I nordvest kan du ankomme med T-bane 4 (Bergkrystallen), men til fots er det et stykke å gå til du er på Tallberget. Busslinje 70 går fra Vika i Oslo sentrum og til Skullerud. De mest aktuelle holdeplassene er antagelig Smedberg eller Abildsø. Fra Smedberg er det 5 minutter å gå forbi Abildsø ILs fotballbaner. Fra Abildsø skole er det også 5 minutter langs Østensjøveien til du kommer til sydenden av vannet. Rundtur i området Østensjøvannet ligger midt i bydelen og har fått sin egen bussrute som går rundt vannet. Bussruten Østensjø ring (78A/B) er tegnet inn på kartet (blått) og den går hver halvtime i begge retninger. Med denne bussen kommer du rett til områdets mest sentrale møteplasser. Oppdaterte rutetider Gjør et søk på www.ruter.no for å finne raskeste og beste veien til området. Bil Parkeringsplassen er skiltet og godt synlig i sydenden av Østensjøvannet med innkjøring fra Østensjøveien. OBS! Les parkeringsbestemmelsene nøye på stedet. Koordinater for bruk av GPS Østensjøvannets geografiske koordinater er 59° 53' og 7" N og 10° 49' 42,5" Ø. (et punkt midt ut på vannet). Angitt i UTMkoordinater er det samme punktet 32VPM023400. Noen koordinater som tar deg direkte til spesielle steder i miljøparken... brua i sørenden, med fin utsikt nordover: N 59° 52.879' E 010° 49.925' bra utsiktspunkt på vestsiden av vannet: N 59° 53.216' E 010° 49.558' vadedammen, god utsikt mot sør: N 59° 53.848' E 010°49.847' Innstillingene som gir disse koordinatene er a) format=hddd°mm.mmm', b) kartdatum=WGS 84 og c) nordreferansen=magnetisk nord. Legg inn punktene på din GPS og finn frem.

1/1 Historie Østensjøvannområdet har hatt mange gårder som har vært betydelige i sitt område. Noen av dem eksisterer den dag i dag, og her presenterer vi gårdenes histore. Kartet viser lokale navn og betegnelser på de forskjellige delene av miljøparken. Dette er navn som er skapt på «folkemunne» og ble brukt av de som hadde behov for nøyaktige stedangivelser i sitt daglige arbeide i området. Sitter du på informasjon som vi kan supplere med på disse sidene, tar vi mer enn gjerne imot stoff fra deg. Østensjøvannets Venner er også interessert i å komme i kontakt med folk som kjenner til flere navn og betegnelser. Send oss dine kommentarer og tips til oss: post@ostensjovannet.no Les mer om livet ved Østensjøvannet i perioden 1900-1925 i denne monografien av Haakon Tveter. Finn bilder fra Østensjøområdet i Østensjø lokalhistoriske bildedatabase. Se kart og informasjon om områdets kulturminner i Østensjø kulturkart. Her kan du lese mer om historien ved Østensjøvannet: Østensjø gård Abildsø gård Oppsal gård Bakkehavn gård Bøler gård Gravskikker Kulturlandskap

1/1 Historie | Østensjø gård Drengestua på Søndre Østensjø av antikvar Siri Hoem Når du følger middelalderveien Valborgs vei mellom de to Østensjøgårdene, går du like forbi drengestua på Søndre. Bygningen avgrenser tunet mot vest og ligger med utsikt utover vannet. Tunet er et sjeldent fint eksempel på gårdsbebyggelse i empirestil, der våningshuset, låven og drengestua utgjør en arkitektonisk helhet. Bygningene er organisert i et firkanttun, som var typisk for distriktet. Drengestua sies å være den eldste bygningen på gården. En vanlig oppfatning er at den er fra omkring år 1800, og at den tidligere var gårdens våningshus. På arkitekt Eyvind Moestues oppmålingstegninger fra 1940 står det ”Drengestue, oprindelig Hovedbygn”. Hvordan så dette våningshuset ut, og når oppsto drengestua slik vi kjenner den i dag? Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene, men det finnes opplysninger som tyder på at drengestua er fra 1840-åra, mens tre rom i første etasje stammer fra et våningshus fra slutten av 1700-tallet. De første hundre årene hadde drengestua tilnærmet samme utseende, men i 1940-åra ble den bygget om og modernisert innvendig. Bygningen var i bruk som bolig fram til slutten av 1990-åra. I dag står den tom og er i til dels dårlig forfatning, men den har potensiale til å bli en perle med historisk sus. Huset skjuler, bokstavelig talt, en spennende historie. Bak panelet ligger det gamle tømmeret, som kan gi svar på en del ubesvarte spørsmål. Høsten 2000 gjennomførte jeg et etterutdanningskurs i teknisk bygningsvern hos Byantikvaren i Oslo. Drengestua på Søndre Østensjø var studieobjekt for bygningsarkeologiske og tekniske undersøkelser. I tillegg til disse feltstudiene har jeg funnet opplysninger i Byantikvarens arkiv og i tidsskrifter. Ut over dette har jeg ikke gjort kildeundersøkelser. Når ble drengestua oppført? Apoteker Ditlev Wilhelm Falkenberg kjøpte Søndre Østensjø i 1785. Det er muligens i hans tid at den eldste delen av drengestua ble oppført, da som våningshus. I 1838 overtok Halvor Tveter, som snart oppførte eksisterende énetasjes våningshus i empirestil. Ting tyder på at han også oppførte drengestua i den formen vi kjenner den i dag. Arno Berg omtaler Søndre Østensjø i en artikkel i St. Hallvard 1933. Han har lest gamle branntakster og funnet flere interessante opplysninger. I 1755 brant alle husene på gården. Etter dette er ikke bebyggelsen kjent før i 1814, da Jørgen Young var eier. I branntaksten beskrives da et sekslaftet våningshus i to etasjer med svalgang. Sekslaftet betyr at huset har seks tømmerlengder utvendig, noe som gir to hovedrom. Dette huset nevnes også i 1838, da Halvor Tveter kjøpte gården. Våningshuset hadde seksten sprossevinduer, hvorav stua og salen hadde fire hver. Bygningen må ha vært i dårlig forfatning, siden verdien ble satt til kun 150 spesiedaler. I takst fra 1838 og 1843 nevnes ingen drengestue eller bryggerhus, men i sistnevnte takst står den gamle hovedbygningen fortsatt. Arno Bergs teori er at andre etasje i dette våningshuset ble tatt ned og restene brukt i drengestua. Den sekslaftete førsteetasjen ble bygget på til dagens åttelaftete bygning og fikk et innebygget skur i nordenden. Det er uvisst om våningshuset ble flyttet i forbindelse med ombyggingen, eller om det beholdt sitt opprinnelige sted i tunet. Det er sannsynlig at den kvadratiske laftekjernen som utgjøres av rom 2 og 3, har tilhørt det gamle våningshuset. Disse rommene har like takhøyder og samme type profilerte takbjelker. Skilleveggen mellom rommene ble sannsynligvis oppført sent på 1800-tallet, muligens i bindingsverk. Rom 2 har to typer staffpanel, som tyder på sent 1800-tall, og døra mellom rommene er i typisk sveitserstil. Rom 3 har kun etterkrigspanel som er slått rett på tømmerveggen. I begge disse rommene finnes det gammelt treverk med en brunsort overflate som antas å være nedvasket sot, trolig etter røyk fra grua. Grua, som er registret i 1940, kan ha stått på samme sted i våningshuset. Disse registreringene tyder på at rom 2/3 har vært ett åpent rom med synlige tømmervegger og bryggerhusfunksjon. Hvis hele første etasje i det gamle våningshuset ble innlemmet i drengestua, skal den gjenbrukte delen ha to hovedrom. Det innebærer at rom 1 eller rom 4 også tilhørte våningshuset. Dette er litt mindre opplagt, siden begge disse rommene har større takhøyder enn midtdelen. De ulike romhøydene i første etasje danner sprang i loftsgulvet på inntil 60 cm. Flere registreringer tyder allikevel på at rom 4 var del av det opprinnelige våningshuset. Inne i skjulet er tømmerveggen mot nord synlig, og stokkene er like i hele høyden. Gamle råteskader og slitasje tyder på at veggen har stått lenge ute. Denne ytterveggen stammer sannsynligvis fra et toetasjes hus. I første etasje er det spor etter et vindu, som er lavere enn de andre. Åpningen kan ha hatt et tofags smårutete 1700-talls vindu. Vindusåpningene ble sannsynligvis utvidet, eller fikk ny plassering, da våningshuset ble bygget om til drengestue. Hvis grua er eldre enn den nåværende drengestua, er det sannsynlig at den har stått innebygget også i bakkant. Varmen ville dermed spres inn mot bakrommet. Det er derfor sannsynlig at rom 2/3 og 4 har tilhørt det eldre våningshuset. Rom 4 har takbord med karnissprofil, og panelet er alderdommelig. Det kan være sent 1700- eller tidlig 1800-tall. Rom 1 har også takbord og panel med karnissprofiler, men her er trebordene tynnere. Jeg antar dette er elementer fra da drengestua fikk sin nåværende form. Ifølge takst skal dette ha skjedd etter 1843. På grunn av stilen i eksteriøret antar jeg bygningen stammer fra 1840-åra, da empirestilen fortsatt var vanlig på Akershusgårdene. Under rom 1 er det en kjeller med tykke murvegger av naturstein. Inne kan vi se spor etter en vindusåpning mot vest, men det er usikkert hva rommet har vært brukt til. Alle rommene og skjulet ble utvendig kledd med stående vekselpanel og samlet under en felles halvvalmet takform. På vestfasaden ble det påmalt to blindvinduer mot rom 4 og skjulet for å skape illusjonen av en enhetlig bygning. Dette var en utbredt skikk på 17-1800-tallet. Årsaken til at man malte slike vinduer var i hovedsak estetisk; man ønsket en enhetlig og symmetrisk fasade. Det bevarte blindvinduet på skjulet er malt med hvite rammer og sorte ”glass”. For å gjøre illusjonen perfekt, har det fått ordentlige vannbord som stikker ut fra veggen. Mot tunet er det to dører, som begge har fire liggende fyllinger. Døra til bryggerhusdelen har enkle fyllinger og to flotte bukkehornhengsler. Kanskje denne døra stammer fra det opprinnelige våningshuset? Døra til rom 1 er trolig fra 1840-åra, den har rikt dekorerte profiler og innstikkhengsler. Drengestuas opprinnelige bruk Tegningene fra 1940 viser tilnærmet opprinnelig planløsning. Drengestua var i bruk som bolig og bryggerhus. I bryggerhuset sto den store grua hvor man kokte mat og vasket klær. Denne delen av huset hadde sannsynligvis steinheller på gulvet, som vi ser antydet på tegningen fra 1940. Dette var trygt i forhold til bruk av åpen ild, og sikkert praktisk med tanke på vann- og matsøl. I rom 1 sto det opprinnelig en skillevegg som avdelte et forrom ved ytterdøra. Veggen er nylig revet, men i gulvet, veggene og taket vises umalte spor. Dette tyder på at skilleveggen ble oppført tidlig. Lignende spor sees i rom 2, hvor det har vært avdelt et kammers. Fra bryggerhuset gikk det ei bratt loftstrapp, som fortsatt eksisterer. På tegningen fra 1940 er det inntegnet et empirevindu med to fag à tre store ruter i loftsrommetet mot sør. Dette rommet var sannsynligvis innredet på 1800-tallet, noe de gamle sveitserstilsgeriktene rundt døra tyder på. Det kan ha vært i bruk som boligrom. Over skjulet er det også avdelt et rom, men dette har tynne, trekkfulle vegger av bindingsverk og panel og kun ei enkel labankdør. Resten av loftet er åpent og kaldt, og var sannsynligvis i bruk som lager og tørkeloft. Endringer etter 1940 I 1940-åra ble det foretatt omfattende ombyggingsarbeider. Det er sannsynlig at Moestue målte opp huset nettopp fordi det skulle bygges om. Det ble etablert nye lettvegger og installert våtrom, gulvene ble foret opp, det ble slått ny panel på flere vegger, grua ble fjernet og nye loddpiper ble murt opp. Heldigvis er de nye elementene stort sett lagt utenpå de gamle. I alle hovedrommene er det funnet gammelt panel, takbord og takbjelker, og sannsynligvis ligger de opprinnelige bordgulvene under de nye. I eksteriøret ble det skiftet ut en del materialer i 1940-åra. Alle vinduene ble skiftet til nye koblete typer. Unntatt fra dette er loftsvinduet mot nord, som muligens er et 1700-talls vindu som er brukt på nytt her. I rom 4 ble blindvinduet erstattet med et ordentlig vindu. Grunnmuren ble pusset, mens den tidligere bare var kalket. Gavlfasaden mot sør har fått nytt panel utenpå det gamle, sannsynligvis på 1980-tallet. Råteskader og tanker om istandsettingen Det er umulig å gi et fullstendig bilde av skadene på bygningen, for store deler av konstruksjonen er skjult. Dette gjelder særlig tømmerveggene og gulvene. Ved å titte og stikke inn i små gliper mellom panelbord og rundt ventiler er det allikevel mulig å få et inntrykk. Nedre del av tømmerveggene har flere råteskader. Det er også sannsynlig at de gamle gulvene er skadet, siden disse ligger nær terrenget. Selve takkonstruksjonen er i god stand, men bordtaket har flere råteskader. Det er spor etter gamle taklekkasjer langs mønet, men disse er senere tettet med takpapp under teglpannene. Utvendig panel er også råteskadet, særlig i nedre del. I den regntunge høsten 2000 var panelet svært fuktig og mykt. Sannsynligvis hadde det skader også da Moestue gjorde sine registreringer i 1940, for relativt få år etter ble det satt sokkelbord på nedre del av panelet. Dette ble nok gjort for å skjule råteskadene. De største skadene er i den søndre delen ved kjellernedgangen. Her har konstruksjonen sviktet helt, og deler av kjellermuren er fjernet. Dette har ført til store setninger. I tillegg er de kraftige tømmerstokkene som ligger i etasjeskillet mot rom 1, pill råtne i endene. Her er mange flyvehull etter borebiller, som har gnaget ganger inne i stokkene og spist treverk, slik at veden er blitt myk som smør. Som vi ofte sier om gamle hus: Det står på viljen! Tross disse skadene er det mulig å reparere bygningen uten at det historiske preget går tapt. Store deler av utvendig panel må fornyes, men innvendig er det mulig å avdekke opprinnelige overflater i alle rommene. Selve bryggerhusdelen kan kanskje få tilbake steingulvet og de sotete tømmerveggene, slik at den opprinnelige bruken blir lesbar igjen? I forbindelse med istandsettingen vil deler av tømmerkjernen bli blottlagt, og da kan spor etter vinduer, skjøter og slitasje gi viktig informasjon om husets historie. Hva vet leserne? De teoriene som er framsatt om drengestuas alder og bruk, kan være feil. Jeg regner med at Sothøna har mange lesere som har slitt sine barnesko ved Østensjøvannet, eller som er opptatt av lokalhistorie. Det hadde vært morsomt om dere kunne bidra med kunnskap om bryggerhuset. Jeg oppfordrer derfor leserne til å komme med sine historier. Send inn kommentarer og annet til post@ostensjovannet.no