Søk

1/1 Natur | Fugler Fuglelivet Den store variasjonen i vegetasjonen og i kulturlandskapet rundt vannet gjør at området tiltrekkes av mange ulike fuglearter. I naturhistorisk sammenheng har fugleelskere vært hyppige gjester i over hundre år. Allerede i 1864 gjorde zoologen Robert Collet notater om fuglelivet. Det er registrert 220 (høsten 2009) forskjellige fuglearter i dette lille området. Tatt i betraktning størrelse og beliggenhet, er dette tallet meget høyt. Rundt 35 av disse hekker her hvert år. Enkelte ruger sjeldnere. Norsk Ornitologisk forening, avd. Oslo og Akershus foretar tellinger hver 14 dag gjennom det meste av året. Dette gir en god oversikt over fuglelivet ved vannet. I tillegg rapporteres det inn fugleobservasjoner hele tiden som du kan finne her på websidene. Toppdykker. Foto: Ellen Askum. Anlegg av plener på 1960 og 70-tallet har gitt en del endringer i fuglelivet. Samtidig ble det satt ut gjess i Osloområdet, og det førte til store problemer. Disse artene er vegetarianere og henter en vesentlig del av føden sin nettopp fra spirende plengress. Antallet gjess har økt enormt og har ført til en ubalanse mellom fugleartene. Det er greitt å være klar over at områdene rundt vannet gir et godt tilbud til det varierte fuglelivet, selv om livet på vannspeilet fanger størst oppmerksomhet til daglig. Den næringsrike innsjøen domineres av toppdykker, grågås, kanadagås, stokkand, toppand, sivhøne, sothøne og hettemåke. Disse foretrekker slike innsjøer. Toppdykkeren er vannspeilets majestet. I 1972 hekket den for første gang. Den har hatt en jevnt god bestandsutvikling frem til i dag. I trekktiden om høsten kan antall toppdykkere komme opp i 60 - 70 individer. Den mest iøynefallende fuglen er hettemåka. En var det en kjempekoloni på oppimot 1500 par som hekket ved vannet, men de siste årene har bestanden sunket noe! Med sin hese røst synes mange den er en plagsom gjest, men artens aggressive adferd har f. eks. toppdykker, toppand, sivhøne og sothøne store fordeler av, siden deres fiender blir lett oppdaget eller holder seg borte. Rev, hunder og vi tobente kan ikke komme for nær hekkeområdene før den er på vingene og bråker. Letter det en stor flokk hettemåker, er det viktig å være observant. Kast blikket opp og se etter rovfugl! Hettemåka er en mester i å jage luftens jegere på flukt under øredøvende spetakkel. Følgende av hettemåkas tilstedeværelse er at de andre fuglene kan hekke i fred. Uten hettemåka ville helt sikkert Østensjøvannets fugleliv vært fattigere. Hettemåka er forresten ganske ny i norsk fauna, men i motsetning til kanadagåsa har den kommet av seg selv. Vinteren Vinterstid går selvsagt antall fuglearter ned. Dersom råken mellom Østensjøvannet og Bogerudmyra ikke har frosset igjen, finner vi i underkant av 500 sultne stokkender her. I de siste par årene har flere sothøner overvintret enn noensinne. Noen kanadagjess venter også på mating. Av og til kan en brunnakke eller toppand prøve seg på overvintring, men dersom råken fryser igjen, forlater alle vannfuglene området En stjertand hunn har bodd sammen med stokkendene i flere vintre mellom 1999 og 2002. I løvskogen mot Bogerud samles store flokker grønnfink, gråsisik og grønnsisik for å spise frø fra trærne. Dumpe, rolig strofer fra dompapen lyder i hele Østensjøområdet. Granmeisen streifer omkring, og stjertmeisens knitring kan høres fra sivområdene eller i seljekjerrene. Spettmeisen har økt i antall de senere årene. Den glade klatreren beveger seg like greit nedover som oppover trestammene og kan observeres i skogområdene rundt hele vannet. Den vakre stillitsen er blitt mer og mer vanlig i takt med økningen av borre. Utover i mars høres artens nydelige triller fra seljekrattene. På isen observeres ofte store måkeflokker. Kråke og kaie kan også opptre i et stort antall. I Almedalen og på Tallberget oppdages trekryperen ved hell. En artig krabat som undersøker trestammene systematisk fra rot til topp for så å fly ned til rota på neste tre under sin evige jakt på insekter i stammebarken. Sidensvans dukker opp i relativt store flokker nesten hver vinter. Svarttrost og gråtrost overvintrer. I slutten av februar, begynnelsen av mars dukker de aller første trekkfuglene opp. Ringdua har de siste årene vært ekstremt tidlig ute, men så har den heller ikke så lang vei å fly da den kanskje har overvintret på Sørlandet, i Frankrike eller på den pyreneiske halvøya. Opp i lufta på jordene ved Østensjø eller Abildsø kan det høres en ustoppelig sang - ofte overdøvet av biltrafikken. Det er sanglerka. Selvom snøen skulle ligge på jordene slår den de kraftige trillene i det uendelige. Merkelig nok hekker ikke denne vanlige fuglen ved Østensjøvannet lenger. Stær, sivspurv og vipe er også tidlig ute. Mengder av ringduer kan passere i løpet av en dag. Jordene er gode rasteplasser for mange arter. Her finnes fortsatt spillkorn etter innhøstingen, eller annet spiselig. Heldigvis har menneskene fortsatt respekt for jordene. Her går man ikke, og derved er dette noen av trekkfuglenes aller viktigste fredlige pletter i friområdet. I april blir det mer fart over trekket. Vår kjente, kjære linerle tripper hurtig og utålmodig over gressplen og jorder på matsøk. Noen par blir igjen ved vannet, mens andre trekker videre. Heipiplerka, fjellets vanligste fugl, passerer i et stort antall. ”Tsit,” lyder det over plener og jorder - ”tsit”. Fra midten av mars har råkene rundt bekkeosene vokst. De fylles opp av hettemåker, stokkender, toppender, kvinender og gjess. Toppdykkeren kommer også i slutten av måneden. Vår Ettersom isen går, er det fascinerende å følge med på hannfuglenes frierier. Kvinanda, festkledd i kjole og hvitt, kaster hodet bakover på sin karakteristiske måte. Sothøna sprer stjerten i vifteform og gjør seg lekker. Toppdykkerne gjør seg til for hverandre i den såkalte "pingvindansen". Ikke minst på grunn av sin doble fjærtopp og den svarte og rødbrune halskragen, er dette parringsspillet usedvanlig vakkert å betrakte. I slutten av april er det mulig å se en del krikkender. Arten er vår minste gressand, bare 38 cm stor. Hannen er praktfull. En gul flekk på enden, tegninger på hodet i grønt, gult og rødbrunt avslører fuglen mens den virrer rundt på vannflaten ivrig opptatt med å innta planteplankton. På høsten er den også et fast innslag. Den sjeldne knekkanda er også innom oftest i mai. Den er en mester i å skjule seg, så du må følge godt med hvis du skal finne den. Laksanda dukker opp i mars/april. Vår største fiskeand er virkelig artig å observere der den svømmer hurtig av gårde for plutselig å dukke og forflytte seg langt under vann. Den er langt vanligere under trekkene nå enn på 1970-tallet. Stor var gleden da knoppsvanen i 2001 igjen hekket ved vannet. Denne arten har ikke hekket her på mange år, og vi håper den er tilbake for å bli. Paret fikk frem unger i 2002, også. De aller fleste av landets andearter er observert ved Østensjøvannet. Likevel er det bare stokkand og toppand som ruger årlig. Fuglene skifter fjær en til to ganger hvert år. Midtsommers kan det se ut som bare stokkendenes hunnfugler er tilstede. Imidlertid er både hann- og hunnfugler tilstede. Hannens fjærskifte er imidlertid så total at de ligner hunnen. Hannens gule nebbfarge avslører imidlertid kjønnet. Denne drakta kalles eklipsedrakt. Med april kommer en rekke fugler som gleder oss med sang fra områdets mange kratt og trær. Overalt lyder kjente strofer fra rødstrupe, rødvingetrost og bokfink. År om annet kan du oppdage en ringtrost eller to på gjennomreise. Denne trostefuglen som stort sett foretrekker å hekke i høyreliggende strøk, trekker gjerne en og en eller to og to. Derfor gjør den lite av seg under trekket. Følg med i maimåned. Brunnakke og skjeand opptrer vanligvis på vår- og høsttrekket. Taffelanda som var en vanlig gjest i 1970-årene, opptrer ikke så regelmessig lenger. Toppendene stortrives i hettemåkekoloniene i innsjøen som etter hvert har blitt en av østlandets viktigste leveområder for arten. Den kan telle over 100 individer i trekktida. Hannen har en karakteristisk svart nakketopp som henger ned fra hodet. I praktdrakt har den hvite sider og er ellers svart. Aprilmåned er også den beste rovfuglperioden. Spurvehauken er vanlig. Hettemåkene oppdager inntrengeren tidlig og jager den av gårde. Den returnerer oftest uten bytte under øredøvende spetakkel. På våren kan du også se hønsehauk i jakt lavt over vannflaten med en hale av hettemåker etter seg. Fiskeørnen har vært sjelden ved Østensjøvannet i de seinere år. Vadefuglene raster i et lite antall hver vår. Vipa er som nevnt tidligst ute, og enkeltbekkasinen følger etter i april. ”Mekregauken” som den også kalles, er brun og har et merkverdig langt nebb. Noen år er større flokker med storspove innom. Det er alltid spennende å se denne store vaderen med langt, nedoverbøyet nebb her midt i byen. Slektningen småspove hviler også en gang i blant på vårtrekket. En sjelden gang kan den dukke opp i et stort antall. Dessverre har antallet spover på trekk gått nedover i de to-tre siste tiårene. I slutten av april, begynnelsen av mai kommer snipene. De raster alle i et lite antall. Vanligst er strandsnipe og skogsnipe, men grønnstilk, rødstilk , gluttsnipe og brushane er også å registrere. Er man ekstra oppmerksom, kan en få se den bitte lille temmincksnipa rusle hvileløst omkring på matsøk på en av de små øyene. De fleste av vaderne har et felles trekk. De forlater området tidlig på morgenen, gjerne skremt av den første joggeren. Av sangerne besøker alltid gransangeren området tidligst. Allerede i slutten av april kan man lytte til fuglens ”zip-zap” lyder. De første svalene gjør sine elegante bevegelser i luftrommet i slutten av april. Insektsjakten få centimeter over vannflaten er fascinerende å se på. Farten til disse luftens baroner er stor, og manøvreringsevnen intet annet enn imponerende. Taksvaler og låvesvaler hekker ved vannet. Sandsvalen med sin korte stjert, hvite buk og brune brystbånd sveiver innom på insektsjakt. Ankomstdatoen for svalene og en del andre fugler er tidligere enn for 20 - 30 år siden. Mange ornitologer tror dette har med klimaendringene å gjøre. I begynnelsen av mai dukker gulerlene opp, noen ganger i store mengder. Vi finner dem på matsøk på jordene eller gressplenene ved fotballbanene gjerne sammen med slektningen linerle. Overnattingen skjer i takrørskogen ved vannet. Løvsangeren, Norges vanligste fugl, har nå også gjort sitt inntog. Nærmest bak hver busk kan du høre den vakre, melankolske sangen. Av utseende er den meget lik gransangeren, og det er først og fremst sangen man benytter for å skille artene fra hverandre. Munk, tornsanger, hagesanger og rørsanger innfinner seg etter hvert ved vannet. I utkanten av naturområdet vil du også kunne høre mølleren som har fått navnet sitt fordi sangen høres ut som to møllesteiner som gnis mot hverandre. Sivsanger og gulsanger kan dukke opp, men ikke hvert år. Myrsangeren har de senere årene vært en gjenganger. Sangen er melodiøs, livlig og full av etterligninger etter europeiske og afrikanske arters låter. Helt klart fuglenes Jan Garbarek! En tur grytidlig om morgenen rundt Østensjøvannet er en uforglemmelig opplevelse i denne perioden. Fuglen som kanskje er mest tilpasset et liv i luften er tårnseileren. Den er siste trekkfugl som ankommer. I tidligere tider het den tårnsvale fordi den ved første øyekast kan minne om svalene. Hele sommeren igjennom dukker det mengder med tårnseilere opp ved Østensjøvannet på matsøk. Spesielt ved dårlig vær er det best å fange insekter nettopp i slike områder. Antall tårnseilere kan da nærme seg tusen. På grunn av den store hastigheten disse fuglene flyr med, er det svært vanskelig å anslå mengden av arten. Tilsynelatende senker roen seg over Østensjøvannet utover i juni. Ser man etter i kulissene er aktiviteten høy. Fuglene er opptatt med å sørge for nok mat til fugleungene og seg selv. Alt virker roligere, fordi antall fuglearter i området har sunket drastisk da vårtrekket er over. Dessuten stilner sangen utover sommeren. Trekket Folk flest er ikke klar over at fugletrekket sydover for noen arter starter nesten med en gang hekkingen er avsluttet. Skogsnipehunnen drar mot syd straks eggene er klekket. Hannen overtar ansvaret for ungene. En etternøler fra trekket mot nord, kan faktisk krysse de første snipene på vei mot syd! Arter som storspove og gluttsnipe har tilsvarende mønster. Allerede i slutten av juni, begynnelsen av juli er enkelte trekkfugler på vei sydover. Til stadighet gir ornitologene oss ny viten om fuglelivet. Flere av artene man tidligere trodde trakk ut av landet, overvintrer langs kysten. Fugletrekket er altså langt mer nyansert enn man trodde for få år siden. I tillegg påvirker klimaendringene fuglelivet slik at flere nye arter dukker opp ulike steder i landet, mens andre går ned i antall. Moderne driftsformer i jord- og skogbruket spiller også en rolle. Naturen er svært sammensatt, og den har et vell av reaksjonsmønstre som vi burde lære oss mere om. Skogsnipe. Foto: Svein Walther Hiis Antall stokkender har sunket dramatisk fra april. Stokkandparene har flydd av gårde til hekkeplassene. Hunnen i paret bestemmer hvor hekkingen skal skje, og hun vil alltid hekke ved sitt fødested. Hannen blir med til hekkeplassen, men forlater henne relativt raskt etter parringen. Året etter har de nye partnere. De stokkendene man finner ved Østensjøvannet i juni, hekker her. Sothøna har sommeren igjennom opptatt med å ta vare på ungene sine. Sivhøna starter ofte på kull nummer to. Makrellterner er faste gjester hver sommer. Unghegrer kan en se på ettersommeren. Den nye vadedammen nord for Østensjøvannet ser ut til å kunne bli et nytt fiskested for denne tålmodige fuglen. Ved vannet er det som oftest bare strandsnipe og enkeltbekkasin av vaderne som er faste hvert år på trekket sydover. Antallet ender stiger sakte men sikkert gjennom sommeren. I august er det flest av stokkender, toppender og kvinender. Vadedammen har tiltrukket seg mange krikkender på høsttrekket. En gang ble det også sett hele tolv individer av den sjeldne skjeanda samtidig i den nye dammen. Brunnakke i et lite antall er innom på høsten. Den sjeldne lappfiskanda er antakelig fast gjest hver høst. I oktober har det enkelte år vært mulig å se godt over førti laksender som systematisk dykker etter fisk. På ettersommeren samler det seg store mengder med stær ved Østensjøvannet. I skumringen kommer flokk på flokk inn til området for overnatting. Av og til letter alle på en gang, og siluetten av flere tusen stær mot kveldshimmelen er et overveldende og karakteristisk syn som varsler at høsten er i anmarsj. Toppdykkeren er meget tallrik på denne tiden av året. Ungfuglene har krabbet ned fra mors rygg, og er lett kjennelige på svarte og hvite striper på hals og hode. Det er heller ikke mulig å ta feil av den intense lyden fra ungfuglenes strupe. Etter hvert forlater også toppdykkerne Østensjøvannet. Først i november flyr de siste av ”majestetene” sydover. Enkelte sangsvaner observeres på vannflaten utover høsten. Svalene og tårnseilerne forlater vannet i løpet av september. Jordene på Abildsø og Østensjø gård viser igjen hvor viktige de er som rasteplass for en del fuglearter på høsttrekket. Her får de fred og ro mens de hviler. Mengder av spillkorn sørger for lett mattilgang for arter som ringdue og skogdue. Gråtrost i store flokker observeres lett på jordene. Arter som ikke er like lett å få øye på der de søker mat i stubbåkeren, er heipiplerke, bjørkefink, bokfink, bergirisk m. fl. Store flokker pilfink er også på matsøk på åkrene. I buskas og kratt raster løvsangeren på vei mot syd. På 70-tallet ble en løvsanger som ble ringmerket ved Østensjøvann, skutt i Portugal 20 dager senere. Den lille krabaten hadde da tilbakelagt en strekning på 2380 km(!) på vei til overvintringslokaliteten. I løpet av november legger som oftest isen seg. De siste laksendene forsvinner. Nå kan sidensvansen igjen dukke opp fra nord. I råkene kan sothøne, kvinand, og toppand oppholde seg ennå en stund, men i løpet av desember er de som regel borte. Arter som stokkand og kanadagås kan overvintre dersom de finner åpent vann. Sist vinter trosset hele 8 sothøner kulda. Forstyrrelse Ornitologene forteller at all parkifiseringen har hatt negativ betydning for fuglelivet. Gangveisystemet rundt vannet går også for nær vannkanten slik at fuglene blir forstyrret i hekkeperioden. I og med at fuglelivet er en av områdets hovedattraksjoner, vil det være på sin plass å gjøre noen grep slik at en del tidligere hekkearter kan komme tilbake. Kunne publikum observere arter som storspove og småspove, ville området få enda en ny dimensjon. Et grep som burde gjøres, er å flytte veien på østsiden gå gjennom Østensjø gård. Da ville fuglene få et større areal uten forstyrrelser, og naturopplevelsene og rekreasjonsverdiene ville vokse for oss mennesker. Reiser man litt rundt og ser på fugl, kan en ikke unngå å bli slått av at at Østensjøområdet er utrolig lite i forhold til de fleste andre fuglesteder. Samtidig ligger det inneklemt nærmest midt i byen. Det er derfor av aller største betydning at de gjenværende områder nå for fred for all fremtid. Skrevet av Finn Gulbrandsen og Audun Brekke

< Tilbake til oversikt Nummer 66 Desember 2023 Les utgaven i PDF Innholdsfortegnelse Leder 3 Årsmøte 2024 3 Ny forvaltningsplan 4 Jubileumsmøte – feiring av 40 års virksomhet 5 Regulerings- og byggeplaner i området 7 Linerle med fiskesnøre rundt beina 7 Handlingsplan for biologisk mangfold i Oslo 8 Hovinbekken – vinner av Oslo bys arkitekturpris 10 Klosterenga park – gjenåpnet elvestrekning 11 Svaner i Østensjøveien 11 Miljøprisen 2023 til Rustad skole 12 Sykkelparken på Manglerud 13 Alna i fakkellys 13 Ekornet – et folkekjært villdyr14 Mongolspringfrø nær Bølerbekkens utløp16 Henting av avfall med el-lastesykkel 17 Bakkehuset – et kulturminne i forfall 18 Besøkssenter våtmark Oslo – naturbasert undervisning 21 Villblomstenes dag og insektsafari for de minste 22 Utbedringer i miljøparken 23 Østensjødagen 2023 24 Gjennom kameralinsen 26 Gjerdeforglemmegei – ny planteart 28 Fremmedartlista 32 Ny T-skjorte 32 Svartor – et treslag for fremtiden 33 Nye rapporterte arter i 2023 34 Østensjøboka - årets julegave 35 Rødrandkjuke – Når nattemørket faller på åpner skogens soppkafé 36 Gul nøkkerose 38 Beitedyrene sommeren 202339 `Lille Hans` og ekstreme flommer 40 Ny fugl på Bøler T-banestasjon 43 Bekkeåpninger i nordenden 44 Elektrisk rotorklipper på Vassenga 45 Skurtresking i oktober 45 Flom ved Østensjøvannet 46 Kork og sand på Mangleruds nye kunstgressbaner 48 Den viktige nærnaturen 49 Dugnadsgjengen høsten 2023 50 Hettemåker – et trist kapittel 51 Forrige Neste

1/1 Natur | Bløtdyr Bløtdyr (Mollusca) Bløtdyrene har, som navnet indikerer, ofte en myk kropp, men det er ikke alle som er bløte på overflaten. Alle har en fot, en innvollsekk og en kappe. Foten brukes av mange til bevegels (sneglene bruker den f.eks. til å komme seg bortover overflaten med). Innvollsekken inneholder de vitale organer, som f.eks. gjeller og mage. Kappen er ikke, som mange kan tro, skallet, men et cellelag som skiller ut stoffet som blir til skallet. Mange bløtdyr mangler skall, og hos muslingene er skallet noen ganger todelt, med en hengsle på midten (f.eks. blåskjell). Bløtdyrene innholder sju klasser, hvorav to finnes i ferskvann. Østensjøvannet innholder blant andre to relativt kjente representanter for disse to klassene: dammusling og stor damsnegl. Klasse Snegler (Gastropoda) Sneglene har en "krypesåle", men ikke alle snegler har et ytre hardt skall. Underklassen lungesnegl kjennetegnes ved at de mangler gjeller. Skallet hos stor damsnegl kan blir opptil 6 cm langt. Brunskogsnegler i Østensjøområdet Denne sneglen opptrer stedvis i stort antall i vårt område. Den har tidligere gått under mange navn som f.eks. iberiasnegle og mordersnegle. Arten er fremmed for norsk natur og burde ideelt sett utryddes her, men det har vist seg å være en bortimot umulig oppgave. Vi oppfordrer likevel alle til å bekjempe sneglen ved å avlive snegler i egen hage, samt de som måtte påtreffes i og rundt miljøparken. Det er viktig å merke seg at det kun er denne ene arten som skal bekjempes. De vanlige norske snegleartene må få lov å leve i fred, og man bør heller ikke drepe boakjøl-sneglen som også er en fremmed art. Grunnen til dette er at den er en naturlig fiende for brunskogsneglen. Der vi finner boakjølsnegl finner vi ofte ikke brunskogsnegl og omvendt. Vi anbefaler generelt sett ikke bruk av kjemiske eller biologiske virkemidler da det er usikkert hvilken virkning dette vil ha for øvrige arter nå og i fremtiden. Enkleste måte å avlive sneglene er ganske enkelt å dele dem i to med en hagesaks eller spade. Sneglene legger egg (20-50 stk.) fra slutten av august til slutten av september, så på denne tiden av året er det ekstra viktig å bekjempe dem. Stor damsnegl (Lymnaea stagnalis ) Brunskogsnegl (Arion vulgaris ). Foto Audun Skrindo Klasse Muslinger (Bivalvia) Familie: Kule- og ertemuslinger Art: Andemusling, vanlig dammusling eller stor ferskvannsmusling er alle navn på Anodonta anatina. Denne muslingen kan bli hele 13 cm lang. Den lever av organisk materiale i vannet som den siler gjennom indre organer i skallet. Dammusling (Anodonta anatina)

1/1 Information in English Welcome to Østensjøvannet (Lake Østensjø)! Here you can find information about the Østensjø area, how to get here, and other streams and rivers you can visit in Oslo: Lake Østensjø - in a nutshell How to find Lake Østensjø Tourguide. How to find Oslos rivers and streams

1/1 Historie | Abildsø gård Våningshuset på Abildsø - ei skadd perle som nå har fått nytt liv! Huset, som denne artikkelen skal handle om, ble bygd mot slutten av 1700-tallet, og er altså over 200 år – en anselig alder for en bygning. Gården lå da godt utenfor byen, men var nok på mange måter preget av den bynære beliggenheten. Den gang - som nå - var byen avhengig av matforsyninger utenfra, men da måtte spiskammerset være rett i nærheten – ikke som nå hvor maten kan fraktes fra alle landsdeler og verdensdeler! Transport av mat var den gang ingen enkel sak! Gården er først nevnt i ”Den røde bok” – biskop Eysteins jordebok. Han levde fra 1337 til 1407. Allerede før 1400 var gården kirkegods, men i 1663 ble gården kjøpt av Christianias første praktiserende lege – Peder Alfsen. Etter det har gården vært eid av byfolk. Da familien Wetlesen kjøpte gården i 1847 innledes ei ny epoke. Først med landbruksskole – den andre i slik skole i landet. Etter 20 år ble den avløst av Europas første husholdningsskole for kvinner ledet av Minna Wetlesen. Så til dette anlegget knytter det seg ikke minst også kvinnehistorie! Dagens våningshus er et verdifullt eksempel på hvordan et stort våningshus på et av byborgernes gårdsbruk ble bygd. Det ble satt opp mot slutten av 1700-tallet, men i 1847 ble det bygd om – det var da taket ble hevet og det ble satt inn vinduer etter modell fra det nye slottet! Når bygningen nå blir satt i stand, er det først og fremst disse to byggetrinnene eller epokene som blir gjenskapt. For selvfølgelig har det skjedd endringer opp gjennom årene også, men heldigvis for oss som setter pris på gamle bygg, har man for det meste satt det nye utenpå det gamle. Slik ligger gamle paneler, tapeter, gulvbord og malingslag under nyere overflater. I en beskrivelse fra 1686 omtales ”det store huset”. Dette huset skal ha styrtet sammen ei stormnatt i 1754. Det skal så ha blitt satt opp et nytt våningshus i utmurt bindingsverk (bindingsverk med teglmur mellom stenderne) på fundamentene av det gamle huset. Deretter skal datidens eier, kaptein Brochmann, rett før 1800 ha bygd et nytt våningshus – eller kanskje ble bare det gamle bygd om og på? I alle fall er det bygningsdeler fra før 1800 bevart i huset i dag, men det skal jeg komme tilbake til seinere i artikkelen. Det er to kjellere i huset – en liten til høyre for inngangdøra og en større til venstre under kjøkkenet. Den lille er nok eldre enn kjøkkenkjelleren – kanskje er det en kjeller som kan stamme fra huset som knakk sammen en stormnatt i 1754? Våningshuset er en ruvende trebygning med klassisistisk preget med streng symmetri og orden i fasadene. De er oppdelt av pilastre som løper opp til takskjegget, og vinduene er regelmessig plassert. Inngangen fra tunet omtrent midt på bygget fører inn i trappegangen. Inngangsdøra er en perle – tofløyet med Louis-seize dekor. Da Jørgen Wetlesen overtok bygningen i 1847 ble husene på gården bygd om. Han kom da fra en forvalterstilling ved Linderud gård og bygde om hovedbygningen med Linderud som forbilde. Ta dere en tur til Linderud – her vil dere se de samme små vinduene i loftsetasjen – samme type som på slottet. Slottet ble oppført 1825-48 – så dette var høyeste mote og her lå ikke eierne av de store gårdene i Gamle Aker etter! Det er nå gjennomført et stort restaureringsarbeide på gården. Drengestua, sidebygningen og uthus er satt i stand, men den største utfordringen var hovedhuset. Her var det store skader i lafteveggene – vann hadde kommet til i overgangen fra grunnmuren og i underkant av vinduene, tak og vannrenner hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt slik at vann hadde rent inn. Så her sto man overfor store reparasjoner. Samtidig skulle anlegget få en moderne bruk. Anlegget er fredet etter kulturminneloven - det fører til at Byantikvaren skal godkjenne alle endringer. Prinsippene for bygningsvernet skulle følges – mest mulig av alle deler av bygningen skal bevares, inngrepene skal være så små som mulige, tradisjonelle materialer og metoder skal brukes ved vedlikehold og reparasjoner, og skjulte deler av bygningen er like viktige å ta vare på som de synlige. En såpass gammel trebygning som dette vil selvfølgelig har skader, og da kommer spørsmålet opp: – Skal man skifte ut de gamle tekniske oppbyggingsmåtene med nye standardløsninger som er utprøvd i 10-20 år? Er de nye bedre? Vil de holde i så lang tid som de gamle gjorde før skadene kom? Og hvorfor kom skadene – var det dårlige tekniske løsninger eller manglende vedlikehold gjennom tiår etter tiår? Utfordringene var mange, men nå er huset nesten ferdig-restaurert med et flott resultat. Det er lagt ned store ressurser i farge- og bygningsundersøkelser innvendig. Oppussingen var en glimrende anledning til å skrape seg ned til tidligere malingslag og farger, for så å gjenskape dette når ny overflatebehandling skulle til. Når bygninger skifter eier eller bruk skjer det gjerne større istandsettinger eller oppussinger. Slik vil anleggets ulike eiere og ulik bruk kunne leses når man gjennomfører slike undersøkelser. For denne bygningen kom følgende dekorasjonshistoriske perioder fram: 1790-årene – byggeår, 1847 – ny eier, landbruksskole, 1865 – husholdningsskole, 1865 til 1891 – ulike oppussinger, 1891 – ny eier, og mindre endringer på 1900-tallet. Når undersøkelsene er gjennomført, må man så bestemme hvilken epoke det vil være mest riktig å gjenskape. Det er naturlig å velge den epoken som i størst grad har gitt preg til rommet, gjerne den tidligst mulige epoken som kunne gjenskapes uten å måtte fjerne yngre verdifulle bygningselementer For eksempel ble det bestemt at kjøkkenet skal tilbakeføres til den første oppmalingen etter at husstellskolen ble etablert i 1865. Det var da rommet fikk dagens karakter med panel på veggene, stort spiskammers og skapinnredning. Og dette passer jo hånd i hanske med ønske om å bevare spor av husstellskolen! Salen i 2. etasje har brystningspanel fra to epoker – gamle paneler under vinduene og nyere mellom – og da kan man jo ikke velge tapet fra den første perioden. Tapeten blir valgt ut fra den siste ”brystningspanel-epoken. Dørene inn fra trappegangen er for det meste flotte to-fløyede dører typisk for 1790-1800, men andre, mindre synlige steder i bygningen, finner vi eldre dører. Dører som fargeundersøkelsene avslører at har hatt en ”historie” før de ble plassert der de står i dag. Sannsynligvis dører fra det tidligere huset på stedet, som man ville bruke, men ikke i de representative rommene - der man tok i mot gjester. I samme salen som brystningspanelene er, dukket det opp enda en skatt: Himlingsbordene bak det trukne taket viste seg å ha malte motiver! Disse bordene er gjenbrukt i himlingen, og har nok opprinnelig vært veggpaneler. Noen av panelene til og med to lag motiver: Det eldste motivet er kraftfulle ranker malt i oljemaling, antakelig fra 1600-tallet, over dette et nytt dekorlag med bilder av landskap med bygninger, trær og busker, typisk for rokokkoperioden 1755-90. I tillegg er det noen paneler med malte draperier ”bundet” opp med vridde bånd med dusker antakelig fra samme periode. En tredje form for dekor er sjakkmønster som også kan være fra 1600-tallet. Lignende eksempler på dekor er funnet på andre stor-gårder i Oslo og i landet for øvrig. Det store spørsmålet er: Hvor kommer dette fra? Er det rester fra de gamle bygningene som har stått på stedet? Dette får vi nok aldri et sikkert svar på, men det er høyst sannsynlig. Hvor skulle panelene ellers komme fra? Og det er nærliggende å bruke slikt ”gammelt rusk” der det ikke vil synes i den nye og moderne bygningen for å spare på innsatsen. Særlig i ei tid da produksjon av materialer og bygningsdeler var langt med tidkrevende enn i dag.

1/2 Vern Vern av Østensjøområdet - naturreservat og miljøpark Østensjøområdet har store natur-, kultur- og friluftslivsverdier. Selve Østensjøvannet med kantsone og Bogerudmyra er vernet som naturreservat. I tillegg er et større område rundt vannet regulert som Østensjøområdet miljøpark. Det er mange interesser og aktører knyttet til Østensjøvannet. Et godt samarbeid og aktiv forvaltning er viktig for å ivareta dette verdifulle området. Du kan også bidra med hensynsfull ferdsel når du besøker Østensjøvannet, og kanskje vil du melde deg inn i Østensjøvannets Venner og støtte vår innsats i området? På disse sidene kan du lære mer om vern av området: Naturreservatet Miljøparken Vernets historie

< Tilbake til oversikt Nummer 23 Høsten 2002 Les utgaven i PDF Innholdsfortegnelse Leder "Gratulerer Oslo"3 Effektiv måte å fjerne veps på 3 Østensjøområdet miljøpark endelig vedtatt 4 Renere Østensjøvann 5 Til minne om Minna Vetlesen 8 Mitt Østensjøvann (besøk hos Inga Marie Gulseth) 10 Blekkulf på Abildsø gård 12 Artspresentasjon: Toppdykker 13 Vasspesten blomstrer opp igjen 13 Åpning av Østensjøbekken 14 Publikumsbrygga på plass igjen 15 Audun Østensjø (780 år etter slaget på Mjøsa) 16 Cathrine Senjes hjørne 18 Fjordinger på sommerbeite 20 Fra det gamle album 20 Hvilken naturguide skal jeg velge? 20 Årsrapport for fugl ved Østensjøvannet 25 Elg skutt på Abildsø gård 29 Forrige Neste

1/1 Historie | Kulturlandskap Østensjøvannets kulturlandskap med røtter fra yngre steinalder Midt i Oslo i landets mest urbane område ligger Østensjøvannet - denne forunderlige innsjøen som har lokket til seg generasjoner av botanikere, ornitologer, entomologer (insektsforskere) og limnologer (ferskvannsforskere). Her finner vi røtter tilbake til en av byens eldste gårdsbosetninger med en rekke kulturminner innenfor et lite område. Kan noen annen hovedstad by på maken? Kulturhistorisk bakgrunn Etter siste istid stod havet drøye 200 m over dagens nivå. Landet steg. Marine avleiringer gjorde Oslodalen og ”Oslohverfi” (Oslogrenda, middelaldernavnet på omlandet rundt Østensjøvannet) svært fruktbar. Løsfunn fra Nøstvedtkulturen(navn på en stor gruppe funn fra tiden ca. 5000-3000 f. Kr.), skafthulløks fra sen-neolittisk tid (ca. 3000 1500 f. Kr.) m.m. er funnet ved Østensjø gård. Det er derfor sannsynlig at det har vært en steinalderboplass i området. Vingårdene Skøyen (Skodvin), Abildsø (Apaldvin), Ryen (Rugvin) samt Østensjø, Oppsal og Bøler er gårder fra eldre jernalder. De kan ha blitt ryddet allerede rundt 500 e. Kr. Gårdene Haslefet, Østby og Solberg ble antakelig ryddet i Vikingtida. Manglerud, Langerud og Bogerud så dagens lys i høymiddelalderen. Den tidlige bosetningen var velsignet med veier som bandt Oslogrenda sammen. Over høydedraget ved Langerud finner vi retser av en oldtidsvei fra Enebakk. Vintertraséen av dette veifaret gikk over Langemosen ved Abildsø og videre til Oslo. En annen fersdelsåre ligger på Østsiden av Østensjøvannet. Eldgamle tørrmurer bringer veien fram i åsen under Oppsal. Denne traséen gikk gjennom Østmarka til Enebakk. Oldtidsveiene ble bundet sammen med nok et gammelt veifar over Tallbergåsen vest for Østensjøvannet. Oslogrendas 28 gravhauger langs disse ferdselsårene taler sitt tydelige språk. Kampene på Ryenberget kjenner vi fra kong Sverres saga. Langemosen nevnes i skriftlige kilder på 1200-tallet. Ribbungesnes sveitehøvding, Audun Austansjor fra Østensjø, finner vi i Håkon Håkonssons saga. Audun falt i set slag mot birkebeinerne i 1221 ved Ekornholmen i Mjøsa. Det er rimelig å anta at Østensjø var en stor og staselig gård den gang. Svartedauen i 1349 fór hardt fram i Aker. Jernaldergårdene rundt Østensjøvannet slapp merkelig nok lettere unna. På Østensjø og Abildsø gikk driften uavbrudt videre. Bøler; Oppsal og Skøyen fortsatte også, men bare med et av sine to opprinnelige bruk. Ni av grendas 16 gårder klarte seg. Etter reformasjonen i 1536 gikk Oslogrendas gårder over fra å være kirkegods til krongods. Gårdene ble etter hvert solgt til private eiere. I 1628 kjøpte Christianias borgermester Niels Toller Skøyen gård. Jørgen Pløen, trelast handler i Christiania, overtok Skøyen i 1783 og stiftsamtmann N. Emanuel de Thygeson kjøpte i 1883. Jørgen Wetlesen overtok Abildsø gård i 1845. Han startet Akershus Amts Landbruksskole, landets andre landbruksskole. Her foregikk de første systematisk forsøk med kryssing av feraser for å øke melkeproduksjonen. Minna Wetlesen etablerte i 1865 landets første husholdningsskole for piker nettopp her. Søndre og Nordre Østensjø har gjennom tidene hatt ulike eiere. Paul Thorstensen fra den kjente Colbjørnsenslekta fra Arneberg i Solør, kjøpte Østensjø gård i 1663. Den siste eier fra slekta var Anna Colbjørnsdatter som overtok gården i 1730 I tiden 1811-37 var gården i Jørgen Youngs eie. I 1838 kjøpte Halvor Tveter Søndre Østensjø, og i 1868 Nordre. Han samlet derved begge Østensjøgårdene igjen. Sønnen Haakon var forvalter av Bygdøy Kongsgård i sju år, men overtok Østensjø i 1875. På 1700-tallet gikk planketransporten fra Enebakk til Christiania over Østensjøvannet. På slutten av 1800-tallet til ca. 1930 drev man isskjæring i stor stil her. Kulturlandskapet før 1900 En del av gårdene i ”Oslohverfi” ble liggende øde etter ”Svartedauen. De åpne åkerlappene etter avfolkede bruk ble nok benyttet til beitemark for krøtter fra gårder som overlevde ”Mannedauen”. De grove trekkene av det vi kan ane i dag, ble nok formet en gang i middelalderen. Svært mye av Oslogrenda er nå nedbygd. Kulturlandsskapet den gang var preget av et mønster av havnehager, åkrer, løvenger m.m. stykket opp av treklynger, åkerholmer, busker, beskårete trær, myrsumper, dammer og steingjerder. På 1800-tallet må vi regne med at dyktige jordbrukere, som Wetlesens på Abildsø og Tveter på Østensjø, sørget for endringer i landskapet. Av eldre kart ser vi at bekkefar er forandret sikkert for å bedre jordbruksvilkårene. Wetlesen drev jordbruksskole, og Tveter tok mot århundreskiftet imot elever fra Vinterlandbruksskolen. Mer moderne driftsprinsipper førte med seg en omlegging fra selvforsyningsjordbruk til handelsjordbruk i løpet av 1800-tallet. Kulturlandskapet etter 1900 Oppstykkingen av gårdene til villatomter skjøt fart rundt århundreskiftet. På Oppsal var man først ute i større omfang. Spøkefugler har i ettertid kalt Akers eldste nybyggerkoloni for hovedstadens første drabantby. Deretter skjedde det samme på Abildsø og Skøyen. Dette forårsaket store inngrep i kulturlandskapet. Haakon Tveter beskrev nybyggingen slik: ”Forresten har bebyggelsen andnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimod høidene paa østsiden, Skøien og Opsal-gaardene er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vannets nordre ende ”. Klarere kunne det ikke sies. Kulturlandsskape i Oslogrenda hadde fått sine første alvorlige reduksjoner. For Østensjøområdets nye innbyggere var kulturlandskapet gull verdt. Almedalens praktfulle edeløvskog var i sin beste stand. Badekulper fantes i de fleste bekkene. Høyet lekte i vinden rundt begge gårdene. Krøtteret beitet og åkerriksas sang gledet forbipasserende. Nedenfor Tallberget beitet hester fra Abildsø og Manglerud og på Ryen stod åkrene gyldne. Åkerholmene fikk navn. Kruttøya ble det hetend mmidt i åkeren på Ryen, Eikelunden ved Abildsø og Ormelunden på Østensjø. Dyrkingen på jordene ved Østensjøvannet og Bogerudmyra gikk noen steder helt ned til vannkanten. Takrørsbeltene var langt mer beskjedne enn i dag. Med økende næringstilsig fra bebyggelsen skjøt veksten av våtmarks- og vannplanter fart. Tveter plantet inn nye arter i våtmarksbeltene. Fra 1950 70 fulgte så angrepene på ”Oslohverfi”s førsteklasses jordbruksareale tett. Østensjøbyen ble en realitet: Lambertseter, Oppsal, Ryen, Manglerud, Langerud, Bøler, Rustad, Bogerud og til slutt Søndre Skøyen. Den gamle ærverdige Oslogrenda rundt Østensjøvannet var nesten radert ut. Kulturlandskapet i dag Restene av ”Oslohverfi” inneholder de viktigste ladskapselementene. Østensjøvannet har et nedslagsfelt på ca. 11 km2. Innsjøen mottar derfor store vannmengder. Dette gir gode veskstforhold for våtmarksplanter og for en rekke løvtrær og busker. Her drives ikke moderne skogsdrift og en rekke løvtræør har blitt svært gamle. Jordbruket er fortsatt i hevd på Abildsø og Østensjø gård. Bekkene går fortsatt åpne de siste hundre metrene mot Østensjøvannet omkranset av svartor og noe gråor og minner oss om at her har folk med stor sans for vår kultur- og naturarv hatt ansvaret. Landskapets utforming, skuringsstriper , rundsva og flyttblokker forteller om isens smelting i istidas siste fase. Abildsø gård troner midt i jordbrukslandskapet på en gigantisk åkerholme. Eik og hassel minner om tider med varmere klima. Almedalen, en praktfull edelløvskog i en gammel ravinedal, viser oss spennende vekster og rester etter en gammel dam. Gjennom rike ødeenger og ulike typer hagemarksskog blir vi minnet om de gamle havnehagene. Oldtidsveiene, gravhaugene, ruiner etter husmannsplassene Slora og Bakken, Abildsø og Østensjøs viktige antikvariske gårdsanlegg gir området en historisk dybde. Gamle trær, en gammel allé, overgangene mellom åker, eng, løvskog,barskog, våtmark og vann gjør at vi fortsatt har en rik og godt bevart naturstruktur ved Østensjøvannet. Den store naturvariasjon gir et svært godt tilbud til insekter og fugler. Østensjøvannet er en viktig raste- og hvileplass for fugl. Hele 209 fuglearter er observert her. Et høyt tall for et så lite område. Rådyr, rev, grevling, ekorn og pinnsvin er pattedyr du kan treffe i områdene rundt vannet. Hovedstaden har et kulturlandskap midt i byen som inneholder sjeldne kvaliteter. Svært få, om noen hovedsteder har noe lignende i byggesonen. Parsellhagene I sørøst ligger det et større område med parsellhager. Les mer om Eterjordet parsellhager Finn Gulbrandsen

< Tilbake til oversikt Nummer 42 November 2010 Les utgaven i PDF Innholdsfortegnelse Forsidebilde. Hovedhuset på Abildsø gård med sidebygningen i bakgrunnen 26. august 2011. Foto Leif-Dan Birkemoe. Innholdsfortegnelse. S. 2 Kolofon S. 2 Leder. Nye muligheter – nye utfordringer. Nytt byråd. By eller millionby. Frivillig innsats – tillegg eller erstatning. Våtmarkssenteret på Bakkehavn. Rehabiliteringstiltak rundt vannet. Av Amund Kveim. S. 3 Våtmarkssenter – Arena for læring. Av Audun Brekke Skrindo. S. 4-5 Miljøvernministeren på snarvisitt. (Eirik Solheim på Bakkehavn.) Av Audun Brekke Skrindo. S. 6 Vasspest er en plage. Av Amund Kveim. S. 7 Kalvene på Bekkasinmyra. Av Finn A. Gulbrandsen. S. 8 Nye Bøler kirke. Av Amund Kveim. S. 9-11 Eplene på Abildsø – Om villepler, hageepler og munker på Abildsø gård. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 12-16 Rik sopphøst i miljøparken. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 16 Turgleder – Parker i Oslo. (Bokanmeldelse.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 17 Manglerud skole adopterer. (Adopsjon av delområde ved vannet.) Av Amund Kveim. S. 17 Pris til elever – Forslag til fjerning av sedimenter. (Årungen.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 18-19 Nygårdsfossen – Vilter foss i elvejuvet. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 19 Insektverdenens kosebamser. (Humler.) Av Morten Falck. S. 20-21 Tagging. Av Amund Kveim. S. 21 Tohjulstraktor og tålmodige krafttak. Skjøtsel i Miljøparken. Av Finn A. Gulbrandsen. S. 22 Stor damsnegl. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 22 Bever i Østensjøvannet? (Beverdam ved Skullerudstua.) Av Amund Kveim. S. 23 Nødlanding i Låveveien. (Lomvi.) Av Amund Kveim. S. 23 Funn av vannrør av tre på Abildsø gård. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 24-25. Høst. (Dikt.) Av Torbjørn Vatnaland. S. 25 Cathrines hjørne. Husmannsminner. Av Cathrine Senje. S. 26-29 Kampen mot kanadagullris sommeren 2010. Av Tore Nesbakken. S. 30 Oljefunn i miljøparken. (Oljelekkasje fra høyspentkabel.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 31 Bølerbekken, fossen og kvernjordet. Av Tor Erik Brandrud. S. 32-34 Stordugnad på Bogerudmyra øst. Av Finn Gulbrandsen. S. 34 Hilde Heltberg. (Nekrolog.) Av Amund Kveim. S 35 Ett år etter. (Lindedaleen ved Nordre Skøyen.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 36 Søkkvåte sauer trygt hjemme i Nittedal. (Avsluttet årets sauebeite på Bakkehavn.) Av Tore Nesbakken. S. 36 Fem-årsflom tre uker på rad! Av Leif-Dan Birkemoe. S. 37 Sårbar natur i hurtigvoksende storby. (Oslos befolkningsutvikling i fremtiden.) Av Amund Kveim, S. 38-39 Ny gymsal på Østensjø skole. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 40 Nytt fra Oslo Elveforum. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 41 Riksantikvaren om fredningen av Østensjøgårdene. Opplevelsesverdier i lokal og nasjonal sammenheng. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 42-44 Ringspenne fra middelalderen – funnet på Abildsø gård. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 44 Alna i fakkellys. Av Leif-Dan Birkemoe. S. 45 Bryggen på sørvestsiden av vannet. (Planlegges fjernet.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 45 Mitt Østensjøvann. Asgeir Føyen. Eplemost – en fin gammel drikk. (Eplepressing på Abildsø gård.) Av Leif-Dan Birkemoe. S. 46-47 Tre sjeldne riksearter samtidig ved Østensjøvannet. Åkerrikse observert for første gang siden 1949. (Åkerrikse, myrrikse og vannrikse.) Av Finn A. Gulbrandsen. S. 48 Annonser. S. 49-51 Baksidebilder. Beiting på Bekkasinmyra. S. 52 Forrige Neste

1/1 Forening Østensjøvannets Venner Foreningen ble dannet som en aksjonsgruppe i 1983, men ble i 1988 offisielt stiftet som den foreningen vi kjenner i dag. Les mer om foreningsdannelsen og omstendighetene for vern under vernets historie. Kontakt oss: E-post-adresse: post@ostensjovannet.no Postadresse: Postboks 77, Oppsal 0619 OSLO Organisasjonsnummer: 983 034 446 Vedtekter: Vedtekter oppdatert 28.03.2022 Grasrotandelen: Støtt oss med midler fra grasrotandelen fra Norsk Tipping. Bli medlem Arrangementer Dugnadsgjengen Sothøna Produkter Styret Arkiv

< Tilbake til oversikt Nummer 14 Juni 1997 Les utgaven i PDF Innholdsfortegnelse Kjære medlem Hestekastanje Dyr og fugler i hagen Dugnad i 1997 Aktiviteter høsten 1997 Vinterminne i juni (sjoing - Hva er det ?) Røyskatt Mitt Østensjøvann : Dag Eivind Thorenfeldt Fuglearter observert ved Østensjøvannet i 1996 Arvingenes side Siv D og siv F, fru Blom (botanikk-føljetong) Glimt fra insektundersøkelsen Østensjøvannets Venner hedret av Miljøpartiet "De Grønne" Urterike slåtteenger Forrige Neste

Østensjøvannets Venner Velkommen til Østensjøvannet - den uerstattelige arven Besøk vannet Finn ut hvordan du kommer deg hit og få forslag til turer og aktiviteter Foreningen Les om Østensjøvannets venner, bladet vårt Sothøna, og bli medlem. Kunnskap Lær mer om natur, vern og historie ved Østensjøvannet og områdene rundt Siste nytt Lillejordet barnehage rives Skjøtselsarbeid ved Vadedammen Grusing av turveien Flere nyheter "Østensjøvannets Venner arbeider for vern og forsvarlig skjøtsel av Østensjøvannet med omkringliggende natur- og kulturlandskap, herunder Østensjø og Abildsø gård." Bli medlem Kontakt oss Hjelp oss å ta vare på området Besøk oss på Bakkehavn Østensjø lokal- historiske bilder Østensjø kulturkart Støtt oss med midler fra Grasrotandelen